privat barnevern

"Hold hode kaldt og hjerte varmt"

c1ca68bfbbdc864b81f850eb36de3729Hun satt med ryggen inntil veggen, jeg så på henne fra siden. Hun stod på kanten av et liv, usikker og sikker, moden og umoden. Ungdom. I fanget lå en stor bunke med papirer. «Det er livet mitt det her, sånn de ser det»

Hun tok meg gjennom høydepunktene i papirbunken. Dvelte ved noen dokumenter, slike som rapporter fra psykologer som beskrev henne med kliniske og distanserte begreper. Hun dvelte ved beskrivelsen av forholdet mellom henne og mor og far. Og hun dvelte ved vurderingene og antagelsene av hva hun som liten har opplevd av omsorgssvikt.

Hun så så liten og sårbar ut der hun satt, men hun gjentok ved jevne mellomrom at det ikke gjorde noe å lese sånt. Og kanskje overførte jeg min egen sårhet for å blir analysert av andre som egentlig ikke kjenner meg. Men jeg tror likevel at man ikke kan være upåvirket av å lese rettsdokumenter om seg selv.

Jeg har skrevet slike dokumenter, fylkesnemdsaker og jeg vet hvor viktig det er å være presis i sine beskrivelser. Det finnes et eget stammespråk med ord og uttrykk som brukes hyppig og som tilsynelatende vekker samme assosiasjoner hos en fellesgruppe fagfolk som bedriver barnevernsarbeid. I fylkesnemdsaker skal du først og fremst beskrive problemene, for så å foreslå løsninger innenfor barnevernlovens tiltaksapparat. Eller egentlig heter det seg at man beskriver den helhetlige omsorgsituasjonen. Den er ofte problematisk når den havner i fylkesnemda.  Fylkesnemdsaker blir likevel aldri en fullstendig analyse som løfter frem helheten i livet ditt.  Øyeblikk av lykke, hunden du boret ansiktet ned i og fant trøst hos, hesten som bar deg avgårde i galopp mens håret flagret og du trodde du kunne fikse alt.    Øyeblikket der mamma var nær og mild og pappa tok deg på fanget og strøk deg over håret. Det står ikke i sakspapirer, men   er skrevet i et hjerte. I sakspapirer finner man sjeldent spor av de fine øyeblikkene som også utgjør et liv. De øyeblikkene du holder fast i når livet krever deg.

Ved kjøkkenbordet satt jeg som har skrevet slike saker og hun som var gjenstand for sånne saker. Hun reflekterte over hvor lite hun kjente seg igjen i beskrivelsen av livet sitt, jeg reflekterte over de anvendte skråsikre og distanserte begrepene som brukes når et liv oppsummeres. Hvor lite det passet til denne levende, reflekterte jenta ved siden av meg. Så sa hun det som for alltid er en barnevernsarbeiders frykt og som bet seg fast i hjerte mitt.

«Men de har ikke forstått noen ting, de har aldri forsøkt, de har aldri spurt meg»

Først strittet jeg litt mot. Selvsagt har de hørt henne, hun er sitert flere ganger, i papirene har hun flere ganger gitt sitt syn på saken. På kanten til å argumentere i mot tok jeg meg i det og spurte henne hvorfor hun mente det.

Og forklaringen hun gav kan bare et veldig moden, livserfarent menneske gi. Alle de gangene hun er blitt tatt inn i teksten er når hun har gitt forklaringer på faktiske hendelser. Hennes syn på episoder eller situasjoner. Hennes syn på diagnoser. Hennes syn på tiltak. Det handler mye om hva hun gjør mer enn hvordan hun har det.

« De har aldri bedt meg forklare ordentlig hvorfor jeg gjør det. De har ikke tatt seg tid til å se sammenhengen med hvordan livet mitt var i den perioden og hva jeg gjorde. Hvordan alt var følelser.»

Og så fortsatte hun og forklare slik at det til slutt er terapeuten som sitter å biter seg hardt i underleppa for å unngå at tårene slipper til. Dette er hennes historie, men den berører min. Den berører meg på et personlig plan, men også på et profesjonelt.

I flere år har barn og unge hatt rett til å bli hørt i de sakene som angår dem. For barnevernet har det betydd at saksbehandlere faktisk må snakke med barn, lytte til barn og forstå hva de sier. Det er krav til at det skal dokumenteres og i f.eks fylkesnemdsaker betyr det at barnets syn på saken skal belyses og at når de er over 15 har  de egne, selvstendige  partsrettigheter.

Men det er forsket på hvordan og hvor mye barnevernsfolk snakker med barn, forskningen viser ikke til imponerende resultater. Den rødgrønne regjeringen ved Inga Marte Torkildsen styrket barns rett til medvirkning og retten til å bli hørt. Gjennom Torkildsens politiske virke ser man at det går en rød tråd og den går langs nettopp dette temaet. Betimlig, viktig og riktig!

Jeg har ikke møtt en barnevernarbeider som ikke syntes dette er viktig, men de fleste jeg har møtt synes det er krevende og ofte vanskelig. Og kanskje er det nettopp fordi det er så vanskelig  saker vi snakker om. Det er ikke handleliste eller karakterer.  Det er følelser, det er skam, det er tabuer. Det kreves mye av både den som lytter og den som snakker om man skal lykkes i å formidle hva det egentlig handler om.

Psykologspesialistene Mogens Albæk og Heine Steinkopf  Sier at i stede for å gi ungdom med atferdsproblemer piller skal de overøses med omsorg og kjærlighet. Inga Marte Torkildsen omskapte nesten et helt departement til kjærlighetsdepartementet da hun gang på gang og så ofte som mulig snakket om kjærlighet i barnevernet.

På sitt modige vis og ved sin ærlige analyse tenker jeg at det er det her den unge damen ved siden av meg forsøkte å fortelle meg. Det var den nyanserte historien hun fortalte og ba meg tro på. Nyansene i en fylkesnemdsak. De nyansene som forsøker å få fokuset vekk fra hva hun gjør til hvordan hun har det, hva hun kjenner på av følelser, hva hun trenger. Det hun gjør er mer en nok til å fylle kriteriene i en paragraf. De er nok til å fastslå at behandling er påkrevd. De beskrives kjølig og distansert i en fylkesnemdsak. Men mens hun fremstod som en ungdom med store atferdsproblemer for barnevernsarbeideren, klarte man ikke å beskrive den lille jenta med sønderknust hjerte med ryggen mot veggen som kjempet for sitt sønderrevne forhold til sine foreldre. Som beskriver, men ikke forstår, at forholdet til de nære omsorgspersonene er skjevt, og som vet at hun trenger dem, men ikke klarer å finne ut hvordan. Som forstår at trusselen først og fremt ligger i at ingen vil ha henne lenger.

Og så henger det usagt mellom oss, « alle trenger noen, alle trenger ubetinget kjærlighet»

Men jeg forstår. Jeg gjør endelig det. Vi må finne ut av hvordan vi skal lykkes med det sammen. Hvis jeg lytter godt vil hun fortelle meg det. Og jeg kan ta i bruk min kunnskap slik at hun kan finne veien videre.

Å arbeide med barn og unge i barnevernet kreve et skapt hode og et skapt fokus. Kunnskap om hva barn trenger og kompetanse i hvordan vi møter barn og hjelper dem til å leve deres liv og nå deres potensiale. Men det krever også kjærlighet. Å høre hva barn sier og videreformidle deres synspunkter krever en utsøkt kombinasjon av kunnskap, ferdigheter og kjærlighet. Det er derfor det er så vanskelig. Vanskelig fordi vi må lytte med hode og hjerte, gjøre oss sårbare og tåle historiene om liv levd i nyanser og kontraster og evne og formidle det med den kunnskapen vi har.

Alt dette skal man som barnevernsarbeider fikse i en hverdag presset av økonomiske rammer og altfor mange barn å ta vare på, lytte til og formidle for. Det er en balanseøvelse de færreste av oss er i stand til å håndtere. Men det er en annen historie.

Et krafttak for barnevernet

Inga-Marte-Thorkildsen_Web_nyDet er en glede for oss å presentere Barne-, likestilling-, og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen som vår neste gjesteblogger. Inga Marte har vært fylkessekretær for Vestfold SU og SV.  Og er i dag nestleder i SV. Hun ble valgt inn på Stortinget for Vestfold første gang i 2001 og har i de årene vært medlem av energi og miljøkomiteen, helse og omsorgskomiteen, justiskomiteen og finanskomiteen.

Inga Marte er kjent som en engasjert og dedikert politiker med et spesielt engasjement for barn, kvinner og miljø. Inga Marte er med sin modige stemme et viktig forbilde for mange kvinner .

Det er med stor glede vi presentere hennes innlegg på Villroser og vi ønsker henne lykke til i valgkampen og i det videre arbeidet med barns oppvekstvilkår og et mer rettferdig og miljøvennlig samfunn!

............................................................................................................................................................

Barn som er utsatt for omsorgssvikt, er noen av samfunnets mest sårbare mennesker. Barnevernsbarn har ingen store velgergrupper i ryggen, de har få lobbyister til å jobbe for seg, og de har vanskelig for å bli sett og hørt. Den viktigste oppgaven for meg som statsråd har hele tiden vært å gjøre hva jeg kan for at barn og unge skal få en trygg og god oppvekst. Men den viktigste jobben gjøres av barnevernsarbeidere, fosterforeldre og andre som gjør en forskjell for barn hver eneste dag.

De siste tiåra har vi vært gjennom store endringer i norsk kultur når det gjelder synet på barn og på familien. Vi vet nå mye om konsekvensen av å vokse opp med vold, omsorgssvikt, seksuelle overgrep, forsømmelser, og andre forhold der barn ikke får det de har behov for, særlig de første leveårene. En god barndom varer hele livet, ja i generasjoner. En dårlig barndom kan gi alvorlige konsekvenser som også er generasjonsoverskridende.

Før så vi på barn som familiens eiendom. Familien var hellig, og for noen er den det fortsatt. Man skulle ikke bry seg om det som foregikk innenfor hjemmets fire vegger. Barn skulle sees, men de skulle ikke høres, og de ble ikke sett på som selvstendige og kompetente.

Barnevernsbarna selv har de siste årene tatt plass i offentligheten og gjort seg gjeldende. Gjennom deres og barnevernsarbeideres stemmer, har debatten om barnevernet dreid seg fra ensidig fokus på at barnevernet gjør for mye og for raskt, til en mer edruelig debatt om at det største problemet er at for få får hjelp, og at hjelpen ofte ikke kommer i tide. Det er bra, for det gjør at vi kommer i posisjon til å gjøre mer for barn som har vært forsømt.

Det er stadig flere barn som får hjelp fra barnevernet. På 15 år har antallet barn økt med ca. 20 000, som er en økning på hele 77 %. Det viser at barnevernet når frem til flere barn. Men parallelt med en økning i oppgavene i kommunalt barnevern økte ikke kommunene ressursene tilsvarende. For mange av de ansatte i barnevernet ble arbeidsforholdene uholdbare og på flere viktige rettsikkerhetsområder fikk vi en negativ utvikling. SV og regjeringa bestemte seg derfor for å sikre et skikkelig barnevernsløft.

Bare siden 2010 har vi fått på plass en halv milliard øremerkede barnevernskroner, som så langt har gjort det mulig å styrke kommunalt barnevern med 850 nye fagstillinger. Av midlene er 108 millioner kroner gått til kompetansetiltak. Fylkesnemndene som har hatt stor økning i saker er styrket med 20 millioner. Et økonomisk løft på en halv milliard innebærer det største barnevernsløftet på 20 år.

divbld

I tillegg har vi nå lagt fram og fått vedtatt en rekke lovendringer og kunnskapsbaserte forslag i Prop. 106. Gjennom grundig utredningsarbeid og innspill fra dem som er mest kompetente på feltet, inkludert barna selv, har vi sett behovet for en rekke endringer. Vi tar enkelte grep i forhold til organiseringen av barnevernet, vi tar grep i barnevernsloven og vi staker ut kursen for framtidas barnevern. Alt vi har foretatt oss har vært styrt av klare mål. Nemlig at vi skal komme raskt inn, gi tidlig hjelp med høy faglig kvalitet til barn som har behov for det, og at vi skal gi bedre hjelp til familiene, sånn at de som har potensial til å ta seg av sine egne barn skal få mulighet til det.

Hvorfor skal man høre på barna? Jo, fordi barna i barnevernet er hovedpersonene, fordi det handler om respekt, det handler om trygghet for dem, det handler om kvalitet, det handler om stabilitet, det handler om treffsikkerhet i det vi gjør, det handler om selvforståelse, selvfølelse for barn, innsikt i egen situasjonen, aksept for avgjørelser, bedre samarbeid, som igjen fører til bedre stabilitet og bedre kvalitet. I det hele tatt: Det er ingen gode grunner til ikke å lytte til barn. Vi må bli mye bedre til det. Prop. 106 bærer preg av at vi har hørt på barna.

Hva er det barna vil? Blant annet vil de ha en tillitsperson. De vil ha bedre tilsyn. De vil ha andre begreper i barnevernet. De vil få medvirke, noe vi nå lovfester. De vil at vi skal komme raskere inn med god hjelp. Og de ønsker bedre stabilitet. Noe av det som er viktig for å få til bedre stabilitet, i tillegg til at barn må få medvirke, er at vi kommer inn raskere. Derfor gjør vi det helt klart at barnets beste er det overordnede prinsippet, og derfor har vi introdusert to nye prinsipper, prinsippet om tilknytnings- og relasjonskvalitet og prinsippet om barns medvirkning.

Dersom vi ikke klarer å gi raskere hjelp til barn, slik at de ikke er så skadet når vi først velger å plassere dem, er det også vanskelig å tilby barna nødvendig stabilitet. Det å komme inn tidlig med bistand til disse barna er ofte avgjørende for å sikre større grad av trygghet og stabilitet.

Vi legger også opp til bedre samarbeid – på tvers og på langs – og helhetlig innsats og samarbeid mellom ulike instanser, som er viktig for at hjelpen skal komme tidlig og at barna skal få en bedre framtid. Samlet betyr dette viktige endringer som vil gjøre at flere barn i framtida vil få rett hjelp, med høy kvalitet til rett tid.

 

Offentlig og ideelt, fremfor kommersielt barnevern

Ved siden av arbeidet for mer ressurser, lovendringer og barnevernfaglig utviklingsarbeid, ønsker vi mer barnevern og mindre anbud. Norsk barnevern har tradisjonelt vært drevet av mange private aktører og anbud har vært hyppig i bruk innen barnevernet. Den sterke konkurransen har både ført til svekket forutsigbarhet for barna, svekket langsiktighet for ideelle aktører og usunn konkurranse institusjonseierne imellom. Det er velkjent at konkurranse kan hindre samarbeid om å gjøre tilbudet best mulig for menneskene man skal bistå.

SV og regjeringa er opptatt av at grunnleggende velferdsoppgaver i størst mulig grad skal være offentlige, i samarbeid med ideelle non-profit organisasjoner. SV har lenge jobbet for å begrense bruken av anbud så langt som mulig innen barnevernet. Nå har jeg bestemt at vi skal avvikle bruken av anbud overfor ideelle, non-profit aktører. Vi har over lengre tid lagt vekt på at kapasiteten i eget statlig tiltaksapparat skal utnyttes på en best mulig måte før private tiltak tas i bruk. Offentlige ressurser skal utnyttes best mulig. Ved kjøp av private plasser skal ideelle aktører prioriteres framfor kommersielle.

SV ønsker et sterkere offentlig barnevern, fordi barnevernet er en selvsagt fellesskapsoppgave. Plassering av barn i institusjon innebærer tung grad av myndighetsutøvelse. Myndighetsutøvelse som innebærer tvang, betinger at norske myndigheter selv driver en stor andel av institusjonsplassene og på den måten sikrer god kontroll med tjenesteapparatet. Allerede i dag representerer private og kommersielle aktører ca. 50 % av tiltakene for barn i institusjon. Det er ikke forsvarlig, slik høyresiden ønsker, å legge opp til ordninger som åpner for at institusjonsplasser legges fult ut til private og kommersielle aktørers ansvar.

Ideelle aktører skal ikke utbetale overskudd til eierne, de driver ikke kommersielt. De trenger ikke underlegges det samme regimet som kommersielle aktører. Ved inngåelse av nye avtaler innen barnevernet skal derfor tidsavgrensede kontrakter erstattes av langsiktige avtaler med mulighet for oppsigelse. Dette gjør vi fordi de ideelle ikke skal utkonkurreres av kommersielle med dårligere pensjonsvilkår og fordi vi vil ha større forutsigbarhet og trygghet for barna. Tjenester som skal ytes av ideelle og private aktører skal tilfredsstille de samme krav til innhold, kvalitet og kompetanse som de tjenestene Bufetat selv utfører.

Når ideelle aktører prioriteres framfor andre private aktører, reduseres bruken av de kommersielle institusjonene først. Dette er et politisk valg. Ordninger som bidrar til økt forutsigbarhet har vært godt mottatt av ideell sektor. Økt langsiktighet i avtalene fører til at ansatte kan konsentrere mer av sine ressurser om den viktigste oppgaven som er å gi utsatte barn og unge trygg og stabil omsorg. Det fortjener barna!

Vern av barn – alles ansvar

Over 100 000 barn i Norge er utsatt for risiko. Disse barna må vi se. Det er barn som vokser opp i familier med store belastninger, barn som er redde eller viser tegn til mistrivsel og barn som har psykiske og sosiale problemer. Disse barna trenger voksne som bryr seg. De trenger voksne som ser og forstår og som vet når de skal gripe inn.

Mange har et ansvar for å oppdage og hjelpe barn som har det vanskelig. For at barn skal få tidlig hjelp, er vi avhengige av at ansatte i helsestasjoner, barnehager og hjelpeapparat samarbeider. Vi må ha kunnskap om hvordan forebygge og avdekke omsorgssvikt.

For mange barn er det vanskelig å fortelle om det de utsettes for. Det å oppdage og bry seg når barn har det vanskelig, handler mye om å orke å se og ta inn barns smerte. Barn er ofte avhengige av at andre sier i fra, slik at vold og overgrep kan avdekkes. Dette gjelder særlig voksne som kan fange opp signaler om at noe er galt.

Ansvaret vi voksne har, gjelder uansett om vi er familiemedlemmer, venner, naboer eller hører om barn som ikke har det bra. Også helsepersonell og andre offentlige ansatte, må utvise årvåkenhet og ta barns signaler på alvor. Som barneminister vil jeg ta til orde for en grunnholdning om at det er bedre å melde en bekymring for mye, enn en for lite.

Utgangspunktet i Norge er at vi har et godt utbygget barnevern og gode juridiske rammebetingelser for barnevernet. Men vi har som resultat av et grundig utredningsarbeid, tilbakemeldinger fra fagmiljøene og barnevernsbarna selv, avdekket ulike former for svikt. Vi har derfor en klar erkjennelse av at barnevernet må bli enda bedre og at barnevernet trenger barnevernsløftet vi er godt i gang med.

 

Hvordan vi ivaretar barn i dag, er avgjørende for hva slags samfunn vi får i framtida. Et samfunns evne til å beskytte og gi trygg oppvekst til barn, er selve lakmustesten på hvor godt samfunnet fungerer. Som voksne må vi orke å se og ta inn barn som har det vondt. For meg som barneminister, er det viktig å understreke at ingen barn skal overlates til familiene alene. Barna er vårt felles ansvar.

Vi har bidratt til det største barnevernsløftet på 20 år. Men vi er ikke i mål og ønsker å fortsette å stå på for barns oppvekstvilkår og et mer rettferdig og miljøvennlig samfunn. Med dette ønsker jeg alle et godt valg.

Barne-, likestillings – og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen og nestleder i SV.