samhold

Fra kamptolk til asylsøker. Hent Faiz hjem!

Bilde Det finnes kun et ord som er dekkende - Skam.

Tirsdag 27. mai kl 0030 ble tidligere kamptolk Faizullah Muradi hentet av politiet i en privatbolig i Mandal. I løpet av tolv hektiske timer var han brakt til Roma. Reaksjonene har ikke latt vente på seg. Mange føler en stor skam på vegne av nasjonen Norge som behandler et menneske på denne måten. Det kan vi godt forstå.

Faizullah, heretter kalt Faiz, ble rekruttert som tolk for de norske styrkene i Afghanistan rett før han fylte 18 år. Hans gode språkkunnskaper og store overblikk gjorde ham til en perfekt tolk. Så fort han hadde fylt 18 valgte Norge å utstyre ham med norsk uniform og skarpladd automatvåpen. Etter relevant trening ble han sendt til fronten for å bidra til beste for de norske styrkene. I løpet av sine to år i aktiv tjeneste var Faiz involvert i de hardeste kampene norske styrker har opplevd i krigen i Afghanistan.

Etter endt tjeneste flyttet han tilbake til sine hjemtrakter i en annen del av Afghanistan. I løpet av kort tid ble han sporet opp av Taliban som truet ham og hans familie på livet. Årsaken til dette er fordi Taliban har utpekt Faiz til landsforræder. Etter samråd med sin familie valgte Faiz å legge ut på flukt. Via Iran og Hellas endte han opp i Italia etter skipsforlis. Faiz var fra dag en helt klar på at hans destinasjon var Norge, men valgte allikevel å stille opp som vitne i italiensk rettsak mot organiserte menneskesmuglere.

Takken for alt dette er at norske myndigheter ikke vil behandle saken til Faiz. Etter en ekspressbehandling vi skjelden har sett makan til av UDI og UNE ble Faiz deportert fra Norge til Italia morgenen 27. mai 2014. Han fikk med seg to sekker med personlige eiendeler, en laptop, en mobil og ca 850 norske kroner til Italia. På kvelden denne dagen ble han satt på gata av italienske myndigheter. Samme kveld gav Justisminister Anders Anundsen (Frp) endelig svar på Karin Andersen (SV) sitt spørsmål. Svaret var at Faiz har blitt behandlet etter lovens krav og at Faiz vil få sitt beskyttelsesbehov prøvd i Italia. Punktum.

Onsdag 28. mai ankommer Faiz Lecce i sør-Italia. Dette er i nærheten av stedet hvor Faiz ankom Italia etter det fatale forliset. Han har fått beskjed at han muligens kan sove på en madrass i en lokal kirke som også vil forsørge han med mat. Bortsett fra dette har han ingen garantier annet enn at han får lov til å søke om beskyttelse. Dersom Italia behandler han etter samme lov som Norge vil han sannsynligvis bli sendt til Hellas hvor situasjonen er enda verre enn i sør-Italia. Det finnes ingen garantier for at Faiz vil ha noe krav på beskyttelse i Hellas og han kan dermed bli sendt tilbake til Afghanistan.

Det er sånn vi i Norge behandler mennesker som har satt sine liv i fare i tjeneste for det norske Forsvaret. Dette er en villet politikk. Heldigvis har V og KrF gått ut på 23 nyhetene tirsdag kveld og gitt klare signaler på at Justisministeren må snu i denne saken. Tidligere har også SV sagt det samme. Mens vi venter på å se om Stortinget kan omgjøre den store urett norske myndigheter har utsatt Faiz for, kan vi allerede nå tenke dypt og grundig på om det er slikt et samfunn vi ønsker å være. I dag føler vi sinne og skam på Norges vegne, men håper vi kan lære av de feil vi som nasjon har begått i denne saken. Uansett er det en klar oppfordring fra oss.

Ta ansvar og hent Faiz hjem.

Anne & Hanne

Vil 17. mai noengang miste sin betydning?

Vil 17. mai noen gang miste sin betydning? Kjære alle sammen og gratulerer med dagen. Gratulerer med 200 års selvstendighet og grunnlovsjubileumet.

17. mai er lukter, lyder og farger. Lyder som barnelatter, slitene russerop og musikk korps som spiller kjente og kjære sanger. Lukter som vårblomstser, nysprunget bjørk og lukten av pølse og is. Farger som røde lakksko, hvit softis og blå ballonger.

Men 17. Mai er mer enn lukter, lyder og farger. Det er en dag for demokrati, frihet, likhet og solidaritet. En dag hvor vi feier vårt frie demokrati og ytringsfrihet. I år hedrer vi den historiske begivenheten som utspant seg i 1814. I 1814 var 112 menn samlet på Eidsvoll. Sammen bygget de vår grunnlov på idealer som frihet, likhet og brorskap, og ikke minst på kjærlighet til sitt land. Fra Mandal deltok Syvert Omundsen Eeg, Erich haagensøn Jaabech og Omund Andersen Lømsland. Fra første påskedag 10. April til 17.mai Den 16. mai var alle vedtak fattet og grunnloven ferdig. Selvstendighet ble erklært og makten delt mellom konge/regjering, en nasjonalforsamling valgt av folket (som de kalte Storting) og domstolene. Grunnlaget for demokrati var lagt. 17.mai 1814 ble dagen de daterte.

200 år etterpå kan en stille spørsmålet. Vil 17 mai noen gang blir uviktig? Vil vi glemme hvorfor vi feiere vår nasjonaldag. Kan dagen komme da vi tenker at det med en festdag med pølser, is og brus, men hvor vi samtidig stusser på hvorfor vi feirer de historiske hendelsene som skjedde i 1814?

Like viktig som hvorfor vi feirer denne dagen er det faktum at dagen er for ALLE. 17 mai er dagen for unge og rike, for fattige og rike, for hvite og brune, for menn og kvinner, for byfolk og bønder. Dette er dagen hvor vi dyrker det store fellesskapet som heter Norge og verdiene er demokrati, likhet, frihet og ytringsfrihet. Verdier som er fundamentet i vårt samfunn.

Første paragrapf lyder som følgende: “Kongerige Norge er et frit, selvstendig, udelelig og uafhændeligt rige”. En paragraf som la grunnlag for folkefesten vi feier idag. En fest for frihet, menneskerettigheter, likhet, ytringsfrihet og demokrati.

Frihet til å tenke. Din tanke er fri.

Din tanke er fri,

hvem tror du den finner.

Den flykter forbi,

slik skygger forsvinner

.
Den kan ikke brennes,

av fiender kjennes.

Og slik vil det alltid bli:

Din tanke er fri!

Jeg tenker hva jeg vil,

mitt ønske bestemmer.

I stillhet blir det til,

i ukjente drømmer.

Min tanke og lengsel

vil bryte hvert stengsel.

Og slik vil det alltid bli:

Min tanke er fri!

Og tvinges vi inn

bak jernslåtte dører,

da flykter den vind

som tankene fører.

Fordi våre tanker

kan rive ned skranker.

Og slik vil det alltid bli:

Vår tanke er fri!

Vi er alle frie mennesker, hver og en av oss skal ha like rettigheter. Menneskerettigheter. Uansett sosial bakgrunn, kjønn, legning og etnisk bakgrunn. Vi er alle helt og fullt mennesker som er likeverdige. Mens vi feirer vår frihet, så må vi ikke glemme at det finnes andre som ikke har de rettigheter og den frihet som vi har. Syria, Palestina og Tibet for å nevne noen. Mennesker som kan ytre seg fritt og som ikke lever i frihet og som lever i frykt uten demokrati.

La oss stopp opp og tenke oss om På vår nasjonaldag, tenke på våre medsøstre og medbrødre som ikke har de samme rettighetene, ytringsfrihet eller demokratiske rettigheter som ofte tar for gitt. Omtanke for andre enn oss selv. Omtanke for mennesker over hele verden, som i dag kjemper de samme kampene som våre forfredre gjorde for 200 år siden. Men som ennå ikke har fått sin rett til frihet eller like rettigheter

Helt innledningsvis spurte jeg om 17 mai noen gang kom til å miste sin betydning. Om 17 mai noen gang vil bli uviktig.

Så for å svare på spørsmålet mitt. Vil 17 mai noen gang miste sin betydning? Svaret er Nei. 17 mai har vært, er og skal fortsatt være en dag i frihetens navn. En dag hvor vi feirer alle sammen, fylt av lyder, lukter og farger. Samtidig som vi hedrer vårt demokratiske nasjon med ytringsfrihet, solidaritet og likhet.

Gratulerer med dagen

Anne & Hanne

20140517-000404.jpg

Ta hverandre i handa og hold

  arbeiderkvinnene_4777836a8.Mars i år var vi vitne til en av de største mobiliseringene på mange år. Kvinnedagen som så mange har påstått var utgått på dato for lenge siden, ble plutselig en dag da vi søkte sammen og ut i gatene for å markere mot en politikk som var i ferd med å ta fra kvinner viktige rettigheter. Folkehavet i Oslo, lange tog over det ganske land gav en viktig påminnelse om at når det finnes saker som er riktige og viktige kan kampdager være av uvurderlig styrke og viktighet. Når stemmene roper sammen og vi står side om side er det vanskelig å å bryte rekkene. Vi sang, men ikke i moll, og vi kjempet uten kuler og krutt, men stod stødig som fjell. Plutselig gav arbeidersangen igjen mening.

Vi er vokst opp med begrepet solidaritet og frihet. Ord som i dag enten er tatt til gissel av høyresiden eller som latterliggjøres som gammeldags og bakstrebersk.

Hva er solidaritet for oss? Det er f.eks å kjempe like hardt for Syrias barn sin rett til skolegang og et liv i trygghet, som våre egne barns rett til skole og trygghet. Det er å anerkjenne at retten til å danne seg meninger og fritt utrykke dem er like viktige uavhengig av hvilke del av verden du befinner deg. Det er å forstå at muligheten til et arbeid som ivaretar grunnleggende rettigheter og som gir en lønn til å leve av er like viktig for oss, som for kvinner i India, Afghanistan eller Somalia.

 

1. mai har alltid handlet om å våge å se lenger enn sin egen bakgård. 1. mai er den internasjonale dagen for arbeiderbevegelsen. En dag for solidaritet og omtanke med våre medmennesker som kjemper for grunnleggende rettigheter, både i arbeidslivet og i sitt hverdagsliv. Vi trenger ikke reise lengre enn til Europa for å finne stadig økende sosiale forskjeller. En hel generasjon unge mennesker er uten arbeid. En hel generasjon med unge mennesker har fått deres liv på vent. Det finnes ikke arbeid, velutdannede og kompetente unge mennesker ser inn i en fremtid som arbeidsledig. Det skaper ingen frihet. I en slik situasjon blir det lett å utnytte unge mennesker i arbeidslivet. Vi kjenner det gjennom sosial dumping. Vi vet at det finnes krefter som i en slik situasjon tror at å svekke rettighetene i arbeidslivet vil gjøre det lettere for unge mennesker å komme i jobb. Til hvilken pris, spør vi. Og holder fast på at det nå er viktigere enn noen gang å holde fast på rettigheter som gir trygghet og beskyttelse fra utnyttelse og slaveri.

 

Solidaritet, likeverd og frihet.

 

Når vi ser verden slik, finnes det fortsatt faner å gå under.

 

Helt fra første stund siden 1890 har 1.mai vært en internasjonal festdag, en dag der arbeiderbevegelsen viser sin kampvilje og selve symbolet på arbeiderbevegelsens enhet og stryke. Men kan 1. mai fortsatt ha en betydning? I et av verdens rikeste land trenger vi vel ikke å kjempe og gå i 1. maitog. Noen vil si at det ikke finnes flere kamper å kjempe. Vår påstand er at det er feil. Men det er et spørsmål om hva som er viktig for deg. Og det er et spørsmål om du som er så tilfreds er villig til å stå solidarisk sammen med de har en kamp verdt å kjempe.

 

Vi har en regjering som ønsker et mer fleksibelt arbeidsliv, som ønsker mer midlertidige ansettelser og som ønsker å reversere arbeidstakerens rettigheter. Kanskje du tenker at fleksibilitet og midlertidighet høres flott ut. La oss minne om at fleksibilitet betyr lengere arbeidsdager og at skille mellom arbeid og fritid blir mer «fleksibelt» Men du er kanskje også villig til å hviske ut linjene mellom fritid og arbeid? La oss minne om at midlertidig ansettelser først og fremst ikke gir større muligheter for deg som arbeidstager. Tryggheten du har gjennom faste ansettelser gir deg frihet til å planlegge livet ditt og gir deg en økonomisk trygghet du ikke får gjennom midlertidighet. Tro ikke at kvinner vil nye godt av dette. Hvilke yrker tror du vil rammes hardest av midlertidighet og «fleksibilitet» Tror du virkelig kvinner blir vinnere? Kvinner som i allerede i dag rammes hardest av deltidsstillinger og lav pensjon.

Sammen med Venstre står regjeringen for en politikk som vil endre arbeidslivet og våre rettigheter som arbeidstakere slik vi kjenner det. Et landsmøtevedtak om å kutte i sykelønnsordningen sier det meste om hvilket arbeidsliv partiet venstre ønsker seg. Det er et helt annet arbeidsliv enn det vi kjenner i dag. Vil du virkelig det

 

Det er påfallende hvor likt dette scenariet er teksten i den kjente arbeidersangen:

 

Det fins de som har snudd seg og gått;

som tror frihet er no’ man har fått.

De vil smi for seg selv,

tror på evner og hell.

Slike folk har vår framtid forrådt.

Vi har sunget denne sangen så mange ganger, våre barn får den som nattasang, vi har ubevisst nynnet til den mens vi maler eller koster. Men så slår det oss at det er dette han skriver om i sangen, «Ta hverandre i handa og hold» Friheten vi har fått gjennom er godt regulert arbeidsliv, gjennom rettigheter som beskytter vår fritid og hviletid, faste ansettelser som gir trygghet og frihet. Ingen rettigheter har kommet av seg selv. De er kjempet og fremforhandlet av visjonære menn og kvinner som forstod verdien av et godt arbeidsliv. Å tro man kan endre på bare litt og at det ikke får betydning er i beste fall naivt. Vi trenger ikke svekke arbeidstageres rettigheter for å redde vårt lands økonomi. Vi trenger å holde fast i hverandre, solidarisk, slik at vi alle kan nyte godene av det et trygt arbeidsliv gir. Det er økonomisk gevinst i det.

Hva som er viktigst for deg, vet ikke vi. Men vi vil påstå det finnes en fane å gå under for deg også enten du er opptatt av eget arbeidsliv eller vil hever røsten for Europas unge arbeidsledige. Men tiden for kampdager er ikke over. Det har vist seg at når vi har kjempet i lag, er vi sterkest.

God 1. mai!

Anne & Hanne

La mormor lage vafler så lenge hun vil

DSC_0645Vår neste gjesteblogger skriver om å skaffe til veie nok folk og nok kompetanse i eldreomsorgen.

Ingunn Gjerstad er 2. kandidat for Oslo SV. Ingunn Gjerstad har langt fartstid fra politikken og i fra fagbevgelsen. Hun har hatt en rekke ulike tillitsverv i LO-forbund. I dag er hun ansatt som sektretær i LO i Oslo.

I det politiske liv har hun tidligere vært nestleder i Oslo SV, vararepresentant til Stortinget for Oslo SV og svært aktiv i Alna SV. I dag er hun medlem i helse- og sosialkoiteen i Alna bydel.

Ingunn er en kampkandidat for fagbevgelsene som kjemper for faste ansettelser, heltid foran deltid, mot sosial dumping og viktigheten av et organisert arbeidsliv. Ingrunn trives best i møte med mennesker. Hun er engasjert, inkluderende og smilende. Hennes innlegg reflekterer at hun har et stort rødt hjerte som banker for venstresiden.  Vi er stolte over at Ingunn vil skrive for oss.

God lesing,- husk å stem!

............................................................................................................................

La mormor lage vafler så lenge hun vil

Kanskje skulle jeg heller skrevet oldemor, for det er omsorgen for våre eldste jeg er opptatt av.  Dette kan bli den første valgkampen i nyere tid der vi ikke har hatt en anstendig debatt om eldreomsorg.

Med denne kronikken vil jeg forsøke å bidra til en debattrunde om dette viktige området som jeg har tenkt mye på i sommer etter å ha vært rundt hos de eldre i en av Oslos bydeler en dag. Jeg ble imponert over de ansattes engasjement og innsats. Inntrykket mitt er at brukerne ikke kan få fullrost hjemmesykepleien nok, de tar seg tid til å se hver enkelt og gi det ”lille ekstra”. Uten tett oppfølging inntil fire ganger i døgnet hadde flere av disse ikke kunnet bo hjemme.

Fra startblokka, rett i grøfta

Jeg vet ikke, årets debatt om våre eldre gikk kanskje fra startblokka og rett i grøfta da TV2 slang om seg med gale data fra en hjemmesnekra undersøkelse om tilstanden i eldreomsorgen. Synd det, for vi trenger å drøfte eldreomsorgen vår. Vi trenger en sivilisert debatt der vi snakker om problemene og hvordan vi kan møte dem, uten tomme løfter og sjikane.

Vi diskuterer stadig hvor mange sykehjemsplasser vi trenger for å få en god eldreomsorg her i landet. Jeg er usikker på om det er det eneste svaret. For meg som mangeårig lokalpolitiker er scenen like velkjent som tragisk. Pårørende er overbeviste om at sine eldre pårørende ikke lenger kan greie seg alene, samtidig som kommunens fagfolk konkluderer med at mor eller far ikke er dårlig nok til å få sykehjemsplass.

Hva om alle har rett?

Tilgi mitt kjetterske spørsmål: Hva om begge parter har rett? Hva om det er slik at det vi først og fremst mangler er ulike varianter av aldersboliger og omsorgsboliger med heldøgns tilsyn? Pårørende må ha en selvfølgelig rett til å være trygge på at deres eldre har det trygt, at de får hjelp med medisiner og mat og andre praktiske gjøremål, men skal alle på sykehjem av den grunn?

Jeg mener at sykehjem er et godt tilbud, men bare for de som er veldig syke. I det en eldre person kommer inn på sykehjem fratas hun eller han resten av sin funksjonsevne. Det kan ikke lage egen mat, ikke ha en overnattingsgjest eller med svært få unntak ha andre private sysler.

Dyrebare øyeblikk

Det er her mormor og oldemor kommer inn. Vi trenger mellomtingen. I en omsorgsbolig med heldøgns tilsyn beholder mormor eller oldemor pensjonen sin, hun kan lukke døra bak seg og ingen har noe med om et barnebarn sover på sofaen. Oldemor kan finne fram vaffeljernet og få noen dyrebare øyeblikk med kvalitetstid med de hun elsker høyest. Kan det ikke være slik?

Jo visst kan det det, men her har vi som politikere og samfunn sviktet vår oppgave. Det er ikke noe mål at de som trenger tilsyn og hjelp, men fortsatt har restfunksjonsevne ikke skal få bruke den. Jeg gjentar: Verdige, gode sykehjemstilbud er flott, vi må jobbe intenst for å redusere feil og mangler. Pårørendes bekymring og uro over eldre som bor alene og ikke klarer seg skal tas på største alvor. Det er her vi må lage de løsningene som oppleves gode for alle parter. Jeg tror det er mulig. Særlig om vi starter diskusjonene ute i lokalmiljøene med de eldre mens man ennå er funksjonsfrisk og oppegående.

Ti minutter er lite hvis en er ensom

Det er åpenbart for liten tid til å oppfylle behov og forventninger hos brukerne av tjenestene. I SV er vi veldig opptatt av å forebygge på alle områder. Vi må huske på at selv om folk blir eldre er det ikke en ensartet gruppe. I tillegg til medisin og praktisk bistand er det å ha ulike tilbud av aktiviteter er svært viktig.

Jeg traff flere som ikke følte at seniorsentrenes dagtilbud passet dem. Mange etterlyser turer, kulturtilbud i nærmiljøet og felles måltider. Noen eldre damer jeg har truffet vil mer enn gjerne lage middag til flere mens andre ikke orker spise alene.

Jeg treffer også mange ansatte som går hjem med dårlig samvittighet og høye skuldre fordi tiden ikke strekker til

Ut med anbud og stoppeklokke

Det nytter ikke å skrive om eldreomsorg uten å komme inn på sykehjemmene. Selv om alle undersøkelser viser av flertallet har det bra, eller i alle fall ganske bra på sykehjem er det alt for mange som opplever at tilbudet ikke strekker til, både blant eldre og pårørende. Jeg mener at mye av forklaringen på at det blir slik, ligger i at det er får få folk på jobb og heller ike folk med tilstrekkelig kompetanse. Skal vi løse, eller i det minste redusere disse problemene nytter det ikke å presse priser og kvalitet ned gjennom anbud og stoppeklokke. Vi trenger kommunepolitikere som er villige til å bruke penger på nok folk og nok kompetanse og vi trenger et Storting som øker rammen til kommunene slik at de kan gjøre jobben.

SV på Stortinget vil begge deler.

Kampen for asylbarna fortsetter

Det handler om å bruke tiden sin, engasjementet sitt og hjerte sitt på noe du så inderlig tror er viktig og riktig. Vår neste gjesteblogger kjempet for å la sin sønns beste venn, Nathan, få bli i Norge. - Det kan han nå. Vår neste gjesteblogger er Aina Heldal Bøe. Aina er 33 år, gift og mor til Askild (7) og Ola (4). Hun er utdannet jurist og jobber i DNB.

Aina_Heldal_BAina ble kjent da hun ledet Støtteforeningen for Nathan og familien. Nathan var fadder til Aina sin sønn, Askild, i barnehagen. Askild og Nathan ble bestevenner og da Aina i november 2011 fikk vite at  Nathan skulle kastes ut av landet, startet Aina sitt engasjement for asylbarna. Aina brukte frivillig mangfoldige timer på saken hver eneste dag i halvannet år.
Aina har vært medlem av Arbeiderpartiet siden 2005, men er først blitt aktiv det siste året.
De siste havannet år har hun deltatt i flere debatter og holdt innlegg om asylbarna og deres situasjon. Hun er også  med i boken "Jeg liker Norge, men Norge liker ikke meg", bok av forfatter Kari Gellein og fotograf Tine Poppe om de lengeværende asylbarna.
Aina har tidligere jobbet bl. a i en palistinsk flyktningeleir i Beirut og i en barnehage for de fattigste barna i leiren. Det siste året er hun blitt aktiv i Redd barna og lover å fortsette å jobbe aktivt for barns rettigheter.
Vi er imponert over engasjementet til Aina ! Hennes engasjement har bidratt til å synliggjøre  sårbare barn og bidratt til et større engasjement for barns rettigheter. Ainas engasjement viser også at det utgjør en forskjell å bry seg både for enkeltmennesker og for oss som samfunn. Kanskje blir samfunnet litt rausere og vennligere nettopp med engasjementet fra sånne som Aina.
God lesning!

.............................................................................................................

Kampen for asylbarna fortsetter

Første mai hadde vi stor fest i Ytre Arna. Vi hadde fest for Nathan og foreldrene. Vi feiret at Nathan fårbli i landet han er født i og har tilbrakt sitt 8 år lange liv.  Vi feiret at en lang og vanskelig tid er over, og vi takket alle støttespillere.

Nathan-saken endte godt, men det var en lang og tøff kamp.

Det som gav stor styrke var den enorme støtten saken fikk. I lokalmiljøet stilte folk opp, og i Bergen skrev et samlet bystyret protestbrev til Statstministeren, barneministeren, og alle partilederene på Stortinget. Bergens ordfører Trude Drevland (H) engasjerte seg sterkt i saken; for Nathan er bergenser, som alle andre bergensere.

Bestemødre skrev avisinnlegg, folk tok med barna sine og gikk i fakkeltog,  organisasjoner engasjerte seg, og det lokale idrettslaget Arna-Bjørnar stilte opp. Jan Erik Vold skrev dikt til Nathan, folk fra hele landet gav sine støtteerklæringer og penger slik at familien fikk råd til rettssak - det kunne vært skrevet en bok om de gode ting som hendte.

Nathan ble også kåret til året Bergenser. Aldri hadde så mange stemt, og vinneren var soleklar. Da Nathan vant så holdt jeg en tale til han. Jeg sa at han sikkert lurte på hvorfor han var blitt årets Bergenser.  Jeg sa at han var blitt årets Bergenser fordi folk hadde blitt kjent med han og dette fikk folk til å bry seg. Han fikk folk til å bry seg, ikke bare om han, men også om andre barn i samme situasjon som vi ikke kjenner, som vi ikke vet navnet på.  Og at det er veldig bra at vi bryr oss om han og andre barn – for det er nemlig ingenting som er viktigere enn at barn skal ha det bra.

Nathan-saken er enestående med tanke  på hvor stor støtte saken fikk, og med tanke på den oppmerksomhet den fikk.  Men - jeg har mang en gang tenkt – hvorfor er jeg ikke enda gladere nå som saken er over? Klart er jeg veldig glad, og ubeskrivelig lettet på familiens vegne. Men svaret er enkelt på hvorfor jeg ikke føler en enda større glede.

Saken til Nathan er ikke enestående i den betydning at det er mange tilsvarende skjebner. 647 barn har bodd på asylmottak i mer enn 3 år. Og de aller fleste av disse barna har ikke støttegrupper, de har ikke politikere som stiller seg bak protestbrev, de har ikke ordførere som sier at en ikke skal hive ut ens innbyggere. Og mest vesentlig av alt; familiene, der foreldrene ikke får lov til å jobbe, har ikke over 100.000 kr til å få overprøvd Utlendingsnemndas vedtak av en domstol.

Nathan vant ikke i Oslo tingrett fordi han hadde stor støtte eller media på sin side. Nathan vant i Oslo tingrett fordi tingretten kjente UNE sitt vedtak ugyldig. Ugyldig fordi Nathan har selvstendige rettigheter som ikke ble ivaretatt, og fordi UNE ikke hadde gjort en forsvarlig vurdering av hans sak.

UNE valgte å ikke anke saken av hensyn til Nathan. Det er vel og bra, men begrunnelsen til UNE viser at forvaltningsorganet har et stort behov for barnefaglig kompetanse. UNE valgte å ikke anke med den begrunnelse at nye runder i rettsapparatet og media oppmerksomheten ikke ville være bra for Nathan.

I en perfekt verden skulle ikke Nathan vært i media – han skulle heller ikke vært i en rettssak.  Men når alternativet er tvangsretur til Etiopia hvor foreldrene risikerte fengsel, så blir belastningen med media og noen timer i rettssalen liten i forhold. Dersom UNE vil ta hensyn til barna så må de sørge for at barna ikke lever hele sin barndom på asylmottak med frykten for morgendagen.  UNE må sørge for at barn ikke blir boende hele sin barndom her i Norge, opptil 11 år – før de tvangssender de til land de aldri før har vært i.  UNE må sørge for at rettighetene barna har i norsk lov og barnekonvensjonen blir ivaretatt. Først da blir UNE sitt forsøk på å ta hensyn til barna troverdig.

Mot Yalda, 11 år, fra Tromsø kjører UNE et helt annet løp enn i Nathan-saken. Yalda vant over UNE, og bare timer før ankefristen gikk ut så anket UNE. Yalda har bodd her i 8 år, hun har flyttet 30 ganger fra mottak til mottak og det er mye mediadekning av hennes sak. Yaldas advokat fikk nylig beskjed om at UNE hadde trukket anken og gleden var stor. Ordføreren kom med blomster og feiringen var i gang. Så kom meldingen fra UNE at det var en misforståelse – de hadde ikke trukket anken. Det er ikke til å forstå hva denne jenten på 11 år går igjennom. Politikere burde tatt ansvar når UNE ikke gjør det – men det er helt stille.

Det er muligens stille fordi valgkampen snart er i gang for fullt og saken om asylbarna er ikke enkel for regjeringspartiene. Vi vet at SV har gjort alt de kan for å få til en endring. SP er helt taus. Arbeiderpartiet sitter med nøkkelen – men er redd for at dersom de viser humanitet ovenfor barna,  vil det fremstå som om de liberaliserer asylpolitikken, noe de færreste velgere ønsker. Men, akkurat her tror jeg at Arbeiderpartiet tar feil. Det er ingen forskning som viser at det vil komme flere asylsøkere til Norge om en gir opphold til disse barna. Vi var i en tilsvarende situasjon i 2004 og i 2007 og da fikk de fleste barna som hadde vært her i 3 år bli.

Det står i stortingsmeldingen ”Barn på flukt” at på et tidspunkt må hensynet til barna telle mest. Hvilket tidspunkt er så dette? Jasmin har bodd her i 11 år, men får ikke bli. Men hun er heldig, nå våkner politikerne rundt henne,  det samme gjør lokalmiljøet og Jasmin sak kommer opp for retten i oktober. Men hva med alle de barna som ikke har et nettverk? Som ikke har støttegrupper og lokalpolitikere rundt seg? Er det slik systemet vårt skal være? Det er hvert fall ikke rettferdig.

Saksbehandlingstiden er kortet ned, og fokuset på retur er stort. En rettssikker og rask saksbehandling med rask retur vil føre til at færre barn i fremtiden vil komme i  situasjoner vi ser i dag. Men at ting er bedre i dag hjelper ikke de barna som har vært her i opptil 11 år.

Regjeringen og Stortinget har innrømmet at praksis er for streng i forhold til lovgivers intensjon. Det er en stor skam at de da ikke ryddet opp med en gang og tok en ny gjennomgang av sakene.

Jeg er helt sikker på at regjeringen vil være tjent med å rydde opp i den håpløse situasjonen barna er i og gi de en trygg fremtid i landet de er født og oppvokst i.

Snart er det valg. Jeg skammer meg over den politikken som blir ført ovenfor de lengeværende asylbarna. Men – jeg  har selv vært med å stemt den fram. Ved sist valg visste jeg ingenting om problematikken rundt asylbarna. Det gjør jeg så inderlig godt nå. Og jeg lover barna at jeg ikke kommer til å gi mitt stemme til et parti som ikke ivaretar barnas rettigheter.

Og så vil jeg love barna at vi er veldig mange rundt om i landet som vil fortsette å jobbe for at deres rettigheter skal bli ivaretatt og ikke bare være fine ord på papiret – og vi vil jobbe helt til vi kommer i mål.

Engasjementet for asylbarna startet da Askild sin bestevenn, Nathan skulle kastes ut av landet.

"Gi meg de brennende hjerter"

arbeiderkvinnene_4777836a Mamma gikk i tog og jeg dilta etter. Slik var det i mange år. Nå er det helst jeg som går i tog og mamma som danner baktroppen med småsarkastiske kommentarer, fortsatt med snert og krutt. Mamma har ikke glemt gamle paroler, men hun har overlatt til oss andre å gå i tog.

Mamma gikk i tog for at kvinner i Afrika skulle få utdanning, hun kjempet for at kvinner skulle få likelønn og at kvinner skulle få større stillinger, helst hele.

Jeg dilta med, sang sangene og veiva med flagget. Jeg beveget meg ubekymret mellom parolene. Jeg forsøkte meg en liten periode i opposisjon som seg hør og bør som tenåring, men det var vanskelig å opponere mot at jenter skulle få utdanning og like muligheter som menn. Jeg var oppdratt av sterke kvinner som i generasjoner hadde trosset kjønnsrollemønster og som hadde arbeidet hardt for å gi neste generasjon større muligheter. Jeg var oppdratt av kvinner med en utpreget sans for rettferdighet og med en tidvis plagsom trang til å uttrykke seg mye og høyt. Det ble i lengde for krevende å være passiv dilter eller i opposisjon. På et tidspunkt fikk både sanger og paroler innhold.

Arbeidersangene var så taktfaste og litt vemodige, med underliggende meninger og med verdier som appellerte både til min rettferdighetssans og troen på å gjøre det som er rett og riktig.

Mamma gikk i tog for likelønn. Jeg husker jeg tenkte på det for noen år siden da jeg stod på talerstolen til Arbeiderpartiet og argumenterte for en «likelønnspott»  En politisk styrt utvikling for å gjevne ut lønna mellom menn og kvinner. På rad og rekke kom gutta fra industrien med sin skepsis og forklarte unge, blonde meg at lønnsoppgjør var lønnsoppgjør og måtte overlates til partene i arbeidslivet. Jeg husker jeg tenkte at det var en oppgave de på ingen måte hadde lyktes med ettersom det var 20 år siden min mor hadde stått på samme talerstol og tatt til ordet for likelønn.

Nå går datteren min i tog sammen med meg og kan hende må hun stå på den samme talerstolen om 20 år til fra nå og fortelle hvordan tre generasjon kvinner har slåss samme kamp for likelønn og ennå tjener kvinner mindre enn menn…  Det er ikke slik at alle kamper er vunnet. Det finnes fortsatt paroler å gå under.

En vår preget bilder av afrikanske kvinner plakatene. Det var en smule eksotisk kan jeg huske. Det handlet om utdanning som nøkkel til utvikling. At vi rike i nord skulle bry oss med fattige kvinners utdanning var rart. Men mamma fastholdt at utdanning av kvinner ville løfte hele familier ut av fattigdom og nød. Kvinner var oversett i utviklingsarbeidet og man hadde ignorert kvinner som ressurs. Kvinner med utdanning ville kunne lese, ville kunne få arbeid, ville kunne fø seg og sin familie. Kvinner kunne skape en fremtid for seg og sitt land, å investere i kvinners utdanning var å invester i et helt lands utvikling.  Men kronargumentet til mamma var at jenter i Afrika hadde like mye verd som meg. Og ville jeg sloss for min egen rett til utdanning så skyldte jeg mine søstre i Afrika det samme. Det het solidaritet og jeg var solgt for alltid.

Det siste året har det internasjonale samfunnet vist sin vantro over Indias behandling av kvinner. Kvinner blir voldtatt og utsatt for grov vold, de mangler grunnleggende rettigheter og beskyttelse. Både Kongo, Somalia, Afghanistan er land hvor få kvinner er i arbeid og får utdanning. Fordelingen av godene i landet er ekstremt skjev mellom kjønnene. Både voldtekt brukt som våpen, æresdrap og kjønnslemlesting er eksempler på groteske handlinger som fortsatt rammer kvinner på grusomt vis. Det opprettholder undertrykking av kvinner og skaper et samfunn hvor bare noen får ta del. Utdanning gir kvinner muligheter til å bryte med gammelt tankegodt, tradisjoner og ritualer. Det gir kvinner mulighet til å ta arbeid. Utdanning gir også kvinner mulighet for å arbeide for et mer rettferdig arbeidsliv, rettigheter, beskyttelse og lønn. For med utdanning kommer kunnskap og kunnskap gir makt og makt gir innflytelse. Joda, det finnes paroler å gå under.

Mamma jobba fulltid. Men jeg husker hun opprørt og engasjert holdt lange innlegg om deltidsstillingene i helsevesenet. Det var ikke det at kvinner måtte jobbe heltid for enhver pris, men det var det faktum at mange av kvinnen jobbet så små stillinger at de ikke tjente pensjonspoeng.- Og de visste det ikke engang! Mamma så at deltidsstillingen hang sammen med lave lønninger, med lav status og med lav utdannelse.  Men hun holdt fast på at like naturlig som at kvinner skulle ha mulighet til å velge deltidsstillinger så skulle kvinner ha rett og mulighet til fulltidsstillinger.

Kampen for heltidsstillinger, gode pensjonsordninger, slaget om de krevende arbeidstidsordninger arbeidstid og »konkurransedyktig» lønn er ikke verken avklarte eller tilbakelagte kamper. De pågår.  De er gjenstand for valgkamp og det sies at just her vil man se de tydeligste skillene mellom de politiske fløyene. Kanskje du synes det er helt riktig og jobbe mer for samme lønn, og kan hende du synes at arbeidstidsordningen er for lite fleksible, du har full forståelse for hvorfor stivbente regler ødelegger for næringslivet og kan hende du synes at fagforeninger og tariffavtaler har utspilt sin rolle. Da kan du også hende du ikke vet hva du har før du mister det. Da kan det også hende at jeg kaller deg historieløs og tanketom og uten tanke for andre enn deg selv. Det er en finstemt dans mellom arbeidstakere og arbeidsgiver. Rettigheter og plikter. Det er et nøye gjennomtenkt løp som har bølget seg gjennom historien og gitt Norge et godt arbeidsliv, et arbeidsliv som stabiliserer landets økonomi og som gir de enkelte muligheter til å regulere forholdet mellom arbeid og famile/fritid. Et finstemt forhold som gjør at det er mulig for så mange å delta i arbeidslivet, som gjør det mulig for så mange kvinner å delta i arbeidslivet og som kan inkludere alle i arbeidslivet i ulike faser av livet. Et arbeidsliv som gir mulighet til å skape og å dele. Tro ikke at man kan fjerne eller endre på enkelt forhold i dette arbeidslivet uten at det får konsekvenser. Tro ikke at et godt arbeidsliv kom av seg selv. Det finnes fortsatt paroler å gå under.

Jeg elsket arbeidersangene og de fremkaller fortsatt gåsehud og tårer i øyekroken. Å stå midt i en arbeidersang er som å stå midt i historien. Det er som å strekke armene ut og la fingertuppene i den ene enden berøre historien og den andre siden berøre fremtiden.

Men først og fremst er arbeidersangene et uttrykk for felleskap, solidaritet og rettferdighet. Det er å holde fast på det som er rett og riktig og som gavner noe mer enn meg selv. 1.mai er kanskje ikke noe de fleste har et sterkt forhold til lenger, men det finnes fortsatt paroler å gå under. Kanskje for lokalsamfunnet ditt, kanskje for samfunnsutviklingen, kanskje i internasjonal solidaritet.

Jeg nynner på den vakreste av alle arbeidersangene. Og minner meg på at det finnes saker større enn meg selv, viktige og riktige, og det gjelder å holde fast på dem, men også å gi dem videre. God 1. mai! Anne & Hanne

«Gi mig de rene og ranke, de faste og sterke menn, de som har tolmod og vilje og aldri i livet går hen og selger min store tanke, men kjemper til døden for den.

Gi mig de kolde og kloke, som kjenner min virkelighet. Bedre enn mange som sier de tror, trenger jeg nogen som vet. Intet er mere som skrift i sand enn løfter om kjærlighet.

Gi mig de bitre og steile, som ikke har frykt i sitt blikk. Gi mig de gudløse stolte, som ikke har trang til mystikk, men dristig vil skape sin himmel her efter sin egen skikk.

Gi mig de brennende hjerter, som aldri gir tapt for tvil, som aldri kan kues av mismot og trues av sorger til hvil, men møter hver seier, hvert nederlag med det samme usårlige smil.

Ja gi mig de beste blandt dere, og jeg skal gi dere alt. Ingen kan vite før seiren er min hvor meget det virkelig gjaldt. Kan hende det gjelder å redde vår jord. De beste blandt dere er kalt.»

( Rudolf Nielsen)

Ikke ta fra meg damene!

Cato Villrosene vil gratulerer alle flotte og fantastiske kvinner med dagen. For at likestillingen skal bli reell er vi helt avhengig av at menn anerkjenner viktigheten av et likestilt samfunn.  I den anledning har vi vår andre mannlige gjesteblogger, Cato Brunvand Ellingsen Cato er vernepleier og bergenser i Oslo. Han har i mange år vært ansatt og tillitsvalgt i Fellesorganisasjonen (FO), men jobber i dag med formidling av kunnskap og kompetanse i tjenestene til personer med utviklingshemning. Han er en aktiv skribent og blogger selv på vernepleieren.com.

Inkludering, likeverd, arbeidsliv og helse- og sosialarbeidere som politiske aktører er tema han er særskilt opptatt av.

Igjen, Gratulerer med dagen!

God lesning

................................................

Ikke ta fra meg damene!

Hva skal du bli når du blir stor da? Det var det alle damene spurte meg. Den unge gutten som var sommervikar i omsorgstjenestene. Damene med fast stilling (antakeligvis deltid, men det tenkte jeg ikke på da) og mange års erfaring. Den unge ambisiøse gutten svarte selvsagt ”helse- og sosialsjef”. Reaksjonen fra damene var unison: Typisk mannfolk! Mannfolk som mangler langsiktig ønske om å bli værende i det direkte omsorgsarbeidet i kommunen. Jeg var sikkert ikke den første unge gutten disse trofaste damene har møtt i et kort glimt. Før de forsvinner videre. Altså guttene. Til andre yrker. Bedre betalte jobber. Arbeidsplasser med høyere status.

I disse dager jobber regjeringen med alle høringssvarene (http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/hoyringar/hoeringsdok/2012/nou-201215-politikk-for-likestilling/horingsuttalelser.html?id=705197) som er kommet inn som tilsvar til det såkalte Skjeie-utvalgets (http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/pressesenter/pressemeldinger/2010/Offentlig-utvalg-om-norsk-likestillingspolitikk.html?id=593381) arbeid. Dette er et viktig arbeid. Til tross for at det er mange som later til å tro at vi nå har oppnådd et likestilt samfunn, så er jeg blant dem som er av den oppfatningen at vi fortsatt trenger fokus på likestilling og kvinnekamp. Vi har kommet langt her i landet, men på mange områder har vi fortsatt et godt stykke igjen. Vi trenger fortsatt en politikk for likestilling. Jeg er feminist!*

Når de strukturelle sidene av likestillingsdebatten blir trukket frem, er vårt kjønnsdelte arbeidsmarked ofte fremhevet som en av de viktigste utfordringene. Det tas som en selvfølge at et kjønnsdelt arbeidsmarked er en likestillingsutfordring. Også Skjeie-utvalget gjør dette. De beskriver i ”Politikk for likestilling” (http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/nouer/2012/nou-2012-15.html?id=699800) manglende utvikling av vårt horisontalt kjønnsdelte arbeidsmarked. Eksempelvis er det rundt 95 prosent menn blant håndverkere, mens i de store kvinnedominerte omsorgsyrkene er det omtrent 90 prosent kvinner. Det er flere negative sider ved en slik kjønnssegregering. Blant annet fører det til fortsatt sementerte mønstre om hva som er kvinnelig og hva som er mannlig. Det kan være vanskelig for enkeltpersoner å bryte ut av fastlagte mønstre. Det reduserer den enkeltes valgmuligheter. Og kanskje særlig, det påvirker rekrutteringsgrunnlagene for de enkelte sektorene/ yrkene. Dette kan være særlig problematisk for sektorer der det er mangel på arbeidskraft.

Som vernepleier har jeg mange ganger vært den eneste mannen på en arbeidsplass. Noen ganger har jeg ønsket at det var flere av oss, men jeg må innrømme at debatten om vårt kjønnsdelte arbeidsmarked gjør meg redd. Jeg er livredd for å miste alle de flinke damene jeg opp gjennom årene har jobbet med. Damer med vernepleierutdanning. Damer med videregående utdanning. Damer uten utdanning, men med lang erfaring. Damer som har det i fingrene. Som nettopp er disse omsorgskunstnerne som velferdstjenestene er helt avhengig av. Trofaste damer som hver dag året rundt jobber for mennesker med bistandsbehov. Tro meg, det er ikke på grunn av høy lønn de gjør det. Eller at de blir sett så veldig mye av deres rådmenn eller kommunepolitikere. Og, det er ikke bare meg som bør være redd for å miste dem.

En av de største utfordringene for fremtidens velferdstjenester er mangel på arbeidskraft. Vi trenger enda flere folk som ønsker å utdanne seg innenfor helse- og omsorgsyrker, og/ eller folk som ønsker å jobbe innenfor disse tjenestene. Ikke bare blir vi flere eldre. Vi som blir gamle kommer til å kreve mye mer enn generasjonene før oss. Samtidig trengs det flere dyktige folk i tjenestene til andre med omsorgsbehov. Vi trenger folk.

Det har vært gjennomført mange kampanjer for å rette opp kjønnsbalansen i norsk arbeidsliv. Flere av dem med svært begrenset effekt. Det har også vist seg at det er lettere å få kvinner til mannsdominerte yrker enn omvendt. Det er nemlig ikke sikkert at endringer av et kjønnsdelt arbeidsmarked vil føre til at flere velger helse- og omsorgsyrker. Kanskje vil det nettopp føre til det motsatte. Det er fint å snakke om at vi trenger flere menn i eldreomsorgen eller i barnehagene. Eller at vi må få flere kvinner i  de tradisjonelle håndverksyrkene. Men, jeg er redd for at det er kvinnene som er mest innovative. Det er de som kommer til å skifte mål. Vi trege menn blir værende på vår post. Og, det er ikke så rart heller. Kvinner som velger utradisjonelt møter gjerne jobber med høyere status og høyere lønn. Menn som velger utradisjonelt kan regne med ”lønn i himmelen”.

Et av tiltakene som ofte er diskutert er tilleggspoeng ved inntak til kjønnsdominerte utdanninger. Menn skal få tilleggspoeng for å starte på omsorgsutdanninger. Og omvendt. Jeg er svært skeptisk. Dette forslaget minsker ikke min redsel for fremtiden. Er det slik at vi i fremtiden skal erstatte alle disse damene jeg har lært meg å sette så stor pris på, med udugelige og umotiverte menn? Menn som egentlig ikke ønsker å jobbe innen omsorgssektoren, men som gjør det da det var det eneste stedet de kom inn på utdanning? Det er ikke akkurat så veldig vanskelig å komme inn på vernepleierutdanningen i dag…

Det er mange gode grunner til å gjøre noe med kjønnsbalansen i velferdsyrkene. De fleste av dem er yrkesfaglige. Det er lurt å ha menn som gode rollemodeller for barnevernsbarn eller for unge funksjonshemmede. Jeg tror det er faglig bra med et kjønnsblandet miljø. Det kan også være positivt for arbeidsmiljøet. Men. Økt status og lønn er ikke et slikt argument. Det er ikke flere menn som bør føre til høyere status og bedre lønn. Velferdsyrkene må verdsettes uavhengig av hvem som jobber der. Verdsettingen av arbeidet i de ulike sektorene må gjøres uavhengig av hvilket kjønn som dominerer. Derfor mener jeg innsatsen for en bedre kjønnsbalanse i arbeidsmarkedet i bestefall er et likestillingspolitisk sidespor. I verste fall er det et villspor som også vil gi store negative følger for omsorgssektoren. Innsatsen må rettes inn på å verdsette sektorene mer likt. Velferdssamfunnets frontsoldater, kvinnene i omsorgssektoren, må verdsettes høyere. Dette gjelder både med økt lønn, kompetanse- og fagutvikling, hele stillinger og styrking av de generelle arbeidsforholdene. En positiv bivirkning kan selvsagt være at dette vil tiltrekke seg flere menn.

Jeg mener det er god grunn til å rope et varsko til dem som jobber med likestillingspolitikken i Norge. Som i dokument etter dokument fremhever det kjønnsdelte arbeidsmarkedet som en av våre største likestillingsutfordringer: Ikke ta fra meg damene!!!  

*Det er en stor ære å få lov til å være mannlig skribent på Villroser. Det er dog ikke for å smiske jeg skriver at jeg er feminist. Jeg mener det virkelig!

Jeg undres over alt sinne og all engstelse.

imageVår neste gjesteblogger er Agnete Kjellin (62) år og som bor på Skjernøy i Mandal. Agnete har i mange år vært opptatt av kvinnens plass i historien, man må kjenne noe til den for å forstå kvinners situasjon i dag. Hun er engasjert og en inspirende dame med stor kunnskap. Hun er leder av tre museer i Kristiansand, og har en utdannelse innen ledelse og markedsføring. Agnete har også vært landsleder for Norgesunionen av soroptimister, en nettverks organisasjon for yrkeskvinner.

God lesing

................

I går, lørdag 9. februar, leste jeg et sjokkerende innlegg i Fædrelandsvennen skrevet av Sven Egil Omdal. Overskriften var ”Da er du en mann”. Det handlet om grov verbal trakasering av kvinner i det offentlige rom, og jeg tenkte ”Tar det aldri slutt?” I 1854 fikk kvinner arverett på lik linje med menn, i 1864 ble ugifte kvinner gjort myndige og i 1888 var det de gifte kvinnens tur. De fikk da rett til å disponere sin egen formue. Dette var ikke gavepakker til kvinnene.

I minst 160 år har kvinner steg for steg krevd sin rettmessige plass der meninger blir diskutert og vedtak blir fattet. I 2013 skaper det fremdeles engstelse og virker provoserende. Underlig. Hva er grunnen til at holdninger arves i en tid da det er en selvfølge at kvinner deltar i alle sider av samfunnslivet?

Da et utvalg av kvinnene i Norge fikk stemmerett ved kommunevalget i 1901, var det første steget på veien mot allmenn stemmerett som ble innført i 1913. Tro ikke at veien den gang var dekket med roser og at kvinnene ble båret fram på entusiasmens vinger. De slet! Mot fordommer, engstelse, nedarvede holdninger og et lovverk som favoriserte mannen. I Lindesnes Avis i Mandal ble det i anledning kommunevalget i 1901 skrevet mange spydige innlegg og menn gledet seg til å se mor med stemmeseddelen i hånden.

Men kvinnene ga seg ikke. Jeg har mange ganger følt stor ydmykhet og beundring for de kvinnene som gikk foran, som ikke banet seg vei, men med kraften til en bulldoser brøytet seg vei inn i det norske samfunnsliv. De tålte mobbing, skjellsord, tålte å bli nedverdiget og undervurdert, men de ga seg ikke.

Og jeg forstår at det måtte være sånn. Alle er redde for endringer, og jeg forstår at menn den gang var redde for å miste posisjoner og herredømme over områder der de hadde vært enerådende siden Adam. Men det som skjer i dag, i 2013, har jeg ingen forståelse for. Sven Egil Omdal skriver i artikkelen sin at mengden av slibrige innlegg fra menn er så mange at kvinner kan begynne å trekke noen generelle slutninger. Selvfølgelig gjør vi det, på et urettferdig grunnlag. Selvfølgelig blir vi reddere. Men så kommer undringen, hvorfor tar ikke menn til motmæle, hvorfor roper de ikke ut ”Det er ikke slik vi er”. Kvinneopprør i Norge i minst 160 år er lenge, altfor lenge. Det vitner om en tålmodighet som er av det underdanige og det saktmodige slaget. En nedarvet holdning og usikkerhet hos kvinner i forhold til egen rolle?

Jeg undres.

«Her er ditt vern mot vold, her er ditt sverd: troen på livet vårt, menneskets verd.»

Da bomben 22.juli 2011 smalt, stod jeg på bussholdeplassen og ventet på bussen. Det var fredag og jeg gledet meg til helga. Lite viste jeg hva jeg stod ovenfor, og at hendelsene den dagen ville komme tettere innpå meg enn mange andre. Mens jeg stod og ventet på bussholdeplassen så jeg flere oppdatere facebook  med "terrorkrigen har kommet til Norge, nå har muslimene angrepet oss, dette er det vi har advart om i flere år". Min første tanke var å ringe til de jeg kjenner som jobber i nærheten av regjeringskvartalet. Heldigvis var ingen av mine venner berørt av bomben. Men lettelsen ble byttet ut med angst ettersom meldingene om skyting på Utøya avløste nyheten om bomben i Oslo. Det var som om blodet i årene mine frøs til is. Jeg kjente panikken ta tak i meg. Jeg hadde jo nettopp fått melding fra Syvert om at det var greit på øya . Katten min hadde spist opp laderen til mobilen min, og akkurat da jeg trengte bekreftelse på at alt var bra, var mobilen tom for strøm. Jeg var desperat etter å få kontakt med Syvert og de andre jeg visste befant seg på øya og som jeg hadde vinket av gårde på sommerens store happening bare noen dager i forveien.

Klokka fem om morgenen klarte jeg ikke sove lenger jeg stod opp og så nyheten som rullet over skjermen: «80 stykker er skutt og drept». Magen veltet seg og jeg stormet på toalettet og spydde som aldri før.

I løpet av 23.juli blir det klart at tre stykker fra Mandal hadde overlevd, Tonje, Lise og David. Men Johannes fra Mandal og ytterligere tre til fra Vest-Agder, deriblant Syvert, var savnet

I løpet av uka blir det ufattelige langsomt en sannhet; Syvert, Johannes, Torjus og Pamela fra Vest Agder var blant de drepte.

Det var Syvert jeg kjente best. Han kom inn i livet mitt på et årsmøte i Mandal AUF. Han hadde store øyner og fulgte nøye med på hvert ord som ble sagt. Sulten på politikk. Breddfull av engasjement. Klar for å endre verden.

Rett i forkant av sommerleiren på Utøya hadde Mandal besøk av justisminister Knut Storberget. Syvert ble både inspirert og engasjert. Han hadde funnet sin lokale fanesak, og motivert av ministeren var han klar for å jobbe videre for å vinne den saken etter Utøya oppholdet.

"Når æ kjeme heim etter Utøya, da ska æ jobbe videre med "Nei til salg av postgården" for æ ska vinne den saken, ingen ska vinne over mæ".

Syvert var en vinner, jeg var aldri i tvil om at han ville føre den saken i land. Og jeg må smile, for Syvert hadde denne uovervinnelige selvsikkerheten bare en ung mann med livet foran seg kan ha. Han var sulten på å lære om hvordan man kunne oppnå resultater i politikken, hvordan man kunne bidra til at politikk gjorde livene bedre for folk og hvordan han kunne bidra. Det var ærefullt å få følge han denne første tiden i politikken og se hvordan han utviklet seg, hvordan han mestret og hvordan det gjorde at han vokste som menneske. I AUF fant han en plattform for engasjementet sitt, her var han hjemme og her satte han sitt preg.

Så ble altså han offer for gjerningsmannens kuler den ettermiddagen 22.juli. Og igjen står vi i avmakt og kjenner på sorgen, sinnet og det enorme savnet. Vi vil alltid fortsette å lure på hvordan disse unge menneskene faktisk ville ha endre verden med sin tilstedeværelse og engasjement. Heldige var vi som fikk kjenne dem den tiden de var her, heldige er vi som fortsatt kjenner restene av deres engasjement drive oss videre.

De neste dagene forsvant i en endeløs berg og dalbane av sterke følelser. Som leder av Mandal AP, var jeg i kontakt med pårørende og jeg gjorde mitt beste for å få oversikt over situasjonen og bidra med det jeg kunne der det var nødvendig. Mitt sjokk og min sorg ble vevd inn i den kollektive sorgen og ble virkeliggjort i samtalene med de pårørende og i møte med ungdommene som etter hvert vendte hjem fra Utøya. Dagene var uvirkelige. Nettene fylt av svart sorg.

Den 25. juli fikk jeg vite at jeg var gravid med min datter. Jeg husker fortsatt følelsen av tomhet da jeg fikk det som skulle være en lykkelig beskjed. Tomhet fordi jeg ikke visste hvordan jeg kunne glede meg over å vente et barn, når 69 foreldrepar nettopp hadde mistet sine på den mest grusomme måten av alle? Det var blandede og vanskelige følelser. Jeg var 7 uker på vei, og fikk beskjed om at jeg stod i fare for å miste barnet. Heldigvis, i dag har jeg en flott, sterk og frisk jente som er fire måneder gammel. Ei solstråle som hver dag minner meg på livets gave.

Vi må ikke glemme 22 juli, vi må heller ikke glemme alle som ble drept, skadet eller som mistet sine kjære. Vi må ikke være redd for å gi hverandre trøstende ord og være medmennesker. Vi må ikke glemme å spørre og vise at vi bryr oss, selv et år etter.

Dagene og ukene etter 22.juli var preget av et samfunn som kollektivt gav sin oppslutning rundt felles verdier; Menneskeverd, åpenhet og demokrati. Det kjentes godt og trygt å være omsluttet av denne godheten og omsorgen som ble vist. Jeg håper det vedvarer og at vi ikke glemmer at det er verdier verdt å kjempe for, verdt å stå opp for. Vi kan hedre de flotte ungdommene som aldri kom hjem ved å skape det samfunnet de trodde på og ved å holde menneskeverdet høyt hver eneste dag. Slik går jeg videre.

«Her er ditt vern mot vold, her er ditt sverd: troen på livet vårt, menneskets verd.»