valgdeltagelse

På skuldrene til kjemper

1381627_526062790815352_571346305_n«Vi står på skuldrene til kjemper» var det en venn av meg som skrev på facebook. Jeg tenkte på det når jeg iførte meg lange røde strømper i dag. Jeg står på skuldrene til kjemper. På grunn av disse kjempene har jeg fått en rettighetsfestet utdannelse, jeg har fått lik rett til høyere utdannelse og jeg har rett til å ta arbeid. I arbeidslivet har jeg rettigheter og plikter på lik linje med menn. Jeg har som kvinne et likt verd som menn og er beskyttet mot diskriminering gjennom loven. Jeg kan delta i organisasjoner og delta i politikk, på valgdagen teller min stemme like mye som en hvilken som helst annen person. Jeg er en likeverdig deltager i demokratiet. Jeg står på skuldrende til kjemper som har vært fremsynte nok til å se at den virkelige kampen for et demokrati er kampen for likestilling og kvinners deltagelse. Og det er felleskapets kamp.

Når vi utviklet vårt velferdssamfunn fantes det kjemper som så at vi aldri ville nå målet om inkludering og deltagelse om ikke kvinnene fikk delta og fikk like sentral plass som mennene. Vår rikdom er ikke bare oljen, men det er også antallet kvinner i arbeid.

Kjempene forstod at om kvinnene skulle få delta måtte vi bidra alle sammen. Det var ikke bare kvinnenes kamp, det var samfunnets kamp. Derfor kunne vi rettferdigjøre at felleskapet, staten, brukte penger og tid på barnehageplasser og permisjonsordninger. Ordninger som gjorde at far langsomt ble mer aktiv og fikk muligheten til å delta mer i barnas oppvekst og hverdag. Ordninger som gjorde det mulig å dele arbeidet hjemmet, slik at arbeid ute også kunne være en mulighet og en rettighet. Ikke bare var det bra for kvinnene å få delta i arbeid utenfor hjemmet, skape nettverk, bruke talenter og ressurser. Det var også bra for samfunnet. Når alle deltar sikrer vi velferdssystemet og vi skaper verdier. Det gjør oss til et rikt og likestilt land. Det gir den enkelte mulighet til å nå sitt potensiale og realisere seg selv uavhengig av en bemidlet ektefelle eller arvet formue. Det heter frihet.

I dag har vi en likestillingsminister som mener at det ikke lenger er felleskapets kamp, det er den enkeltes familie som avgjør likestillingen. Familiene skal velge selv. Det heter visst valgfrihet. Men det er valgfrihet for de få, for de med egne midler og resurser. Når færre kvinner arbeider blir det færre som tar hånd om å sikre felleskapet slik at permisjoner, pensjoner og andre offentlige forsikringer kan ivaretas. Da må kvinnene som arbeider, arbeide mer for at de få skal få være hjemme. Det er urettferdig. Det skaper klasseskiller og det forvitrer vår velferdsmodell. Den enkeltes beslutning får konsekvenser for oss alle.

I dag har vi en helseminister som synes det er greit at vi lager lover der kvinner må gå kanossagang for å få henvisning til abort. I et av de mest likestilte landene i verden går vi bakover inn i fremtiden og begrenser kvinners rett til helsehjelp. I Norge har vi en helseminister som mener at en profesjon har rett til å reservere seg fra å gjøre jobben sin på bekostning av kvinners rett til uavhengig helsehjelp.

I Norge tjener fortsatt kvinner 77% av menns lønn. Kvinner jobber deltid, mens menn har hele stillinger. Vi har overlatt lønnsforhandlingene til partene i arbeidslivet, men arbeidsgiver ser ikke verdien av de mange trofaste kvinnene som yter helse- og omsorgshjelp i kommunene. Når kvinnene tar vare på våre barn, syke og eldre verdsettes det fortsatt mindre enn han som tegner veiene på kartet og sørger saksbehandlingen av byggeprosjektet ditt. Er de ikke like viktige?

I Norge utsettes fortsatt flest kvinner for vold, vold underrapporteres, når sjeldent domstolene og straffes lavere enn f.eks økonomisk kriminalitet. Vi vet at vold hindrer deltagelse, utdanning og arbeid. Vi vet at vold er et av de virkelig store samfunnsstruktuelle utfordringene vi har og likevel er det sjeldent en budsjettvinner eller en politisk kampsak.

Jeg trekker på meg de lange røde strømpene og kjenner at jeg står i en lang rekke av sterke kvinner. Kampene er ikke over. I 2014 blir kampen for kvinners rett til helsehjelp den viktigste saken.  Det er verken navlebeskuende eller egoistisk. Norge er et foregangsland. Vi har plikter som rollemodell for andre land og for andre kvinner. Vi kan ikke tillate å rygge inn i fremtiden, vi har en kamp å kjempe. Fortsatt.

Med beina godt planta på bakken, retter jeg ryggen, takker alle de kvinnene som har kjempet frem stemmerett og lovbestemt beskyttelse mot diskriminering, deltagelse i arbeidslivet, barnehageplasser og permisjonsordninger.

Så finner jeg min plass i rekken og fortsetter kampen.

Anne & Hanne

Tror du på at du kan forandre?

juliaVi fortsetter vår valgkampuke og presenterer Julie Bjøkheim som vår neste gjesteblogger . Julie skriver om engasjement. Julie Bjøkheim har vært aktiv i politikken siden hun var 15. Hun har vært leder av SU Bergen og har vært SU sin representant i Bergen SV sitt styret. Julie har alltid opptatt av en god skole og en human asylpolitikk. I det siste har også feminisme og miljøet blitt saker Julie villeig snakker om.

I dag er Julie 19 og er SV sin ungdomskandidat på stortingslista til Hordaland. og hun brenner for å gjøre politikken tilgjengelig for alle!  Julie har sin egen fb side hvor du kan følge henne

 

.........................................................................................

15. april 1989 skjedde det noe. Opprøret på Den Himmelske Fredsplass var årsaken til at tusenvis mistet livet. Et studentopprør for mer demokrati, raskere liberaliseringsreformer og mot korrupsjon. De unge, intellektuelle gjorde opprør mot det bestående og  viste sitt engasjement for samfunnet de levde i.

 

Et samfunn med lav valgdeltagelse er et sterkt signal om at noe er galt. Det har helt klare demokratiske utfordringer når store grupper i et samfunn unnværer å stemme ved et valg. En unnværelse gir mer makt til den hvite middelklassen fra sine møblerte hjem. Hvorfor har det seg slik at ca. 50% av alle nordmenn under 30 år ikke stemmer ved valg? Et sjokkerende høyt tall med tanke på utdannelsesnivået, tryggheten og tradisjonen for demokrati i vårt eget land. Hvor er engasjementet for et bedre samfunn? Har vi det for bra?

 

Mediene som skal arbeide som samfunnets fjerde statsmakt skriver stadig mer om karbo-dietter og treningstips og mangler gjennomgående kritiske vurderinger av vårt eget styresett. Hvis utviklingen fortsetter vil vi mangle et viktig formidlingssted mellom statsmakten og folket. Jeg vil kunne påstå at det er et demokratisk problem at man ikke har et mediebilde som reflekterer verdenssamfunnet og Norges største utfordringer på en kritisk  og reflektert måte. I dag blir nok mange hemmet av en massiv mediestrøm av inntrykk hvor man kan bli ”underholdt til døde” om man så ønsker det.

 

Er det for langt mellom folk og makten? Maktesløshet skaper passivitet. Handlingslammelse, er i hvert fall noe jeg har følt på selv. Årsaken til lav valgdeltagelse kan være at det føles som milevis mellom der avgjørelsene blir tatt og ens egen hverdag. Hvis en føler sin egen påvirkningskraft er bortimot minimal vil det ikke lengre være vits å engasjere seg. Avgjørelser må finne sted blant folk. Folk må bli hørt og sett.

 

Har vi det for godt? Vi lever i et luksusland der vi nærmest ikke merker finanskrisen og utdanning og helsetjenester er en selvfølge å få gratis. Er det en boble rundt dagens unge som gjør at de tror velferden vi har kommer pga. tilfeldigheter, og ikke en bestemt politisk styring? Er vi rett og slett blitt late? Har vi det for godt med våre velferdsgoder og oljepenger? Det er kanskje først under krise at folkemengdene engasjerer seg i samfunnets utvikling, mens under roligere tider blir politikk en slags hobby som kan velges vekk, akkurat som tennis.

 

Korskirken som var stappfull av demonstranter for å la Nathan bli i Bergen og en mer human asylpolitikk, er med på å tilbakevise påstandene ovenfor. Opplevelsen jeg har av min av egen generasjonen er at det er utallig smarte, reflekterte og engasjerte mennesker som ønsker å gjøre en forskjell. Jeg tror personlig at flere hadde engasjert seg og stemt ved valg om det hadde føltes som de gjorde en forskjell. Hvis det ble sett på som en verdi. Hvis unges stemme ble lyttet til og hvis politikere snakket om helhetlige og grunnleggende verdiforskjeller mellom partiene, istedenfor tekniske begreper og gamle reformer. Emnene og språkbruken kan gjøre at en føler seg nærmest fremmedgjort fra sitt eget samfunn. ”Det angår ikke meg”, er nok en tanke mange ubevisst sitter igjen med og mulig en følelse av passivitet.

 

For å få til en endring i må vi bringe politikk til folk, og ikke la politikk være noe politikerne får styrer med for seg selv. For å skape nærhet til avgjørelser ville bruken av deltagende budsjettering i kommunene vært et sted å begynne. Der alle innbyggere kan aktivt delta for å avgjøre de forskjellige budsjettpostene. Demokrati på arbeidsplassen og arbeiderstyrte bedrifter hadde direkte gitt de ansatte en mulighet til å påvirke; der de kjenner behovet. Fordi vi trenger å kunne bruke kunnskapen og erfaringene fra vårt eget liv til å påvirke omstendighetene rundt oss.  Samfunnet rundt oss.

 

Som på Den Himmelske Fredsplass trenger Norge noen som vil stå opp for urett. Og som kjemper for en utvikling av samfunnet vi har. Som kjemper for noe de tror på. Privilegerte som vi er, kan vi se til ungdommene i landene, ikke så langt vekke, i Sør-Europa, med massiv arbeidsledighet og frustrasjon, og tenke at vi er heldig, men vi kan ikke la dem kjempe for en bedre verden alene. La oss alltid stå sammen med de som kjemper for en bedre verden. Om det er mot diktatur i den arabiske våren, mot arbeidsledighet og frustrasjon i Europa eller om det er for et Norge som kjemper mot klimaendringene og for fremtiden. For uten troen på sin egen kraft og evne til å forandre vil verden stoppe opp.