Aust- Agder

Demokrati eller byråkrati?

Gro- Anita MykålandEt sterkt lokaldemokrati er Gro -Anita sin hjertesak.

Vi er veldig stolt over å kunne presentere vår neste gjesteblogger, Gro-Anita Mykjåland. Hun  kommer opprinnelig fra Evje og Hornnes, men bodd i Iveland i 14 år. Der er hun gift og har to jenter på henholdsvis 5 og 7 år.

Gro-Anita har vært aktiv i politikken siden 2007. Og sitter i dag i sentralstyret til Senterpartiet.

I  2011 ble Gro -Anita  valgt som første kvinnelige ordfører i Iveland kommune i 2011.

Hun sier om jobben som ordfører: "Hverdagen som ordfører er kjempespennende.  Møter mange utfordringer og ikke minst et hav av muligheter."

Gro-Anita har et favorittsitat som hun deler med sine lesere "Det er ikke alltid du kan velge dine omstendigheter, men du kan alltid velge hva du vil tenke om dem”.

Og med det ønsker vi god lesning - Husk å stem!

...................................................................................................................................................

 

Lokaldemokratiet står sterkt i Norge. Det ønsker jeg at det også skal gjøre etter 9. september.  Som ordfører opplever jeg daglig en entusiasme og et pågangsmot for å levere best mulig tjenester til innbyggerne våre. Myter kan bli til sannhet hvis de gjentas ofte nok. Kommuner er mer enn robuste enheter. Vi vil ikke tvinges.

I 1995 vedtok Stortinget at kommuner ikke skal slås sammen med andre dersom kommunestyret eller innbyggerne gjennom en folkeavstemming går imot. Høyre, Frp, KrF og Venstre har i sine programmer valgt bort frivillighetsprinsippet. Disse partiene går inn for at det skal bli færre og større kommuner, og at Stortinget kan vedta sammenslåing selv om kommunene går imot en sammenslåing. Dette kaller jeg på godt norsk tvang. Sp, Ap og SV har fortsatt programfestet at innbyggerne i kommunen skal avgjøre. Skillet mellom de rødgrønne og de borgerlige er klar. Skal vi basere oss på frivillighet i fremtidens kommunesammenslåinger eller skal vi tvinges? Er det demokratiet som skal råde i slike prosesser eller er det byråkratiet? 1,1 millioner mennesker i dette landet bor i kommuner som har under 10.000 innbyggere. I motsetning til Senterpartiet, sier alle dagens opposisjonspartier foran dette valget at de vil «reformere» kommunestrukturen i Norge. Det de egentlig mener med det er at Stortinget, over hodet på lokaldemokrati og de som bor i kommunene, skal gjøre dyptgripende og irreversible endringer i hverdagen til svært mange mennesker her i landet. Senterpartiet er ikke motstandere av kommunesammenslåing der dette er lokalt initiert og forankret i den lokale folkeviljen. Partiet har flere steder vært i front for slike prosesser. Men vi har vært, og vil fortsette å være en garantist for lokalt folkestyre og mot bruk av tvang for å presse gjennom en utradering av små og middels store kommuner i landet vårt.

 

Myter kan bli til sannhet om de gjentas ofte nok. Høyrekreftene i Norge har over år dyrket et sett myter, og forveksler dem med vedtatte sannheter. Sammenlignet med mange andre land har vi nemlig ikke spesielt mange kommuner i Norge, og våre kommuner er heller ikke spesielt små. I Frankrike har man over 36.000 kommuner, med et gjennomsnittlig areal på under 15 kvadratkilometer! I EU er gjennomsnittlig antall innbyggere per kommune 5530, i Norge over 11.000 (2008).

Myten om at vi vil spare store summer på en storstilt strukturreform stemmer kun hvis man også ønsker en storstilt sentralisering av kommunale tjenester. Det kan godt være at det er nettopp det som ligger bak. Er det slik at de som ønsker tvangssammenslåing av kommuner i realiteten ikke er fornøyd med at folk bor der de bor, og vil «tvinge» dem til å flytte?

Hva så med kvaliteten på tjenestene? Det er mange undersøkelser om hva innbyggerne selv mener. For de viktigste kommunale tjenestene – utdanning og oppvekst, pleie- og omsorg og helsetjenester – er innbyggernes tilfredshet vesentlig høyere i de minste kommunene og synker med økende kommunestørrelse.

Jeg får stadig høre myten om at større kommuner gir bedre rekruttering, barnevern og næringsutvikling. Slike forhold varierer selvsagt mellom kommunene, men det er ikke dokumentert at store kommuner klarer dette bedre enn små kommuner.

Myten vil ha det til at interkommunale samarbeid undergraver demokratisk styring. Jeg er uenig. Dette dreier seg i all hovedsak om eierstyring slik jeg ser det. Samarbeid gir oss en mulighet til å bli litt mindre navlebeskuende, se på utfordringer og muligheter for en samlet landsdel. Ikke bare innenfor egne kommunegrenser. Det er kanskje årsaken til at store kommuner deltar i flere interkommunale selskap enn hva små kommuner gjør i dag? Når det kommer til næringsutvikling opplever jeg som ordfører at den største utfordringen ligger på infrastruktur som vei, mobil- og bredbåndsdekning. Dette er virkelig noe av det som hindrer videre utvikling i hele landet. Dette handler ikke om kommunegrenser men om geografi. Ønsker vi å videreutvikle hele landet, eller skal utviklingen kun skje der det bor flest folk?

 

Kommuner noe mer enn robuste enheter også i fremtiden.

Hvilke verdier vil utvikle landet vårt til det beste for alle? Jeg er stolt over at landet vårt er som det er og at folk bor der de bor. Kanskje er det ikke bedriftsøkonomisk rasjonelt at folk gjør det, men sett i det lange løp så har jeg tro på at det vil slå positivt ut på andre budsjettposter. For meg er kommuner og lokalsamfunn noe mer og noe annet enn «robuste enheter» og rasjonelle instrumenter for å gjennomføre statlig politikk, og det tror jeg også det er for folk flest.  Kommunen gir oss viktige tjenester som skole og eldreomsorg og er en arena for demokratisk medvirkning og lokalforankret utvikling. For mange av oss er kommunen og lokalsamfunnet dessuten det stedet der vi har vår primære identitet og tilhørighet, utover familien. Jeg har reist mye rundt i det vakre landet vårt, og noe av det som inspirerer og imponerer meg mest er alle bygder og grender som utvikler stedet med bakgrunn i dens identitet, historie og kultur.

Som ordfører i en kommune med 1300 innbyggere opplever jeg daglig hva det betyr for innbyggerne å ha nærhet til kommunale tjenester. Barna går i barnehage og skole, den eldste generasjonen får hjelp av hjemmetjenesten i kommunen eller bor på bygdeheimen. Jeg opplever et lokalt næringsliv som jobber iherdig for å skape arbeidsplasser i lokalsamfunnet.

For Iveland kommune er det lokale engasjementet fra politikerne, næringslivet og all den frivillige innsatsen som legges ned gjennom deltagelse i lag og foreninger svært viktig. Jeg mener at det er disse verdiene som vil utvikle Norge videre til det beste for alle. La kommunene blomstre gjennom lokalt engasjement og nærhet til tjenestetilbudet. Ikke stans utviklingen gjennom en massiv sammenslåing som skal gjennomføres med tvang. Så er det slik at kommuner som Iveland ser at vi ikke kan gjøre alt selv. Vi kan oppleve at fagmiljøene blir for små eller at det kreves et større grunnlag for å kunne yte en tjeneste. Utgangspunktet er at både innbyggere, ansatte og lokalpolitikere vil ha best mulig tjenester, og den dagen vi opplever at vi ikke klarer å yte fullgode tjenester så er vi de første til å søke ut til andre kommuner for et samarbeid.

 

Ønsker du tvang? Før dette valget bør du spørre deg om du virkelig ønsker at kommunen din skal slås sammen med tvang? Ønsker du at Stortinget skal kunne slå din kommune sammen med en eller flere nabokommuner, uten at du selv skal får et ord med i laget?  Tror du tjenestene blir bedre og din egen innflytelse større? Hvis svaret er nei, bør du gi din stemme til Senterpartiet. Senterpartiet er et parti som garantert vil stå opp for dem som ønsker at det spørsmålet skal være opp til innbyggerne selv. Seterpartiet mener at lokale folkevalgte selv vet best hvor skoen trykker, som selv vet best hva som må forbedres i egen kommune. Stortingsvalget avgjør om vi skal fortsette dagens linje med endring av kommunestrukturen basert på frivillighetsprinsippet, eller om det også skal settes i gang tvangssammenslåing. Det siste vil gi grunnleggende samfunnsendringer.

Godt valg.

Erfart felleskap

lineLine Vennesland er vår neste gjesteblogger! Line er 29 år, men har allerede rukket å sitte ti år i kommunestyret, hun er i sin andre periode i fylkestinget og hun har vært 1.vare til Stortinget. Line ligger ikke på latsiden!

Line bor i Moisund (Evje) og jobber til daglig i barneverntjenesten. Vi kjenner Line som en raus, inkluderende og veldig blid jente. Hun er brennende engasjert i veldferdssamfunnet og felleskapet og i overkant begeistret for katter.

Nå vil Line på Tinget  for Aust Agder AP, - Les hvorfor.

Vi ønsker henne lykke til med innspurten i valgkampen!

................................................................................................................................................

 

"Det går bra det, mamma, jeg har ikke lyst uansett".

Året er 2000 og jeg er 15 år. Arbeiderpartiet gjør sitt dårligste valg siden 20-tallet året etter, men det bryr ikke jeg meg noe om. Jeg er mer intressert i at klassen skal på skoletur, men vi har ikke råd til at jeg reiser. Jeg vet at hvis jeg presser på så vil mamma få det til. Hun gjør alltid det. Uansett hva jeg vil ha og hva alle andre har så sørger hun for at jeg ikke er utenfor. Men det koster. Og det får meg til å overbevise henne og meg selv om at turen egentlig ikke er så viktig.

12 år senere jobber jeg i barnevernet og er Stortingskandidat for nettopp AP. Uten at jeg tenker over det har oppveksten preget mitt jobbvalg og partivalg. Det har alltid vært viktig for meg å være mest mulig som alle andre. Forskning viser at jeg, som hadde skilte foreldre uten høyere utdannelse, en mamma som er ufør og ikke har jeg gått i barnehage, skulle egentlig ha fått den sosiale arven.

På sosionomstudiet lærte jeg om risikofaktorer og beskyttelsesfaktorer og hvordan det å ha mer av det siste kan hjelpe deg å klare deg i livet. For meg har en av de viktigste beskyttelsesfaktorene vært en mamma som har pushet meg, trodd på meg og gjort alt for meg. Men jeg hadde heller ikke klart meg om ikke lege, tannlege, sykehus og skole var gratis og ikke minst, jeg kunne få studielån for å ta meg høyere utdanning.

Å leve i et samfunn hvor fellesskapet har ansvar for at jeg har mulighet til å nå så langt jeg vil har vært avgjørende. Sammen har vi lagt lista slik at alle når opp.

Høyresiden i norsk politikk snakker om frihet. Frihet til å velge. For meg har frihet handlet om å ha like muligheter. At jeg har kunne gått i samme klasse som sønnen til bankdirektøren. Og at vi har kunne vært likeverdige fordi ikke det viktigste i livet kan kjøpes for penger.

"Du skal gjøre mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg" vokste jeg opp med på søndagsskolen. Det er det fineste som noen gang er sagt syns jeg. Jeg har det bra. Jeg kunne fint hatt noen ekstra hundrelapper i lommeboka hver måned. Men samfunnet handler ikke om meg. Det handler om de som trenger et tilbud fra det offentlige. Om de som har barn, er gamle, syke eller bare har det litt tøft en periode. Det handler om at vi alle er like mye verdt og fortjener et like godt tilbud.

"Det vil ikke bli så mye endring uansett" hører jeg fra ulike folk. En privatisering av viktige tjenester og en dreining av samfunnet hvor hver enkelt skal ha mer i lommeboka på bekostning av de tjenestene som tjener samfunnets svakeste, er for meg en drastisk endring. Alle blir ikke med i et samfunn der lommeboka styrer. Penger? Privatisering? Frihet? Frihet for hvem?

15 åringen i meg stritter i mot. Hun har opplevd fellesskapet og den beskyttelsesfaktoren den kan være for et menneske. Hun tror at vi best løser de viktigste oppgavene sammen, ikke hver for oss. Hun vil ha mer velferd, ikke skattekutt. Derfor stemmer hun Arbeiderpartiet i år også.

Godt valg 9. september!