Hersketeknikker

Glasstaket er der fortsatt

elisabethVår neste gjesteblogger er Elisabeth Haaversen, distriktssekretær i LO Vest- Agder. Elisabeth beskriver seg selv som en person sterkt opptatt av rettferdighet og med beina godt planta på jorda. Verdier hun fikk med seg hjemmenfra. Familien har et sterkt forhold både til sjøen og til politikken. Farfaren  var kaptein i utenriksfart og tross for at han var ute i årevis, var Elisabeth sin farmor aktiv i politikken, og ”kjempet” alltid for arbeidsfolk. Elisabeth satt ofte i stuen hos sine besteforeldre som liten jente, og hørte sin farmor rådføre seg med sin mann i blant annet boligpolitikk. Farmoren var en av de første kvinner i formannskapet i Kristiansand. Noe Elisabeth er stolt av! De siste 19 årene har Elisabeth vært distriktsekretær i  LO. Hennes hjertesak i alle år har vært å arbeide mot ufrivillig deltid. Den kampen har hun ført i 34 år!

Elisabeth er kjent for å være en uredd og modig stemme som tør å si ifra når det trengs! I dette innlegget tar hun oppgjør med både jantelov og de som avviser glasstaket. HØR HØR!

................................................................................................................

Glasstaket er der fortsatt! Og janteloven lever i beste velgående. Mon tro om denne "janteloven" kan ha en sammenheng med enkelte personers egen "maktsyke", og enkelte personers misunnelse?

Glasstaket er muligens ikke så synlig for enkelte i nåtiden, kan dette ha sin bakgrunn i at det er gjort flere forsøk på å polere glasset, slik at det nå er vanskeligere for enkelte å få øye på!

Det er gjort undersøkelser som viser at når menn når toppen, beundres de, mens kvinner mislikes. Dessverre mislikes de ikke bare av menn, men også i noen tilfeller av sine egne medsøstre. Noe som ofte gir seg utslag i nedsnakking, "hun må ikke tro hun er noe" (janteloven) Hos menn gir dette ofte utslag fra sjølopplevd autoritet, og da skal kvinnen” settes på plass".  Kvinner skal også settes på prøve, for å vise sin "autoritet" og styrke. Er styrken og ureddheten for stor, blir hun en trussel for eksiterende autoriteter.

Samtidig er det fortsatt slik at kvinner som oppleves som sterke og med autoritet blir oppfattet som autoritære, noe som etter manges syn, kvinner ikke skal være! Da må disse "Villrosene" lukes bort. En mannlig autoritet blir sjeldent oppfattet som autoritær, på samme måte, og blir sjeldent luket bort. Dersom menn blir luket bort, er det som oftest av ett bedrifts styre bestående i hovedsakk av menn med begrunnelse om for dårlige resultater, (økonomiske) og med en enorm etterlønn som følger vedkommende.

Det er fortsatt slik at kvinnen er den som i størst grad oppdrar barna mens de er små, og er de som fortsatt tar hovedansvaret med jobben i hjemmet. Likestillingen er kommet noe lengre i heimen, ved at far bringer og henter i barnehage, triller barnevognen, og de bidrar i noe større grad på hjemmebane. I oppdragelsen av barn er vi forskjellige, men en av tendensene for å få barna til å lytte kan bli såkalt kjefting. Når man hever stemmen til barn, lytter de som oftest. Når man kommer i tenårene, og mor kjefter, er hun bare den  "kjeftesmella".  Dette følger kvinnen på livets vei. Derfor den oppfattelsen av mor/ kvinnen som ”kjeftesmella”, og den lever i beste velgående.  I offentlighetens lys kan nevnes den første "kjeftesmellen" var Gro Harlem Brundtland, nå den siste Liv Signe Navarsete.  Men hvilke resultater dette ga, og kan gi for andre, nettopp fordi de "turte", de ga av seg selv.

Men fortsatt er det nok slik at i ledende stillinger, er menn i flertall. Dette gjelder i private, statlige og kommunale virksomheter, også det gjelder i politikken. Noe som er svært synlig i den sittende regjering.  Av 59 statssekretærer/ rådgivere er 15 av disse kvinner og 44 er menn. I 15 dep. er statsrådspostene fordelt med 6 kvinner og resten av departementene er styrt av menn.  Fortsatt er menn de som har flest posisjoner, ergo vil de utgjøre flertallet, og være de som legger størst føringer for landets politikk.

Makt mennesker ønsker å beholde sin posisjon. For å klare dette slår hersketeknikkene inn, hos kvinner så vel som hos menn. Her er vi like. Men når det kommer til utvelgelse til styrer og råd,  er fortsatt menn i flertall med styreverv. Man søker sine egne, for å beholde posisjoner.

De maktsyke kvinnene, som tenker egen posisjon, og som har fått gå i "lære", holder seg ved sin lest. Tier og samtykker med sin læremester, som igjen er en som har alliert seg, han har da samtidig med seg en kvinne (alibi ) for selv å oppnå egne fordeler. Disse kvinnene oppnår også egne ønskede posisjoner. Da er det om å gjøre å holde andre på avstand, for igjen å kunne beholde posisjoner, om enn også,- for å nå enda lengre.  De trives ganske enkelt i "gutteklubben grei". På den måten oppnår de sine egne fordeler. Dette er en menneskelig karusell med en runddans det er vanskelig å komme ut av.

Hvor er ett fullkomment demokrati, dersom ikke alles stemmer skal høres. Kvinner som menn. Hvor er ett fullkomment demokrati, dersom vi ikke kan akseptere hverandres væremåter, så lenge væremåten er med respekt ovenfor andre?

Stikkordet må være mere lojalitet ovenfor hverandre, mer opp snakking og inkludering av hverandre. Får vi dette til, må noen gi slipp på, og- ofre noe. Spørsmålet blir da: er vi villige til dette.

Ps. Det er nok enklere å stå oppå glasstaket, og - skue ned på andre, enn det å stå under glasset å forsøke å stange seg gjennom.

Kristiansand, 15. januar 2014

Elisabeth Haaversen

Utakknemlighet er mangel på kultur

Foto: Øivind Elvsborg Liv Signe kommer fra landet. Den delen av landet enkelte ikke mener er driveverdig. Høye fjell og dype daler kan så vidt det er selges som trekkplaster for å få turister hit, men da kun med det formål at det legger igjen penger i Bergen eller Oslo. Hun kommer fra den delen av landet hvor vei har en smule annerledes betydning i enn i såkalte urbane strøk. Tre år i Sogn og Fjordane lærte meg det. Sogningen kommer fra den delen av landet som har kjempa mot Oslo. De har kjempa mot den urbane uforstanden som angriper Oslofolk med skrivebordskløe. De som regner i et regneark og finner ut at et fylke som Sogn og Fjordane strengt tatt er lite lønnsomt. Jeg var tillitsvalgt og student på en høgskole som alltid sloss for sin eksistens, sine studietilbud og for å skaffe seg sine kvalifiserte lærerkrefter. Gang på gang vant de kampen som det beste studiemiljøet og den perioden oppfylte vi også målsetningen om å lykkes med å være representert i alle de fora som betydde noe i høgskole universitets miljøet. Knallharde målsetninger og prioriteringer. Det var slutten på AP politikeren Opseth sin periode. Han som sørget for at Europaveien tar en aldri så liten uforutsigbar avstikker til Førde på vei nordover. Sogn og Fjordane er det vakreste fylket jeg vet med det trassigste folket, med vilje og mot og med tidvis den mest uforståelige dialekten. Midt i dette finner du Liv Signe. Hun kom ikke inn i rikspolitikken formet av politikerskolen fra hun var 15-16 år. Den skolen som lærer deg hvordan du smyger under røykteppe, falle dine kollegaer i ryggen om det gavner deg og som har et så diplomatisk språk at ingen helt skjønner hva du sier. Liv Signe har et bredt sognemål og når hun blir riktig engasjert er det som konsonantene formlig freses ut av munnen, ganske annerledes enn en hissig Sørlending som så forsiktig hvisker at «æ ikkje just liger det» Kanskje er det refleksen fra det trassige fylket hennes som tvert nekter å bøye av til tross for alskens gode rådgivere og alternative terapeuter. Kanskje er det fordi hun er ubarmhjertig lik oss andre at hun får så tyn. Så mye at hun presses ut i mørket og i ro. Liv Signe freste til på en høyst lite diplomatisk og politisk korrekt måte når hun blåste hue av en lokal sykehus aktivist. Og jeg tør sverge på at det ikke finnes en annen politiker som har kjent et snev av press som ikke kjente seg igjen og som misunte Liv Signe den utblåsningen. For uansett så feil det var så må det har føltes ubeskrivelig godt, -et øyeblikk.

Når Liv Signe nå tar frem sine smaragdgrønne sko og tar siste veien ut, så undrer jeg på om hun egentlig har gjort så mange utilgivelige feil. Taktiske feil muligens, men utilgivelige? Jeg har mange ganger sett at kvinner oppfattes svært ulikt fra sine mannlige kollegaer. Kvinner som utøver makt, autoritet og som gjør det åpent har en tendens til å få negativ omtale. Mens menn som gjør det oppfattes handlekraftige og tydelige. Kvinner som er engasjerte og som sier det de mener er heller ikke blant de som får positiv omtale. Menn derimot viser lederegenskaper. Jeg synes det er forunderlig at kvinnes handlingsrom er helt annerledes. Kvinner må finne helt andre måter å lede på for å oppnå anerkjennelse. Kvinner skal lede etter myke verdier. Det kan selvfølgelig være positivt at vi har ulike ledertyper. Det hilser jeg på alle måter velkommen. Og jeg ønsker meg ledertyper som er demokratiske, engasjerende og motiverende og som leder fremfor å sjefe. Hva Liv Signe gjorde vet jeg fint lite om. Men jeg vet at svært få menn har måtte gå av fordi de har utøvd makt og innflytelse og slått i bordet ved mer eller mindre passende anledninger.

Ukulturen i Senterpartiet har vært utspilt for åpen scene. Ukultur er en farlig greie. Det pasifiserer mer enn det engasjerer. Eller det vil si det engasjerer enn liten del av organisasjonen, den som har glemt hvorfor de ble med i politikken. Årsakene til ukultur er sammensatt, men når det som i Senterpartiets tilfelle har bitt seg fast så er det lite sannsynlig at det handler om enkeltpersoners mer eller mindre gode eller dårlige egenskaper. Det handler mer om en organisasjon som over tid har tillatt seg å behandle enkeltmennesker svært dårlig og som har et svært trangt rom å være ulik i. « Å ville hverandre vel» «Å gjøre hverandre gode» er langt vanskeligere i et sånt rom enn i et rom preget av anerkjennelse og raushet. Det handler om hvordan vi samhandler mer enn hvem vi er som enkeltpersoner.

Senterpartiet består av mange mennesker med samme utgangspunkt som de sogningene jeg kjente, de forakter Oslogryta og som har som prinsipp å være i opposisjon til hva enn som måtte komme fra en politiker fra Oslo, bostedsadresse eller ei. Oslo siver inn under hunden din og infisere deg og gjør opposisjon berettiget. Det gjør det vanskelig å lede. Når du i tillegg opptrer utradisjonelt, med temperament og med vilje til å utøve makt, da ligger du skrekkelig tynt an.

Liv Signe var på vei inn i rikspolitikken da jeg ble kjent med Sogn og Fjordane. Hun var et friskt pust og et lysegrønt håp. Alle de verdiene hun i dag felles for er de samme som satte henne i posisjon. Og alle de som egentlig vet at hun kunne fortsatt som leder på tross av de feilene hun begår og ber om tilgivelse for, de har ikke hevet stemmen en eneste gang. Taust. Kanskje fordi de trodde at hun skulle makte det denne gangen også, kanskje fordi de ikke tør. Glemte de alle som en hvor vanskelig det er å stå i blæsten uten en eneste stemme til forsvar? Taust har vi latt media harselere med fordommene mot kvinnelige ledere og latt ukulturens forsvarer fortsette å opprettholde sin makt. Mot det spillet hadde selv ikke en trassig sogning en sjans. Hvert fall ikke når du er kvinne med et engasjement som ligger like mye utenpå som inni.

Ukultur kan ikke feies under teppe eller ties i hjel. Den må møtes med modige stemmer som setter rammer for hvordan vi behandler hverandre og som aksepterer ulikhetene våre. Stemmer som våger å tillate at også kvinner har et handlingsrom.

Anne & Hanne

Grøn1

"Jeg har visst ikke peiling, jeg. Eller?"

stortinget

Er det slik at jeg som kvinne ikke kan noe om krig, fred og politikk og sånt, og er det riktig når Høyres statsministerkandidat Erna sier at « folk har ikke peiling»?
I denne valgkampen har vanlige mennesker, som du og jeg får passet vårt påskrevet med at vi ikke har peiling. Dette fordi vi ikke kan nok om milliardutregningene i statsbudsjettet eller vet definisjonen på handlingsregelen.
Vi lever flest dager i hverdag og færrest i valgkamp, heldigvis. I hverdagen trenger vi jobber som gir oss en lønn vi kan leve av og med. Vi trenger kollektivtilbud som tar oss fra A til B. Vi trenger barnehager. Vi trenger gode skoler som gir barna våre de verdier og den kunnskap vi ønsker å bygge fremtiden på. Vi trenger helsetjenester, sosiale tjenester og eldreomsorg. Vi trenger utdanning og vi trenger et land med god og stabil økonomi for å lykkes med alt dette og mer til. Men mitt liv leves i en travel hverdag, og valget handler om mitt og ditt liv. Valget handler om hvilken retning dette landet skal ta.
Hvordan kan det ha seg at valgkampen har kommet inn i et spor der det gis inntrykk av at helt vanlige folk, sånn som deg og meg, kan lite eller ingenting om politikk? Hvordan kan det ha seg at velgerne fremstilles som at de ikke har peiling og er til tider svært kunnskapsløse?
Jeg skjønner at forskningens resultater skal tas på alvor, og at det er bekymringsfullt når kvinner vet mindre om politikk enn menn. Spørsmålsformuleringene i undersøkelsen bidrar til jeg er mindre bekymret over kvinners politiske kunnskapsnivå. For det var vektleggingen av kunnskap om handlingsregelen som dannet grunnlag for vurderingen kunnskap om politikk. Handlingsregelen har dannet grunnlaget for trygg økonomisk styring av dette landet i mange år. Den har sørget for at renta er lav og ar det ikke er høy arbeidsledighet. Kort fortalt. Det er Jens Stoltenbergs sin gyldne regel og den er helt ufravikelig av svært gode grunner. Den er vesentlig for å forstå grunnlaget for hvordan og når politikken blir til handling. Jeg mener oppriktig at om man ikke vet hva det er så burde man sette seg inn i det. Les Marianne Martinsens gode forklaring her.

Men vet kvinner lite om politikk av den årsak?
Jeg jobber hovedsakelig kun på kvinnedominerte arbeidsplasser. Der snakkes det mye politikk. I min tid i arbeidslivet er det her jeg har hatt de mest utfordrende debattene. F.eks om eldre omsorg. Veldig mange som har noen i nær familie med behov for offentlige tjenester er opptatt av hvordan det fungerer. Er privatisering av eldreomsorgen riktig? Hva skal til for at eldre skal bo lengst mulig hjemme? Hvordan skal vi sørge for at eldre som trenger det har en institusjonsplass? Hvordan kan vi bygge ut eldreboligere som ivaretar behovet for å klare seg selv, ha felleskap med andre og tilrettelagt for et aktivt hverdag? Det er politikk det. Og det var svært få som sier «jeg vet ikke» i en slik uformell debatt. Men det var bare kvinner og ikke en eneste politiker der.

Eller hva med den gangen vi drøftet oppvekstvilkår? Få debatter er så intense og visjonære som når vi snakker om hva som skal til for at ungene våre får en fin oppvekst. Selv de ungene vi ikke kjenner er vi opptatt av da. Husker du asylbarndebatten?
Har du hørt debattene når et sykehus trues med nedleggelse? Er det noen som er i tvil om at de brennende innleggene i slike debatter ikke er politikk?

For meg er nettopp dette politikk. Hvordan vi organiserer samfunnet rundt oss slik at vi kan leve våre liv best mulig og legge til rette for at hvert enkelt menneske kan få mest mulig ut av sine evner og talenter. Hvordan vi kan leve godt med hverandre i trygghet og frihet. Og dette har de utalje uformelle debattene på personalrommene også handlet om. Vi er jo ikke enige i hverandres løsninger. Men det er jo ikke politikere heller, selv om de skal vite veldig mye mer enn oss. Vi ser for oss ulike løsninger og ulike retninger. Ingen av oss eier sannheten. Men vi kan eie troen på hva vi mener er det beste fra vårt ståsted og verdigrunnlag.

Faren med denne valgkampen er at den blir så profesjonalisert at vi andre som ikke har et embetsverk eller rådgiver til å gjøre beregninger for oss, ikke kan delta i den. Politikken blir fremmedgjort gjennom ord, uttrykk og begreper vi ikke bruker i hverdagen. Retorikken blir fremført av blankpussede politikere som har finpusset sine ord og uttrykk gjennom mange år i politikken Politikk er noe som er i ferd med å bli overlatt til politikere. Valget burde ikke handle om 10 eller 25 mrd. Det burde handle om verdivalg og om hverdagsliv. Det handler om ditt og mitt hverdagsliv.
Jeg forstår kanskje ikke hvordan man beregner det økonomiske handlingsrommet i neste års statsbudsjett. Trøste og bære. Finansministeren har fagfolk og departementet til å finregne på sånt. Jeg tar det med knusende ro at Erna påstår at jeg ikke har peiling.

For dette valget handler overhode ikke om Jens eller Ernas regneferdigheter.
Det handler om hvordan din og min fremtid skal se ut. Og i den sammenheng, Erna, kan det hende at folk har peiling. Fordi folk vet nøyaktig hva som er viktig for dem.

En hyllest til mindretallet

«Hun satt rak i ryggen og med hånden høyt hevet over hodet og stirret rakt fremfor seg. Hun var som vanlig i mindretall sammen med en liten gruppe andre styremedlemmer. Dette var ingen overraskelse. Hun gjorde som hun pleide, sa hva hun mente, fremførte sine argumenter med engasjement og overbevisning, vel vitende om at det ville være umulig å vinne.»» Dette er en hyllest til dem som aldri gir seg, som med engasjement og overbevisning fremfører sitt budskap med like ukuelige tro og vilje gang på gang og som hver eneste gang setter saken fremfor de taktiske vurderinger om egen vinning.

Du finner dem i alle organisasjoner og partier, de som utfordrer det bestående og som irriterende nok tør spørre gang på gang dette nagende besværlige « hvorfor». Du finner dem blant de tenkende og blant de talende. Du finner dem i hjørnet og i skyggen av flertallet som soler seg i glansen av sin suverenitet. Der sitter en ubehaglig stemme, med gode argumenter og utfordrer den nagende tvilen. I et rom hvor kreativitet kan gro og visjoner utvikles finnes hun og han som alltid vil utfordre og tvinge flertallet videre på veier de aldri selv hadde våget å gå.

« Bak den rolige sikre masken og stødige hånden som raktes i været, skalv hun av underbygd sinne og frustrasjon. Et øyeblikk oppgitthet og nederlag bølget gjennom henne. Gode argumenter, faglig forankring, logiske slutninger eller saklig tilnærming, ingenting hjalp. Hun vant aldri frem. Hun var sikker på hun kunne argumentere med at jorda var rundt og de ville fortsatt stemme mot henne. Hun hadde for lenge siden innsett at det ikke handlet om saken, det handlet om henne. Det var prinsipielt viktig å være uenig med henne. I dette styrerommet ville hun aldri vinne frem, selv om verden utenfor langsomt hadde gitt sin anerkjennelse. Utenfor styrerommet var hun en blant mange som delte oppfatning. Men aldri her, her var hun isolert av flertallet. Hun ville ikke tvinges i kne til å falle ned på samme nivå, hun ville bare har fokus på saken. Den var riktig, den var viktig. Hun var så mye mindre interessant enn den.»

For å vinne frem skal du inngå mange kompromiss på veien. Engasjementet du startet opp med er ikke alltid det du ender opp med. Hvilke kompromiss du inngår med andre er en ting, det er de du inngår med deg selv som definerer deg. På et tidspunkt vil du kjenne duften av makt, det er en besnærende duft som forfører. Da føles det langt enklere å være enig med flertallet som til enhver tid kontrollerer makten. Hvis du tar deg tid til å se etter vil du oppdage at langt de færreste i flertallet tar ordet og argumenterer. De trenger langt sjeldnere ta stilling og fremlegge sin rekke av argumenter.  Mange vil i avmakt resignere og erkjenne at dette kan de ikke stå opp mot selv når de kjenner tvilen. Til det er prisen for høy og de føyer seg inn i rekken av flertallet under erkjennelsen av at de har tillit til de som fører an. Omkostningene ved å bryte med flertallet er for store både karrieremessig og personlig. Derfor er det interessant å lytte til den trassige stemmen i mindretallet fordi den ikke har latt seg besnære av følelsen av makt eller avmakt. Den holder et annet fokus.

Dette er en hyllest til alle de som engang stod opp mot og står i mot flertallets suverenitet. Uten dem hadde vi ikke visst at en balsaflåte kunne føre mennesker fra Peru til Polynesia, visst at jorda var rund og ikke flat, eller visst at det var jorda som gikk i bane ikke sola. Fremskritt har kun kommet fordi noen få har utfordret det bestående, til spott og spe og uverdige omkostninger for enkeltmennesket, men uvurderlig for samfunnet og utviklingen.

Så til deg som fortsatt tør å spørre «hvorfor», som vet at saken din er riktig og viktig, og som bæres av et engasjement og en entusiasme for noe du tror på og mener er viktig, -fortsett med det! Demokratiet har ingen verdi hvis ikke det finnes ulike stemmer som tør å ta plass. Du beriker felleskapet med dine argumenter og dine meninger. I alle fora vil det finnes mennesker som vil stoppe deg, og de vil forsøke på alle måter. Det vil være krenkende og urettferdig, men du skal aldri gi opp.

« Hun gikk rett inn på toalettet og låste døra bak seg. Kastet kaldt vann i ansiktet og møtte sitt eget blikk i speilet. Ingen fikk se hva det kostet og gang på gang stille seg laglig til for hugg, i skuddlinje, fordi hun helt ærlig gjorde det hun mente var riktig. De konspirerte bak ryggen hennes, snakket henne ned og lot henne sitte alene ved lunchbordet mens de snakket om samhold og vennlighet. Hun spurte seg selv for ente gang om det var verdt det.  Så møtte hun møtte blikket sitt i speilet. Og det var nettopp det, at hun kunne møte sitt eget blikk uten blygsel som gjorde at hun visste at hun igjen hadde handlet rett. »

"Vi kan, vi skal, vi må"

Neste år er det 100 år siden kvinner fikk allmenn stemmerett i Norge.Siden 1813 har kvinners talerør endret seg. Fortsatt har vi en vei å gå, og fortsatt har vi kvinner en kamp å kjempe. Både mot andre kvinner og mot menn. For det å være ung, engasjert og full av ideer og visjoner i politikken fører ofte til at man blir  motarbeidet og forsøkt stoppet . Nye tanker og ideer er en trussel mot

det etablerte, mot rutinene og mot det man alltid har gjort. Endring er skummelt. De som ønsker endringer og har nye ideer om hvordan oppgaver kan løses kan på veien bli møtt med usynliggjøring,latterliggjøring,fordømmelse og kan streve med å få ut tilstrekkelig eller riktig informasjon. I debatten og ordskriftet  kan disse teknikkene brukes hyppig.

Å være engasjert, ung og ha egne meninger og synspunkter blir altfor ofte sett på som et uromoment. Å ha meninger, hevde sine meninger og ha både vilje og evne til å iverksette planer og ideer er først og fremst en resurss for enhver organisasjon og politisk parti. For et lokalsamfunn kan et være nøkkelen til endring og utvikling. Vi ønsker at kvinnene skal se de muligheter som finnes og se seg selv som den viktige resurssen de er uten å la seg stoppe av hersketeknikker og voktere av det bestående. I denne bloggen vil vi skrive om politiske saker som engasjerer oss. "Fordi vi kan, vi vil, vi skal".

Vi kan- fordi vi lever i et samfunn og i et demokrati som gir oss like rettigheter til å delta uavhengig av kjønn, hudfarge, seksuell legning, tro eller bakgrunn av noe sort. Alle mennesker kan delta og bidra til å skape det samfunnet vi vil ha. Det er verdigfullt og viktig. Og det er derfor også utrolig viktig å gi alle muligheten, nettopp fordi vi kan.

VI vil - være med å sette dagsorden og skape debatt omkring viktige politiske saker som engasjerer oss.Vi vil det fordi vår stemme er viktig

Vi skal - ikke lenger sitte stille på bakerste benk og nikke. Vi skal hevde våre meninger fordi det er nødvendig at flere tar del i ordskifte om de viktige velferdsløsningene, men også om de nære sakene som omhandler lokalsafunnet vår, skolen til ungene våre, eller ballbingen i nabolaget. Som ung, engasjert og selvstendig med egne meninger og ønske om endringer og fornyelse blir man utsatt for ulike former for hersketeknikker. I ordskiftet forekommer de i ulike former.

Usynliggjøring

Latterliggjøring

Tilbakeholdelse av informasjon

Fordømmelse uansett hva du gjør (dobbeltstraff)

Påføring av skyld og skam

Vold og trusler om vold

Når vi identifiserer herketeknikkene så blir det lettere å håndtere. De er som troll som sola skinner på -de sprekker. Sammen kan vi lage en viktig motvekt til dette og skape arena der vi styrker og støtter hverandre uavhenging av meninger og politisk forankring. Debatt er aldri av et onde om vi fører den med respekt og verdighet.

Villroser vil ta seg saker innenfor velferdssamfunnet vårt, barnevern, funksjonshemmede, likeverdighet, arbeidsmiljøloven, arbeidstakerens rettigheter, internasjonale spørmål, osv. Vi inviterer til en bred debatt! Helt avslutningsvis så håper vi at du vil følge med bloggen vår og komme med kommentarer og innspill.

Husk: "Vi kan, vi vil, vi skal"

21. juni 2012 Anne Grønsund og Hanne M. Nøding