IA-avtalen

Nøkkelen til å lykkes

402593_10150450961565685_1473415846_nVår neste gjesteblogger Laila Bakke (43 år). Laila bor i Trondheim med to katter. Hun har hovedfag i Psykologi og har skrevet en mastergrad om "funksjonshemmede og samfunn". Et aktuelt tema om som underbygger viktigheten av jobbstrategi for funksjonshemmede. . Hun har tidligere vært prosjektleder i NHO. Nå jobber hun i Unge Funksjonshemmede. Her er Laila prosjektleder for et prosjekt som skal utrede situasjonen for unge uføre. Laila har også mye organisasjonserfaring, som tillitsvalgt i Norges Handicap forbund og i Foreningen for Muskelsyke.

Vi er stolte over at Laila vil skrive for oss.

God lesing

 

 

Nøkkelen til å lykkes

For å lykkes i arbeidslivet er troen på seg selv viktig. Troen på egne evner, ferdigheter, og ikke minst, troen på at akkurat jeg har noe å bidra med. Målet er å overbevise arbeidsgiver om at akkurat jeg er den perfekte for denne jobben.  Hva skjer da hvis du ikke har denne troen? Hvis du hele livet har fått høre at du er «annerledes», ikke flink nok, ikke dyktig nok, at du ikke trenger å anstrenge deg, for du klarer ikke å lykkes likevel. Hvis du er en byrde for samfunnet, og dine behov ikke telle - ville du da klare å bevare troen på at du har en selvfølgelig plass som er verdifull deltaker i arbeidslivet?

I min masteroppgave «Den skjulte virkeligheten» intervjuet jeg funksjonshemmede om deres tanker knyttet til det å være en resurs i arbeidslivet. Jeg ville gi en stemme til de som ikke kommer til orde i debatten.  Etter møte med informantene mine sitter igjen med spørsmålet: hvordan kan så mange funksjonshemmede faktisk klare å være i arbeid? Hvordan bevarer de sin tro på seg selv og sine resurser, når møter et hjelpeapparat som fokuserer på negative sider, og utilstrekkelighet istedenfor resurser og muligheter? Et hjelpeapparat som til tider bruker personens resurser som et argument for ikke å innvilge nødvendige tiltak. Informantene beskrev en virkelighet som er skjult for de fleste. En virkelighet som kan gi noen svar på hvorfor så mange funksjonshemmede står utenfor arbeidslivet.

Hindringene funksjonshemmede har knyttet til å være aktive arbeidstakere handler i like stor grad om forhold utenfor arbeidsplassen, som på selve arbeidsplassen. De må håndtere et hjelpeapparat som har et medisinsk fokus på funksjonshemning. Tjenester rettet mot funksjonshemmede er i liten grad utformet med tanke på unge aktive funksjonshemmede som er i arbeid.  Både kultur og organisering av tjenester er uformet på en slik måte vanskeliggjør en hverdag som aktiv yrkesutøver.

For de aller fleste arbeidstakere er det en selvfølge å stå opp om morgenen, kle seg, kanskje spise litt, før man setter seg i bilen, tar bussen eller toget til jobben.  Det er en selvfølge at man som arbeidstaker kan komme seg inn på arbeidsplassen.  Har de arbeidsverktøy som trengs, det er tilgang på fagstoff muligheter til kommunikasjon med kollegaer. Ved arbeidsdagens slutt regner de fleste med å komme seg greit hjem, til hus og hjem, familie og de oppgavene som skal gjøres på fritiden.

Hverdagen mine informanter beskriver er svært annerledes. Det ingen selvfølge at de får hjelp til å komme seg opp om morgenen i tide til å komme seg på jobb. Hjemmetjenesten har vaktskifter som vanskeliggjør å få hjelp i tide til å rekke jobben. Transporttjenesten kommer ofte for sent, eller for tidlig, noe som gjør dem til ustabile arbeidstakere. Fordi tjenestene er utformet som de er, opplever informantene at de blir sett på som brysome og kravstore.

Resultatet i oppgaven viser at mange funksjonshemmede på veien fram til arbeidsplassen må lære seg en måte å håndtere systemet på, en personlighet og fremstilling av seg selv, som er lite forenelig med å kunne se seg selv som en resurssterk arbeidstaker. For å klare å være i arbeid må de balansere rollen som takknemlig mottaker av tjenester, med rollen som selvsikker arbeidstaker som har mye å tilby en arbeidstaker. Denne balansen er ikke lett, og resultatet blir fort at troen på seg selv svinner i kampen mot byråkratiet.  Mange av informantene mine mener at dette er det vanskeligste for funksjonshemmede som skal ut i arbeid: ivareta troen på seg selv.

Her ligger nøkkelen til hvorfor Telenor Open Mind har så stor suksess med sitt Traineeprogram. Deltakerne som går dette programmet får styrket sin tro på at de er verdifulle resurser på arbeidsmarkedet, at de har har noe å bidra med og at de kan være minst like gode arbeidstakere som andre. Fokus for ledelsen i Open Mind er å finne de unike kvalitetene til den enkelte, se styrken og kompetansen, samtidig som deltakerne får lære seg å håndtere hjelpeapparatet på en hensiktsmessig måte.  Overgangen til arbeidslivet kan være tøff og brutal for mange. Det er mye som skal på plass. I Open Mind kan de bistå deltakerne, slik at de kan få fokusere på det de er gode til, på å mestre jobben, fordi de vet de har en samtalepartner i forhold til utfordringene. Deltakerne i programmet lærer seg å tro på seg selv og det de har å bidra med i arbeidslivet samtidig som de lærer hensiktsmessige strategier for å takle et hjelpeapparat som ikke alltid legger til rette for aktiv deltakelse i samfunnet.

Nav burde lære av de metodene Open Mind bruker for å lykkes med å få funksjonshemmede inn i arbeidslivet. De har lykkes med en av de store utfordringene, nettopp fordi de setter fokus på den enkeltes resurser, ikke problemer.

 

Vi trenger inkluderingsfyrtårn i arbeidslivet

imageVår neste gjesteblogger er Kari Henriksen. Vi vil gratulere Kari med renominasjon til Stortinget for Vest-Agder Arbeiderparti. Kari er i sin første periode på Stortinget og er medlem i arbeids,- og sosialkomiteen. Kari var statssekretær i Helse og omsorgsdepartementet i fra 2007-2009. Hun har hatt en rekke tillitsverv for Arbeiderpartiet, Norsk Sykepleierforbund og flere offentlige verv. Hun er utdannet sykepleier og har et brennende engasjement for sårbare grupper i samfunnet. Kari er lyttende, engasjert og inkluderende!

Vi er stolte over at Kari vil dele sine tanker om et inkluderingsfyrtårn i arbeidslivet.

VI TRENGER INKLUDERINGSFYRTÅRN I ARBEIDSLIVET.

Først kom uroen. Orda, ble de eneste som fikk oppmerksomhet. Gikk rett fra hans munn til min mage. «Firmaet avvikler. Jeg er uten jobb fra fredag.».

Øyeblikkelig ble orda til en hard klump i magen som sendte stråler av uro til hodet. Huset? Bilen? Ungene? Og alle regningene på toppen av kjøleskapet! Ja, hva med alt, egentlig?

Så kom skammen. Den krøp inn i hjertet. Hvorfor han? Hvorfor hadde han ikke gjort, sagt, prøvd noe annet? Hvorfor? Hvorfor sa han noe først nå? Hvorfor så han ikke tegna og gjorde noe med dem? Hvorfor handla han ikke annerledes? Hvorfor meg? Hvorfor oss? Hva gjorde vi galt?

Deretter kom tausheten. Alt det usagte. Alle disse hvorfor. Alt jeg lurte på som jeg ikke ville belaste han med. Hvordan kunne han? Mot oss? Hvorfor hadde han ikke sett tegna og søkt seg annet arbeid? Hva tenkte han egentlig? Hvordan syntes han at dette var? Svarene jeg planla og la klart i munnhulen til jeg fikk spørsmål om: Hva gjør mannen din, da? Formuleringene til mine venner, kolleger og ikke minst til ungene og resten av familien.

Det meste gikk ut på å fortelle meg selv historien om at mannen min duger. Jeg duger. Ungene duger. Andre har feil og skyld i dette, tidene, lederne, markedet. Men i disse fortellingene lå det mye nederlag, håpløshetog skuffelse.

Fortellingen var tyngst i de tidlige morgenstunder, da søvnen vek for uroen. Redselen. De verst tenkelige tanker. Sinnet kobla med uroen. Overfor mannen, arbeidsplassen, alt det som stod på spill.

Jeg kjente på at arbeidet adler mannen. Arbeidet var myntens krone. Men mest kjente jeg på at det i det, også ligger en beskjed i myntsiden: uten arbeid, ingen verdi.

Fagbevegelsen forstod dette tidlig: arbeid var veien til et godt liv, et bedre liv. Arbeid gav håp, tro, mat, hus og ei framtid. Arbeid gav stolthet og mening. Derfor samlet arbeidsfolk seg i en bevegelse da arbeidet truet framtida. Da arbeidere døde av sykdom, ulykker og utnyttelse av arbeidet. Utnyttelsen drepte nesten drømmene. Men håpet reiste seg til protest. Fellesskapet, først av kvinner, senere menn, samla seg i streiker. De krevde bedre arbeidsbetingelser. Mindre skader. De krevde at ikke arbeidet skulle ta livet av dem, deres håp og deres framtid. Felleskapet ble sterkere enn bedriftseiernes krav om profittmaksimering.

Arbeiderbevegelsen forstod at arbeid var framtida. Reelt og materielt. Ikke bare som en visjon, en vag drøm og et fåfengt håp. Nei, arbeid var håndfast, konkret og fysisk. Arbeiderne forstod at «du må aksle plikta først, skal håpet realiseres!»

Til alle tider har folk jobba. Kvinner og menn. Side om side, med forskjellige oppgaver. Til alle tider er mennesket drevet mot arbeid. Sanking, jordbruk og fiske, industri og kunnskapsyrker. Kvinners deltakelse i arbeid, bærer en hel verden, skaffer barn mat, familier tak over hodet. Ulønnet og fratatt rettigheter. Men de jobber og har jobbet. Deres hjemmeværende tilværelse er en parentes i historien, i ett vindu som gjelder den privilegerte del av verden. Dorothy L Sayers, forfatter og en av de første kvinnelige studentene ved Oxford Univerity i England har sagt det så treffende: « det har aldri vært noe spørsmål om hvorvidt de fattigste kvinner skal slite side om side med sine menn. Ingen sint eller medføelende stemme har hevet seg i protest mot kvinners blodslit på markene. Protester kommer bare mot arbeid som er hyggelig, spennende eller lønnsomt – arbeid som vi alle vil anse som verdigfult å utføre».

Fellesskapets idé fra fagbevegelsen har ført Norge i en bestemt politisk retning. Arbeiderpartiet har gått i bresjen, sammen med fagbevegelsen for en politikk som har organisert oss som en storfamilie. Vi betaler inn til en felles kasse og ivaretar slik de som ikke kan eller får forsørge seg selv gjennom arbeid.

For mange får ikke realisert sine arbeidsevner i dag. Flere vil, men slipper ikke til. Jeg vokste opp på Eg, og min verden var full av personer som ble stengt ute fra det store fellesskap, og fant sitt eget der oppe, blant de andre utstøtte. Vi fikk demokratiseringen, stigma-kunnskap og bygde ned institusjoner som dannet fellesskapsramme for de utstøtte. Er det de samme som nå lever sine ensomme liv og som vi, «de inkluderte» ikke klarer å være sammen med i arbeid, de sosiale fellesskap og i fritida? En fortelling fa en kollega og egen erfaring kan tyde på det: en mor ble anbefalt å bytte ut sin omgangskrets. Det var for mye rus og utrygghet i miljøet og det var ikke godt for ungen hennes. «Det er lett for deg å si» svarte hun. «Men du forstår, slike streitinger som dere, vil ikke være sammen med meg – jeg har ingen andre.». De utstøtte bygger derfor møysommelig opp egne fellesskap. Bruker- og interesseorganisasjoner, subkulturelle grupper, kriminelle gjenger. Behovet for å høre til, er sterkt. Alle vil høre til og finne mening i et fellesskap. De fleste føler også der på plikten til å delta. Være en del av noe større enn bare meg.

Arbeidet adler mannen. Arbeidet oppfyller alle punkter i Maslows behovshierarki. Det gir mat, vann og tak over hodet, det gir trygghet og sikkerhet, det gir sosial tilhørighet og sosial status og det bidrar til at vi får realisert evner og anlegg vi har.

Derfor er arbeid også i høyeste grad helse. Eller helse er også i høyeste grad arbeid. Studier viser at for de aller fleste sykdommer er arbeid bra. Nettopp fordi det dekker så mange behov, blir vi generelt bedre av å ha et arbeid å gå til.

Skal vi lykkes med å få til at det kan være et reelt valg for alle, kreves det raushet og toleranse, mot og besluttsomhet. Av hver enkelt av oss, i våre jobber som kolleger, tillitsvalgte, ledere og politikere. Som naboer og bekjente. Vi må ta noen fundamentale valg: mener vi det faktisk har en verdi? Hva kreves det av meg for at denne verdien kan realiseres?

Raushet er ikke en enkel politisk sak. Det kan ikke vedtas, men er kanskje det viktigste virkemiddel for å inkludere flere. Hennig-Olsen is, og tillitsvalgt Grønberg har bestemt seg. De vil inkludere. Og de følger opp med nødvendige tiltak og handlinger. Møysommelig arbeider de mot et mål om at deres arbeidsplass skal være for alle. Som Stortingsrepresentant er det en fornøyelse å møte slike bedrifter! Kreative, bestemte, modige og tydelige. Vi trenger flere slike rause, modige, tydelige og bestemte tillitsvalgte og ledere.

Raushet kommer med vilje, kunnskap, muligheter og nok arbeidsplasser. Først må den komme fra hjertene våre. Vi må få den i tale, vurdere den ut fra flere vinkler og kjenne på hva innebærer egentlig raushet for meg i mitt liv? For meg på min arbeidsplass? Ut fra egne refleksjoner, kan man handle.

Så må vi verne oss mot moralisering og ovenfra og nedad-holdning. Noen som henvender seg til Nav og sykehus for å få hjelp, gir tilbakemelding om at de opplever en type moralisering når ansatte formidler krav og muligheter. Det er et viktig signal. Ansatte, og vi andre, må vokte oss vel, for ikke å ta inn over oss at det er en ganske tynn linje mellom det å finne ressursene hos den enkelte og stimulere alle til å ta dem i bruk, til å oppføre seg som en moralist. Her trengs ydmykhet, god veiledning og nødvendig kunnskap hos ansatte. Å sette seg til doms over andres måter å leve sine liv på, er ikke veien å gå, og ikke akseptabel praksis, uansett tjeneste.

Avtalene mellom fagbevegelse og arbeidsgivere om inkluderende arbeidsliv, er et slikt virkemiddel. Begge parter har uttalt at de vil ha mer inkludering. Og heldigvis ser det ut til at det er gjort noe med både raushet, handling og holdninger til det å få flere til å stå i arbeid samtidig med at de har en sykdom. Det er bra. Andelen sykemeldte går ned. Men det går alt for tregt og vi er ikke gode nok til å inkludere de som har vært utenfor en stund. Ungdom som dropper ut, folk som trenger tilrettelegging. De stoppes fremdeles for ofte av uklar motstand, usynlig sabotasje og ren uvilje, og synes bare i makrotall – personer med fremmede navn får ikke jobb -kvinner har lavere lønn enn menn – tilretteleggingen er ikke god nok.

Denne regjeringen har gjort mye. Nav gjør mye. Frivillige organisasjoner gjør mye. De enkelte gjør mye, mange sliter hver dag med å få meiningsfull aktivitet.

Oppfølging av IA avtalen er ikke nok. Lov om tilrettelegging og arbeidslinja er ikke nok, kontroll og rapportering er ikke nok. Tiltakene er nødvendige, men må suppleres med noe mer. Vi må ha flere positive virkemidler. Jeg vil ha et arbeidsliv som sier Ja, Takk! Vi vil! Jeg vil! Vi kan! Vi får det til! Se på oss, vi er gode! Det er disse bedriftene vi kan lære av, disse ildsjeler og entusiaster kan føre oss videre. Jeg vil derfor ha ordninger som ligger mer i mijlø-fyrtårn-gata. Kanskje Hennig-Olsen kan ta mål av seg til å bli den første inkluderingsfyrtårnsbedriften? En ordning som utfordrer bedrifter, tillitsvalgte og ledere til å bli gode, til å lykkes, til å finne de riktige virkemidlene gjennom systematisk arbeid. Der flere instanser enn Staten, arbeidstaker og arbeidsgiver er aktører. En sertifiseringsordning der de frivillige organisasjoner er med på en annen måte. Vi må ta nye grep skal vi lykkes i å få et arbeidsliv som favner fler. Eller sagt på en annen måte; skal vi lykkes med å skape mer raushet hos de som er innenfor.

Giving up is not an option

Villroser har vært så heldige at vi har fått lov til å publisere en samtale mellom Kristin Skogen Lund og Ingrid Ihme. Samtalen har tidigere vært publisert på Telenor sitt interne nett. Kristin Skogen Lund er konserndirektør i Telenor med ansvar for Digital Services samt Broadcastdivisjonen. Stillingen inngår i Telenors konsernledelse. Hun er også Norges første kvinnelige NHO-president. Kristin er 46 år og har fire barn. Ingrid sier "Jeg har vært så heldig å ha Kristin med på ulike Open Mind-arrangement mange ganger. Om Kristin vil jeg si: hun nysgjerrig og stiller riktige og kloke spørsmål, hun analyserer fort og finner essensen i saker. Hun vet hva som er viktig, det har hun ikke minst lært av sin far, som var motstandsmann under krigen og satt i konsentrasjonsleir. I forhold til meg, så opplever jeg at hun på en varm og respektfull måte beskriver min styrke og min svakhet".

Vi ønsker Kristin Skogen Lund lykke til i sin nye jobb som Administrerende direktør i NHO.

Giving up is not an option

”People with a burning passion are not what we need in Open Mind. We need leaders who require high standards and who are actually able to recognize one’s efforts,” said Ingrid Ihme in a conversation with Kristin Skogen Lund on Open Mind.  

Kristin Skog Lund: The first couple of weeks after I took up my position in Telenor I met Ingrid who introduced me to Open Mind. I got so impressed both by the extent of the programme and the way in which Ihme and her team slowly and consistently have built it up and expanded it to also include other target groups. To make initiatives like this sustainable is not easy. Ingrid and her team have managed to make this a win-win formula for all involved parties from the very start. Furthermore, when I think of the perseverance and dedication that Ingrid shows despite the obstacles and challenges in her way, I am simply amazed.

Many people have heard about Open Mind, but they do not know a lot about you. Could you please tell us a little about yourself?

Ingrid Ihme: Sure, I come from a farm in Mandal in the southern parts of Norway - a great place to grow up. Ever since I was a child, my family always have told me how clever I am, and that there was nothing I couldn’t manage. So I’ve come to believe that this is a fact. That is a good quality to have as a manager — it helps to believe that you are clever and capable of achieving results.

Kristin Skog Lund: In that case, I guess we have something in common. When asked about myself, I often tend to say that when you believe in yourself, or as a small child is told that you can achieve whatever it is —in comparison to others, who are told the opposite—this is such a formative experience. I believe we share something here.

Ingrid Ihme: Yes. I have never accepted it when people say that this or that can’t be done. I have a progressive muscular disease, which means my condition will only get worse. I began using a wheelchair when I was about 20 years old. When you lose the ability to walk at such a young age, and having an illness like this, it means you are often experiencing grief. But, on the other hand, you also become very strong; I believe I can handle anything.

Kristin Skog Lund: So, this really puts things into perspective?

Ingrid Ihme: Yes, it does – it gives you faith in yourself and others. This is very positive. Having said that, it’s also really good to get a chance to work, it gives you an opportunity to focus on something else and not on the fact that things are not going well.

Kristin Skog Lund: Can you tell me a bit about the background to the Open Mind programme, and how you became involved? 

Ingrid Ihme: The programme itself started in 1994 in Aprildata, which was bought by Telenor in 1996. I had a friend who was involved in the programme.

Kristin Skog Lund: What were you doing before this?

Ingrid Ihme: I came from college, where I had been studying the history of ideas and religions and spent six months studying law, which I found boring — I couldn’t have continued doing that for six years. I joined the programme in 1996, and then became project manager in 1998. My first job was as a programme manager.

Kristin Skog Lund: What is the most important quality a manager of such a programme should have?

Ingrid Ihme: Some say that you need a person with a burning passion to do this kind of a job. I think that is a silly thing to say, as it is not the case. You need a manager who requires high standards, who communicates clearly and who is actually able to recognise one’s efforts. That is what I had when I started.

Kristin Skog Lund: What does a typical workday for you look like? What are the most important things that you do?

Ingrid Ihme: I spend my time strengthening Open Mind’s position both internally and externally. Externally, towards politicians, the Norwegian Parliament, other companies and the Norwegian Labour and Welfare Administration (NAV). Whereas internally, I spend my time working with regular Open Mind activities and the Integration programme i.e. with internships and admissions.

Kristin Skog Lund: What are the biggest challenges you are encountering?

Ingrid Ihme: Well, I think we have come long way. As long as we provide people with information, then the challenges we encounter are not that big.

Kristin Skog Lund: Ok, so there are no barriers that you are constantly coming up against and that irritate you?

Ingrid Ihme: No, not really.

Kristin Skog Lund: That’s good to hear. Ingrid, I have to ask you, since a lot of people see you as the embodiment of Open Mind; where would Open Mind have been without you?

Ingrid Ihme: I don’t know actually. I really enjoy bringing about change. And I raise questions when I don’t agree that changes can’t be made. I’m a doer, and I am also good at recognising great ideas, like, for example, when we spoke about extending the programme to also include Integration [of non-European immigrants]..

Kristin Skog Lund: Who inspire you the most - where do you get your energy from?

Ingrid Ihme: I get most of my energy and inspiration from the participants, actually. They are on their way to getting a permanent job, which is of key importance to them as to everybody else.

There is a lot of energy in this work. Similarly, I have - and still get - an energy boost from all the people in Telenor who believe in me - including you now.

Kristin Skog Lund: Thank you! Do you know if the Open Mind programme has inspired others to do the same?

Ingrid Ihme: Yes, in DiGi they introduced a similar programme, called Open Hearts. The same thing has also been done in Sweden and Pakistan. But, in Norway there are no other companies that have followed Telenor’s good example.

Kristin Skog Lund: Why is that, do you think?

Ingrid Ihme: To be completely honest, a lot of people think that it is too expensive and that it takes a lot of resources to succeed. All that is needed is for someone to say that this should be done. Even so, the Norwegian government recently created a new job strategy, into which they have incorporated a large part of our philosophy.

Kristin Skog Lund: I am sometimes asked about Open Mind, and the attitude I am met with is that it is easy for a big company like Telenor to do this. But as you’ve told us, the truth is that this did not come from us but from a very small company, which we acquired a while back. This is the best example that you don’t need to be big to succeed.

Ingrid Ihme: Yes, this clearly shows that you don’t need to be big to succeed. I’d love to get the programme running in Statoil and Aker too.

Kristin Skog Lund: Have you been in dialogue with other big companies in Norway? Have you been spreading the word outside Telenor?

Ingrid Ihme: Yes, I have, but they and others seem to think that it is difficult to succeed. I have approached a number of people in various HR networks, and they say “yes that sounds great” — but nothing comes of it. But, to be completely honest, I don’t really mind. Because that means that we in Telenor are free to pick and choose the very best candidates.

Kristin Skog Lund: Indeed! Good point! You have been part of this for 15 years now. In 15 years’ time, how will it look then? If we have this conversation then, what do you think we will look back on?

Ingrid Ihme: I think that maybe in 15 years’ time, there will no longer be a need for an Open Mind programme. I think that it will have become more commonplace to employ people from different backgrounds—be it people who are physically disabled or immigrants—than it is today.

Kristin Skog Lund: So, if I understand you correctly, your ambition going forward is that the Open Mind programme will become so successful that it will no longer be necessary?

Ingrid Ihme: Yes, after a while. But in the short term, I would like Open Mind to be launched in other countries where Telenor is present, as well as in other companies in Norway. I would also love to convert the Open Mind programme to a trainee programme so that participants start getting salary right from the beginning. We are currently using funds from NAV for two years for the physically disabled and for one year for immigrants.