Moral

Gazas barn

_cached_601x0__e7103199-10f1-4a02-ae01-ba90c34e99aaGazas barn er ikke trygge i natt. Ingen vuggesang eller hviskende trøstende ord kan endre det de vet, men som voksne lyver for dem om. De vet at ingen er trygge i Gaza i natt. Gaza er verdens største fengsel. Stengt inne, stengt ute. Et enestående grusomt forsøk på å drive et folk i kne gjennom blokader og restriksjoner. Arbeid og mat svinner sakte bort. Medisiner og utstyr er marginalisert. De har stengt grensene, kontrollerer luftrom, territorielle vannforsyninger og adgang til havner: Gaza er hermetisk lukket. Mangel på utstyr og hjelp gjør at kloakksystemet er foreldet og ødlagt. Rent vann er ikke noe selvfølge. Mat er ingen selvfølge. Israels psykologiske terror beskrives også så godt av en mamma som forteller om hvordan gutten hennes satt med en pute foran ansiktet sitt og klemte den mot ørene mens raketten traff. Traumatisert to ganger er han nå i krigens øye for tredje gang og han er bare 11 år. Det sies at Hamas bruker barna som levende skjold. Og i den grad det stemmer er det forkastelig og uakseptabelt. Men veldig ofte har barna og deres familie liten befatning med Hamas. Disse barna er vår fremtid, våre fredshåp, som vi sender om og om igjen inn i de grusomste mørkeste avgrunnene gang på gang. Hvilke barn kan vokse opp under slike forhold og fortsatt bære troen på mennesker, troen på fred? Ser vi ikke det helt åpenbare, at barna som overlever er morgendagens ledere. Hvem skal ha lært dem fredens kunst? Kanskje det er oss.

Israel er okkupant. En brutal bølle av en storebror. En storebror med et mektig nettverk, ikke bare har de verdens mest effektive militær. De har også en av verdens mektigste og mest effektive lobby. En sånn lobby som hvisker forholdsvis klare trusler i ørene til verdens mektigste menn og kvinner. Og som gjør at man kan marsjere inn med 65 000 soldater i et område på størrelse med Mjøsa og rettferdiggjøre nær 80% sivile tap som en «rett til å forsvare seg». Eller som får en av verdens mektigste utenriksministere til å be om at Israel i det minste er «litt mer nøyaktige» når de bomber.

Fra et utsøkt møterom med verdens mektigste menn og kvinner tilstede konstanteres at ca 80 ganger siden opprettelsen av staten Israel har FN’s sikkerhetsråd kritisert staten. I 2004 kom den klareste uttalelsen som slo fast at staten Israel bryter folkeretten ved å bygge muren og de slo fast to brudd på folkeretten vedrørende okkupasjonen. Israel og USA aviste uttalelsene. Israel bryr seg ikke om hva FN måtte mene.

Årsaken til at det ikke er vedtatt flere brudd på folkeretten er uten tvil at USA legger ned veto. For at et vedtak om brudd på folkeretten skal være gyldig må nemlig sikkerhetsrådet enes. Den mektigste lobbyen i verden lykkes med å sette krumfot for slike vedtak.

Hamas utøver terror og utøver desperate brutale angrep på Israel og de får støtte i en befolkning som mister håpet og troen på et rettferdig Israel. Israels politikk er å knuse Hamas gjennom å straffe et folk kollektivt. Det tar fra dem håpet og troen på en fremtid. Hvorfor skulle de da ikke støtte Hamas? Har Israel gitt dem en grunn til og ikke tro på Hamas sin militante del?

Det vil finnes et rakettskytende terroristisk Hamas så lenge det finnes et Israel som okkuperer.

Israel har visst rett til å forsvare seg, er jeg blitt meg fortalt av verdens mektigste statsoverhoder. «Forsvare seg» Gjør man det ved en bakkeinnvasjon med en arme på 65 000 soldater? Er det forsvar når unger som leker på en strand eller på et tak blir målet for raketter? Når måtte man bruke militær makt for å forsvare seg mot 10-11 åringer? Hvor går grensen mellom forsvar og ren offensiv krig hvis mål er å utrydde et folk og okkupere et land? I denne krigen blir alle mumlende grå eminenser som svarer svevende og uten substans, og som kommer med svar som «rett til å forsvare seg»,uten logikk.

Men hvor er verdens ledere? De som en gang tok på seg det moralske oppdraget å tegne linjer på et kart slik at det ble til landområder som det fortsatt kriges om. Hvor er verdens ledere når man trenger dem? De sitter gjemt et bombesikkert rom og forsøker å omdefinere begrepet « rett til å forvare seg». De konstaterer at det i over 60 år er forsøkt å tøyle Israels krigerske atferd, uten at de har lykkes. De uttaler at de synes det er «skremmende». Vel, det finnes ikke bomberom i Gaza. Det finnes skjøre bygninger som smadres som et korthus når rakettene treffer. Det finnes ingen plass som er trygg i Gaza. Ikke for et eneste barn. Det er skremmende for verdens mest beskyttede menn og kvinner, mon tro hvordan det er for Gazas barn.

Imens verdens mektigste forsøker å finne et forsvar til sin egen ryggradløshet er ingen barn i Gaza trygge. Og i morgen våkner vi til nye overskrifter om barn som er skutt i filler mens de satt i et rom hvor ingen trygghet fantes med en pute foran ansiktet for å lukke lyden av det uunngåelige ute.

Kjære verdens ledere, jeg ber dere. Hvis det finnes et øyeblikk i tid hvor dere kan bruke den makten dere er tildelt av deres folk, så er det dette øyeblikket. Dette øyeblikket dere har til å vise storhet og godhet, til å redde verden fra moralsk fall og unnvikelse, deres øyeblikk i tid til å gjøre en forskjell, til å redde en fremtid.

"All that is necessary for the triumph of evil is that good men do nothing." (Edmund Burke)

........

Anne & Hanne

PS for deg som føler deg like maktesløs som oss så oppfordrer vi deg til å gi penger til nødhjelp. Da kan du hjelpe andre og hjelpe.

Feks:

Norsk folkehjelp: send SMS  "Gaza"til 2160

Redd barna: https://www.reddbarna.no/gi-et-bidrag-til-redd-barnas-katastrofefond

Leger uten grenser: http://www.legerutengrenser.no/Stoett-oss

Fra kamptolk til asylsøker. Hent Faiz hjem!

Bilde Det finnes kun et ord som er dekkende - Skam.

Tirsdag 27. mai kl 0030 ble tidligere kamptolk Faizullah Muradi hentet av politiet i en privatbolig i Mandal. I løpet av tolv hektiske timer var han brakt til Roma. Reaksjonene har ikke latt vente på seg. Mange føler en stor skam på vegne av nasjonen Norge som behandler et menneske på denne måten. Det kan vi godt forstå.

Faizullah, heretter kalt Faiz, ble rekruttert som tolk for de norske styrkene i Afghanistan rett før han fylte 18 år. Hans gode språkkunnskaper og store overblikk gjorde ham til en perfekt tolk. Så fort han hadde fylt 18 valgte Norge å utstyre ham med norsk uniform og skarpladd automatvåpen. Etter relevant trening ble han sendt til fronten for å bidra til beste for de norske styrkene. I løpet av sine to år i aktiv tjeneste var Faiz involvert i de hardeste kampene norske styrker har opplevd i krigen i Afghanistan.

Etter endt tjeneste flyttet han tilbake til sine hjemtrakter i en annen del av Afghanistan. I løpet av kort tid ble han sporet opp av Taliban som truet ham og hans familie på livet. Årsaken til dette er fordi Taliban har utpekt Faiz til landsforræder. Etter samråd med sin familie valgte Faiz å legge ut på flukt. Via Iran og Hellas endte han opp i Italia etter skipsforlis. Faiz var fra dag en helt klar på at hans destinasjon var Norge, men valgte allikevel å stille opp som vitne i italiensk rettsak mot organiserte menneskesmuglere.

Takken for alt dette er at norske myndigheter ikke vil behandle saken til Faiz. Etter en ekspressbehandling vi skjelden har sett makan til av UDI og UNE ble Faiz deportert fra Norge til Italia morgenen 27. mai 2014. Han fikk med seg to sekker med personlige eiendeler, en laptop, en mobil og ca 850 norske kroner til Italia. På kvelden denne dagen ble han satt på gata av italienske myndigheter. Samme kveld gav Justisminister Anders Anundsen (Frp) endelig svar på Karin Andersen (SV) sitt spørsmål. Svaret var at Faiz har blitt behandlet etter lovens krav og at Faiz vil få sitt beskyttelsesbehov prøvd i Italia. Punktum.

Onsdag 28. mai ankommer Faiz Lecce i sør-Italia. Dette er i nærheten av stedet hvor Faiz ankom Italia etter det fatale forliset. Han har fått beskjed at han muligens kan sove på en madrass i en lokal kirke som også vil forsørge han med mat. Bortsett fra dette har han ingen garantier annet enn at han får lov til å søke om beskyttelse. Dersom Italia behandler han etter samme lov som Norge vil han sannsynligvis bli sendt til Hellas hvor situasjonen er enda verre enn i sør-Italia. Det finnes ingen garantier for at Faiz vil ha noe krav på beskyttelse i Hellas og han kan dermed bli sendt tilbake til Afghanistan.

Det er sånn vi i Norge behandler mennesker som har satt sine liv i fare i tjeneste for det norske Forsvaret. Dette er en villet politikk. Heldigvis har V og KrF gått ut på 23 nyhetene tirsdag kveld og gitt klare signaler på at Justisministeren må snu i denne saken. Tidligere har også SV sagt det samme. Mens vi venter på å se om Stortinget kan omgjøre den store urett norske myndigheter har utsatt Faiz for, kan vi allerede nå tenke dypt og grundig på om det er slikt et samfunn vi ønsker å være. I dag føler vi sinne og skam på Norges vegne, men håper vi kan lære av de feil vi som nasjon har begått i denne saken. Uansett er det en klar oppfordring fra oss.

Ta ansvar og hent Faiz hjem.

Anne & Hanne

Reservasjon

Kommunelegen i Åseral får lov å reservere seg mot å sette spiral. Ann Margret Haaland mener at bruk av spiral er en form for tidlig abort fordi livmoren ved spiral-bruk kan støte fra seg befruktede egg. Derfor ønsker hun ikke medvirke til at kvinner bruker denne prevensjonen.colourbox1015123

Lenge før stortinget har konkludert med om leger skal få reservere seg mot å henvise til abort får altså leger i dag lov å reservere seg mot enkelte prevensjonsmetoder. Nå kommer det overraskende på ministeren at fylkeslegen synes at det er dispens i regelverket for dette. Det virker ikke engang som han synes det er en strålende ide, der han stotrer frem at dette viser at regelverket er uklart.

Vel, jeg er ikke sikker på om det er lovverket som er uklart eller håndheverne av loven som blir svake. Fylkeslegen argumenterer med at de skal sørge for at helsetilbudet til kommunens innbyggere er tilfredsstillende og mener at det er det når Haaland jobber sammen med en annen kommunelege som kan ivareta de pasientene hun åpenbart ikke vil ha. Jeg må innrømme at jeg er uenig i den vurderingen som da faller ned på at innbyggerne får et fullverdig helsetilbud når en av to kommuneleger inntar den holdningen. Og da er det kanskje ikke loven som er problemet?

Uansett er statsråd Høies svar på det noen mener er lovens utydelighet at han foreslår å åpne for mer reservasjonsmuligheter. Forstå det den som kan. Men hvis Høie syntes det var en klein ide å reservere seg mot prevensjon så bør han ikke i samme slengen synes det er en god ide å reservere seg mot å henvise til abort.

Problemstillingen er nemlig det samme.

Hva slags forventninger skal pasienter ha til sin fastlege og hvilke tjenester skal en fastlege yte. Prevensjon og henvisninger til spesialisttjenester bør være to av dem. Det er stor enighet om at fastlege ordningen skal være porten inn i helsevesenet. Derfor trenger vi fastleger som møter pasienters behov og behandler der det er mulig og henviser videre der det er behov for mer spesialiserte tjenester. Det er vi egentlig enige om.

Hvilken prevensjon jeg velger å anvende er vel mitt valg, mitt dilemma. Jeg trenger vel ikke en moralsk pekefinger eller en bedrevitende religiøst fruentimmer med en legetittel til å stille mine opplyste valg i tvil? Heller så er det ikke legens dilemma og etiske avveininger som er interessante hvis jeg skulle stå ovenfor et valg om abort eller ikke. Det er mitt etiske valg, mine kvaler, mitt liv, min kropp. Jeg vil trenge faktabasert informasjon og betingelsesløs respekt.

I innledningen skrev jeg bevisst navnet til legen uten tittel. Da betyr det nemlig ikke noen verdens ting hva en Ann Margret måtte mene. Det er i det øyeblikket jeg setter kommunelege før navnet hennes at det blir problematisk. Hva Ann Margret måtte mene privat bryr jeg meg ingenting om, men som kommunelege, ansatt av kommunen har det en helt annen betydning og blir viktig både i en offentlig debatt og i møte med den enkelte pasient. Vi ønsker ikke et samfunn hvor offentlig ansatte reserverer seg mot oppgaver som strider imot deres personlige meninger. Med fastlegehjemmel i kommunen skal en utføre de oppgaver som stillingen innebærer.

Kommunelegen argumenterer med at hun ønsker å reservere seg av hensyn til sin etiske overbevisning og at reservasjonsretten hennes er like selvfølgelig som hennes reservasjon mot å ikke bære våpen i strid. Jammen godt hun ikke utgjør forsvarets førstelinje. Et forsvar bestående av soldater som påberoper seg reservasjon mot å bære våpen ville aldri vært godtatt. Du får faktisk ikke være soldat da. Når hun først drar opp sammenligningen finner jeg det naturlig å sluttføre den. En lege som ikke hjelper pasienten sin med det hun trenger, bør kanskje heller ikke utgjøre fastlegetjeneste.

Statsråd Høies dilemmaer ser ut å vokse overhode på han. Spent mellom KrF og regjeringen oppstår en mengde problemstillinger. Kan hende han skal påberope seg at de er etiske. Kan hende han ønsker seg en reservasjonsmulighet for statsråder.

Anne & Hanne

Glasstaket er der fortsatt

elisabethVår neste gjesteblogger er Elisabeth Haaversen, distriktssekretær i LO Vest- Agder. Elisabeth beskriver seg selv som en person sterkt opptatt av rettferdighet og med beina godt planta på jorda. Verdier hun fikk med seg hjemmenfra. Familien har et sterkt forhold både til sjøen og til politikken. Farfaren  var kaptein i utenriksfart og tross for at han var ute i årevis, var Elisabeth sin farmor aktiv i politikken, og ”kjempet” alltid for arbeidsfolk. Elisabeth satt ofte i stuen hos sine besteforeldre som liten jente, og hørte sin farmor rådføre seg med sin mann i blant annet boligpolitikk. Farmoren var en av de første kvinner i formannskapet i Kristiansand. Noe Elisabeth er stolt av! De siste 19 årene har Elisabeth vært distriktsekretær i  LO. Hennes hjertesak i alle år har vært å arbeide mot ufrivillig deltid. Den kampen har hun ført i 34 år!

Elisabeth er kjent for å være en uredd og modig stemme som tør å si ifra når det trengs! I dette innlegget tar hun oppgjør med både jantelov og de som avviser glasstaket. HØR HØR!

................................................................................................................

Glasstaket er der fortsatt! Og janteloven lever i beste velgående. Mon tro om denne "janteloven" kan ha en sammenheng med enkelte personers egen "maktsyke", og enkelte personers misunnelse?

Glasstaket er muligens ikke så synlig for enkelte i nåtiden, kan dette ha sin bakgrunn i at det er gjort flere forsøk på å polere glasset, slik at det nå er vanskeligere for enkelte å få øye på!

Det er gjort undersøkelser som viser at når menn når toppen, beundres de, mens kvinner mislikes. Dessverre mislikes de ikke bare av menn, men også i noen tilfeller av sine egne medsøstre. Noe som ofte gir seg utslag i nedsnakking, "hun må ikke tro hun er noe" (janteloven) Hos menn gir dette ofte utslag fra sjølopplevd autoritet, og da skal kvinnen” settes på plass".  Kvinner skal også settes på prøve, for å vise sin "autoritet" og styrke. Er styrken og ureddheten for stor, blir hun en trussel for eksiterende autoriteter.

Samtidig er det fortsatt slik at kvinner som oppleves som sterke og med autoritet blir oppfattet som autoritære, noe som etter manges syn, kvinner ikke skal være! Da må disse "Villrosene" lukes bort. En mannlig autoritet blir sjeldent oppfattet som autoritær, på samme måte, og blir sjeldent luket bort. Dersom menn blir luket bort, er det som oftest av ett bedrifts styre bestående i hovedsakk av menn med begrunnelse om for dårlige resultater, (økonomiske) og med en enorm etterlønn som følger vedkommende.

Det er fortsatt slik at kvinnen er den som i størst grad oppdrar barna mens de er små, og er de som fortsatt tar hovedansvaret med jobben i hjemmet. Likestillingen er kommet noe lengre i heimen, ved at far bringer og henter i barnehage, triller barnevognen, og de bidrar i noe større grad på hjemmebane. I oppdragelsen av barn er vi forskjellige, men en av tendensene for å få barna til å lytte kan bli såkalt kjefting. Når man hever stemmen til barn, lytter de som oftest. Når man kommer i tenårene, og mor kjefter, er hun bare den  "kjeftesmella".  Dette følger kvinnen på livets vei. Derfor den oppfattelsen av mor/ kvinnen som ”kjeftesmella”, og den lever i beste velgående.  I offentlighetens lys kan nevnes den første "kjeftesmellen" var Gro Harlem Brundtland, nå den siste Liv Signe Navarsete.  Men hvilke resultater dette ga, og kan gi for andre, nettopp fordi de "turte", de ga av seg selv.

Men fortsatt er det nok slik at i ledende stillinger, er menn i flertall. Dette gjelder i private, statlige og kommunale virksomheter, også det gjelder i politikken. Noe som er svært synlig i den sittende regjering.  Av 59 statssekretærer/ rådgivere er 15 av disse kvinner og 44 er menn. I 15 dep. er statsrådspostene fordelt med 6 kvinner og resten av departementene er styrt av menn.  Fortsatt er menn de som har flest posisjoner, ergo vil de utgjøre flertallet, og være de som legger størst føringer for landets politikk.

Makt mennesker ønsker å beholde sin posisjon. For å klare dette slår hersketeknikkene inn, hos kvinner så vel som hos menn. Her er vi like. Men når det kommer til utvelgelse til styrer og råd,  er fortsatt menn i flertall med styreverv. Man søker sine egne, for å beholde posisjoner.

De maktsyke kvinnene, som tenker egen posisjon, og som har fått gå i "lære", holder seg ved sin lest. Tier og samtykker med sin læremester, som igjen er en som har alliert seg, han har da samtidig med seg en kvinne (alibi ) for selv å oppnå egne fordeler. Disse kvinnene oppnår også egne ønskede posisjoner. Da er det om å gjøre å holde andre på avstand, for igjen å kunne beholde posisjoner, om enn også,- for å nå enda lengre.  De trives ganske enkelt i "gutteklubben grei". På den måten oppnår de sine egne fordeler. Dette er en menneskelig karusell med en runddans det er vanskelig å komme ut av.

Hvor er ett fullkomment demokrati, dersom ikke alles stemmer skal høres. Kvinner som menn. Hvor er ett fullkomment demokrati, dersom vi ikke kan akseptere hverandres væremåter, så lenge væremåten er med respekt ovenfor andre?

Stikkordet må være mere lojalitet ovenfor hverandre, mer opp snakking og inkludering av hverandre. Får vi dette til, må noen gi slipp på, og- ofre noe. Spørsmålet blir da: er vi villige til dette.

Ps. Det er nok enklere å stå oppå glasstaket, og - skue ned på andre, enn det å stå under glasset å forsøke å stange seg gjennom.

Kristiansand, 15. januar 2014

Elisabeth Haaversen

Etikkens og moralens yttergrense

http://waveui.com/wp-content/themes/sandbox/etikk-og-moral ”The business of business is business” er av Milton Friedmans klassiske sitater som ofte trekkes frem av dem som er skeptiske til at etikk settes på dagsorden i næringslivet. Deres holdning er at samfunnsansvar består i å drive lønnsomt og ivareta aksjonærenes interesser. Dette skaper arbeidsplasser og gir grunnlag for sosial utvikling. Å forvente noe mer enn det er feil i følge denne tankegangen. Myndigheter og det offentlige er til for å sørge for alt annet som innbyggerne trenger. Når det oppstår situasjoner mellom næringsaktører og det politiske liv som det kan stilles spørsmål ved om er etisk forsvarlige og i tråd med mandatet som folkevalgt må vi ta et oppgjør med oss selv. Vi må være i stand til å reflektere og begrunne åpent hvorfor eller hvorfor ikke vi kan gå inn i slike situasjoner. Som folkevalgt skal jeg kunne stå til rette for mine vurderinger og beslutninger uansett hvilke lys som faller på dem. Noen saker utfordrer mer enn andre.

Den siste tiden har jeg reflektert frem og tilbake på en slik sak.

Da et bystyremøte i Mandal ble avlyst tilbød en sterk næringsaktør seg å betale bystyremedlemmens møtegodtgjørelse for at en sak av interesse for han skulle bli behandlet. Det var et berammet møte som ble avlyst. Og næringsaktørens begrunnelse var at han ikke ønsket å belaste kommunens anstrengte økonomi ved å gjennomføre møte, men han bad innstendig om å behandle saken og ikke utsette behandlingen. Saken endte med at bystyremøte ble gjennomført med en sak på agendaen, men at de som ønsket det gjennomførte møte på dugnad.

Det er klart det kan stille spørsmålstegn ved utfallet av en sak når det i forkant har versert et tilbud om penger for å behandle saken. Slike saker reiser dessuten en mengde andre dillemmaer.

Prosessen bør derfor drøftes i lys av etikk og moral. De etiske grenselinjene i politikken bør og må drøftes. Kan en forsvare slike prosesser på et etisk grunnlag?

Hvilke etiske grenser som finnes i politikken er kanskje ikke opplagt for alle. NRK har i oppslag den siste tiden vist at det finnes flere eksempler hvor det kan stilles spørsmålstegn ved den etiske dømmekraften i kommunal forvaltning og ved politisk behandling. Økokrim har varslet en økende bekymring for bl.a korrupsjon. Og kommuner finner andre måter å løse slike saker på en ved å anmelde dem. De feies under teppe og ties ofte i hjel.

Både bedrifter og det offentlig trenger etiske kapital for å levere det som trengs i samfunnet. Det stilles krav til at fellesskapet og enkeltpersoner kan redegjøre for sine vurderinger i kritiske situasjoner, og at det tas tydelig stilling til hvilke etiske yttergrenser som finnes. Som folkevalgt er det avgjørende at troverdigheten og tilliten ivaretas. Folkevalgte må kunne sette ord på hvilke vurderinger som ligger til grunn for deres valg. Og vi må hele tiden ta høyde for at offentligheten skal kunne gjøres kjent med alle deler av en saksbehandling og politisk prosess.

Ved å tilby seg å betale kostnadene det koster og gjennomføre et bystyremøte oppstår et annet dillemma: At en som ikke kan takke ja, velger å gjennomføre møte for å blidgjøre den som har makt i form av økonomisk kapital. Har det vært forsøk på å kjøpe seg en ”utilbørlig fordel” gjennom å tilby seg å betale for bystyremøtet selv om ingen penger har skiftet hender? Har prosessen påvirket resultat?

Et prinsipp jeg setter høy er prinsippet om likebehandling. Alle saker er like viktige, og alle saker skal følge riktige prosesser. Det skaper forutsigbarhet, likeverd og troverdighet. Summen av disse faktorer er tillit. Tillit er avgjørende for at demokratiet fungerer. En hver sak er viktig for de som den berører, derfor krever det at alle saker behandles med seriøsitet og troverdighet. Det krever at oppsatte møteplaner følges, saker behandles i den orden de skal og at man behandler sakene uavhengig av de ulike aktørenes interesse. Folkevalgte skal ha et helhetsblikk og ta ansvar for kommunens helhetlige behov.

Signalet som sendes ut ved at noen saker behandles på dugnad, mens andre saker krever møtegodtgjørelse, er bekymringsfullt. Det kan sende ut signaler om at det finnes en rangering av saker. Og det kan ved en ukritisk tilnærming oppstå situasjoner hvor saker får ulik statusvurdering. Vi er allerede farlig nær. Lokalpolitikere bruker ofte langt lenger tid på å behandle saker om næringsutvikling og samferdsel enn helsetilbud og sosialpolitikk. Hva om det blir slik at vi som folkevalgte krever godtgjørelse for å stille på møter som behandler sosial bolig planer, men ikke næringsutviklingsplaner?

Like tilfeller bør behandles likt. Forskjellsbehandling krever at det kan pekes på en moralsk relevant forskjell mellom tilfellene. Det er spennende og krevende å sette spotlyset på ens egen integritet og på de vurderingene som styrer våre handlinger. Som bystyremedlem og folkevalgt har denne saken tegnet noen klare etiske linjer for meg. Og jeg har måtte spør meg selv om jeg kunne stå inne for beslutningene og prosessene som førte frem til en behandling av en sak i bystyret.Dessverre overskygget mangelen på en god og troverdig prosess sakens faktum og målsetning. Den overskygget det faktum at saken hadde en vikig og god betydning for Mandals byutvikling. Mangel på dømmekraft hos flere aktører forkludret en prosess som i utgangspunktet var enkel og rett frem. Målet må være å ta lærdom.

Vi må sørge for likeverdig behandling og felles retningslinjer for alle som har saker de venter på. Det er ikke størrelsen på lommeboka som skal avgjøre om en sak skal behandles eller ikke. Heller ikke skal man måtte forholde seg til tilfeldig eller uforutsigbar behandlingstid. Det er flere som ønsker og fortgang i saksbehandlingen i sine saker. Det finnes til enhver tid viktige saker som skal til behandling og saker som er viktig for de det gjelder. Alle aktører har anledning til å forsøke å påvirke sine saker innenfor rammene av det akseptable og etiske forsvarlige. Som folkevalgte må vi likevel ta ansvar for de helhetlige løsningene som gavner en hel kommune. Det krever balansekunst og moral.

Anne&Hanne