Videregående opplæring

Maria

Maria Dette er historien om Maria. Om pappaen til Maria. Om en lang kamp som aldri ser ut til å slutte og som kjempes hver dag. En kamp for et likeverdig liv, et liv med selvbestemmelse og deltagelse. Et liv som ditt og mitt.

Maria er 20 år, nesten 21. 1.mai gikk hun i tog sammen med pappaen sin og sammen bar de fanen «Ja til fellesskolen». Det var Maria som ville at de skulle ha en fane om skolen. Maria mener at skolen er viktig. I dag går hun femte året på videregående skole. Hun skal flytte i egen bolig. Livet for Maria er tilsynelatende veldig likt andre ungdommer. Men så er det det heller ikke. Maria er psykisk utviklingshemmet. Når Maria synes at skole er viktig er det fordi hun liker skolen. Men hun savner en del ting. Felleskap og tilhørighet med alle de andre f.eks. Gjennom hele skolegangen har Maria vært i en spesielt tilrettelagt skole for barn med ulike utviklingshemminger. Skolen har vært lokalisert sammen med den ene barneskolen, men har likevel vært adskilt. Hun har ikke tilhørt en ordinær klasse. Alt har vært spesielt tilrettelagt for henne. Når hun nå går på videregående har hun ingen omgang med andre ungdommer på skolen utenom sin egen spesial klasse. Ingen turer, ikke noe sosialt som kunne gitt Maria en opplevelse av å tilhøre et skolefelleskap. Hennes verden er svært segregert. Og selv om Maria selv vil at det skal være annerledes er det få av de som bestemmer som lytter til Maria.

Det er svært vanlig at barn med en psykisk utviklingshemming får et skoletilbud i en spesialgruppe eller skole. Årsaken til det er at skolen opplever det som for faglig krevende å skape et tilrettelagt faglig skoletilbud i en ordinær skole eller klasse. For å forsvare et slikt spesialtilbud må tilbudet faglig sett være langt bedre og tilpasset den enkeltes elev forutsetninger og utviklingsmuligheter. Men spesialklasser kan også forsterke opplevelsen av utenforskap og ensomhet.

Faglig sett er det like krevende å ivareta kravene til tilrettelagt undervisningstilbud i spesialskoler som ordinære skoletilbud. All undervisning krever høy kompetanse og i tillegg kreves en tverrfaglig kompetanse som ivaretar de ulike barns behov for læring både sosialt og faglig. Mens skolen for øvrig har et svært høyt fokus på resultater og måloppnåelse for å øke kvaliteten i skolen, er det forbausende taust rundt kvaliteten på skoletilbudene for barn med særlige behov. De har verken de samme sterke pressgruppene eller allmenhetens oppmerksomhet. Men det burde vært et sterkt og høyt fokus for enhver kommune å sørge for høy og tverrfaglig kompetanse i tilbudet til barn med særlig behov for tilrettelegging. Med jevne mellomrom må politikere og skoleledere vurdere nøye om tilbudet som finnes i kommunene innehar den kvaliteten. Men hvis skoletilbudet er organisert på en slik måte at det foregår i en spesialgruppe eller skole må man også til enhver tid vurdere om tilbudet faglig sett kan forsvares som et bedre tilbud enn hva en faglig robust nærskole kunne gitt med tilstrekkelig ressurser.

Prinsippet om at alle barn skal få gå på nærskolen sin handler om at barn skal få tilhøre et felleskap og være del av og deltagende i lokalsamfunnet sitt. Det handler om identitet. Barn med utviklingshemming er ikke unntatt dette prinsippet. En skole med tilstrekkelig ressurser og større tverrfaglighet ville vært robust nok til å ivareta flere barn og sørget for en sterkere inkludering og forankring i nærskolen og barnfelleskap. Kanskje spesialskolene ikke hadde vært nødvendige da, samtidig er det en spennende tanke å ha en nærskole så proppfull av kompetanse at den ville kunne møte alle barn. En riktig felleskole. Det kunne utvilsomt komme alle elever til gode. Hadde vi også lagt grunnlaget for et rausere felleskap da? Handler dette vel så mye om vår vilje til å utvikle fellesskolen til en skole der alle kan delta og bli møtt på de behov de har for læring og utvikling?

Pappaen til Maria har ikke bare kjempet for at Maria skulle få være mer integrert på skolen, tilhøre en klasse, være sammen med funksjonsfriske. Da Mandal kommune skulle planlegge nye kommunale boliger for utviklingshemmede kjempet han for at Maria skulle få bo sentrumsnært slik at hun fikk kort vei til byens fasiliteter, kunne bruke sykkelen som hun er så glad i og få bo i et mest mulig ordinært bomiljø. Mandal kommune ville samle boliger både til rusmisbrukere, psykisk utviklingshemmede og psykisk psyke på samme sted. Pappaen til Maria kalte det en getto, en farlig getto. Det var mange foreldre som gav uttrykk for at de var enig med pappaen til Maria, men det har allerede vært en lang kamp for mange av disse foreldrene. Det er krevende. Pappaen til Maria fortsatte å kjempe. For Maria. For hennes rett til å bli integrert og klare seg best mulig alene. Og for hennes rett til å ha et hjem, ikke bare en bolig. Et pappahjerte gir ikke opp. Han kjemper fortsatt. For at Maria skal få eie sin egen bolig og bo i et hjem i et bomiljø der hun er integrert. Han kjenner Marias stemme og vet hva hun ønsker.

Dette er historien om Maria og om en lang kamp for å bli hørt. Maria har en egen stemme. Derfor ville hun gå i tog for fellesskolen. For for Maria betyr fellesskolen at alle får gå på den samme skolen. For Maria er det fint å være sammen med andre. Maria vil bo nær byen, så hun kan sykle. Det handler om Marias stemme. Derfor gikk Maria og pappaen hennes i tog. Hun var kledd i rødt og var feststemt og hun var stolt.

Jeg gikk bak og lurte på om jeg var stolt. Om jeg virkelig var stolt over et samfunn hvor Marias medbestemmelse og rett til et liv i felleskap var noe Maria selv måtte gå i tog for. Men Maria og pappaen hennes gikk der fremme og løftet med stolthet fanen. Pappaen holdt Maria i hånda med den ene hånda og fanen i den andre. Og alle som så dem så at han var stolt over henne. Jeg tenkte at vi som lokalsamfunn har mye å være stolt over når vi har Maria. Jeg går gjerne under samme fane som Maria.

Anne & Hanne

Arbeid til alle er jobb nummer 1!

59036_107658409293603_1138152_nVår neste gjesteblogger er Trine N. Klungeland (47 år), bor på Feda, er gift og har 2 flotte sønner. Trine har vært aktiv i lokalpolitikken i 22 år som bl.a. utvalgsleder, formannskapsmedlem, gruppeleder og leder av Kvinesdal Arbeiderparti m.m. Trine arbeider til daglig som leder i attføringstiltaket Arbeid med Bistand ved ASVO Kvinesdal AS. Hun har gjennom attføringsarbeidet vært leder av ei tverretatlig gruppe som har fremmet forslag til tiltak som kan øke mulighetene for at flere skal kunne fullføre videregående skole. Gruppas arbeid er nedfelt i rapporten ”På Sporet”.

Flere av forslagene gruppa påpekte ser ut til å få gjennomslag. Kvinesdal kommune har satt av prosjektmidler til tidlig innsats, og noen av læreplassene i Kvinesdal kommune skal forbeholdes lærlinger med behov for tilrettelegging.

Som leder av Kvinesdal Arbeiderparti har hun engasjert seg i å bringe videre de forslagene som går utover Kvinesdal kommunes ansvarsområder. De har fremmet programforslag for neste stortingsperiode, og det er gledelig at partiet sentralt ønsker at flere i aldergruppen uten skolerett (mellom 21 og 25 år) må få tilbud om utdanning. Det legges ellers til rette for mer fleksible ordninger i videregående opplæring.  Kvinesdal AP har også fått tilslutning i i Vest-Agder Arbeiderparti om prøveordninger i fylkeskommunen for å utvide skoleretten for dem mellom 21-25 år.

Trines arbeid og engasjement viser at det nytter å stå på for noe man tror på, og bruke muligheter til påvirkning der vedtak fattes. Politikk handler om ”å ville”!

God lesing1

.................................

Arbeid til alle er jobb nummer 1!

Arbeiderpartiets gamle slagord står like godt i dag som det gjorde for nesten100 år siden. Levekårsutfordringene er igjen satt på dagsorden og sentrale stikkord er utdanning og arbeid. Undersøkelser og forskning tyder på behovet for ufaglært arbeidskraft minker betraktelig i årene framover. Det er derfor urovekkende at 1 av 3 faller ut av dagens utdanningsløp. Nesten alle ungdommer starter i videregående opplæring, men etter fem år er det bare ca 70 prosent som gjennomfører med full studiekompetanse eller yrkeskompetanse. Utfordringene er særlig store på yrkesfag der bare noe over halvparten av elevene gjennomfører med full kompetanse.

Det er mange grunner til at frafall er en av de største samfunnsutfordringene vi står overfor. Vi vet at personer som ikke gjennomfører videregående opplæring har dårligere forutsetninger for videre utdannings- og arbeidslivskarriere. Blant unge mellom 20 og 24 år som ikke fullfører videregående opplæring, står 19 prosent utenfor både arbeid og utdanning, mot 5 prosent i samme aldersgruppe som har gjennomført. Et stort antall av ungdom som mottar uføretrygd har falt fra videregående opplæring. Blant frafallseleven er det også større andel som mottar sosialhjelp enn de som har fullført videregående skole. Langtidssykefraværet er og høyere blant unge voksne som ikke har fullført videregående opplæring enn blant unge voksne som har fullført. Det er et problem når unge mennesker faller ut av arbeidslivet, eller aldri kommer over terskelen til jobb. Arbeidets betydning går langt utover det å bare kunne tjene til livets opphold. Å redusere antallet som ikke fullfører videregående skole vil derfor gi en personlig, sosial og økonomisk gevinst.

Som et ledd i levekårssatsingen opprettet Kvinesdal kommune ei prosjektgruppe som skulle fremme forslag med tanke på forebygging av frafall fra videregående skole. Prosjektgruppa bestod av medlemmer fra NAV, ASVO Kvinesdal, videregående skole, ungdomsskolen og tverrfaglig team. Gruppa har avgitt sin innstilling i rapporten På Sporet”. For å få informasjon og innspill i arbeidet ble representanter fra ulike fagenheter invitert for å gi oversikt om hva som finnes av tiltak, og hvilke tjenester som ytes fra tidlig barndom til etter videregående skole. Fagenhetene fikk også mulighet til å fremme forslag de vurderte som hensiktsmessige i forhold til å styrke gjennomføringsmuligheten.

En god del av tilbakemeldingene gikk på behovet for å samordne tjenester/oppgaver bedre. Mange av dem som får oppfølging fra det offentlige har ofte mange bistandsytere å forholde seg til, og samordning og koordinering kan være avgjørende for resultater eller også mangel på sådanne. Et godt samarbeid med foreldre/foresatte, foreldreveiledning og tett oppfølging er sammen med et behov for alternativ til undervisning og teori sentrale stikkord i rapporten.

Gode muligheter for livslang lære og et utdanningssystem som er fleksibelt kan være med å hindre frafall og styrke gjennomføringsmuligheten.  Yrkesfaglige studieretninger må bli mer fleksible, og det må bli enklere å få hele opplæringen ute i bedriftene. Antall læreplasser må økes, også i det offentlige, og flere av læreplassene må være forbeholdt lærekandidater.

Man må utvide muligheten til å fullføre videregående utdanning for de over 21 år. I dag er det vanskelig å få videregående utdanning i aldersgruppen 21 til 25 år dersom ikke NAV finansierer utdanningen. Her er det 4 år uten rettigheter på skolen og mye av motivasjon kan forsvinne om en må vente lenge før en kan starte på utdanning igjen.

Prosjektgruppa ble gjennom arbeidet styrket i påstanden om at ting henger sammen, og at det er viktig med tidlig innsats. Flere rapporter om frafall i videregående skole peker på faktorer som kan disponere for frafall. Det er derfor viktig å kunne se hele oppvekstløpet under ett for å kunne finne tiltak som når den enkelte ungdom.  Frafall i utdanning kan betraktes som sluttpunktet på en prosess som har startet tidlig. Undersøkelser viser at det er sjelden at elever slutter utelukkende på grunn av mangler ved skolen eller undervisningen. Årsakene er sammensatte og har gjerne sin opprinnelse lenge før både videregående - og ungdomsskole. Helsestasjonens ansatte vet ofte på et tidlig stadium hvem som lever i sårbare oppvekstmiljø og som har risiko for å få en vanskelig skolehverdag, og hvor det trengs en tett og god oppfølging. Klare rutiner for å koble elever med økende/stort fravær til skolehelsetjenesten kan være en god løsning for tidlig kartlegging og intervensjon. Skolehelsetjenesten kan bidra med innsats overfor den enkelte elev i form av veiledning på helsespørsmål som har betydning for fungering, både på og utenfor skolen, viderehenvisning for evt. utredning, forebygging/oppfølging i forhold til rus, kost, fysisk aktivitet osv.

Flere av fagenhetene tok også opp temaet foreldrekompetanse. Prosjektgruppa så derfor et potensial og et behov for veiledning av foreldre/foresatte i en eller annen form. Helsestasjonen ser behov for foreldreundervisning og skolen ser behov for foreldreinvolvering. Det ble hevdet fra flere av dem prosjektgruppa var i kontakt med at det ofte er en sammenheng mellom de barna som sliter og mangel på involvering fra foreldrene. Gode rutiner rundt skolevegring, fravær og oppfølging generelt er sentrale stikkord i både foreldreveiledningen og skolens rutiner. Prosjektgruppa anbefalte derfor avslutningsvis at det settes i gang et prosjekt der det jobbes videre med hvordan man kan tenke helhetlig om foreldreinvolvering og foreldrekompetanse. Dette bør settes i en sammenheng fra barna er nyfødt, fra helsestasjonen og videre oppover i ungdomsskole og videregående skole.  Målet må være å forhindre avsporinger, få til et bedre samarbeid, gi støtte til foreldre/foresatte i deres rolle og arbeide ut fra tanken om at foreldrene er de viktigste personer i barnas liv. ”Et samfunn som setter pris på sine barn, må ta godt vare på deres foreldre ”, 

Et slikt prosjekt bør vinkles positivt og støtte foreldrene i hvordan de kan involvere seg i barnas oppvekst. Det er krevende å være foreldre og foreldrerollen byr på mange utfordringer. Ting henger sammen og ting tar tid. Bedring av levekårsutfordringene må sees over flere år. Det er derfor gledelig at Kvinesdal kommune har vedtatt i sin fireårige handlingsplan å iverksette et slikt prosjekt samt flere av de andre tiltakene prosjektgruppa foreslo.

Men, jeg ønsker meg ikke bare arbeid til alle, jeg ønsker også et inkluderende arbeidsliv. For meg som til daglig jobber med attføring har jeg av og til stilt spørsmålet: ”Et inkluderende arbeidsliv for hvem?  Hva med dem som ikke tar utdanning, og hva med dem som står uten arbeid etter å ha oppnådd vitnemål/fagbrev? Hvordan inkludere flere unge til deltakelse enn det vi får til i dag? Arbeidsgiverne ønsker kompetanse og i den kampen vinner ofte de flinkeste. Hvordan skal man få til økt sysselsetting der kompetansebehovet er stort, samtidig som man trenger de hendene som er? Etter min mening må flere være med og ta samfunnsansvar! Vi må ha et system som treffer ungdommen der de er, på ulike nivå og med ulik arbeidsevne. Det gir muligheter. Et bedre og mer målrettet samarbeid og med målrettede midler. Vi trenger et bredt samarbeid med privat næringsliv, kommuner, fylkeskommune og tiltaksbedrifter som sammen med NAV kan koordinere tjenestene. På den måten kan flere unge forhåpentligvis oppnå grunnleggende ferdigheter og livsmestringsarena i kombinasjon med god arbeidspraksis. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe!

Å velge feil utdanning og/eller ta valg i ungdomsårene som gir konsekvenser for muligheter framover, - kan by på mange utfordringer. Det må være mulighet for /og legge til rette for å kunne komme tilbake på sporet igjen. Nelson Mandela sier: ”Storhet er ikke å unngå feil, det er å reise seg etter en feil”.