Arbeidsliv

Lik lønn for likt arbeid – eller kanskje ikke….?

1039812_606018472750726_669145855_oMen hvorfor reageres det så kraftig på ulik behandling av jenter og gutter på skoletur når forskjellene forholdsvis stilltiende aksepteres i arbeidslivet?» skriver vår neste gjesteblogger Runa Bolstad Laume. Runa er oppvokst og bosatt på Lørenskog. Hun er engasjert i lokalpolitikken i Lørenskog for AP og brenner særlig for fagligpolitisk samarbeid og likestilling. Det er i arbeidslivet de viktigste likestillings – og diskrimineringsslagene vil stå framover. Runa jobber i Norsk Revmatikerforbund som fylkessekretær i Oslo og Akershus og skal snart begynne i Handel og Kontor, avdeling Oslo og Akershus.

Vi ønsker Runa lykke til i en ny og spennende jobb.

God lesing

 

Lik lønn for likt arbeid – eller kanskje ikke….?

Likestillingen i Norge har beveget seg i riktig retning, nemlig fremover. Det kan vi takke modige og framsynte mennesker for. Full barnehagedekning er viktig faktor for høy yrkesdeltakelse og at kvinner er synlige i det offentlige rom. Men kan vi slå oss til ro og si at vi er i mål?

Mange av oss har tatt både foreldre- og samfunnsansvar ved å delta på foreldremøter i skolens regi. Et klassisk tema som blir diskutert er; hvor mye penger skal de håpefulle få lov til å ha med seg på klassetur, leirskole og på kino osv? Det har vært vitner til både lange, traurige og fastlåste diskusjoner rundt det temaet, helt til en pappa foreslo: ”vi sender med jentene 85 kroner og guttene 100 kroner!”Det ble oppstandelse blant resten av foreldrene! Urettferdig, teit og hvorfor det? var utsagn som med stort engasjement og høy temperatur ble slynget ut i rommet. Men hvorfor reageres det så kraftig på ulik behandling av jenter og gutter på skoletur når forskjellene forholdsvis stilltiende aksepteres i arbeidslivet?

Likestillings- og diskrimineringsombudet fastslår i rapporten Saldo at det slett ikke er lik lønn for likt arbeid. Tvert i mot er det slik at kvinner tjener mindre enn sine mannlige kolleger uten objektiv grunn. Aller dårligst ut kommer man i privat sektor hvor kvinner tjener 85 % av menn sin lønn i samme type stilling. Lønnsforskjellen på 15 % har vært så å si uendret de siste 15 årene. Legger du til utdannelse og lederansvar blir forskjellene, mot alle sunn fornuft, enda større. Kvinnelige administrerende direktører tjener nesten 30 % mindre enn menn i samme type rolle. Og legger man til opprinnelse fra et annet land (bortsett fra Sverige) befinner man seg aller lavest på lønnsstigen.

Konsekvensen av systematisk forskjellsbehandling av kvinner og menn når det dreier som om lønn får store konsekvenser for den enkelte. Hun får mindre kjøpekraft, opparbeider seg mindre pensjonspoeng, får lavere skatteevne og blir i større grad økonomisk uselvstendig. Og når informasjon om hvilke personer som eier størst verdier i kongeriket legges ut, er det få kvinner å se på listen.

Noen argumenterer med at kvinner er for dårlige til å forhandle om lønn. Fra tid til annen er det ikke vanskelig å si seg enig i at enkelte menn prises høyere enn de fortjener og selv er såre tilfreds med det. Men å legge ansvaret for å endre samfunnsmessige strukturelle forskjeller på enkeltindivider synes jeg mildt sagt er drøyt. Politisk vilje og påvirkningskraft må til for å skape varige endringer. En dæsj med handlekraft og gjennomføringsevne skader heller ikke. Det skal det vist nok finnes rikelig av i vår nåværende regjering – eller hva barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne?

For mange av oss er det å kunne kjøre Segway i 110 på motorveien eller få større taxfreekvote på Gardermoen lite egnet som plaster på såret. Ei heller symboliserer det langt fra å bruke politisk handelkraft på de virkelig viktige sakene. Mange av oss har langt større nytte og glede av en god lønn og mulighet til å opparbeide seg pensjon og noen kroner i banken.

Tanken om likelønn bygger på en tanke om rettferdighet. Likelønn er ikke noe som kan velges bort – prinsippet er faktisk lovregulert. Derfor er kampen for likelønn fortsatt en viktig kamp å kjempe!

Glasstaket er der fortsatt

elisabethVår neste gjesteblogger er Elisabeth Haaversen, distriktssekretær i LO Vest- Agder. Elisabeth beskriver seg selv som en person sterkt opptatt av rettferdighet og med beina godt planta på jorda. Verdier hun fikk med seg hjemmenfra. Familien har et sterkt forhold både til sjøen og til politikken. Farfaren  var kaptein i utenriksfart og tross for at han var ute i årevis, var Elisabeth sin farmor aktiv i politikken, og ”kjempet” alltid for arbeidsfolk. Elisabeth satt ofte i stuen hos sine besteforeldre som liten jente, og hørte sin farmor rådføre seg med sin mann i blant annet boligpolitikk. Farmoren var en av de første kvinner i formannskapet i Kristiansand. Noe Elisabeth er stolt av! De siste 19 årene har Elisabeth vært distriktsekretær i  LO. Hennes hjertesak i alle år har vært å arbeide mot ufrivillig deltid. Den kampen har hun ført i 34 år!

Elisabeth er kjent for å være en uredd og modig stemme som tør å si ifra når det trengs! I dette innlegget tar hun oppgjør med både jantelov og de som avviser glasstaket. HØR HØR!

................................................................................................................

Glasstaket er der fortsatt! Og janteloven lever i beste velgående. Mon tro om denne "janteloven" kan ha en sammenheng med enkelte personers egen "maktsyke", og enkelte personers misunnelse?

Glasstaket er muligens ikke så synlig for enkelte i nåtiden, kan dette ha sin bakgrunn i at det er gjort flere forsøk på å polere glasset, slik at det nå er vanskeligere for enkelte å få øye på!

Det er gjort undersøkelser som viser at når menn når toppen, beundres de, mens kvinner mislikes. Dessverre mislikes de ikke bare av menn, men også i noen tilfeller av sine egne medsøstre. Noe som ofte gir seg utslag i nedsnakking, "hun må ikke tro hun er noe" (janteloven) Hos menn gir dette ofte utslag fra sjølopplevd autoritet, og da skal kvinnen” settes på plass".  Kvinner skal også settes på prøve, for å vise sin "autoritet" og styrke. Er styrken og ureddheten for stor, blir hun en trussel for eksiterende autoriteter.

Samtidig er det fortsatt slik at kvinner som oppleves som sterke og med autoritet blir oppfattet som autoritære, noe som etter manges syn, kvinner ikke skal være! Da må disse "Villrosene" lukes bort. En mannlig autoritet blir sjeldent oppfattet som autoritær, på samme måte, og blir sjeldent luket bort. Dersom menn blir luket bort, er det som oftest av ett bedrifts styre bestående i hovedsakk av menn med begrunnelse om for dårlige resultater, (økonomiske) og med en enorm etterlønn som følger vedkommende.

Det er fortsatt slik at kvinnen er den som i størst grad oppdrar barna mens de er små, og er de som fortsatt tar hovedansvaret med jobben i hjemmet. Likestillingen er kommet noe lengre i heimen, ved at far bringer og henter i barnehage, triller barnevognen, og de bidrar i noe større grad på hjemmebane. I oppdragelsen av barn er vi forskjellige, men en av tendensene for å få barna til å lytte kan bli såkalt kjefting. Når man hever stemmen til barn, lytter de som oftest. Når man kommer i tenårene, og mor kjefter, er hun bare den  "kjeftesmella".  Dette følger kvinnen på livets vei. Derfor den oppfattelsen av mor/ kvinnen som ”kjeftesmella”, og den lever i beste velgående.  I offentlighetens lys kan nevnes den første "kjeftesmellen" var Gro Harlem Brundtland, nå den siste Liv Signe Navarsete.  Men hvilke resultater dette ga, og kan gi for andre, nettopp fordi de "turte", de ga av seg selv.

Men fortsatt er det nok slik at i ledende stillinger, er menn i flertall. Dette gjelder i private, statlige og kommunale virksomheter, også det gjelder i politikken. Noe som er svært synlig i den sittende regjering.  Av 59 statssekretærer/ rådgivere er 15 av disse kvinner og 44 er menn. I 15 dep. er statsrådspostene fordelt med 6 kvinner og resten av departementene er styrt av menn.  Fortsatt er menn de som har flest posisjoner, ergo vil de utgjøre flertallet, og være de som legger størst føringer for landets politikk.

Makt mennesker ønsker å beholde sin posisjon. For å klare dette slår hersketeknikkene inn, hos kvinner så vel som hos menn. Her er vi like. Men når det kommer til utvelgelse til styrer og råd,  er fortsatt menn i flertall med styreverv. Man søker sine egne, for å beholde posisjoner.

De maktsyke kvinnene, som tenker egen posisjon, og som har fått gå i "lære", holder seg ved sin lest. Tier og samtykker med sin læremester, som igjen er en som har alliert seg, han har da samtidig med seg en kvinne (alibi ) for selv å oppnå egne fordeler. Disse kvinnene oppnår også egne ønskede posisjoner. Da er det om å gjøre å holde andre på avstand, for igjen å kunne beholde posisjoner, om enn også,- for å nå enda lengre.  De trives ganske enkelt i "gutteklubben grei". På den måten oppnår de sine egne fordeler. Dette er en menneskelig karusell med en runddans det er vanskelig å komme ut av.

Hvor er ett fullkomment demokrati, dersom ikke alles stemmer skal høres. Kvinner som menn. Hvor er ett fullkomment demokrati, dersom vi ikke kan akseptere hverandres væremåter, så lenge væremåten er med respekt ovenfor andre?

Stikkordet må være mere lojalitet ovenfor hverandre, mer opp snakking og inkludering av hverandre. Får vi dette til, må noen gi slipp på, og- ofre noe. Spørsmålet blir da: er vi villige til dette.

Ps. Det er nok enklere å stå oppå glasstaket, og - skue ned på andre, enn det å stå under glasset å forsøke å stange seg gjennom.

Kristiansand, 15. januar 2014

Elisabeth Haaversen

Nøkkelen til å lykkes

402593_10150450961565685_1473415846_nVår neste gjesteblogger Laila Bakke (43 år). Laila bor i Trondheim med to katter. Hun har hovedfag i Psykologi og har skrevet en mastergrad om "funksjonshemmede og samfunn". Et aktuelt tema om som underbygger viktigheten av jobbstrategi for funksjonshemmede. . Hun har tidligere vært prosjektleder i NHO. Nå jobber hun i Unge Funksjonshemmede. Her er Laila prosjektleder for et prosjekt som skal utrede situasjonen for unge uføre. Laila har også mye organisasjonserfaring, som tillitsvalgt i Norges Handicap forbund og i Foreningen for Muskelsyke.

Vi er stolte over at Laila vil skrive for oss.

God lesing

 

 

Nøkkelen til å lykkes

For å lykkes i arbeidslivet er troen på seg selv viktig. Troen på egne evner, ferdigheter, og ikke minst, troen på at akkurat jeg har noe å bidra med. Målet er å overbevise arbeidsgiver om at akkurat jeg er den perfekte for denne jobben.  Hva skjer da hvis du ikke har denne troen? Hvis du hele livet har fått høre at du er «annerledes», ikke flink nok, ikke dyktig nok, at du ikke trenger å anstrenge deg, for du klarer ikke å lykkes likevel. Hvis du er en byrde for samfunnet, og dine behov ikke telle - ville du da klare å bevare troen på at du har en selvfølgelig plass som er verdifull deltaker i arbeidslivet?

I min masteroppgave «Den skjulte virkeligheten» intervjuet jeg funksjonshemmede om deres tanker knyttet til det å være en resurs i arbeidslivet. Jeg ville gi en stemme til de som ikke kommer til orde i debatten.  Etter møte med informantene mine sitter igjen med spørsmålet: hvordan kan så mange funksjonshemmede faktisk klare å være i arbeid? Hvordan bevarer de sin tro på seg selv og sine resurser, når møter et hjelpeapparat som fokuserer på negative sider, og utilstrekkelighet istedenfor resurser og muligheter? Et hjelpeapparat som til tider bruker personens resurser som et argument for ikke å innvilge nødvendige tiltak. Informantene beskrev en virkelighet som er skjult for de fleste. En virkelighet som kan gi noen svar på hvorfor så mange funksjonshemmede står utenfor arbeidslivet.

Hindringene funksjonshemmede har knyttet til å være aktive arbeidstakere handler i like stor grad om forhold utenfor arbeidsplassen, som på selve arbeidsplassen. De må håndtere et hjelpeapparat som har et medisinsk fokus på funksjonshemning. Tjenester rettet mot funksjonshemmede er i liten grad utformet med tanke på unge aktive funksjonshemmede som er i arbeid.  Både kultur og organisering av tjenester er uformet på en slik måte vanskeliggjør en hverdag som aktiv yrkesutøver.

For de aller fleste arbeidstakere er det en selvfølge å stå opp om morgenen, kle seg, kanskje spise litt, før man setter seg i bilen, tar bussen eller toget til jobben.  Det er en selvfølge at man som arbeidstaker kan komme seg inn på arbeidsplassen.  Har de arbeidsverktøy som trengs, det er tilgang på fagstoff muligheter til kommunikasjon med kollegaer. Ved arbeidsdagens slutt regner de fleste med å komme seg greit hjem, til hus og hjem, familie og de oppgavene som skal gjøres på fritiden.

Hverdagen mine informanter beskriver er svært annerledes. Det ingen selvfølge at de får hjelp til å komme seg opp om morgenen i tide til å komme seg på jobb. Hjemmetjenesten har vaktskifter som vanskeliggjør å få hjelp i tide til å rekke jobben. Transporttjenesten kommer ofte for sent, eller for tidlig, noe som gjør dem til ustabile arbeidstakere. Fordi tjenestene er utformet som de er, opplever informantene at de blir sett på som brysome og kravstore.

Resultatet i oppgaven viser at mange funksjonshemmede på veien fram til arbeidsplassen må lære seg en måte å håndtere systemet på, en personlighet og fremstilling av seg selv, som er lite forenelig med å kunne se seg selv som en resurssterk arbeidstaker. For å klare å være i arbeid må de balansere rollen som takknemlig mottaker av tjenester, med rollen som selvsikker arbeidstaker som har mye å tilby en arbeidstaker. Denne balansen er ikke lett, og resultatet blir fort at troen på seg selv svinner i kampen mot byråkratiet.  Mange av informantene mine mener at dette er det vanskeligste for funksjonshemmede som skal ut i arbeid: ivareta troen på seg selv.

Her ligger nøkkelen til hvorfor Telenor Open Mind har så stor suksess med sitt Traineeprogram. Deltakerne som går dette programmet får styrket sin tro på at de er verdifulle resurser på arbeidsmarkedet, at de har har noe å bidra med og at de kan være minst like gode arbeidstakere som andre. Fokus for ledelsen i Open Mind er å finne de unike kvalitetene til den enkelte, se styrken og kompetansen, samtidig som deltakerne får lære seg å håndtere hjelpeapparatet på en hensiktsmessig måte.  Overgangen til arbeidslivet kan være tøff og brutal for mange. Det er mye som skal på plass. I Open Mind kan de bistå deltakerne, slik at de kan få fokusere på det de er gode til, på å mestre jobben, fordi de vet de har en samtalepartner i forhold til utfordringene. Deltakerne i programmet lærer seg å tro på seg selv og det de har å bidra med i arbeidslivet samtidig som de lærer hensiktsmessige strategier for å takle et hjelpeapparat som ikke alltid legger til rette for aktiv deltakelse i samfunnet.

Nav burde lære av de metodene Open Mind bruker for å lykkes med å få funksjonshemmede inn i arbeidslivet. De har lykkes med en av de store utfordringene, nettopp fordi de setter fokus på den enkeltes resurser, ikke problemer.

 

Arbeid til alle er jobb nummer 1!

59036_107658409293603_1138152_nVår neste gjesteblogger er Trine N. Klungeland (47 år), bor på Feda, er gift og har 2 flotte sønner. Trine har vært aktiv i lokalpolitikken i 22 år som bl.a. utvalgsleder, formannskapsmedlem, gruppeleder og leder av Kvinesdal Arbeiderparti m.m. Trine arbeider til daglig som leder i attføringstiltaket Arbeid med Bistand ved ASVO Kvinesdal AS. Hun har gjennom attføringsarbeidet vært leder av ei tverretatlig gruppe som har fremmet forslag til tiltak som kan øke mulighetene for at flere skal kunne fullføre videregående skole. Gruppas arbeid er nedfelt i rapporten ”På Sporet”.

Flere av forslagene gruppa påpekte ser ut til å få gjennomslag. Kvinesdal kommune har satt av prosjektmidler til tidlig innsats, og noen av læreplassene i Kvinesdal kommune skal forbeholdes lærlinger med behov for tilrettelegging.

Som leder av Kvinesdal Arbeiderparti har hun engasjert seg i å bringe videre de forslagene som går utover Kvinesdal kommunes ansvarsområder. De har fremmet programforslag for neste stortingsperiode, og det er gledelig at partiet sentralt ønsker at flere i aldergruppen uten skolerett (mellom 21 og 25 år) må få tilbud om utdanning. Det legges ellers til rette for mer fleksible ordninger i videregående opplæring.  Kvinesdal AP har også fått tilslutning i i Vest-Agder Arbeiderparti om prøveordninger i fylkeskommunen for å utvide skoleretten for dem mellom 21-25 år.

Trines arbeid og engasjement viser at det nytter å stå på for noe man tror på, og bruke muligheter til påvirkning der vedtak fattes. Politikk handler om ”å ville”!

God lesing1

.................................

Arbeid til alle er jobb nummer 1!

Arbeiderpartiets gamle slagord står like godt i dag som det gjorde for nesten100 år siden. Levekårsutfordringene er igjen satt på dagsorden og sentrale stikkord er utdanning og arbeid. Undersøkelser og forskning tyder på behovet for ufaglært arbeidskraft minker betraktelig i årene framover. Det er derfor urovekkende at 1 av 3 faller ut av dagens utdanningsløp. Nesten alle ungdommer starter i videregående opplæring, men etter fem år er det bare ca 70 prosent som gjennomfører med full studiekompetanse eller yrkeskompetanse. Utfordringene er særlig store på yrkesfag der bare noe over halvparten av elevene gjennomfører med full kompetanse.

Det er mange grunner til at frafall er en av de største samfunnsutfordringene vi står overfor. Vi vet at personer som ikke gjennomfører videregående opplæring har dårligere forutsetninger for videre utdannings- og arbeidslivskarriere. Blant unge mellom 20 og 24 år som ikke fullfører videregående opplæring, står 19 prosent utenfor både arbeid og utdanning, mot 5 prosent i samme aldersgruppe som har gjennomført. Et stort antall av ungdom som mottar uføretrygd har falt fra videregående opplæring. Blant frafallseleven er det også større andel som mottar sosialhjelp enn de som har fullført videregående skole. Langtidssykefraværet er og høyere blant unge voksne som ikke har fullført videregående opplæring enn blant unge voksne som har fullført. Det er et problem når unge mennesker faller ut av arbeidslivet, eller aldri kommer over terskelen til jobb. Arbeidets betydning går langt utover det å bare kunne tjene til livets opphold. Å redusere antallet som ikke fullfører videregående skole vil derfor gi en personlig, sosial og økonomisk gevinst.

Som et ledd i levekårssatsingen opprettet Kvinesdal kommune ei prosjektgruppe som skulle fremme forslag med tanke på forebygging av frafall fra videregående skole. Prosjektgruppa bestod av medlemmer fra NAV, ASVO Kvinesdal, videregående skole, ungdomsskolen og tverrfaglig team. Gruppa har avgitt sin innstilling i rapporten På Sporet”. For å få informasjon og innspill i arbeidet ble representanter fra ulike fagenheter invitert for å gi oversikt om hva som finnes av tiltak, og hvilke tjenester som ytes fra tidlig barndom til etter videregående skole. Fagenhetene fikk også mulighet til å fremme forslag de vurderte som hensiktsmessige i forhold til å styrke gjennomføringsmuligheten.

En god del av tilbakemeldingene gikk på behovet for å samordne tjenester/oppgaver bedre. Mange av dem som får oppfølging fra det offentlige har ofte mange bistandsytere å forholde seg til, og samordning og koordinering kan være avgjørende for resultater eller også mangel på sådanne. Et godt samarbeid med foreldre/foresatte, foreldreveiledning og tett oppfølging er sammen med et behov for alternativ til undervisning og teori sentrale stikkord i rapporten.

Gode muligheter for livslang lære og et utdanningssystem som er fleksibelt kan være med å hindre frafall og styrke gjennomføringsmuligheten.  Yrkesfaglige studieretninger må bli mer fleksible, og det må bli enklere å få hele opplæringen ute i bedriftene. Antall læreplasser må økes, også i det offentlige, og flere av læreplassene må være forbeholdt lærekandidater.

Man må utvide muligheten til å fullføre videregående utdanning for de over 21 år. I dag er det vanskelig å få videregående utdanning i aldersgruppen 21 til 25 år dersom ikke NAV finansierer utdanningen. Her er det 4 år uten rettigheter på skolen og mye av motivasjon kan forsvinne om en må vente lenge før en kan starte på utdanning igjen.

Prosjektgruppa ble gjennom arbeidet styrket i påstanden om at ting henger sammen, og at det er viktig med tidlig innsats. Flere rapporter om frafall i videregående skole peker på faktorer som kan disponere for frafall. Det er derfor viktig å kunne se hele oppvekstløpet under ett for å kunne finne tiltak som når den enkelte ungdom.  Frafall i utdanning kan betraktes som sluttpunktet på en prosess som har startet tidlig. Undersøkelser viser at det er sjelden at elever slutter utelukkende på grunn av mangler ved skolen eller undervisningen. Årsakene er sammensatte og har gjerne sin opprinnelse lenge før både videregående - og ungdomsskole. Helsestasjonens ansatte vet ofte på et tidlig stadium hvem som lever i sårbare oppvekstmiljø og som har risiko for å få en vanskelig skolehverdag, og hvor det trengs en tett og god oppfølging. Klare rutiner for å koble elever med økende/stort fravær til skolehelsetjenesten kan være en god løsning for tidlig kartlegging og intervensjon. Skolehelsetjenesten kan bidra med innsats overfor den enkelte elev i form av veiledning på helsespørsmål som har betydning for fungering, både på og utenfor skolen, viderehenvisning for evt. utredning, forebygging/oppfølging i forhold til rus, kost, fysisk aktivitet osv.

Flere av fagenhetene tok også opp temaet foreldrekompetanse. Prosjektgruppa så derfor et potensial og et behov for veiledning av foreldre/foresatte i en eller annen form. Helsestasjonen ser behov for foreldreundervisning og skolen ser behov for foreldreinvolvering. Det ble hevdet fra flere av dem prosjektgruppa var i kontakt med at det ofte er en sammenheng mellom de barna som sliter og mangel på involvering fra foreldrene. Gode rutiner rundt skolevegring, fravær og oppfølging generelt er sentrale stikkord i både foreldreveiledningen og skolens rutiner. Prosjektgruppa anbefalte derfor avslutningsvis at det settes i gang et prosjekt der det jobbes videre med hvordan man kan tenke helhetlig om foreldreinvolvering og foreldrekompetanse. Dette bør settes i en sammenheng fra barna er nyfødt, fra helsestasjonen og videre oppover i ungdomsskole og videregående skole.  Målet må være å forhindre avsporinger, få til et bedre samarbeid, gi støtte til foreldre/foresatte i deres rolle og arbeide ut fra tanken om at foreldrene er de viktigste personer i barnas liv. ”Et samfunn som setter pris på sine barn, må ta godt vare på deres foreldre ”, 

Et slikt prosjekt bør vinkles positivt og støtte foreldrene i hvordan de kan involvere seg i barnas oppvekst. Det er krevende å være foreldre og foreldrerollen byr på mange utfordringer. Ting henger sammen og ting tar tid. Bedring av levekårsutfordringene må sees over flere år. Det er derfor gledelig at Kvinesdal kommune har vedtatt i sin fireårige handlingsplan å iverksette et slikt prosjekt samt flere av de andre tiltakene prosjektgruppa foreslo.

Men, jeg ønsker meg ikke bare arbeid til alle, jeg ønsker også et inkluderende arbeidsliv. For meg som til daglig jobber med attføring har jeg av og til stilt spørsmålet: ”Et inkluderende arbeidsliv for hvem?  Hva med dem som ikke tar utdanning, og hva med dem som står uten arbeid etter å ha oppnådd vitnemål/fagbrev? Hvordan inkludere flere unge til deltakelse enn det vi får til i dag? Arbeidsgiverne ønsker kompetanse og i den kampen vinner ofte de flinkeste. Hvordan skal man få til økt sysselsetting der kompetansebehovet er stort, samtidig som man trenger de hendene som er? Etter min mening må flere være med og ta samfunnsansvar! Vi må ha et system som treffer ungdommen der de er, på ulike nivå og med ulik arbeidsevne. Det gir muligheter. Et bedre og mer målrettet samarbeid og med målrettede midler. Vi trenger et bredt samarbeid med privat næringsliv, kommuner, fylkeskommune og tiltaksbedrifter som sammen med NAV kan koordinere tjenestene. På den måten kan flere unge forhåpentligvis oppnå grunnleggende ferdigheter og livsmestringsarena i kombinasjon med god arbeidspraksis. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe!

Å velge feil utdanning og/eller ta valg i ungdomsårene som gir konsekvenser for muligheter framover, - kan by på mange utfordringer. Det må være mulighet for /og legge til rette for å kunne komme tilbake på sporet igjen. Nelson Mandela sier: ”Storhet er ikke å unngå feil, det er å reise seg etter en feil”.

Vi trenger inkluderingsfyrtårn i arbeidslivet

imageVår neste gjesteblogger er Kari Henriksen. Vi vil gratulere Kari med renominasjon til Stortinget for Vest-Agder Arbeiderparti. Kari er i sin første periode på Stortinget og er medlem i arbeids,- og sosialkomiteen. Kari var statssekretær i Helse og omsorgsdepartementet i fra 2007-2009. Hun har hatt en rekke tillitsverv for Arbeiderpartiet, Norsk Sykepleierforbund og flere offentlige verv. Hun er utdannet sykepleier og har et brennende engasjement for sårbare grupper i samfunnet. Kari er lyttende, engasjert og inkluderende!

Vi er stolte over at Kari vil dele sine tanker om et inkluderingsfyrtårn i arbeidslivet.

VI TRENGER INKLUDERINGSFYRTÅRN I ARBEIDSLIVET.

Først kom uroen. Orda, ble de eneste som fikk oppmerksomhet. Gikk rett fra hans munn til min mage. «Firmaet avvikler. Jeg er uten jobb fra fredag.».

Øyeblikkelig ble orda til en hard klump i magen som sendte stråler av uro til hodet. Huset? Bilen? Ungene? Og alle regningene på toppen av kjøleskapet! Ja, hva med alt, egentlig?

Så kom skammen. Den krøp inn i hjertet. Hvorfor han? Hvorfor hadde han ikke gjort, sagt, prøvd noe annet? Hvorfor? Hvorfor sa han noe først nå? Hvorfor så han ikke tegna og gjorde noe med dem? Hvorfor handla han ikke annerledes? Hvorfor meg? Hvorfor oss? Hva gjorde vi galt?

Deretter kom tausheten. Alt det usagte. Alle disse hvorfor. Alt jeg lurte på som jeg ikke ville belaste han med. Hvordan kunne han? Mot oss? Hvorfor hadde han ikke sett tegna og søkt seg annet arbeid? Hva tenkte han egentlig? Hvordan syntes han at dette var? Svarene jeg planla og la klart i munnhulen til jeg fikk spørsmål om: Hva gjør mannen din, da? Formuleringene til mine venner, kolleger og ikke minst til ungene og resten av familien.

Det meste gikk ut på å fortelle meg selv historien om at mannen min duger. Jeg duger. Ungene duger. Andre har feil og skyld i dette, tidene, lederne, markedet. Men i disse fortellingene lå det mye nederlag, håpløshetog skuffelse.

Fortellingen var tyngst i de tidlige morgenstunder, da søvnen vek for uroen. Redselen. De verst tenkelige tanker. Sinnet kobla med uroen. Overfor mannen, arbeidsplassen, alt det som stod på spill.

Jeg kjente på at arbeidet adler mannen. Arbeidet var myntens krone. Men mest kjente jeg på at det i det, også ligger en beskjed i myntsiden: uten arbeid, ingen verdi.

Fagbevegelsen forstod dette tidlig: arbeid var veien til et godt liv, et bedre liv. Arbeid gav håp, tro, mat, hus og ei framtid. Arbeid gav stolthet og mening. Derfor samlet arbeidsfolk seg i en bevegelse da arbeidet truet framtida. Da arbeidere døde av sykdom, ulykker og utnyttelse av arbeidet. Utnyttelsen drepte nesten drømmene. Men håpet reiste seg til protest. Fellesskapet, først av kvinner, senere menn, samla seg i streiker. De krevde bedre arbeidsbetingelser. Mindre skader. De krevde at ikke arbeidet skulle ta livet av dem, deres håp og deres framtid. Felleskapet ble sterkere enn bedriftseiernes krav om profittmaksimering.

Arbeiderbevegelsen forstod at arbeid var framtida. Reelt og materielt. Ikke bare som en visjon, en vag drøm og et fåfengt håp. Nei, arbeid var håndfast, konkret og fysisk. Arbeiderne forstod at «du må aksle plikta først, skal håpet realiseres!»

Til alle tider har folk jobba. Kvinner og menn. Side om side, med forskjellige oppgaver. Til alle tider er mennesket drevet mot arbeid. Sanking, jordbruk og fiske, industri og kunnskapsyrker. Kvinners deltakelse i arbeid, bærer en hel verden, skaffer barn mat, familier tak over hodet. Ulønnet og fratatt rettigheter. Men de jobber og har jobbet. Deres hjemmeværende tilværelse er en parentes i historien, i ett vindu som gjelder den privilegerte del av verden. Dorothy L Sayers, forfatter og en av de første kvinnelige studentene ved Oxford Univerity i England har sagt det så treffende: « det har aldri vært noe spørsmål om hvorvidt de fattigste kvinner skal slite side om side med sine menn. Ingen sint eller medføelende stemme har hevet seg i protest mot kvinners blodslit på markene. Protester kommer bare mot arbeid som er hyggelig, spennende eller lønnsomt – arbeid som vi alle vil anse som verdigfult å utføre».

Fellesskapets idé fra fagbevegelsen har ført Norge i en bestemt politisk retning. Arbeiderpartiet har gått i bresjen, sammen med fagbevegelsen for en politikk som har organisert oss som en storfamilie. Vi betaler inn til en felles kasse og ivaretar slik de som ikke kan eller får forsørge seg selv gjennom arbeid.

For mange får ikke realisert sine arbeidsevner i dag. Flere vil, men slipper ikke til. Jeg vokste opp på Eg, og min verden var full av personer som ble stengt ute fra det store fellesskap, og fant sitt eget der oppe, blant de andre utstøtte. Vi fikk demokratiseringen, stigma-kunnskap og bygde ned institusjoner som dannet fellesskapsramme for de utstøtte. Er det de samme som nå lever sine ensomme liv og som vi, «de inkluderte» ikke klarer å være sammen med i arbeid, de sosiale fellesskap og i fritida? En fortelling fa en kollega og egen erfaring kan tyde på det: en mor ble anbefalt å bytte ut sin omgangskrets. Det var for mye rus og utrygghet i miljøet og det var ikke godt for ungen hennes. «Det er lett for deg å si» svarte hun. «Men du forstår, slike streitinger som dere, vil ikke være sammen med meg – jeg har ingen andre.». De utstøtte bygger derfor møysommelig opp egne fellesskap. Bruker- og interesseorganisasjoner, subkulturelle grupper, kriminelle gjenger. Behovet for å høre til, er sterkt. Alle vil høre til og finne mening i et fellesskap. De fleste føler også der på plikten til å delta. Være en del av noe større enn bare meg.

Arbeidet adler mannen. Arbeidet oppfyller alle punkter i Maslows behovshierarki. Det gir mat, vann og tak over hodet, det gir trygghet og sikkerhet, det gir sosial tilhørighet og sosial status og det bidrar til at vi får realisert evner og anlegg vi har.

Derfor er arbeid også i høyeste grad helse. Eller helse er også i høyeste grad arbeid. Studier viser at for de aller fleste sykdommer er arbeid bra. Nettopp fordi det dekker så mange behov, blir vi generelt bedre av å ha et arbeid å gå til.

Skal vi lykkes med å få til at det kan være et reelt valg for alle, kreves det raushet og toleranse, mot og besluttsomhet. Av hver enkelt av oss, i våre jobber som kolleger, tillitsvalgte, ledere og politikere. Som naboer og bekjente. Vi må ta noen fundamentale valg: mener vi det faktisk har en verdi? Hva kreves det av meg for at denne verdien kan realiseres?

Raushet er ikke en enkel politisk sak. Det kan ikke vedtas, men er kanskje det viktigste virkemiddel for å inkludere flere. Hennig-Olsen is, og tillitsvalgt Grønberg har bestemt seg. De vil inkludere. Og de følger opp med nødvendige tiltak og handlinger. Møysommelig arbeider de mot et mål om at deres arbeidsplass skal være for alle. Som Stortingsrepresentant er det en fornøyelse å møte slike bedrifter! Kreative, bestemte, modige og tydelige. Vi trenger flere slike rause, modige, tydelige og bestemte tillitsvalgte og ledere.

Raushet kommer med vilje, kunnskap, muligheter og nok arbeidsplasser. Først må den komme fra hjertene våre. Vi må få den i tale, vurdere den ut fra flere vinkler og kjenne på hva innebærer egentlig raushet for meg i mitt liv? For meg på min arbeidsplass? Ut fra egne refleksjoner, kan man handle.

Så må vi verne oss mot moralisering og ovenfra og nedad-holdning. Noen som henvender seg til Nav og sykehus for å få hjelp, gir tilbakemelding om at de opplever en type moralisering når ansatte formidler krav og muligheter. Det er et viktig signal. Ansatte, og vi andre, må vokte oss vel, for ikke å ta inn over oss at det er en ganske tynn linje mellom det å finne ressursene hos den enkelte og stimulere alle til å ta dem i bruk, til å oppføre seg som en moralist. Her trengs ydmykhet, god veiledning og nødvendig kunnskap hos ansatte. Å sette seg til doms over andres måter å leve sine liv på, er ikke veien å gå, og ikke akseptabel praksis, uansett tjeneste.

Avtalene mellom fagbevegelse og arbeidsgivere om inkluderende arbeidsliv, er et slikt virkemiddel. Begge parter har uttalt at de vil ha mer inkludering. Og heldigvis ser det ut til at det er gjort noe med både raushet, handling og holdninger til det å få flere til å stå i arbeid samtidig med at de har en sykdom. Det er bra. Andelen sykemeldte går ned. Men det går alt for tregt og vi er ikke gode nok til å inkludere de som har vært utenfor en stund. Ungdom som dropper ut, folk som trenger tilrettelegging. De stoppes fremdeles for ofte av uklar motstand, usynlig sabotasje og ren uvilje, og synes bare i makrotall – personer med fremmede navn får ikke jobb -kvinner har lavere lønn enn menn – tilretteleggingen er ikke god nok.

Denne regjeringen har gjort mye. Nav gjør mye. Frivillige organisasjoner gjør mye. De enkelte gjør mye, mange sliter hver dag med å få meiningsfull aktivitet.

Oppfølging av IA avtalen er ikke nok. Lov om tilrettelegging og arbeidslinja er ikke nok, kontroll og rapportering er ikke nok. Tiltakene er nødvendige, men må suppleres med noe mer. Vi må ha flere positive virkemidler. Jeg vil ha et arbeidsliv som sier Ja, Takk! Vi vil! Jeg vil! Vi kan! Vi får det til! Se på oss, vi er gode! Det er disse bedriftene vi kan lære av, disse ildsjeler og entusiaster kan føre oss videre. Jeg vil derfor ha ordninger som ligger mer i mijlø-fyrtårn-gata. Kanskje Hennig-Olsen kan ta mål av seg til å bli den første inkluderingsfyrtårnsbedriften? En ordning som utfordrer bedrifter, tillitsvalgte og ledere til å bli gode, til å lykkes, til å finne de riktige virkemidlene gjennom systematisk arbeid. Der flere instanser enn Staten, arbeidstaker og arbeidsgiver er aktører. En sertifiseringsordning der de frivillige organisasjoner er med på en annen måte. Vi må ta nye grep skal vi lykkes i å få et arbeidsliv som favner fler. Eller sagt på en annen måte; skal vi lykkes med å skape mer raushet hos de som er innenfor.

Hver femte norske arbeidsgiver er kriminell. Eller bare uvitende?

Vår neste gjesteblogger er Helene M. Knutsen. Glajenta Helene kommer opprinnelig fra Trondheim og Oslo og rundt omkring (omflakkende barndom takket være en far i forsvaret), nå mer eller mindre bofast i Mandal. For tiden ansatt som frivillighetskoordinator i Kreftforeningen og vordende tvillingmor. Har tidligere jobbet som prosjektleder ved Ungdom & Fritid med ansvar for gjennomføring av det største landsomfattende kompetanseløftet blant ansatte innenfor fritidssektoren. Har også arbeidserfaring fra blant annet barnehage, arbeid med rusmisbrukere gjennom Kirkens Bymisjon, restaurantbransjen, og har flere kortere prosjektengasjement bak seg innenfor organisasjoner som Røde Kors og Amnesty International. Har i tillegg engasjert seg sterkt i diverse frivillige verv og engasjement, spesielt innenfor arbeid med asylsøkere i regi av Røde Kors, og sitter nå i ungdomsutvalget i LO Vest-Agder som representant for Handel og kontor der hun deltar aktivt i blant annet LO's Sommerpatrulje. Har en brennende interesse for arbeideres rettigheter generelt, og bevisstgjøring og myndiggjøring av unge mennesker spesielt, blant annet gjennom opplysningsarbeid om rettigheter i arbeidslivet.

Vi er stolte over at Helene er gjesteblogger for oss. God lesing!

Hver femte norske arbeidsgiver er kriminell. Eller bare uvitende?

I sommer som i fjor sommer, og som i flere somre før der, var LO’s Sommerpatrulje på reisefot rundt om i Norges land for å besøke arbeidsplasser og for å opplyse unge arbeidstakere, samt deres arbeidsgivere, om plikter og rettigheter i arbeidslivet. Tall fra LO viser at det i år ble avdekt lovbrudd i hver femte bedrift sommerpatruljen rakk å besøke, og det innebærer en økning på nesten fire prosentpoeng fra i fjor. Videre ble det i Vest-Agder avdekt lovbrudd ved så mange som 26,92 % av de besøkte arbeidsplassene.

De fleste lovbruddene som Sommerpatruljen avdekker går ut på manglende eller mangelfull arbeidskontrakt, manglende utbetaling av kompensasjon for overtidsarbeid, for lang arbeidstid og manglende eller mangelfull lønnsslipp. Selv om hvert lovbrudd i seg selv stort sett er av mindre alvorlig karakter byr disse tallene likevel på en tankevekker. For hva sier egentlig disse tallene noe om?

Sier disse tallene at hver femte arbeidsgiver på landsbasis er kriminell? At over ¼ av arbeidsgivere i Vest-Agder er noen regelrette skurker som gjør det de kan for å utnytte huller i lovverk, snu på flisa og drive rovdrift på sine ansatte?

Eller sier disse tallene noe om uvitenhet? Manglende kunnskap både hos arbeidsgiver og hos arbeidstaker?

Sistnevnte hypotese er langt mindre tabloid enn den første, og jeg ville nok ikke fått en femmer av VG eller Dagbladet for å servere dem følgende overskrift: “Tall fra årets Sommerpatrulje kan si noe om at arbeidslivet i Norge er preget av manglende kunnskap om arbeidsgivers plikter overfor arbeidstaker, samt arbeidstakers rettigheter på arbeidsplassen”.

Men som førstegangs-Sommerpatrulje-deltaker selv så er det altså det inntrykket jeg sitter igjen med, og det bekrefter det inntrykket jeg satt med fra før. Folk er sulteforet på kunnskap. OPPLYSNING. Enkelt og greit. En og annen regelrett skurk finnes der også, det er ikke til å skyve under en stol, men det er ikke den profilen som matcher de fleste av arbeidsgiverne som i sommer fikk tilbakemelding om manglende oppfølging av lovverk ved deres arbeidsplasser etter besøk fra Sommerpatruljen. De har rett og slett ikke god nok innsikt i hvilke lovverk som gjelder, og hvordan man på en lovmessig og god måte kan lede sitt personale.

Det samme går for arbeidstakerne. Når Sommerpatruljen er ute og besøker arbeidsplasser er det først og fremst sommervikarer, eventuelt andre unge arbeidstakere man først og fremst ønsker å slå av en prat med. Mine erfaringer fra tidligere arbeidsliv, som innebærer flere år i restaurantbransjen samt ett skjebnesvangert år som vikar for det etter hvert så utskjelte vikarbyrået Adecco, tilsier det samme: informasjon om arbeidstakeres rettigheter er for lite tilgjengelig. Da spesielt med tanke på nye unge arbeidstakere, som dessverre alt for ofte ender opp som taperne i det norske arbeidslivet fordi de ikke er bevisste sine rettigheter. Det eneste tallet som slår antallet sommervikarer med manglende eller mangelfull arbeidskontrakt, det er antallet sommervikarer som er klare over at det faktisk er norsk lov at de skal ha en arbeidskontrakt som blant annet sier noe om arbeidstid, ansettelsesperiode, lønn etc.

For meg sier viktigheten av å være bevisst sine rettigheter i arbeidslivet, som ellers i livet, seg selv. Men for å skrive det ut i klartekst, jo flere arbeidstakere som vet hva man kan kreve fra sin arbeidsgiver, og jo flere arbeidstakere som står sammen om stille krav overfor sine arbeidsgivere, jo sterkere står man for å sikre egen trygghet i tilværelsen som arbeidstaker. Det samme gjelder også arbeidsgiverne, for jeg velger å la tvilen komme dem til gode og tenker at de aller aller fleste arbeidsgivere i Norge har ett ønske om å drifte sine virksomheter på ett lovlig vis, samt behandle sine ansatte med likeverd og respekt. Og jeg velger samtidig å tro at dersom kunnskap om lov og rett i arbeidslivet var lett tilgjengelig og overkommelig for de fleste, så ville også arbeidsgivere som arbeidstakere vist interesse for å ta til seg den gitte informasjonen.

Så hvem sitt ansvar er det egentlig? Å sørge for at kunnskap og informasjon om arbeidslivets rettigheter og plikter når ut til dem de gjelder for?

Er det statens? Fagforeningenes? Arbeidsgiverforeningenes? Foreldres? Skolens? Medias? Alles?

Uavhengig av hvem sitt ansvar det er, så er det av min oppfatning at det er viktig at ungdom opplyses før de går ut i arbeidslivet, da i form av deltidsarbeid ved siden av skolen, sommerjobber også videre. For som vi alle vet er gammel vane vond å venne, og dersom ungdom fra ett tidlig stadium venner seg til urettferdig behandling i arbeidslivet så er det ikke sikkert de vil stille spørsmålstegn ved dette senere i arbeidslivet heller. Det er viktig at ungdom forberedes på arbeidslivet, på en grundigere måte enn hva jeg selv opplevde som ungdom da det eneste jeg kan huske av såkalt “forberedelse til arbeidslivet” fra skolen var den konstante påminnelsen om at “Husk at dersom man kommer for sent på jobben så mister man den!”. For all del, punktlighet er en dyd på skolen som i arbeidslivet, men når jeg nå har vært yrkesaktiv i til sammen 15 år så ser jeg at det helt klart er en hel del andre ting jeg skulle ønske noen voksne, mer erfarne kunne ha forberedt meg på før jeg bega meg ut på et liv som yrkesaktiv.

For eksempel hadde jeg i retrospekt satt pris på om noen fortalte meg hva en fagforening er, for ikke å snakke om at arbeidsgivere allerede under ett jobbintervju ikke har lov til å true deg med oppsigelse dersom du velger å organisere deg, eller at man faktisk har krav på pause så man kan få seg en matbit når man har jobbet 12 timer i strekk, for ikke å glemme overtidsbetaling, samt at du skal ha lønn for hver time du har arbeidet inkludert opplæring. Ja, listen over urettferdig og til tider umenneskelig behandling i arbeidslivet har dessverre for min del som for så mange andre unge arbeidstakere, over årene blitt lang. Og selv om mange av disse historiene aldri kommer frem i lyset er det faktisk, og her skal blant andre Sommerpatruljen ha takk, en hel del som når nyhetsbildet. Jeg undrer meg dog over hva er det som skjer etter at nyhetsverdien på disse beretningene fra virkelighetens arbeidsliv har sunket, hvor blir det av endringene? Hvor blir det av forbedringene?

Som vi ser av tall fra LO’s Sommerpatrulje innledningsvis, så er vi alle snarere tvert i mot vitner til en forverring i norsk arbeidsliv gjort synlig av gode frivillige initiativ som LO’s Sommerpatrulje. Hvordan går vi så videre frem for å snu denne trenden?

Selv besitter jeg ikke svarene, men en god del spørsmål. Og jo flere som reiser spørsmål ved en sak, jo mer oppmerksomhet rettes i den retning, og jo bedre løsninger kan vi som samfunn komme frem til. Det er mitt ønske at politikere bevisstgjøres utfordringene i vårt arbeidsliv, og at opplysning om lov og rett i arbeidslivet settes på agendaen, da med spesielt fokus på å nå ut til nye unge arbeidstakere, for ikke å glemme arbeidsgiverne selv slik at færre og færre vil bli dømt til å spikre imaginære paller på grunn av ren og skjær uvitenhet.

Si det – gjør det!! Engasjer deg og vis din interesse

Vår neste gjesteblogger er mandalsjenta Anne Mette Foshaugen. Hun er leder av Fagforbundet Mandal. Anne Mette bidro sterkt til at streiken i Mandal ble organisert og gjennomført med et stort engasjement blant medlemmene i Fagforbundet i Mandal. Hun er kjent for sitt blide vesen og sitt sterke engasjement. Vi er glade for at hun vil dele sine personlige tanker om å si ja til verv! Si det – gjør det!! Engasjer deg og vis din interesse

Hvem hadde trodd at jeg skulle noen gang være en streikeleder? Hvis noen hadde spådd dette for en del år tilbake hadde jeg aldri trodd dem!

Jeg har lyst å skrive litt om det å tørre og ikke være redd for å si at ”jeg har lyst”! Selv om du er kvinne!

Jeg har vel alltid vært den som har stilt litt spørsmål om hvorfor og hvordan og synes urettferdighet er en uting. Jeg har jobbet en del år som hjelpepleier og vært fast ansatt på sykehjemmet i 13 år. For 6 år siden hadde jeg ett litt avbrekk der jeg hadde et vikariat i

hjemmesykepleien på Sone Vestnes. Når jeg kom tilbake til jobben på sykehjemmet ble jeg spurt om jeg kunne tenke meg å være plasstillitsvalgt på avdelingen. Noe som jeg sa ja til uten å vite helt hva jeg gikk til. Det er en stor avdeling med mange sterke personligheter som jobbet der. Jeg har aldri angret på at jeg sa ja, det er vel litt derfor jeg har den jobben jeg har i dag.

Som plasstillitsvalgt blir du tatt med i drøftinger om hva som angår din arbeidsplass og har mulighet til å være med å påvirke. Du skjønner litt om hvorfor ting er som det er og ser begge sidene, arbeiderens side og de som driver sykehjemmet. Jeg synes det var veldig skummelt innimellom og stort ansvar! Jeg må si jeg skalv litt i buksa første gang jeg var med på møte med de som satt litt lengre opp i systemet. Men blir du engasjert i det holder på med kan en ikke bare sitte å se på uten å si hva en mener!

Etter å ha vært plasstillitsvalgt i ei stund ble jeg spurt om å være med i valgkomiteen, seksjon helse og sosial på lokalt plan, og året etter var jeg valgt som opplæringsansvarlig. Hvorfor si nei når en har lyst å gjøre noe?? Ingen av disse tingene var med på var det gitt noe frikjøpt tid til – og jeg jobbet samtidig 80% stilling på dement avdelingen på sykehjemmet.

Sen året 2010 fikk alle som satt i styret Fagforbundet Mandal/Lindesnes mail av daværende leder Liv Else Kallhovd om noen var interessert i å være med i ett prosjekt om å verve medlemmer I de private barnehagene. Jeg har vært noe sykmeldt pga en muskel sykdom og på det tidspunket gikk jeg sykmeldt og tenkte ” ja!!! Dette har jeg lyst til!!! Trosset alle ”jantelover” og svarte JA på mailen 2 minutter etterpå . Jeg var så heldig at jeg fikk være med i prosjektet sammen med 2 andre i Fagforbundet i Vest Agder samt det ordnet seg med permisjon fra jobb i tre måneder.

Jeg ble godt kjent med Fagforbundet fra Fylkes side i denne perioden. Og samtidig som jeg jobbet i prosjektet ble Liv Else Kallhovd valgt inn som nestleder i Fylket og Mandal stod uten leder og hovedtillitsvalg og måtte ha nytt valg. I den tiden satt jeg i styret som opplæringsansvarlig. Jeg husker jeg sa på styremøte at ”hvem vil ta over etter Liv Else”?? Hun var og er ett åpent leksikon når det gjelder alt som har med lover, regler og Fagforbundet å gjøre! En dyktig dame som jeg hadde stor respekt for og fremdeles har.

Det var Noen som spurte meg om jeg kunne tenkt meg den oppgaven. Tenkte på det og sa at hovedtillitsvalgt jobben er jeg nysgjerrig på men ikke leder jobben.. Gikk litt i tenkeboksen –  hadde veldig lyst å jobbe med noe annet på grunn av helsa – og alt med Fagforbundet synes jeg

er spennende og lærerikt! Etter ei stund fikk jeg både tlf og personlig henvendelse om de kunne foreslå meg som leder og hovedtillitsvalgt! Jeg svarte ja – og jeg ble valgt som leder av Fagforbundet Mandal/ Lindesnes i 20 prosent frikjøp og hovedtillitsvalgt i 50 prosent frikjøp frem til desember 2012!

Dette er litt over ett år siden – og får ett år det har vært! Har lært masse! Om kommunen, om politikk, lover, avtaler – blitt kjent med masse folk og hatt selveste Jan Davidsen som bordkavaler! Og ikke mist vært streike leder!

I mine yngre år var jeg veldig sjenert og hadde ikke så mange venner. Var mest opptatt av fotball og hunder. Det var mye jeg hadde lyst til men turde aldri rekke opp hånda og si ” jeg har lyst”!! De som kjenner meg fra den tid er nok veldig overrasket over at jeg har stått frem slik jeg har gjort! Og jeg er egentlig litt overrasket selv! Liker ennå ikke å stå foran en folkemengde å prate, men det går bedre!

jeg er stolt over å ha kommet meg såpass frem i livet slik jeg har. Jeg trives godt i jobben og har det bra. Janteloven må legges på hylla! Har du lyst til å gjøre noe, er det noe du brenner for så ikke vær redd for å være litt frempå!

Si det – gjør det!! Engasjer deg og vis din interesse.

Gi oss muligheter; i stedet for å se begrensninger!

Ingrid Ihme Vår neste gjesteblogger er Mandalsjenta Ingrid Ihme. Ingrid fullførte Telenors Handicap-program i 1998. Idag er hun direktør for Telenor Open Mind. Telenor Open Mind er et 2 årig arbeidsmarkedstiltak, og en døråpner til arbeidslivet for de som har en fysisk funksjonshindring. les mer om "Telenor Open Mind" her. Ingrid har et brennende engasjement for funksjonshemmedes rett til å være deltakende i samfunnet på lik linje med alle andre og brenner for et inkluderende arbeidsliv. 

Hun har vært medlem i statens råd for funksjonshemmede i to perioder, fra 2003-2012.

Ingrid er et stort forbilde for mange, og gjentatte ganger vist at rullestol er ingen hindring i arbeidslivet og viser et stort pågangsmot. Vi er glade og takknemlige for at Ingrid ønsker å dele sine tanker på bloggen vår. God lesing!

Gi oss muligheter; i stedet for å se begrensninger! 

Helt siden Regjeringen Brundtland la fram attføringsmeldinga i 1992 har alle regjeringer, uansett politisk farge, hatt som uttalt mål å få flere funksjonshemmede i arbeid. Likevel er altså andelen funksjonshemmede i arbeid bare rundt 45 prosent, mens den er nær 80 prosent for hele befolkningen. Man kan lure på hvorfor.

Kun 45 % av oss funksjonshemmede er i arbeid. Jeg er en av dem og jeg er medlem i FFM og direktør for Telenor Open Mind.

Da jeg var 23 år og nyutdannet, forstod jeg at det kunne bli vanskelig for meg som muskelsyk rullestolbruker å komme inn i arbeidslivet. Men jeg fikk høre om et prosjekt i Telenor, et slags springbrett kalt Open Mind. Jeg fikk plass, hadde en bratt læringskurve på IT-Support i Telenor, og siden jeg var 25 år har jeg jobbet fulltid i en lederstilling, og har gått gradene til direktør.

Dette kan jeg gjøre på grunn av en arbeidsgiver som ser muligheter i stedet for begrensninger. Men det er ikke nok!

Bydelen har sørget for at jeg får den hjelpen jeg trenger i dagliglivet; gjennom brukerstyrt personlig assistanse. Jeg har et visst timetall til disposisjon, ansetter egne assistenter, og fastsetter deres arbeidstid ut fra mine behov. Jeg har en spesialtilpasset bil som jeg kjører til jobben. Med den hjelpen får jeg hverdagene og arbeidsdagene til å gå greit. Det jeg lurer på, er hvorfor det ikke går like greit for andre funksjonshemmede?

Vi må bryte den onde sirkelen der du ikke får jobb uten erfaring, og dermed ikke har erfaring som gjør at du får jobb. Noen må tilby unge funksjonshemmede den første jobben. Da jeg søkte min første jobb, var jeg på rett sted til rett tid. Og Telenors program var så vellykket at det fortsatt er i drift.

For arbeidsgiver handler dette først og fremst om mot til å ta det første skrittet. For å få mot trengs mer kunnskap og ikke minst trygghet om at dette vil gå bra. Det er derfor behov for å gi støtte til arbeidsgiverne slik at de tør åpne porten for flere funksjonshemmede.

Det er flere som har prøvd seg med godt resultat. Departementene og direktoratene gjennomførte i perioden 2007-2009 et ettårig trainee-program for personer med nedsatt funksjonsevne. Rapporten derfra viser at erfaringer skaper økt bevissthet hos arbeidsgiverne, og synliggjør funksjonshemmede som arbeidskraftsressurs.

NAV har arbeidslivssentre i alle fylker. De må styrkes for å kunne bedre sin bistand til arbeidsgivere i offentlig og privat sektor. I dag er arbeidslivssentrene altfor lite kjent ute hos arbeidsgiverne.

De som lykkes med å få funksjonshemmede i arbeid, det er de som prøver! Derfor er det viktig å gjøre det så enkelt som mulig. Her må offentlig sektor gå i front.

Men, som mitt tilfelle viser: det er ikke bare på jobben det skal fungere. Det å få flere funksjonshemmede i arbeid handler om at alle tjenester må fungere sammen. Noen av oss trenger faktisk hjelp for å «komme opp om morran».

Har jeg et viktig møte klokka 9, rekker jeg det ikke om hjelpen kommer 8.30. Kommunen har ansvaret for at jeg får hjelpen i tide, men regelverket de jobber ut fra er statlig. Det er derfor viktig at de nasjonale retningslinjene tar utgangspunkt i at folk lever et aktivt liv.

Vi vet at Norge står foran økende mangel på arbeidskraft. Vi må derfor riste av oss fordommene, og bruke den arbeidskraftressursen som funksjonshemmede representerer.