FO

Vi vil ha mer!

Ellen-1Vår neste gjesteblogger er Ellen Galaasen. Hun har skrevet for oss tidligere. Ellen er barnevernpedagog og har jobbet i barnevernet i flere år. Så gikk hun inn i fagbevegelsen som fagkonsulent og ble høsten 2010 valgt inn i forbundsledelsen til Fellesorganisasjonen (FO). Der leder hun barnevernpedagogseksjonen og er AU medlem. Ellen er ukuelig optimist og hennes  faglige hjerte ligger i det kommunale barnevernet, som hun kaller “mulighetenes land”. Ellen er en av de fremste fagpolitikerene på barnvern, vi er derfor veldig stolt av å presentere henne som vår gjesteblogger for andre gang.

 

God lesing!

...................

 

Vi vil ha mer!

Etter at SV på sitt landsmøte, og sist helg Venstre, har vedtatt at barnevernloven må bli en rettighetslov for barn og unge, venter jeg spent på hva Arbeiderpartiet vil. At FNs barnekonvensjon gjøres ytterligere gyldig gjennom norsk lovgivning for de mest utsatte og sårbare barna, de som kommer i kontakt med barnevernet, har en betydning!

Retten til en trygg og utviklende omsorg gjennom barndommen skulle være selvsagt i et av verdens beste land å leve i. Men vi vet det for en del barn ikke er det. I Finland har de klargjort barns stilling i grunnloven - barn er egne rettsubjekter pr. def, og barn og unge skal involveres og høres når det gjelder deres liv. I Norge har alle barn over ett år rett til barnehageplass. De har rett til opplæring av grunnleggende ferdigheter. De har rett til helsehjelp. Hvordan kan vi sikre den reelle retten til oppveksthjelp?

Inntil Norges grunnlov kan endres, så har vi muligheten for å gjøre barnas lov - loven om vern av barn - barnevernloven, til en lov som løfter barnas rettstilling ytterligere.

At barnevernloven gjøres til en rettighetslov, må innebære at barn som kommer i kontakt med barnevernet skal ha garantier for: at de blir snakket med og hørt, at de får reell informasjon, at de får hjelp til å målbære sine oppfatninger og meninger, og at de får sin situasjon belyst på en faglig forsvarlig måte, og at beslutningene som tas, basert på en vurdering av barnets beste, er inklusive barnets egne erfaringer, oppfatninger og vurderinger.

Selv om de foreslåtte endringene i barnevernloven som kom 5. april både stiller sterkere og tydeligere krav til faglig forsvarlighet for barnevernet, og barn og unge får flere prosessuelle og materielle rettigheter, så sitter jeg fortsatt med en bekymring knyttet til tilgjengeligheten til oppvekstvernet.

Noen vil kalle det en viktig symbolpolitikk å gjøre barnevernloven til en rettighetslov. Det kan hende. Men, for fremtidens barn og unge som trenger barnevernet, kan denne symbolpolitikken være det som bidrar til at de får hjelp i en vanskelig livssituasjon. For, dette handler om holdninger til og status for barnevernet. Og makt.

Jeg vil at makta heller skal pålegge barnevernet flere oppgaver og legge trykk på den kvalitetsmessige utviklinga for å verne barn, enn at de overlater barnevernet til de særlig interesserte, de som eier engasjement, hjerte og erfaringer, men ofte uten makt til å endre vilkårene.

Jeg syns regjeringa har valgt å bruke sin makt klokt gjennom proposisjonen om barnevernet som kom 5. april. De spesielt interesserte, barn og unge selv og fagfolka er tatt på alvor! Og, jeg vil ha mer! Jeg vil at barnevernloven faktisk blir en rettighetslov for barn og unge. Er det ikke de utsatte barnas sin tur nå?

Lykke til med landsmøte i Arbeiderpartiet!

Aldri – ALDRI – privatiser vold og trusler!

531263_436260503055124_1017990089_n Vår neste gjesteblogger er Hanne Line Wærness (48), Harstadværing i sitt hjerte, bosatt i Stavanger de siste 10 årene. Hanne Line er vernepleier med stor V fra Høgskolen i Harstad. Hovedfag i helsefag.Arbeider som høgskolelektor ved vernepleierutdanningen på Diakonhjemmet Høgskole Rogaland. Hun har vært engasjert som tillitsvalgt og hatt ulike verv i FO i over 20 år. Er for tiden yrkesfaglig ansvarlig for vernepleiere i FO Rogaland, sitter i Seksjonsrådet for vernepleiere, hovedtillitsvalgt på jobb.

Fagpolitikk ligger hennes hjerte nært, og hun venter i spenning på stortingsmeldingen om levekårene til utviklingshemmede.

Har vært opptatt av vold og trusler siden hun selv var student – og spesielt det relasjonelle perspektivet i denne problematikken. Fokuset på hva det innebærer å være utsatt for vold og trusler blir fort underkommunisert i alle prosenttallene om omfang. Kurser studenter fra FOs utdanninger i ”Vold og trusler som arbeidsmiljøutfordring” og ”Terapeutisk aggresjonsmestring”.

God lesing!

..........................................................

Aldri – ALDRI – privatiser vold og trusler!

Jeg er vernepleier. Jeg har vært utsatt for vold på jobb. Jeg har blitt skadet. Jeg har vært engstelig. Jeg har hatt skyldfølelse. Jeg har varslet. Jeg har fått kjeft. Men jeg har ikke holdt kjeft.

Via media blir vi til stadighet opplyst om at terskelen for å ty til vold er blitt lavere. Såkalt umotivert vold øker. Som vanlige borgere kan vi bli vilkårlig rammet av vold. Å bli utsatt for vilkårlig vold er alvorlig, og er en samfunnsutvikling som gir grunn til bekymring. Men mediene fokuserer i liten grad på den risikoen for vold og trusler som enkelte yrkesgrupper utsettes for gjennom å utføre sitt daglige arbeid. Politikerne er stadig bekymret for den økte volden i samfunnet. Er de like bekymret for omfanget av vold og trusler i arbeidslivet? Å bli utsatt for vold – og trusler om vold – fra mennesker man står i en profesjonell relasjon til er også alvorlig. Å bli slått ned på jobb kan gi andre konsekvenser enn å bli slått ned på gaten, for å si det enkelt.

Som barnevernpedagog, sosionom og vernepleier (og andre profesjoner) yter man profesjonell omsorg til mennesker i sårbare og utsatte situasjoner. Man knytter relasjoner, og nær kontakt med brukerne er ofte en forutsetning for godt faglig arbeid. Hva når man blir slått, sparket og truet på jobb (eller på fritiden) – og man fortsatt skal stå i relasjonen i etterkant? Hva gjør det med oss? Hvordan kan det håndteres? Hvem har ansvaret?

Definisjoner og omfang

Hva er så vold og trusler om vold? Hvilket svar man får kan avhenge av hvem man spør. Men Arbeidstilsynet (AT) har følgende definisjon:

”Vold og trusler er hendelser hvor arbeidstakere blir utskjelt, utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet fra tredjepart eller angrepet i situasjoner som har forbindelse med deres arbeid, og som innebærer en åpenlys eller antydet trussel mot deres sikkerhet, helse eller velvære”.

Mer spesifikt betyr det slag, spark, lugging, kliping, biting – og trusler fremsatt mot seg selv eller nærpersoner. Ikke akseptabelt, tenker nok de fleste. For mange i relasjonelle yrker er det en del av deres arbeidehverdag.

I følge Arbeidstilsynet (AT) og Fafo øker omfanget av vold og trusler i arbeidslivet generelt – og offentlig sektor spesielt. Barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere er særlig utsatt. Over 60% av de som arbeider innen barnevern og tjenester for utviklingshemmede har vært utsatt for vold og/eller trusler siste år (Svalund 2009). I følge levekårsundersøkelser (SSB 2006 og Fafo 2007) er det dobbelt så mange kvinner som menn som utsettes for vold og trusler – mest sannsynlig fordi flere kvinner enn menn arbeider i utsatte bransjer. Sykefraværet grunnet vold og trusler er bekymringsfullt (Svalund 2009). Rapporteringsviljen er liten (AT). Det er nettopp det relasjonelle aspektet som ofte utløser situasjoner med vold og trusler; i møtet mellom hjelper og mottaker er ikke maktforholdene jevnbyrdige (Hagen 2010).

Men konsekvensene for arbeidstakerne er mange. De fysiske konsekvensene er èn ting; sår gror, blåmerker blir borte. Min erfaring er imidlertid at mange opplever det å bli utsatt for vold og trusler som ikke å lykkes i jobben – og derigjennom gjør det til et personlig anliggende. Det er det IKKE. Vold og trusler er aldri et individuelt problem. Ikke la noen prøve å overbevise deg til å tro det.

Høyst levende forestillinger

Det finnes mange myter og forestillinger om trusler og vold i helse- og sosialsektoren. Noen eksempler:

  • • Trusler og vold er en del av jobben.
  • • Det er uprofesjonelle medarbeidere som blir utsatt for trusler og vold.
  • • Trusler og vold kan vi ikke få gjort noe med (KS.no).

La meg se litt nærmere på disse forestillingene. Vold og trusler er IKKE en del av jobben – men kan være en konsekvens av å arbeide relasjonelt med mennesker i utsatte og sårbare situasjoner. Arbeidsgiver kan ikke fraskrive seg ansvar for arbeidsmiljøet gjennom å skyve dette ansvaret over på arbeidstakerne – eller å betale seg ut av det gjennom ”risikotillegg”, som kan privatisere ansvaret. Årsakene til at vold- og trusselsituasjoner oppstår kan være mange. Det kan her være viktig/formålstjenlig å skille mellom instrumentell (intensjonal) og ekspressiv (ikke-intensjonal) vold (Hagen 2010). Den instrumentelle volden/trusselen utøves for å oppnå noe (jeg vil!). Den ekspressive volden er ofte en reaksjon på andres handlinger (jeg vil ikke!). Mennesker som har behov for omsorg og støtte er ikke spesielt voldelige. Når mennesker i sårbare situasjoner opplever å ikke bli sett, hørt og forstått er det ofte kun voldens språk som er tilbake. Utfordringen for oss som er i relasjonen er å ha kunnskap om hvorfor volden oppstår, og ha rammebetingelser for å møte den på en profesjonell måte. Det er arbeidsgivers ansvar å tilrettelegge gode rammebetingelser for et godt arbeidsmiljø. Det være seg forebygging, risikoanalyser, handlingsplaner, informasjon, vernetjeneste, HMS-arbeid, ansvarsavklaringer, bemanningsnormer, skolering og andre lovpålagte krav til arbeidsmiljøet. Det krever et fokus på vold og trusler som en arbeidsmiljøutfordring. Det krever en faglig forståelse for de spesielle utfordringene knyttet til relasjonelt, profesjonelt arbeid. Det krever en vilje til å prioritere tid og penger til kompetanseheving. Det krever politikere som tør å påpeke at loven gjelder for alle, på alle områder og i alle virksomheter; at kravet til et fullt forsvarlig arbeidsmiljø ikke ofres på økonomiens alter i profittbaserte private institusjoner. Det krever en erkjennelse av at vold og trusler ALDRI kan privatiseres.

En av konsekvensene ved å utsettes for vold og trusler er at man stiller spørsmålstegn ved egen faglighet, egen profesjonalitet. Hva var det jeg gjorde galt? Man tar med seg jobben hjem, sover dårlig, blir engstelig, får skyldfølelse. Man begynner å tvile på egen kompetanse. For å gjenta meg selv; hvis det å bli utsatt for vold og trusler gjøres til et personlig anliggende, så er det med på å privatisere problematikken.

Og her er vi tilbake til hva som er – og ikke er – en del av jobben. Arbeidsgiver har ansvar for å sørge for av vi som arbeidstakere har et arbeidsmiljø som er ”fullt ut forsvarlig”. Arbeidsmiljøloven er krystallklar på at Arbeidstaker skal, så langt det er mulig, beskyttes mot vold, trusler og uheldige belastninger som følge av kontakt med andre (§4-3). Det betyr at arbeidsgiver har et overordnet ansvar for at vold og trusler (så langt som mulig) ikke skal være en del av jobben. Og politikerne må tilse at arbeidsgiver faktisk tar det ansvaret alvorlig.

Vold og trusler kan – og skal – forebygges. Vi må allikevel innse at det vil være arbeidsplasser hvor vold, trusler og andre former for krenkelser vil forekomme. Verktøyene er der – det er bare å ta dem i bruk. Og det er kanskje her den største utfordringen ligger.