Funksjonshemmede

Nøkkelen til å lykkes

402593_10150450961565685_1473415846_nVår neste gjesteblogger Laila Bakke (43 år). Laila bor i Trondheim med to katter. Hun har hovedfag i Psykologi og har skrevet en mastergrad om "funksjonshemmede og samfunn". Et aktuelt tema om som underbygger viktigheten av jobbstrategi for funksjonshemmede. . Hun har tidligere vært prosjektleder i NHO. Nå jobber hun i Unge Funksjonshemmede. Her er Laila prosjektleder for et prosjekt som skal utrede situasjonen for unge uføre. Laila har også mye organisasjonserfaring, som tillitsvalgt i Norges Handicap forbund og i Foreningen for Muskelsyke.

Vi er stolte over at Laila vil skrive for oss.

God lesing

 

 

Nøkkelen til å lykkes

For å lykkes i arbeidslivet er troen på seg selv viktig. Troen på egne evner, ferdigheter, og ikke minst, troen på at akkurat jeg har noe å bidra med. Målet er å overbevise arbeidsgiver om at akkurat jeg er den perfekte for denne jobben.  Hva skjer da hvis du ikke har denne troen? Hvis du hele livet har fått høre at du er «annerledes», ikke flink nok, ikke dyktig nok, at du ikke trenger å anstrenge deg, for du klarer ikke å lykkes likevel. Hvis du er en byrde for samfunnet, og dine behov ikke telle - ville du da klare å bevare troen på at du har en selvfølgelig plass som er verdifull deltaker i arbeidslivet?

I min masteroppgave «Den skjulte virkeligheten» intervjuet jeg funksjonshemmede om deres tanker knyttet til det å være en resurs i arbeidslivet. Jeg ville gi en stemme til de som ikke kommer til orde i debatten.  Etter møte med informantene mine sitter igjen med spørsmålet: hvordan kan så mange funksjonshemmede faktisk klare å være i arbeid? Hvordan bevarer de sin tro på seg selv og sine resurser, når møter et hjelpeapparat som fokuserer på negative sider, og utilstrekkelighet istedenfor resurser og muligheter? Et hjelpeapparat som til tider bruker personens resurser som et argument for ikke å innvilge nødvendige tiltak. Informantene beskrev en virkelighet som er skjult for de fleste. En virkelighet som kan gi noen svar på hvorfor så mange funksjonshemmede står utenfor arbeidslivet.

Hindringene funksjonshemmede har knyttet til å være aktive arbeidstakere handler i like stor grad om forhold utenfor arbeidsplassen, som på selve arbeidsplassen. De må håndtere et hjelpeapparat som har et medisinsk fokus på funksjonshemning. Tjenester rettet mot funksjonshemmede er i liten grad utformet med tanke på unge aktive funksjonshemmede som er i arbeid.  Både kultur og organisering av tjenester er uformet på en slik måte vanskeliggjør en hverdag som aktiv yrkesutøver.

For de aller fleste arbeidstakere er det en selvfølge å stå opp om morgenen, kle seg, kanskje spise litt, før man setter seg i bilen, tar bussen eller toget til jobben.  Det er en selvfølge at man som arbeidstaker kan komme seg inn på arbeidsplassen.  Har de arbeidsverktøy som trengs, det er tilgang på fagstoff muligheter til kommunikasjon med kollegaer. Ved arbeidsdagens slutt regner de fleste med å komme seg greit hjem, til hus og hjem, familie og de oppgavene som skal gjøres på fritiden.

Hverdagen mine informanter beskriver er svært annerledes. Det ingen selvfølge at de får hjelp til å komme seg opp om morgenen i tide til å komme seg på jobb. Hjemmetjenesten har vaktskifter som vanskeliggjør å få hjelp i tide til å rekke jobben. Transporttjenesten kommer ofte for sent, eller for tidlig, noe som gjør dem til ustabile arbeidstakere. Fordi tjenestene er utformet som de er, opplever informantene at de blir sett på som brysome og kravstore.

Resultatet i oppgaven viser at mange funksjonshemmede på veien fram til arbeidsplassen må lære seg en måte å håndtere systemet på, en personlighet og fremstilling av seg selv, som er lite forenelig med å kunne se seg selv som en resurssterk arbeidstaker. For å klare å være i arbeid må de balansere rollen som takknemlig mottaker av tjenester, med rollen som selvsikker arbeidstaker som har mye å tilby en arbeidstaker. Denne balansen er ikke lett, og resultatet blir fort at troen på seg selv svinner i kampen mot byråkratiet.  Mange av informantene mine mener at dette er det vanskeligste for funksjonshemmede som skal ut i arbeid: ivareta troen på seg selv.

Her ligger nøkkelen til hvorfor Telenor Open Mind har så stor suksess med sitt Traineeprogram. Deltakerne som går dette programmet får styrket sin tro på at de er verdifulle resurser på arbeidsmarkedet, at de har har noe å bidra med og at de kan være minst like gode arbeidstakere som andre. Fokus for ledelsen i Open Mind er å finne de unike kvalitetene til den enkelte, se styrken og kompetansen, samtidig som deltakerne får lære seg å håndtere hjelpeapparatet på en hensiktsmessig måte.  Overgangen til arbeidslivet kan være tøff og brutal for mange. Det er mye som skal på plass. I Open Mind kan de bistå deltakerne, slik at de kan få fokusere på det de er gode til, på å mestre jobben, fordi de vet de har en samtalepartner i forhold til utfordringene. Deltakerne i programmet lærer seg å tro på seg selv og det de har å bidra med i arbeidslivet samtidig som de lærer hensiktsmessige strategier for å takle et hjelpeapparat som ikke alltid legger til rette for aktiv deltakelse i samfunnet.

Nav burde lære av de metodene Open Mind bruker for å lykkes med å få funksjonshemmede inn i arbeidslivet. De har lykkes med en av de store utfordringene, nettopp fordi de setter fokus på den enkeltes resurser, ikke problemer.

 

Gi oss muligheter; i stedet for å se begrensninger!

Ingrid Ihme Vår neste gjesteblogger er Mandalsjenta Ingrid Ihme. Ingrid fullførte Telenors Handicap-program i 1998. Idag er hun direktør for Telenor Open Mind. Telenor Open Mind er et 2 årig arbeidsmarkedstiltak, og en døråpner til arbeidslivet for de som har en fysisk funksjonshindring. les mer om "Telenor Open Mind" her. Ingrid har et brennende engasjement for funksjonshemmedes rett til å være deltakende i samfunnet på lik linje med alle andre og brenner for et inkluderende arbeidsliv. 

Hun har vært medlem i statens råd for funksjonshemmede i to perioder, fra 2003-2012.

Ingrid er et stort forbilde for mange, og gjentatte ganger vist at rullestol er ingen hindring i arbeidslivet og viser et stort pågangsmot. Vi er glade og takknemlige for at Ingrid ønsker å dele sine tanker på bloggen vår. God lesing!

Gi oss muligheter; i stedet for å se begrensninger! 

Helt siden Regjeringen Brundtland la fram attføringsmeldinga i 1992 har alle regjeringer, uansett politisk farge, hatt som uttalt mål å få flere funksjonshemmede i arbeid. Likevel er altså andelen funksjonshemmede i arbeid bare rundt 45 prosent, mens den er nær 80 prosent for hele befolkningen. Man kan lure på hvorfor.

Kun 45 % av oss funksjonshemmede er i arbeid. Jeg er en av dem og jeg er medlem i FFM og direktør for Telenor Open Mind.

Da jeg var 23 år og nyutdannet, forstod jeg at det kunne bli vanskelig for meg som muskelsyk rullestolbruker å komme inn i arbeidslivet. Men jeg fikk høre om et prosjekt i Telenor, et slags springbrett kalt Open Mind. Jeg fikk plass, hadde en bratt læringskurve på IT-Support i Telenor, og siden jeg var 25 år har jeg jobbet fulltid i en lederstilling, og har gått gradene til direktør.

Dette kan jeg gjøre på grunn av en arbeidsgiver som ser muligheter i stedet for begrensninger. Men det er ikke nok!

Bydelen har sørget for at jeg får den hjelpen jeg trenger i dagliglivet; gjennom brukerstyrt personlig assistanse. Jeg har et visst timetall til disposisjon, ansetter egne assistenter, og fastsetter deres arbeidstid ut fra mine behov. Jeg har en spesialtilpasset bil som jeg kjører til jobben. Med den hjelpen får jeg hverdagene og arbeidsdagene til å gå greit. Det jeg lurer på, er hvorfor det ikke går like greit for andre funksjonshemmede?

Vi må bryte den onde sirkelen der du ikke får jobb uten erfaring, og dermed ikke har erfaring som gjør at du får jobb. Noen må tilby unge funksjonshemmede den første jobben. Da jeg søkte min første jobb, var jeg på rett sted til rett tid. Og Telenors program var så vellykket at det fortsatt er i drift.

For arbeidsgiver handler dette først og fremst om mot til å ta det første skrittet. For å få mot trengs mer kunnskap og ikke minst trygghet om at dette vil gå bra. Det er derfor behov for å gi støtte til arbeidsgiverne slik at de tør åpne porten for flere funksjonshemmede.

Det er flere som har prøvd seg med godt resultat. Departementene og direktoratene gjennomførte i perioden 2007-2009 et ettårig trainee-program for personer med nedsatt funksjonsevne. Rapporten derfra viser at erfaringer skaper økt bevissthet hos arbeidsgiverne, og synliggjør funksjonshemmede som arbeidskraftsressurs.

NAV har arbeidslivssentre i alle fylker. De må styrkes for å kunne bedre sin bistand til arbeidsgivere i offentlig og privat sektor. I dag er arbeidslivssentrene altfor lite kjent ute hos arbeidsgiverne.

De som lykkes med å få funksjonshemmede i arbeid, det er de som prøver! Derfor er det viktig å gjøre det så enkelt som mulig. Her må offentlig sektor gå i front.

Men, som mitt tilfelle viser: det er ikke bare på jobben det skal fungere. Det å få flere funksjonshemmede i arbeid handler om at alle tjenester må fungere sammen. Noen av oss trenger faktisk hjelp for å «komme opp om morran».

Har jeg et viktig møte klokka 9, rekker jeg det ikke om hjelpen kommer 8.30. Kommunen har ansvaret for at jeg får hjelpen i tide, men regelverket de jobber ut fra er statlig. Det er derfor viktig at de nasjonale retningslinjene tar utgangspunkt i at folk lever et aktivt liv.

Vi vet at Norge står foran økende mangel på arbeidskraft. Vi må derfor riste av oss fordommene, og bruke den arbeidskraftressursen som funksjonshemmede representerer.