Inkluderende arbeidsliv

Nøkkelen til å lykkes

402593_10150450961565685_1473415846_nVår neste gjesteblogger Laila Bakke (43 år). Laila bor i Trondheim med to katter. Hun har hovedfag i Psykologi og har skrevet en mastergrad om "funksjonshemmede og samfunn". Et aktuelt tema om som underbygger viktigheten av jobbstrategi for funksjonshemmede. . Hun har tidligere vært prosjektleder i NHO. Nå jobber hun i Unge Funksjonshemmede. Her er Laila prosjektleder for et prosjekt som skal utrede situasjonen for unge uføre. Laila har også mye organisasjonserfaring, som tillitsvalgt i Norges Handicap forbund og i Foreningen for Muskelsyke.

Vi er stolte over at Laila vil skrive for oss.

God lesing

 

 

Nøkkelen til å lykkes

For å lykkes i arbeidslivet er troen på seg selv viktig. Troen på egne evner, ferdigheter, og ikke minst, troen på at akkurat jeg har noe å bidra med. Målet er å overbevise arbeidsgiver om at akkurat jeg er den perfekte for denne jobben.  Hva skjer da hvis du ikke har denne troen? Hvis du hele livet har fått høre at du er «annerledes», ikke flink nok, ikke dyktig nok, at du ikke trenger å anstrenge deg, for du klarer ikke å lykkes likevel. Hvis du er en byrde for samfunnet, og dine behov ikke telle - ville du da klare å bevare troen på at du har en selvfølgelig plass som er verdifull deltaker i arbeidslivet?

I min masteroppgave «Den skjulte virkeligheten» intervjuet jeg funksjonshemmede om deres tanker knyttet til det å være en resurs i arbeidslivet. Jeg ville gi en stemme til de som ikke kommer til orde i debatten.  Etter møte med informantene mine sitter igjen med spørsmålet: hvordan kan så mange funksjonshemmede faktisk klare å være i arbeid? Hvordan bevarer de sin tro på seg selv og sine resurser, når møter et hjelpeapparat som fokuserer på negative sider, og utilstrekkelighet istedenfor resurser og muligheter? Et hjelpeapparat som til tider bruker personens resurser som et argument for ikke å innvilge nødvendige tiltak. Informantene beskrev en virkelighet som er skjult for de fleste. En virkelighet som kan gi noen svar på hvorfor så mange funksjonshemmede står utenfor arbeidslivet.

Hindringene funksjonshemmede har knyttet til å være aktive arbeidstakere handler i like stor grad om forhold utenfor arbeidsplassen, som på selve arbeidsplassen. De må håndtere et hjelpeapparat som har et medisinsk fokus på funksjonshemning. Tjenester rettet mot funksjonshemmede er i liten grad utformet med tanke på unge aktive funksjonshemmede som er i arbeid.  Både kultur og organisering av tjenester er uformet på en slik måte vanskeliggjør en hverdag som aktiv yrkesutøver.

For de aller fleste arbeidstakere er det en selvfølge å stå opp om morgenen, kle seg, kanskje spise litt, før man setter seg i bilen, tar bussen eller toget til jobben.  Det er en selvfølge at man som arbeidstaker kan komme seg inn på arbeidsplassen.  Har de arbeidsverktøy som trengs, det er tilgang på fagstoff muligheter til kommunikasjon med kollegaer. Ved arbeidsdagens slutt regner de fleste med å komme seg greit hjem, til hus og hjem, familie og de oppgavene som skal gjøres på fritiden.

Hverdagen mine informanter beskriver er svært annerledes. Det ingen selvfølge at de får hjelp til å komme seg opp om morgenen i tide til å komme seg på jobb. Hjemmetjenesten har vaktskifter som vanskeliggjør å få hjelp i tide til å rekke jobben. Transporttjenesten kommer ofte for sent, eller for tidlig, noe som gjør dem til ustabile arbeidstakere. Fordi tjenestene er utformet som de er, opplever informantene at de blir sett på som brysome og kravstore.

Resultatet i oppgaven viser at mange funksjonshemmede på veien fram til arbeidsplassen må lære seg en måte å håndtere systemet på, en personlighet og fremstilling av seg selv, som er lite forenelig med å kunne se seg selv som en resurssterk arbeidstaker. For å klare å være i arbeid må de balansere rollen som takknemlig mottaker av tjenester, med rollen som selvsikker arbeidstaker som har mye å tilby en arbeidstaker. Denne balansen er ikke lett, og resultatet blir fort at troen på seg selv svinner i kampen mot byråkratiet.  Mange av informantene mine mener at dette er det vanskeligste for funksjonshemmede som skal ut i arbeid: ivareta troen på seg selv.

Her ligger nøkkelen til hvorfor Telenor Open Mind har så stor suksess med sitt Traineeprogram. Deltakerne som går dette programmet får styrket sin tro på at de er verdifulle resurser på arbeidsmarkedet, at de har har noe å bidra med og at de kan være minst like gode arbeidstakere som andre. Fokus for ledelsen i Open Mind er å finne de unike kvalitetene til den enkelte, se styrken og kompetansen, samtidig som deltakerne får lære seg å håndtere hjelpeapparatet på en hensiktsmessig måte.  Overgangen til arbeidslivet kan være tøff og brutal for mange. Det er mye som skal på plass. I Open Mind kan de bistå deltakerne, slik at de kan få fokusere på det de er gode til, på å mestre jobben, fordi de vet de har en samtalepartner i forhold til utfordringene. Deltakerne i programmet lærer seg å tro på seg selv og det de har å bidra med i arbeidslivet samtidig som de lærer hensiktsmessige strategier for å takle et hjelpeapparat som ikke alltid legger til rette for aktiv deltakelse i samfunnet.

Nav burde lære av de metodene Open Mind bruker for å lykkes med å få funksjonshemmede inn i arbeidslivet. De har lykkes med en av de store utfordringene, nettopp fordi de setter fokus på den enkeltes resurser, ikke problemer.

 

Vi trenger inkluderingsfyrtårn i arbeidslivet

imageVår neste gjesteblogger er Kari Henriksen. Vi vil gratulere Kari med renominasjon til Stortinget for Vest-Agder Arbeiderparti. Kari er i sin første periode på Stortinget og er medlem i arbeids,- og sosialkomiteen. Kari var statssekretær i Helse og omsorgsdepartementet i fra 2007-2009. Hun har hatt en rekke tillitsverv for Arbeiderpartiet, Norsk Sykepleierforbund og flere offentlige verv. Hun er utdannet sykepleier og har et brennende engasjement for sårbare grupper i samfunnet. Kari er lyttende, engasjert og inkluderende!

Vi er stolte over at Kari vil dele sine tanker om et inkluderingsfyrtårn i arbeidslivet.

VI TRENGER INKLUDERINGSFYRTÅRN I ARBEIDSLIVET.

Først kom uroen. Orda, ble de eneste som fikk oppmerksomhet. Gikk rett fra hans munn til min mage. «Firmaet avvikler. Jeg er uten jobb fra fredag.».

Øyeblikkelig ble orda til en hard klump i magen som sendte stråler av uro til hodet. Huset? Bilen? Ungene? Og alle regningene på toppen av kjøleskapet! Ja, hva med alt, egentlig?

Så kom skammen. Den krøp inn i hjertet. Hvorfor han? Hvorfor hadde han ikke gjort, sagt, prøvd noe annet? Hvorfor? Hvorfor sa han noe først nå? Hvorfor så han ikke tegna og gjorde noe med dem? Hvorfor handla han ikke annerledes? Hvorfor meg? Hvorfor oss? Hva gjorde vi galt?

Deretter kom tausheten. Alt det usagte. Alle disse hvorfor. Alt jeg lurte på som jeg ikke ville belaste han med. Hvordan kunne han? Mot oss? Hvorfor hadde han ikke sett tegna og søkt seg annet arbeid? Hva tenkte han egentlig? Hvordan syntes han at dette var? Svarene jeg planla og la klart i munnhulen til jeg fikk spørsmål om: Hva gjør mannen din, da? Formuleringene til mine venner, kolleger og ikke minst til ungene og resten av familien.

Det meste gikk ut på å fortelle meg selv historien om at mannen min duger. Jeg duger. Ungene duger. Andre har feil og skyld i dette, tidene, lederne, markedet. Men i disse fortellingene lå det mye nederlag, håpløshetog skuffelse.

Fortellingen var tyngst i de tidlige morgenstunder, da søvnen vek for uroen. Redselen. De verst tenkelige tanker. Sinnet kobla med uroen. Overfor mannen, arbeidsplassen, alt det som stod på spill.

Jeg kjente på at arbeidet adler mannen. Arbeidet var myntens krone. Men mest kjente jeg på at det i det, også ligger en beskjed i myntsiden: uten arbeid, ingen verdi.

Fagbevegelsen forstod dette tidlig: arbeid var veien til et godt liv, et bedre liv. Arbeid gav håp, tro, mat, hus og ei framtid. Arbeid gav stolthet og mening. Derfor samlet arbeidsfolk seg i en bevegelse da arbeidet truet framtida. Da arbeidere døde av sykdom, ulykker og utnyttelse av arbeidet. Utnyttelsen drepte nesten drømmene. Men håpet reiste seg til protest. Fellesskapet, først av kvinner, senere menn, samla seg i streiker. De krevde bedre arbeidsbetingelser. Mindre skader. De krevde at ikke arbeidet skulle ta livet av dem, deres håp og deres framtid. Felleskapet ble sterkere enn bedriftseiernes krav om profittmaksimering.

Arbeiderbevegelsen forstod at arbeid var framtida. Reelt og materielt. Ikke bare som en visjon, en vag drøm og et fåfengt håp. Nei, arbeid var håndfast, konkret og fysisk. Arbeiderne forstod at «du må aksle plikta først, skal håpet realiseres!»

Til alle tider har folk jobba. Kvinner og menn. Side om side, med forskjellige oppgaver. Til alle tider er mennesket drevet mot arbeid. Sanking, jordbruk og fiske, industri og kunnskapsyrker. Kvinners deltakelse i arbeid, bærer en hel verden, skaffer barn mat, familier tak over hodet. Ulønnet og fratatt rettigheter. Men de jobber og har jobbet. Deres hjemmeværende tilværelse er en parentes i historien, i ett vindu som gjelder den privilegerte del av verden. Dorothy L Sayers, forfatter og en av de første kvinnelige studentene ved Oxford Univerity i England har sagt det så treffende: « det har aldri vært noe spørsmål om hvorvidt de fattigste kvinner skal slite side om side med sine menn. Ingen sint eller medføelende stemme har hevet seg i protest mot kvinners blodslit på markene. Protester kommer bare mot arbeid som er hyggelig, spennende eller lønnsomt – arbeid som vi alle vil anse som verdigfult å utføre».

Fellesskapets idé fra fagbevegelsen har ført Norge i en bestemt politisk retning. Arbeiderpartiet har gått i bresjen, sammen med fagbevegelsen for en politikk som har organisert oss som en storfamilie. Vi betaler inn til en felles kasse og ivaretar slik de som ikke kan eller får forsørge seg selv gjennom arbeid.

For mange får ikke realisert sine arbeidsevner i dag. Flere vil, men slipper ikke til. Jeg vokste opp på Eg, og min verden var full av personer som ble stengt ute fra det store fellesskap, og fant sitt eget der oppe, blant de andre utstøtte. Vi fikk demokratiseringen, stigma-kunnskap og bygde ned institusjoner som dannet fellesskapsramme for de utstøtte. Er det de samme som nå lever sine ensomme liv og som vi, «de inkluderte» ikke klarer å være sammen med i arbeid, de sosiale fellesskap og i fritida? En fortelling fa en kollega og egen erfaring kan tyde på det: en mor ble anbefalt å bytte ut sin omgangskrets. Det var for mye rus og utrygghet i miljøet og det var ikke godt for ungen hennes. «Det er lett for deg å si» svarte hun. «Men du forstår, slike streitinger som dere, vil ikke være sammen med meg – jeg har ingen andre.». De utstøtte bygger derfor møysommelig opp egne fellesskap. Bruker- og interesseorganisasjoner, subkulturelle grupper, kriminelle gjenger. Behovet for å høre til, er sterkt. Alle vil høre til og finne mening i et fellesskap. De fleste føler også der på plikten til å delta. Være en del av noe større enn bare meg.

Arbeidet adler mannen. Arbeidet oppfyller alle punkter i Maslows behovshierarki. Det gir mat, vann og tak over hodet, det gir trygghet og sikkerhet, det gir sosial tilhørighet og sosial status og det bidrar til at vi får realisert evner og anlegg vi har.

Derfor er arbeid også i høyeste grad helse. Eller helse er også i høyeste grad arbeid. Studier viser at for de aller fleste sykdommer er arbeid bra. Nettopp fordi det dekker så mange behov, blir vi generelt bedre av å ha et arbeid å gå til.

Skal vi lykkes med å få til at det kan være et reelt valg for alle, kreves det raushet og toleranse, mot og besluttsomhet. Av hver enkelt av oss, i våre jobber som kolleger, tillitsvalgte, ledere og politikere. Som naboer og bekjente. Vi må ta noen fundamentale valg: mener vi det faktisk har en verdi? Hva kreves det av meg for at denne verdien kan realiseres?

Raushet er ikke en enkel politisk sak. Det kan ikke vedtas, men er kanskje det viktigste virkemiddel for å inkludere flere. Hennig-Olsen is, og tillitsvalgt Grønberg har bestemt seg. De vil inkludere. Og de følger opp med nødvendige tiltak og handlinger. Møysommelig arbeider de mot et mål om at deres arbeidsplass skal være for alle. Som Stortingsrepresentant er det en fornøyelse å møte slike bedrifter! Kreative, bestemte, modige og tydelige. Vi trenger flere slike rause, modige, tydelige og bestemte tillitsvalgte og ledere.

Raushet kommer med vilje, kunnskap, muligheter og nok arbeidsplasser. Først må den komme fra hjertene våre. Vi må få den i tale, vurdere den ut fra flere vinkler og kjenne på hva innebærer egentlig raushet for meg i mitt liv? For meg på min arbeidsplass? Ut fra egne refleksjoner, kan man handle.

Så må vi verne oss mot moralisering og ovenfra og nedad-holdning. Noen som henvender seg til Nav og sykehus for å få hjelp, gir tilbakemelding om at de opplever en type moralisering når ansatte formidler krav og muligheter. Det er et viktig signal. Ansatte, og vi andre, må vokte oss vel, for ikke å ta inn over oss at det er en ganske tynn linje mellom det å finne ressursene hos den enkelte og stimulere alle til å ta dem i bruk, til å oppføre seg som en moralist. Her trengs ydmykhet, god veiledning og nødvendig kunnskap hos ansatte. Å sette seg til doms over andres måter å leve sine liv på, er ikke veien å gå, og ikke akseptabel praksis, uansett tjeneste.

Avtalene mellom fagbevegelse og arbeidsgivere om inkluderende arbeidsliv, er et slikt virkemiddel. Begge parter har uttalt at de vil ha mer inkludering. Og heldigvis ser det ut til at det er gjort noe med både raushet, handling og holdninger til det å få flere til å stå i arbeid samtidig med at de har en sykdom. Det er bra. Andelen sykemeldte går ned. Men det går alt for tregt og vi er ikke gode nok til å inkludere de som har vært utenfor en stund. Ungdom som dropper ut, folk som trenger tilrettelegging. De stoppes fremdeles for ofte av uklar motstand, usynlig sabotasje og ren uvilje, og synes bare i makrotall – personer med fremmede navn får ikke jobb -kvinner har lavere lønn enn menn – tilretteleggingen er ikke god nok.

Denne regjeringen har gjort mye. Nav gjør mye. Frivillige organisasjoner gjør mye. De enkelte gjør mye, mange sliter hver dag med å få meiningsfull aktivitet.

Oppfølging av IA avtalen er ikke nok. Lov om tilrettelegging og arbeidslinja er ikke nok, kontroll og rapportering er ikke nok. Tiltakene er nødvendige, men må suppleres med noe mer. Vi må ha flere positive virkemidler. Jeg vil ha et arbeidsliv som sier Ja, Takk! Vi vil! Jeg vil! Vi kan! Vi får det til! Se på oss, vi er gode! Det er disse bedriftene vi kan lære av, disse ildsjeler og entusiaster kan føre oss videre. Jeg vil derfor ha ordninger som ligger mer i mijlø-fyrtårn-gata. Kanskje Hennig-Olsen kan ta mål av seg til å bli den første inkluderingsfyrtårnsbedriften? En ordning som utfordrer bedrifter, tillitsvalgte og ledere til å bli gode, til å lykkes, til å finne de riktige virkemidlene gjennom systematisk arbeid. Der flere instanser enn Staten, arbeidstaker og arbeidsgiver er aktører. En sertifiseringsordning der de frivillige organisasjoner er med på en annen måte. Vi må ta nye grep skal vi lykkes i å få et arbeidsliv som favner fler. Eller sagt på en annen måte; skal vi lykkes med å skape mer raushet hos de som er innenfor.

Gi oss muligheter; i stedet for å se begrensninger!

Ingrid Ihme Vår neste gjesteblogger er Mandalsjenta Ingrid Ihme. Ingrid fullførte Telenors Handicap-program i 1998. Idag er hun direktør for Telenor Open Mind. Telenor Open Mind er et 2 årig arbeidsmarkedstiltak, og en døråpner til arbeidslivet for de som har en fysisk funksjonshindring. les mer om "Telenor Open Mind" her. Ingrid har et brennende engasjement for funksjonshemmedes rett til å være deltakende i samfunnet på lik linje med alle andre og brenner for et inkluderende arbeidsliv. 

Hun har vært medlem i statens råd for funksjonshemmede i to perioder, fra 2003-2012.

Ingrid er et stort forbilde for mange, og gjentatte ganger vist at rullestol er ingen hindring i arbeidslivet og viser et stort pågangsmot. Vi er glade og takknemlige for at Ingrid ønsker å dele sine tanker på bloggen vår. God lesing!

Gi oss muligheter; i stedet for å se begrensninger! 

Helt siden Regjeringen Brundtland la fram attføringsmeldinga i 1992 har alle regjeringer, uansett politisk farge, hatt som uttalt mål å få flere funksjonshemmede i arbeid. Likevel er altså andelen funksjonshemmede i arbeid bare rundt 45 prosent, mens den er nær 80 prosent for hele befolkningen. Man kan lure på hvorfor.

Kun 45 % av oss funksjonshemmede er i arbeid. Jeg er en av dem og jeg er medlem i FFM og direktør for Telenor Open Mind.

Da jeg var 23 år og nyutdannet, forstod jeg at det kunne bli vanskelig for meg som muskelsyk rullestolbruker å komme inn i arbeidslivet. Men jeg fikk høre om et prosjekt i Telenor, et slags springbrett kalt Open Mind. Jeg fikk plass, hadde en bratt læringskurve på IT-Support i Telenor, og siden jeg var 25 år har jeg jobbet fulltid i en lederstilling, og har gått gradene til direktør.

Dette kan jeg gjøre på grunn av en arbeidsgiver som ser muligheter i stedet for begrensninger. Men det er ikke nok!

Bydelen har sørget for at jeg får den hjelpen jeg trenger i dagliglivet; gjennom brukerstyrt personlig assistanse. Jeg har et visst timetall til disposisjon, ansetter egne assistenter, og fastsetter deres arbeidstid ut fra mine behov. Jeg har en spesialtilpasset bil som jeg kjører til jobben. Med den hjelpen får jeg hverdagene og arbeidsdagene til å gå greit. Det jeg lurer på, er hvorfor det ikke går like greit for andre funksjonshemmede?

Vi må bryte den onde sirkelen der du ikke får jobb uten erfaring, og dermed ikke har erfaring som gjør at du får jobb. Noen må tilby unge funksjonshemmede den første jobben. Da jeg søkte min første jobb, var jeg på rett sted til rett tid. Og Telenors program var så vellykket at det fortsatt er i drift.

For arbeidsgiver handler dette først og fremst om mot til å ta det første skrittet. For å få mot trengs mer kunnskap og ikke minst trygghet om at dette vil gå bra. Det er derfor behov for å gi støtte til arbeidsgiverne slik at de tør åpne porten for flere funksjonshemmede.

Det er flere som har prøvd seg med godt resultat. Departementene og direktoratene gjennomførte i perioden 2007-2009 et ettårig trainee-program for personer med nedsatt funksjonsevne. Rapporten derfra viser at erfaringer skaper økt bevissthet hos arbeidsgiverne, og synliggjør funksjonshemmede som arbeidskraftsressurs.

NAV har arbeidslivssentre i alle fylker. De må styrkes for å kunne bedre sin bistand til arbeidsgivere i offentlig og privat sektor. I dag er arbeidslivssentrene altfor lite kjent ute hos arbeidsgiverne.

De som lykkes med å få funksjonshemmede i arbeid, det er de som prøver! Derfor er det viktig å gjøre det så enkelt som mulig. Her må offentlig sektor gå i front.

Men, som mitt tilfelle viser: det er ikke bare på jobben det skal fungere. Det å få flere funksjonshemmede i arbeid handler om at alle tjenester må fungere sammen. Noen av oss trenger faktisk hjelp for å «komme opp om morran».

Har jeg et viktig møte klokka 9, rekker jeg det ikke om hjelpen kommer 8.30. Kommunen har ansvaret for at jeg får hjelpen i tide, men regelverket de jobber ut fra er statlig. Det er derfor viktig at de nasjonale retningslinjene tar utgangspunkt i at folk lever et aktivt liv.

Vi vet at Norge står foran økende mangel på arbeidskraft. Vi må derfor riste av oss fordommene, og bruke den arbeidskraftressursen som funksjonshemmede representerer.