Inkludering

Jente, gutt eller menneske?

Fotograf: Johanne Tunaal-Larsen Vi er stolte over å presentere vår neste gjesteblogger Camilla Dunsæd. Camilla Dunsæd er en samfunnsinteressert dr.scient med mann og tre barn. Hun jobber for tiden som rådmann i Kvinesdal, en jobb hun trives med, og er oppriktig stolt og glad over å lede en så vakker, vennlig og vågal kommune. Engasjementet for rettferdighet tar hun med inn i jobben, bl.a. ved å sette likestilling på dagsorden. Å la mennesker få rom til livsutfoldelse uavhengig av kjønn, farge, bakgrunn og lignende er en viktig verdi hun bygger sin ledelsesfilosofi på. 

God lesing!

 

 

Jente, gutt eller menneske?

Hvert menneske er unikt - ulikt alle andre. Vi har for eksempel forskjellig hårfarge, høyde, hudfarge, nasjonalitet og kjønn. Noen av ulikhetene brukes til å kategorisere mennesker – vi putter folk i bås. Ofte hører vi lettvinte uttalelser om mennesker – dansker er joviale, muslimer er kvinneundertrykkere, franskmenn er gourmeter, kvinner har et omsorgsgen som menn ikke har og lignende. Det kan være noe sant i utsagnene, men det er stor sjanse for at de ikke stemmer når vi treffer det unike enkeltmennesket.

Faren med kategorisering av mennesker er at når en karakteristikk blir gjentatt lenge nok, får den en viss grad av autoritet selv om den kanskje ikke er sann, eller bare inneholder et snev av sannhet. I neste omgang begrenser det det unike menneskets muligheter for livsutfoldelse og det fratar mennesker individualitet.

Dette innlegget har tittel, gutt, jente eller menneske, altså kategorisering av mennesker basert på kjønn. Smak på ordene guttejente og jentegutt. Guttejente er et alminnelig brukt ord, mens ordet jentegutt knapt nok eksisterer. Hva er grunnen til det? Å være maskulin kvinne har vært oppfattet som greit, det er vanskelig å hevde at feminine menn har fått samme status. Det er noen grunnleggende karakteristikker om det å være kvinne og det å være mann som gjør at ordet guttejente finnes, mens ordet jentegutt ikke finnes.

Etter min mening har kategoriseringen, basert på kjønn, ført til at mange mennesker har fått begrensede muligheter til livsutfoldelse. Jeg tror det gjelder både kvinner og menn. Min egen mormor led under at kvinner var forventet å være hjemme. Hun hadde lønnet arbeid til hun giftet seg med min morfar, da ble hun hjemmeværende. Dette ble en begrensning for henne, hun hadde så mye ulevd liv inni seg, så mye energi og kunnskap som ikke ble brukt, at det gikk sterkt utover livskvaliteten hennes. Det står for meg som så sørgelig. Kanskje av den grunn har jeg vært opptatt av at kjønn ikke må begrense menneskers muligheter til livsutfoldelse på alle livets områder.

Som rådmann er jeg opptatt av å legge til rette for at samfunnet Kvinesdal ikke skal begrense mennesker, snarere tvert i mot, la mennesker få rom til å utnytte sitt potensial. Derfor har kommunen satt likestilling på dagsorden. Kjønn skal ikke være en begrensende faktor for mennesker i Kvinesdal. Vi har bl.a. jobbet med likestilling i barnehagene. Ikke for å gjøre jenter og gutter like, men for å gi jenter og gutter like muligheter. Barnehagen skal være en arena der barn får muligheter til å trene ulike ferdigheter, de skal ikke begrenses av forventninger om hvordan de skal være som jenter og gutter. Unike barn skal få et godt selvbilde, ha muligheter for lek og utfoldelse som barn, og ikke som jente eller gutt. Det handler om å utvide handlingsrom og valgmuligheter, og la barna få velge mellom et mangfold av muligheter fremfor bare et fåtall. Vi har filmet barn og ansatte i barnehagen for å undersøke om det er forskjell på hvordan personalet møter jenter og gutter, fedre og mødre. Resultatet er klart – det er forskjeller! For eksempel brukes guttenes navn hyppigere enn jentenes navn, gutter får flere oppfølgingsspørsmål og de voksne har lengre samtaler med gutter enn med jenter. Gutter får mer oppmerksomhet fra de voksne enn jentene får. Vi har filmet vanlige barnehagesituasjoner, måltid, lek, garderobe og lignende. Det viste seg også at personalet møtte fedre og mødre forskjellig. Når far kom og hentet var det en mer spøkefull tone, det ble fortalt små historier fra barnets dag i barnehagen, mens når mor kom var det antall bleieskift og hvor mye barnet hadde spist som var det viktigste å formidle. Filmene har personalet brukt til refleksjon, slik at de kan lære av dette og møte hvert unike barn som det unike mennesket det er, og ikke la kjønnstereotypiene styre! Det handler jo dypest sett om å SE barnet dette, og kjønnsstereotypier, og andre fordommer, stenger for det gode, åpne blikket på barnet - det nysgjerrige blikket. Og alle som jobber med barn bør gjøre sitt for å åpne barnets muligheter i stedet for å stenge dem. Slik får vi barn som følger sine interesser og utnytter sine ressurser. Det gjør barnehagearbeidet mer spennende også - det er jeg sikker på! Barnehagene i Kvinesdal har hatt fokus på dette i flere år nå, og noen år etter første filming, filmet vi på nytt for å se etter endringer. Og endringer fant vi! Barna ble i mye større grad behandlet som barn, selv om det fremdeles er en del spor etter ulik behandling basert kun på kjønn.

Mitt poeng er at vår verdi som menneske ikke er avhengig av hvilket kjønn vi er, hvilken hudfarge vi har eller om vi er franske, somaliske eller norske. Vi har vår verdi som det unike enkeltmennesket vi er. Hvert enkelt menneske er en svimlende komposisjon, en unik blanding atomer, som har blitt akkurat seg selv! Vi har fått vår tilmålte tid på jorden, en tid for å leve ett liv, som ikke må begrenses av stereotypier.

Vi feirer stemmerettsjubileum i år. Dessverre er det fremdeles slik at et stort flertall av de som undertrykkes og diskrimineres i verden er kvinner. Derfor er det viktig at vi i Norge holder opp at rettigheter og plikter i samfunnet gjelder mennesker – det vil være med å bidra til at kvinner verden over får de rettigheter de har krav på og blir behandlet med den respekt de fortjener!

Asylbarna er først og fremst barn

1088381-11-1311466216013 Vi var så mange som engasjerte oss så sterkt for de lengeværende asylbarna for et års tid siden. Det var opprørstendenser i Arbeiderpartiet og SV frontet saken i regjeringen for å la barna bli i Norge, til tross for foreldrenes avslag på asylsøkerne. Nå samles vi igjen 12.januar på arrangement over hele landet.

Det var steile fronter i  debatten. Den ene siden vektla innvandringsregulerende hensyn og den andre siden vektla et barneperspektiv. Den siden som la vekt på innvandringsregulerende hensyn mente at en oppmykning av asylpolitikken ville velte hele asylinstituttet og asylsøkere ville velte over grensen i hopetall. Den andre siden som vektla barneperspektivet tok utgangspunkt i barnekonvensjonen, og hevdet at Norge brøt konvensjonen ved ikke å ta tilstrekkelig hensyn til barnets tilknytning til riket når lengeværende asylbarn ble sendt ut av landet.

Norsk asylforvaltning er streng.

Utlendingsloven av 2008 har likevel et klart barneperspektiv og legger opp til barnesensitive tolkninger på flere områder. Når regjeringen sa at det var bred enighet om den strenge asylpolitikken, var det bare delvis sant, for årsaken til den strenge praksisen var ikke loven, men de 13 innstramningstiltakene som regjeringen vedtok i 2008. Tiltakene ble gjennomført uten lovendringer. Ett av tiltakene var at terskelen for å få opphold på grunnlag av sterke menneskelige hensyn skulle heves, noe som i praksis betydde en større vektlegging av innvandringspolitiske hensyn. Det var denne praksisen, som ikke var behandlet av stortinget, som var årsaken til at hensynet til de lengeværende asylbarna ikke fikk den behandlingen man etter loven hadde forventning om.

En justering av forskriften tilbake til lovens opprinnelige hensikt krevde altså ingen lovendring eller stor kurs endring, slik det ble blitt hevdet. Men det ville fått store konsekvenser for nettopp de barna som har bodd lenge i riket eller født her. Trodde man.

I 2006 skrev regjeringen i forslaget til ny utlendingslov følgende: «Her er det viktig å understreke at barna selv er uskyldige i den aktuelle livssituasjonen. Det er foreldrene som må ta ansvar for at familien har søkt asyl og deretter ikke returnert etter et endelig avslag selv om frivillig retur er mulig. Hensynet til barna kan imidlertid tilsi at det på et tidspunkt bør skje en formalisering av oppholdet. Det vises i denne forbindelse til den forskriftsendring som ble foretatt 1. juni 2007 som innebærer at barns tilknytning til riket skal tillegges særlig vekt ved vurderingen av om tillatelse skal gis (…).»

Så endret praksis seg. Barn som både var født og oppvokst her ble tvangsretunert ut av landet sammen med sine foreldre. Det var dette som opprørte så veldig mange av oss. Dette var norske barn som lekte med våre barn og som var integrert og hadde sin identitet i lokalsamfunn i Norge.

Begge sider ventet på stortingsmeldingen «Barn på flukt» Så kom meldingen våren 2012 og barneminister uttalte med lite overbevisning at «Jeg er svært fornøyd med at vi nå skal ta større hensyn til barn av asylsøkere som har vært lenge i Norge». For en SV minister som har et parti i ryggen med langt større forventninger til meldingen enn dette, må det ha føltes som å gå på syltynn is å fronte den meldinga.

Det regjeringen var enige om var å føre asylpolitikken og vektingen på hensynet til barnet tilbake til utgangspunktet. Altså ingen lovendring. Men en mulighet til å få behandle sakene på nytt med denne justeringen. Mange organisasjoner mente at dette var et sterkt og tydelig signal til UNE og øynet håp.

21.12.2012 kom avgjørelsen i høyesterett. Dommerne mente at UNE sitt vedtak om utsendelse av barna som hadde bodd hele sitt liv i Norge var i tråd med gjeldene regelverk og at UNE kunne vektlegge innvandringsregulerende hensyn over barnets beste.

På den måten ble lovverket synliggjort og virkelig gjort.  De fine ordene til ministeren og regjeringen viste at politikeres gode intensjoner må føres i pennen på en tydeligere juridisk måte enn meldingen «barn på flukt» la opp til om praksis skal endres. Justeringer var ikke godt nok. Det endret ingen juridisk praksis.

Jeg har barn, jeg har arbeidet med barn og unge så lenge jeg har arbeidet, jeg har møtt asylbarn og sett dem inn i øynene og jeg har gang på gang blitt konfrontert med de belastninger vi som samfunn påfører disse barna fordi vi lar deres liv være på vent. For meg vil barnets beste alltid vektes langt tyngre enn innvandringsregulerende hensyn, bare for å avklare hvor jeg står.

Barn er først og fremst barn. Selv kort tid er lang tid i et barns barndom. I mange år lever disse barna med uvisshet. Uvisshet fordi det aldri blir helt avgjort om de skal bo her eller ikke. Det gir mange av disse barna enorme belastninger. De opplever at Norge ikke vil ha dem, og de bruker tid og krefter på å forstå hvorfor de er uønsket. Staten påfører dem belastninger ved og ikke gi dem klare raske svar. For å toppe det som må oppleves som en straff, sendes de til slutt ut av landet etter mange år eller hele livet sitt i Norge.

Mange har ment at denne belastningen er det deres foreldre som utsetter dem for ved og ikke returnere til sitt hjemland, eller ved å ta dem med på en håpløs flukt. Mitt svar på det er at Norge har lange tradisjoner med å ta hensyn til barnet og gi dem en god og forsvarlig oppvekst uavhengig av hva deres foreldre mener, gjør eller er i stand til. Det er ingen grunn til å avvike den praksisen. Årsaken til at foreldrene finner det umulig å returnere til sitt hjemland kan være legitim eller ikke. Men barna bærer konsekvensen av de valg foreldre gjør. Vår jobb er å redusere skadelige konsekvenser og gi barn en forsvarlig oppvekst. Jeg har ennå ikke hørt et fornuftig argument for hvorfor vi skal avvike dette prinsippet i vår forvaltning når det gjelder asylbarn. Det handler om etikk og moral og våre forpliktelser gjennom barnekonvensjonen.

Noen ganger må vi som samfunn ta det ansvaret deres foreldre ikke har maktet. Vi har et ansvar for å sørge for en god og forsvarlig oppvekst for de barn som befinner seg her i Norge. For de barna som har bodd her i en tredjedel av sin barndom, kanskje hele sitt liv og som bare kjenner norsk språk, norsk kultur, norske venner, ski, appelsiner, søndagstur og brunost. Vi må ta inn over oss konsekvensene for barnet når vi fratar dem muligheten til å sluttføre en skolegang som er halvgått, og når vi fratar dem de individuelle rettighetene vi har gitt barn i dette landet fordi vi tror at barn er kompetente individer med et egenverd som er ukrenkelig uavhengig av hvor de kommer fra og deres foreldre mer eller mindre kloke valg.

Å avbryte skolegang i et land og starte den opp i et annet med et nytt undervisningsspråk kan vanskelig la seg gjennomføre uten at det får konsekvenser for skolegangen til barnet. Legger vi til de psykiske belastningene barnet blir utsatt for i en slik prosess er det sannsynlig at dette har store konsekvenser på flere nivåer. Å leve i en familie preget av utrygghet og uvisshet vet vi kan gi store helsemessige og utviklingsmessige skader. Og det gjør det noe med et barn å bli avvist av det landet det opplever som sitt og av det samfunnet det har sin identitet i. Vi snakker om barn som har levd store deler av sin barndom her. Som kanskje aldri har bodd noe annet sted og som i alle andre henseende er norske.

Ingen barn skal være fanget som gissler i en diskusjon om rikes sikkerhet og innvandringsregulerende hensyn.

«Barn er helt ordentlige, hele mennesker» skrev min kloke venninne på facebook her om dagen. Hun siktet til behandlingen av asylbarn. Hun minnet oss om at barn ikke er vedheng til sine foreldre, et ubehagelig biprodukt, en lei konsekvens, utilsiktet skade. Barn er heller ikke retorikk i en debatt om innvandring, eller et argument i en sak om riktes sikkerhet. De er helt ordentlige, hele mennesker.

Delta i markeringen 12. januar!

vennskap-til-blogg-1

Anne & Hanne

Å gjøre anderledeshet mindre anderledes

Da jeg vokste opp på Lindesnes spilte man fotball, spilte i korps eller sang i kor. Eller alle tre. Vi var ikke så avanserte på utstyrsfronten heller. Alle tre aktivitetene hadde en form for uniform. På Lindesnes stod felleskapet sterkt. Mitt og mine medelevers møte med anderledeshet kom engang på barneskolen da det dukket opp en familie som hadde annerledes klær som var gammeldagse og slitt. Familien bodde der hvertfall ikke vi skulle tro at nokon kunne bu. Det var en korsvei for små mennesker som skulle ta stilling til anderledeshet vi fornemmet som fattigdom. Raskt brøt noen ut av rekka av usikkerhet og mobbingen var et faktum. Jeg og min medelever opplevde det ubeskrivelig urettferdig. Vi var innpodet med moralske visdomsord og bedehusfilosofi som fortalte at  alle er vi like, men når virkeligheten slo innover oss  vred vi hjernene våre for å finne en vei ut av det på barns vis. Oppdratt av en mor i fagbevegelsen og med venninner som stod sterkt i lagidrett og korps, fant vi en vei ut: Uniform, disiplin i rekkene og streik. Uniformen gikk til min mors fortvilelse ut på å sørge for at alle klesplagg bar preg av å være brukt og litt slitt. Mine nye dongribukser ble klippet hull i og bakerst i skapet fant jeg en gammel genser. Og slik så plutselig alle ungene ut. Kollektivet hadde talt. Nå var det ingen som skilte seg noe mer ut en andre. Her gjaldt det å holde stand og holde ut presset fra foreldre som tross alt likte å kle sine barn pent. Resignerte foreldre måtte likevel innse at vi hadde funnet en løsning de ikke hadde tenkt på. Vi gjorde anderledeshet mindre anderledes. Fattigdom i dag, i Norge, handler ikke så mye om slitte og ubrukelige klær, men om mangel på mulighet til å delta på likeverdig vis. Vår materielle standard gjør at fattigdom kan få et annet uttrykk. Fattigdom kan handle om å ikke få delta fordi det koster penger foreldrene ikke har.  Det er ikke barns fattigdom, men foreldres.  Men barn bærer ofte konsekvensene som er anderledeshet og som fører til sosial ekskludering. Sosial anderledeshet er farlig. Farlig fordi den preger oss og former oss like mye som inkludering og felleskap, men ofte med negativt fortegn. Akkurat som inkludering, bli sett og likt øker sjansen for at ungdom fullfører utdanningene sin, får jobb i voksen alder og gir god helse, vil sosial anderledeshet øke sjansene for at ungdom dropper ut av skole, øke faren for psykiske vansker og igjen uføre og voksen fattigdom. Det er som en snøball som ruller.

I Norge vet vi at de store risikogruppene for fattigdom er de med lav utdanning, svak tilknytning til arbeidslivet, aleneforeldre og innvandre. Derfor er regjeringens svar på fattigdomsutfordringen å sørger for bedre tilgang til arbeidslivet og et mer inkluderende arbeidsliv. Arbeid gir inntekt, det gir mestring og det gir tilhørighet og inkludering. Alle viktige beskyttelsesfaktorer mot fattigdom. Det vil ikke utrydde fattigdom. Men fortsatt ligger et stort potensiale her i å redusere fattigdom.  Vennesla kommune sin satsning på enslige forsørgere er derfor så viktig. Veiledning og motivasjon til utdanning og arbeid for unge enslige forsørgere er forebyggende og det er en god investering i samfunnet både i det lille og det store. Tilrettelegging og en målrettet innsats gir resultater og færre barn trenger å vokse opp i fattigdom. Det handler om å skape muligheter. De aller fleste vil gripe muligheter når de får dem!

Men barn har sin barndom her og nå. Og de skulle gjerne vært med på fotballaget eller spilt gitar på kulturskolen, eller vært med på skitur med klassen. Når barn rangerer hva som er viktigst, er aktiviteter det som kommer høyt på lista. Å få delta.

Vi øker vår velstand og vi øker utstyrshysteriet og medlemskontingentene til det usannsynlige. Og vi foreldre betaler fordi vi så gjerne vil at våre barn skal delta. Fordi vi vet hvor livsfarlig det er om de ikke deltar. I Norge har vi generelt sett en høy levestandard og forskjellene er små. Likevel er de små forskjellene i ferd med å bli større. Det er en virkelighet vi ikke vil forholde oss til. Derfor finner vi måte å bøte på det. Når barn er fattige skjærer det oss i hjerte alle sammen. Derfor velger mange kommuner å gi spesielle tiltak til mindre formuende barn. Opplevelseskort, gratis kinobilletter aktivitetskort m.m. Vi individualiserer fattigdommen og isolerer dem til å handle om det spesielle barnet. Og om det ikke opplevde seg som spesielt før så må det jammen meg oppleve seg spesielt da.  Vi ser på dem som verdige trengende og løser våre akutte behov for å kompensere ved  å la det offentlige bli velgjøreren.  Det er gode intensjoner, men jeg stiller spørsmål ved om dette er den riktige gode langsiktige måten å løse vår samfunnsutfordring på. Fattigdomsproblematikken er del av en nasjonal og internasjonale strukturer som kan virke uoverkommelig å gjøre noe med. Jeg tror likevel det finnes mange muligheter i lokalsamfunnet, gjennom å planlegge og skape målrettet strategier for å skape kommuner hvor oppvekst er prioritert. Norske kommunene har handlingsrom til å skape gode oppvekstmuligheter til tross for internasjonale økonomiske kriser og samfunnsstrukturer. Gode oppvekst kommuner gjør det mulig for barn å delta uavhengig av foreldres økonomi og uten å stigmatisere. Det er først og fremst mor og far som skal vise sine barn at de tar vare på dem og gir dem gode opplevelser og tilrettelegger for deltagelse. Når den snille damen fra NAV eller barnevernet overtar den rollen forskyver vi også foreldrenes mulighet til å ta ansvar for barnas levekår. Det viktigste vi kan gjøre er å sørge for at foreldrene har mulighet til å skape et godt liv for sine barn. Gode kommuner fikser dette gjennom å gi foreldre mulighet til arbeid og inntekt og barn mulighet til deltagelse.

Jeg kan ikke la være å tenke at barndommens svar på møte med anderledeshet i sin enkelhet fortsatt fungerer. Vi må  gjøre anderledeshet mindre annerledes. Kommunens mulighet ligger i et tettere samarbeid med de frivillige organisasjonen som driver korps, fotballlag og andre aktiviteter som fremmer deltagelse og inkludering. Gjennom bevilgninger, tilrettelegging og samarbeidsavtaler kan vi sørge for at ungers deltagelse ikke behøvde å koste skjorta.

Det må også finnes arenaer der det ikke betyr noe hvilken størrelse dine foreldre har på lommeboka, hvor du kom fra eller hvor du skal. Et sted der unger kan leke, få venner og delta fritt. I Mandal ønsker ungene seg et sted å skate og en ungdomsklubb som fungerer på deres prinsipper. Jeg synes det høres lurt ut. Men flertallet av Mandals politikere har svart med å stenge driften av det svært populære skøytebane anlegget. Barns arenaer er kommunens sparetiltak.

Jeg har ikke tro på å individualisere fattigdom verken på kort sikt eller lang sikt. Jeg tror på kollektive løsninger som er lokalt tilpasset. Og jeg har stor tro på inkludering og deltagelse.

Det er maktpåliggende å sørge for at barn får delta, blir inkludert og er deltagende i lokalsamfunnet . Det er her nøkkelen til endring i våre leverkårsutfordringer ligger. Vi har ikke råd til ungdom som dropper ut av skole eller faller utenfor arbeidslivet. Vi kan ikke fortsett å la utviklingen i antall barn som vokser opp i fattige familier fortsette. Vi kan ikke fortsette å la barn ta konsekvensene når vi kan gjøre noe med det.