Kvinnekamp

Lik lønn for likt arbeid – eller kanskje ikke….?

1039812_606018472750726_669145855_oMen hvorfor reageres det så kraftig på ulik behandling av jenter og gutter på skoletur når forskjellene forholdsvis stilltiende aksepteres i arbeidslivet?» skriver vår neste gjesteblogger Runa Bolstad Laume. Runa er oppvokst og bosatt på Lørenskog. Hun er engasjert i lokalpolitikken i Lørenskog for AP og brenner særlig for fagligpolitisk samarbeid og likestilling. Det er i arbeidslivet de viktigste likestillings – og diskrimineringsslagene vil stå framover. Runa jobber i Norsk Revmatikerforbund som fylkessekretær i Oslo og Akershus og skal snart begynne i Handel og Kontor, avdeling Oslo og Akershus.

Vi ønsker Runa lykke til i en ny og spennende jobb.

God lesing

 

Lik lønn for likt arbeid – eller kanskje ikke….?

Likestillingen i Norge har beveget seg i riktig retning, nemlig fremover. Det kan vi takke modige og framsynte mennesker for. Full barnehagedekning er viktig faktor for høy yrkesdeltakelse og at kvinner er synlige i det offentlige rom. Men kan vi slå oss til ro og si at vi er i mål?

Mange av oss har tatt både foreldre- og samfunnsansvar ved å delta på foreldremøter i skolens regi. Et klassisk tema som blir diskutert er; hvor mye penger skal de håpefulle få lov til å ha med seg på klassetur, leirskole og på kino osv? Det har vært vitner til både lange, traurige og fastlåste diskusjoner rundt det temaet, helt til en pappa foreslo: ”vi sender med jentene 85 kroner og guttene 100 kroner!”Det ble oppstandelse blant resten av foreldrene! Urettferdig, teit og hvorfor det? var utsagn som med stort engasjement og høy temperatur ble slynget ut i rommet. Men hvorfor reageres det så kraftig på ulik behandling av jenter og gutter på skoletur når forskjellene forholdsvis stilltiende aksepteres i arbeidslivet?

Likestillings- og diskrimineringsombudet fastslår i rapporten Saldo at det slett ikke er lik lønn for likt arbeid. Tvert i mot er det slik at kvinner tjener mindre enn sine mannlige kolleger uten objektiv grunn. Aller dårligst ut kommer man i privat sektor hvor kvinner tjener 85 % av menn sin lønn i samme type stilling. Lønnsforskjellen på 15 % har vært så å si uendret de siste 15 årene. Legger du til utdannelse og lederansvar blir forskjellene, mot alle sunn fornuft, enda større. Kvinnelige administrerende direktører tjener nesten 30 % mindre enn menn i samme type rolle. Og legger man til opprinnelse fra et annet land (bortsett fra Sverige) befinner man seg aller lavest på lønnsstigen.

Konsekvensen av systematisk forskjellsbehandling av kvinner og menn når det dreier som om lønn får store konsekvenser for den enkelte. Hun får mindre kjøpekraft, opparbeider seg mindre pensjonspoeng, får lavere skatteevne og blir i større grad økonomisk uselvstendig. Og når informasjon om hvilke personer som eier størst verdier i kongeriket legges ut, er det få kvinner å se på listen.

Noen argumenterer med at kvinner er for dårlige til å forhandle om lønn. Fra tid til annen er det ikke vanskelig å si seg enig i at enkelte menn prises høyere enn de fortjener og selv er såre tilfreds med det. Men å legge ansvaret for å endre samfunnsmessige strukturelle forskjeller på enkeltindivider synes jeg mildt sagt er drøyt. Politisk vilje og påvirkningskraft må til for å skape varige endringer. En dæsj med handlekraft og gjennomføringsevne skader heller ikke. Det skal det vist nok finnes rikelig av i vår nåværende regjering – eller hva barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne?

For mange av oss er det å kunne kjøre Segway i 110 på motorveien eller få større taxfreekvote på Gardermoen lite egnet som plaster på såret. Ei heller symboliserer det langt fra å bruke politisk handelkraft på de virkelig viktige sakene. Mange av oss har langt større nytte og glede av en god lønn og mulighet til å opparbeide seg pensjon og noen kroner i banken.

Tanken om likelønn bygger på en tanke om rettferdighet. Likelønn er ikke noe som kan velges bort – prinsippet er faktisk lovregulert. Derfor er kampen for likelønn fortsatt en viktig kamp å kjempe!

Kvinners rett til å bestemme over sin egen kropp

20140124-122127.jpg

Helsedepartementet sendte ut høringsnotat om et lovforslag om at kommuner kan inngå avtale om reservasjon med fastleger som ikke ønsker å henvise kvinner til abort. Høringsforslaget legger opp til endringer om at hver enkelt kommune selv skal avgjøre om kommunen vil inngå avtaler med fastleger om reservasjon mot henvisning til abort. I Fedrelandsvennen (22.jan) kunne jeg lese at kommuneoverlegen i Åseral sier at hun nekter å sette sprial på pasientene. Hun mener det er et abortmiddel og derfor strider med hennes religiøse syn (Sitat Fvn, 22. jan 2014). Hun setter sine personlige syn foran pasienten og kvinner som er i en sårbar situasjon når hun nekter å henvise til abort eller å sette inn f.eks spiral. Det er en menneskerett å ha etisk samvittighet. Å være fastlege er ikke en menneskerett.

Allerede i 1913 startet den politiske kampen for kvinners rett til selvbestemt abort. I 1913 var abort ulovelig og både kvinner og den som utførte aborten risikerte fengsel. Foregangskvinnen Katti Anker Møller formulerte for første gang kravet om lovlig selvbestemt abort

Den første abortloven kom først i 1959. Loven inneholdt ingen bestemmelser om abort på sosiale indikasjoner. Loven åpnet den gang opp for at legal abort kunne utføres hvis kvinnen kunne få alvorlige fysiske eller psykiske lidelser eller hvis deres liv stod i fare. Ikke nok med det, de måtte legge saken frem for en nemd bestående av leger som satt med makt og innflytelse til å bestemme hvem som måtte fullføre svangerskaper og hvem som skulle få abort etter kriteriene ovenfor.

Nemden og systemet utløste abortkampen som en av kvinnebevegelsens store kamper på 1970-tallet. Kampen handlet om spørsmålet om hvem som skulle ta avgjørelsen – legen eller kvinnen selv. Paradokset er at det er samme kampen som kvinner står ovenfor i dag, i 2014. Etter at Helsedepartementet og den blå-blå regjeringen sendte ut høringsnotatet om reservasjoner for fastleger til å henvise kvinner til å ta abort. Paradokset er at vi nesten 40 år senere står ovenfor sammen kampen som våre søstre gjorde på 1970 tallet. Hvem skal avgjøre – kvinnen selv eller legen. Hvem skal bestemme? Kvinnen selv eller moralens vokter. Hvem skal bestemme over kvinners kropp? En fastlege med et annet grunn,-og verdisyn eller kvinnen selv som kjenner sin egen kropp, livssituasjon og følelser best?

Det blir for meg et paradoks at kvinneaksjonen for selvbestemt abort som stod sterkt på 1970-tallet, nå er dagsaktuell. Regjeringens forslag er et stort tilbakeslag i likestillingsdebatten. Det er et stort tilbakeskritt i kvinners rettigheter. Rettigheter som har blitt kjempet frem av sterke kvinnestemmer. Rettigheter som gjør at kvinner kan bestemme over sin egen kropp og ta sine egne valg.

Det er med stolthet jeg kan si at jeg hører til et parti som har kjempet for selvbestemt abort i flere ti år. Allerede i 1969 ble det programfestet på landsmøtet. Den kampen ga igjen åpning for loven som ble vedtatt i 1975, hvor det ble åpnet for at vilkårene for abort også skulle gjelde sosiale hensyn. Den ga også helsepersonell muligheten til å nekte å utføre abort av etiske og samvittighetshensyn. Først tre år senere i 1978 ble loven om selvbestemt abort vedtatt

Abortloven av 1975 gir allerede reservasjonsrett for sykehuspersonell fra å utføre eller delta i abortinngrep. Helsedepartementets høringsnotat går langt utover det som ligger i abortloven. Den gir en fastlege mulighet til å reservere seg fra å skrive under på en ”begjæring om svangerskapsavbrudd”. Fra kvinners og pasientens ståsted er det en belastning om å bli henvist til en annen lege. Jeg har ennå ikke møtt en eneste kvinne som tar lett på å gjennomføre abort. Det er en sårbar og følelsesmessig situasjon. Tillitsforholdet mellom pasient og fastlege vil svekkes om fastleger får reservasjonsrett og nekter å sette inn for eksempel spiral fordi de har andre personlige motiver. Slik som kommuneoverlegen i Åseral har. Høringsforslaget skaper utrygghet for kvinner i en sårbar situasjon, og det skaper flere ledd i en allerede krevende prosess. Det å bli henvist til en annen lege fordi en egen fastlege har reservert seg mot å henvise til abort skaper utrygghet.

Det er ikke til å legge skjul på at Høyre svikter kvinnene. Erna Solberg og Høyres slagord ”Nye ideer, bedre løsninger” er verken nye eller bedre. Ideen hennes regjering løfter frem var aktuell i 1975. Bedre løsning er det heller ikke når en setter kvinners hensyn til side.

Nå må landets kommunestyrer stå opp og si nei til at fastleger kan reservere seg mot å henvise til abort.

Det handler om likestilling, det handler om at kvinner i en sårbar situasjon skal møtes med respekt, uavhengig av hvilke valg de tar. De skal ikke møte moralens vokter. De skal få den hjelp de trenger, uten at legens egne moralske og etiske prinsipper skal bli en ekstra belastning for kvinner.

VI lever i 2014, men fortsatt er kvinnesaken fra 1970 tallet ”Folkeaksjon for selvbestemtabort” dagsaktuell. Vi trenger å se fremover, ikke bakover.

Anne & Hanne

Stem, kvinne!

Foto:scanpix/statsministerens kontor Liv Signe Navarsete er vår neste gjesteblogger. Hun kommer fra saftbygda Sogndal og var leder for Sogn og Fjordane Senterparti fra 1998- 2004. Den engasjerte sogningen overtok som leder av Senterpartiet i 2008.

Hun ble samferdelsminister i i 2005 under Stoltenbergregjeringen og i 2009 ble hun kommunalminister.

Hun har satt et sterkt preg på den rødgrønne regjeringen.

Vi er veldig stolt over å kunne presentere Kommunalminister Liv Signe Navarsete som vår gjesteblogger. Hun er en sterk og  tydelig kvinnestemme i det politiske ordskifte. I dette innlegget vektlegger hun betydning av at kvinner stemmer og tar plass i lederverv og i andre viktige posisjoner. Hun viser til at vi fortsatt har en vei å gå selv i stemmerettsåret.

Vi håper alle våre lesere tar utfordringen fra Liv Signe og ønsker dere god lesning!

..............................................................................................................

Stem, kvinne!

Den beste måten å heidre forkjemparane for stemmerett for kvinner på, er å bruke retten til å stemme ved stortingsvalet 9. september.

Rett før sommaren feira me 100 år med likeverdig rett til å stemme for kvinner og menn. Feiring med talar og fine ord er viktig og høyrer heime ein slik dag. Det aller viktigaste me kan gjere, er likevel å bruke den retten me er sikra.

Ved førre stortingsval var det 23 prosent av norske kvinner som ikkje brukte denne retten. Det er omtrent like stor del menn som ikkje stemmer.

Dette er ikkje bra nok! Me har stolte tradisjonar for deltaking og folkestyre i Noreg. Dei må me alle bidra til å halde i hevd.

Då må me stemme – og me må heie fram dei kvinnene som vil ta endå meir ansvar.

Dagens Storting har 39,6 prosent kvinner. Menn er i fleirtal.

Berre to av ti ordførarar landet rundt er kvinner. Menn er i klart fleirtal også i andre leiarverv i kommunane.

Heilt fersk statistikk frå listene til stortingsvalet i haust, viser 40,2 prosent kvinner på listene. Det er to prosentpoeng lågare enn ved førre stortingsval.

Blant dei 211 listetoppane, er 80 kvinner. Me veit at listetoppane har størst sjanse for å få viktige politiske verv. Berre 27,5 prosent av listetoppane er kvinner.

Det betyr at me framleis har ein veg å gå.

Som statsråd ansvarleg for val i Noreg, er eg oppteken av å informere om valordninga. Om kvar me kan stemme, når me kan stemme og korleis me skal stemme.

Kven du stemmer på, det er opp til deg.

Men hugs: Brukar ikkje du din rett til å stemme, er det andre som bestemmer for deg.

"Gi meg de brennende hjerter"

arbeiderkvinnene_4777836a Mamma gikk i tog og jeg dilta etter. Slik var det i mange år. Nå er det helst jeg som går i tog og mamma som danner baktroppen med småsarkastiske kommentarer, fortsatt med snert og krutt. Mamma har ikke glemt gamle paroler, men hun har overlatt til oss andre å gå i tog.

Mamma gikk i tog for at kvinner i Afrika skulle få utdanning, hun kjempet for at kvinner skulle få likelønn og at kvinner skulle få større stillinger, helst hele.

Jeg dilta med, sang sangene og veiva med flagget. Jeg beveget meg ubekymret mellom parolene. Jeg forsøkte meg en liten periode i opposisjon som seg hør og bør som tenåring, men det var vanskelig å opponere mot at jenter skulle få utdanning og like muligheter som menn. Jeg var oppdratt av sterke kvinner som i generasjoner hadde trosset kjønnsrollemønster og som hadde arbeidet hardt for å gi neste generasjon større muligheter. Jeg var oppdratt av kvinner med en utpreget sans for rettferdighet og med en tidvis plagsom trang til å uttrykke seg mye og høyt. Det ble i lengde for krevende å være passiv dilter eller i opposisjon. På et tidspunkt fikk både sanger og paroler innhold.

Arbeidersangene var så taktfaste og litt vemodige, med underliggende meninger og med verdier som appellerte både til min rettferdighetssans og troen på å gjøre det som er rett og riktig.

Mamma gikk i tog for likelønn. Jeg husker jeg tenkte på det for noen år siden da jeg stod på talerstolen til Arbeiderpartiet og argumenterte for en «likelønnspott»  En politisk styrt utvikling for å gjevne ut lønna mellom menn og kvinner. På rad og rekke kom gutta fra industrien med sin skepsis og forklarte unge, blonde meg at lønnsoppgjør var lønnsoppgjør og måtte overlates til partene i arbeidslivet. Jeg husker jeg tenkte at det var en oppgave de på ingen måte hadde lyktes med ettersom det var 20 år siden min mor hadde stått på samme talerstol og tatt til ordet for likelønn.

Nå går datteren min i tog sammen med meg og kan hende må hun stå på den samme talerstolen om 20 år til fra nå og fortelle hvordan tre generasjon kvinner har slåss samme kamp for likelønn og ennå tjener kvinner mindre enn menn…  Det er ikke slik at alle kamper er vunnet. Det finnes fortsatt paroler å gå under.

En vår preget bilder av afrikanske kvinner plakatene. Det var en smule eksotisk kan jeg huske. Det handlet om utdanning som nøkkel til utvikling. At vi rike i nord skulle bry oss med fattige kvinners utdanning var rart. Men mamma fastholdt at utdanning av kvinner ville løfte hele familier ut av fattigdom og nød. Kvinner var oversett i utviklingsarbeidet og man hadde ignorert kvinner som ressurs. Kvinner med utdanning ville kunne lese, ville kunne få arbeid, ville kunne fø seg og sin familie. Kvinner kunne skape en fremtid for seg og sitt land, å investere i kvinners utdanning var å invester i et helt lands utvikling.  Men kronargumentet til mamma var at jenter i Afrika hadde like mye verd som meg. Og ville jeg sloss for min egen rett til utdanning så skyldte jeg mine søstre i Afrika det samme. Det het solidaritet og jeg var solgt for alltid.

Det siste året har det internasjonale samfunnet vist sin vantro over Indias behandling av kvinner. Kvinner blir voldtatt og utsatt for grov vold, de mangler grunnleggende rettigheter og beskyttelse. Både Kongo, Somalia, Afghanistan er land hvor få kvinner er i arbeid og får utdanning. Fordelingen av godene i landet er ekstremt skjev mellom kjønnene. Både voldtekt brukt som våpen, æresdrap og kjønnslemlesting er eksempler på groteske handlinger som fortsatt rammer kvinner på grusomt vis. Det opprettholder undertrykking av kvinner og skaper et samfunn hvor bare noen får ta del. Utdanning gir kvinner muligheter til å bryte med gammelt tankegodt, tradisjoner og ritualer. Det gir kvinner mulighet til å ta arbeid. Utdanning gir også kvinner mulighet for å arbeide for et mer rettferdig arbeidsliv, rettigheter, beskyttelse og lønn. For med utdanning kommer kunnskap og kunnskap gir makt og makt gir innflytelse. Joda, det finnes paroler å gå under.

Mamma jobba fulltid. Men jeg husker hun opprørt og engasjert holdt lange innlegg om deltidsstillingene i helsevesenet. Det var ikke det at kvinner måtte jobbe heltid for enhver pris, men det var det faktum at mange av kvinnen jobbet så små stillinger at de ikke tjente pensjonspoeng.- Og de visste det ikke engang! Mamma så at deltidsstillingen hang sammen med lave lønninger, med lav status og med lav utdannelse.  Men hun holdt fast på at like naturlig som at kvinner skulle ha mulighet til å velge deltidsstillinger så skulle kvinner ha rett og mulighet til fulltidsstillinger.

Kampen for heltidsstillinger, gode pensjonsordninger, slaget om de krevende arbeidstidsordninger arbeidstid og »konkurransedyktig» lønn er ikke verken avklarte eller tilbakelagte kamper. De pågår.  De er gjenstand for valgkamp og det sies at just her vil man se de tydeligste skillene mellom de politiske fløyene. Kanskje du synes det er helt riktig og jobbe mer for samme lønn, og kan hende du synes at arbeidstidsordningen er for lite fleksible, du har full forståelse for hvorfor stivbente regler ødelegger for næringslivet og kan hende du synes at fagforeninger og tariffavtaler har utspilt sin rolle. Da kan du også hende du ikke vet hva du har før du mister det. Da kan det også hende at jeg kaller deg historieløs og tanketom og uten tanke for andre enn deg selv. Det er en finstemt dans mellom arbeidstakere og arbeidsgiver. Rettigheter og plikter. Det er et nøye gjennomtenkt løp som har bølget seg gjennom historien og gitt Norge et godt arbeidsliv, et arbeidsliv som stabiliserer landets økonomi og som gir de enkelte muligheter til å regulere forholdet mellom arbeid og famile/fritid. Et finstemt forhold som gjør at det er mulig for så mange å delta i arbeidslivet, som gjør det mulig for så mange kvinner å delta i arbeidslivet og som kan inkludere alle i arbeidslivet i ulike faser av livet. Et arbeidsliv som gir mulighet til å skape og å dele. Tro ikke at man kan fjerne eller endre på enkelt forhold i dette arbeidslivet uten at det får konsekvenser. Tro ikke at et godt arbeidsliv kom av seg selv. Det finnes fortsatt paroler å gå under.

Jeg elsket arbeidersangene og de fremkaller fortsatt gåsehud og tårer i øyekroken. Å stå midt i en arbeidersang er som å stå midt i historien. Det er som å strekke armene ut og la fingertuppene i den ene enden berøre historien og den andre siden berøre fremtiden.

Men først og fremst er arbeidersangene et uttrykk for felleskap, solidaritet og rettferdighet. Det er å holde fast på det som er rett og riktig og som gavner noe mer enn meg selv. 1.mai er kanskje ikke noe de fleste har et sterkt forhold til lenger, men det finnes fortsatt paroler å gå under. Kanskje for lokalsamfunnet ditt, kanskje for samfunnsutviklingen, kanskje i internasjonal solidaritet.

Jeg nynner på den vakreste av alle arbeidersangene. Og minner meg på at det finnes saker større enn meg selv, viktige og riktige, og det gjelder å holde fast på dem, men også å gi dem videre. God 1. mai! Anne & Hanne

«Gi mig de rene og ranke, de faste og sterke menn, de som har tolmod og vilje og aldri i livet går hen og selger min store tanke, men kjemper til døden for den.

Gi mig de kolde og kloke, som kjenner min virkelighet. Bedre enn mange som sier de tror, trenger jeg nogen som vet. Intet er mere som skrift i sand enn løfter om kjærlighet.

Gi mig de bitre og steile, som ikke har frykt i sitt blikk. Gi mig de gudløse stolte, som ikke har trang til mystikk, men dristig vil skape sin himmel her efter sin egen skikk.

Gi mig de brennende hjerter, som aldri gir tapt for tvil, som aldri kan kues av mismot og trues av sorger til hvil, men møter hver seier, hvert nederlag med det samme usårlige smil.

Ja gi mig de beste blandt dere, og jeg skal gi dere alt. Ingen kan vite før seiren er min hvor meget det virkelig gjaldt. Kan hende det gjelder å redde vår jord. De beste blandt dere er kalt.»

( Rudolf Nielsen)

«Enough is enough»

740360_10151163919340766_856271580_o (1) Vår neste gjesteblogger er Ronja Løseth Breisnes. Hun er 17 -år gammel sosialdemokrat fra Bergen som går i 2. klasse på Bergen Katedralskole. Ronja meldte seg inn i AUF da hun gikk i 9 klasse. I dag er hun politisk nestleder i Bergen AUF. Hun er også den yngste jenten i styret i Bergen Arbeidersamfund. I tillegg sitter hun  2. året i styret for Ungdommens Fylkesutvalg Hordaland.  Hun har også tidligere vært med i Barneombudet sin ekspertgruppe som omhandlet Utøya, kalt Kriseekspertene

Ronja har også en egen blogg ronjaz.blogg.no og twitter: @ronjabreisnes

God lesing ..................

«Enough is enough» blir det skrevet svart på hvitt med store blokkbokstaver på plakatene. Rasende indiske kvinner og menn har samlet seg på den store plassen. Vi er i starten av stemmerettsjubileet – hvor vi markerer kvinners stemmerett i Norge. Dette er ikke bare en markering av hvor langt vi har kommet med likestillingen, men og en markering av Norge som demokrati. Hva med dem som enda ikke er halvveis i denne kampen? Nå er tiden moden for å løfte blikket videre mot verden.

Søndag 15. desember 2012 ble en 23 år gammel kvinnelig student brutalt voldtatt og banket opp. Hendelsen tok sted på en buss i Dehli i Nord-India etter at kvinnen og hennes mannlige venn hadde vært på kino. Uten forvarsel banket flere menn, inkludert bussjåføren, opp kvinnen og voldtok henne. Kvinnen og hennes mannlige venn ble deretter kastet av bussen og forlatt. India skal visstnok bli kalt verdens største demokrati. Hvordan kan India fungere som demokrati når halvparten av befolkningen mangler grunnleggende rettigheter fordi de er av et bestemt kjønn?

India, og andre land som f.eks. Afghanistan, Kongo, Pakistan og Somalia, topper listen over hvilket land det er verst å være kvinne i. Dette er land med få kvinner i arbeid, urettferdig fordeling av goder mellom kjønnene og ekstremt høy voldtektsrate. Noen av årsakene til at landene topper verstinglisten varierer. I Kongo blir voldtekt brukt som våpen og rammer 400 000 hvert år. Æresdrap og barneekteskap er ikke uvanlig i Pakistan og deler av India. I India er jenter mye mindre verdt enn gutter. En stor andel jentebabyer blir drept eller forlatt. Mange av jentene blir solgt som sexslaver eller arbeidsslaver før de har rukket å bli 10 år. Siden 1992 har Somalia vært et land uten fungerende regjering. Klansystemet dominerer fortsatt samfunnet og kjønnslemlesting og manglende tilgang til utdanning og helse er faktorer som gjør landet til det femte farligste stedet for kvinner.

Gruppevoldtekten på den 23 år gamle indiske kvinnen burde gjøre meg forbanna. Sannheten er at jeg er forbanna, men jeg føler og en form for håp når vinner begynner å ta større plass. Vi begynte ikke likestillingskampen før kvinner begynte å ta plass i offentligheten i Norge. Denne utviklingen må vi støtte i andre land. Et land er ikke et demokrati før alle innbyggerne i landet har de samme rettighetene. Hadde det vært opp til meg hadde vi feiret demokratiet som ble fastslått 1913 og ikke 17. mai 1814 – det var ikke før kvinner hadde stemmerett at vi faktisk ble et fritt land.

Fenomenet som vokser frem i dag er det at flere kvinner bryter med de tradisjonelle mannssjåvinistiske kjønnsrollemønstrene. Kvinner i Saudi-Arabia sniker seg ut midt på natten, trosser ektemann og normer, for å kaste av seg hijaben og kjøre bil. Kvinner som bor i landene på verstinglisten bryter litt etter litt med konservative roller knyttet opp til det å være kvinne. De har begynt å ta mer plass i det offentlige rom. De bryter med inngrodde stereotyper for hva som er riktig av en kvinne å gjøre, som å jobbe som journalist, politi eller politisk aktivist.

Og fordi kvinner har begynt å kreve en større del i det offentlige rom, er det en stor risiko for dem å ta. Selv om kvinner nå kan søke jobber som bryter med de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene, gjør de det ofte med livet som innsats. Tidligere i år kritiserte den pakistanske Malala Taliban for ikke å la jenter gå på skolen. Den 14 år gamle jenten gikk hardt ut mot Talibans politikk i sin aktivistiske blogg. Til tross for at jenten bare er 14 år ble hun sett på som en trussel mot Talibans kvinnesyn og ble derfor forsøkt drept med flere skudd i hodet på vei til skolen.

I Norge er det fortsatt diskriminering på arbeidsplasser og vold mot kvinner i hjemmet. Menn tjener mer enn kvinner i tilsvarende stilling og det er langt færre kvinner i topplederstillinger. Likestillingforkjempere i Norge må i årene fremover ha to tanker i bakhodet; kampen for likestilling i Norge er ikke over enda. Vi må være kritiske til nærliggende forhold, som maktfordeling og holdninger. Samtidig må vi ha blikket stødig rettet mot landene som sårt trenger forandring. Forandringen må skje innen ifra, men vi kan være aktive støttespillere.

Heltid og deltid

1mai i kristiansand Vår neste gjesteblogger er Liv-Else Kallhovd (44). Hun er for tiden nestleder i Fagforbundet Vest-Agder og brenner sterkt for kampen mot ufrivillig deltid. Liv-Else har vært tillitsvalgt på fulltid siden 1997 med ulike verv. Blant annet Hovedtillitsvalgt for Fagforbundet i Mandal kommune i 9 år og 6 år på fylket fordelt på to perioder. Tidligere har hun vært leder av Fagforbundets lokalforening i Mandal. Hun er utdannet kokk og er ei dame med godt humør og brennende engasjement.

God lesing

---------------------------------------------

Deltidsproblematikk har hvert et tema i mange år nå uten at det skjer de store endringene i antall deltidsansatte i Norge. Hvorfor er det slik?

La oss først slå fast at deltid er et kvinnefenomen. Hvis vi sammenligner skift og turnus så er det stort sett bare hele stillinger i skiftbransjen mens det er mest deltid i turnusbransjen og skift brukes mest i mannsdominerte yrker (industri) mens turnus brukes i kvinnedominerte yrker (helsesektoren). Ser vi på varehandelen er det markante forskjeller på stillingstørrelser om du jobber med handel som er mest mannsdominert (clas olson, byggvare) eller mest kvinnedominert (mat, klær).

Hva er det da som påvirker stillingstørrelsen hvis det ikke type arbeid?

Historisk sett skulle mannen fø kvinnen og familien sin, ergo måtte han jobbe full tid og har dermed en tradisjon for det. Alt annet enn en fulltidsjobb for en mann virker unaturlig. De er fostret opp med at de skal ut i arbeidslivet etter endt skolegang.

Min generasjon kvinner er vokst opp med mødre som var hjemmeværende når vi var små og som fikk seg en deltidsjobb for å tjene litt lommepenger når barna ble litt større. Er dette noe vi har tatt med oss som en naturlig måte å tenke på? Ønsker vi innerst inne ikke å jobbe full tid hvis vi har en mann som kan fø oss? Synes vi det er kjekt å være hjemme å stelle hus, hjem og barn fremfor å gå på jobb? Er det disse signalene vi bevisst eller ubevisst gir jentene i oppveksten? Finn deg en mann og jobb bare litt slik at du har dine egne penger til eget bruk.

Hva da med dem som vil og trenger en fulltidsjobb for å leve? Hvordan skal en ung nyutdannet jente få lån til å kjøpe seg hus/ leilighet hvis hun blir ansatt i 20 % stilling fast? Hva med den nyskilte småbarnsmoren som trenger 100 % inntekt for å fø seg selv og sine barn?

Hvem er det som må bære byrdene i dette samfunnet? Hva betyr deltidsarbeid for samfunnet som helhet? Er det bare greit eller er der noen utfordringer her som vi ikke tenker på?

Hva med grunntanken i vår velferdsstat, yt etter evne og få etter behov? Betyr det at alle arbeidsføre faktisk må yte 100 % i arbeidslivet vårt for at vi kan tilby de tjenester vi forventer at samfunnet skal gi oss? Er det egoistisk å prioritere å være hjemme mens barna er små og ikke yte tilbake til samfunnet? Eller er det å tenke langsiktig på den oppvoksende generasjon og spare samfunnet for utgifter til barnehageplass? Hva med at vi trenger arbeidskraften deres, de som velger å være hjemme? For å ta oss av de syke og eldre.

Hva med kvinners selvstendighet i dette perspektiv? Ønsker vi både i pose og sekk? En mann som før oss så lenge det passer oss og så muligheten, for ikke å snakke om rettigheten til et eget selvstendig liv når det måtte passe oss? For tallenes tale er tydelige, vi kan ikke forvente å være gift med samme mann gjennom et helt liv lenger. Hva da når vi blir skilt? Hvem skal fø oss da? Skal det stå en og annen 100 % stilling til de som havner i denne situasjonen men de andre av oss skal jobbe deltid for det passer oss? Hva med pensjonisttilværelsen vår? Mennene lever fortsatt gjennomsnittlig kortere enn oss, kan vi leve av vår egen pensjon?

Det er utrolig mange dilemmaer rundt dette med deltid og det er en mye større utfordring enn bare her og nå. Ikke minst påvirker deltidsansettelser kvaliteten på tilbudet vi gir til våre kunder/ pasienter. Hvor ofte har dere vært i en butikk og spurt en ansatt om noe som svarer; det vet jeg ikke jeg er her bare en dag i uken? Eller en pleier som ikke kjenner pasienten sin for det er 3 uker siden sist hun var på jobb?

Hvem bestemmer at i skiftbransjen så jobber de annen hver helg mens i turnusbransjen jobber det 3hver? Vi kunne blitt kvitt hele deltidsproblematikken i turnusbransjen hvis vi gikk tilbake til å jobbe 2hver helg.

Hvem bestemmer at på Hennes og Maurits må de jobbe deltid mens på Clas Olsons kan de jobbe full tid når begge butikkene er på samme senter og har samme åpningstider?

Jeg undres over alt sinne og all engstelse.

imageVår neste gjesteblogger er Agnete Kjellin (62) år og som bor på Skjernøy i Mandal. Agnete har i mange år vært opptatt av kvinnens plass i historien, man må kjenne noe til den for å forstå kvinners situasjon i dag. Hun er engasjert og en inspirende dame med stor kunnskap. Hun er leder av tre museer i Kristiansand, og har en utdannelse innen ledelse og markedsføring. Agnete har også vært landsleder for Norgesunionen av soroptimister, en nettverks organisasjon for yrkeskvinner.

God lesing

................

I går, lørdag 9. februar, leste jeg et sjokkerende innlegg i Fædrelandsvennen skrevet av Sven Egil Omdal. Overskriften var ”Da er du en mann”. Det handlet om grov verbal trakasering av kvinner i det offentlige rom, og jeg tenkte ”Tar det aldri slutt?” I 1854 fikk kvinner arverett på lik linje med menn, i 1864 ble ugifte kvinner gjort myndige og i 1888 var det de gifte kvinnens tur. De fikk da rett til å disponere sin egen formue. Dette var ikke gavepakker til kvinnene.

I minst 160 år har kvinner steg for steg krevd sin rettmessige plass der meninger blir diskutert og vedtak blir fattet. I 2013 skaper det fremdeles engstelse og virker provoserende. Underlig. Hva er grunnen til at holdninger arves i en tid da det er en selvfølge at kvinner deltar i alle sider av samfunnslivet?

Da et utvalg av kvinnene i Norge fikk stemmerett ved kommunevalget i 1901, var det første steget på veien mot allmenn stemmerett som ble innført i 1913. Tro ikke at veien den gang var dekket med roser og at kvinnene ble båret fram på entusiasmens vinger. De slet! Mot fordommer, engstelse, nedarvede holdninger og et lovverk som favoriserte mannen. I Lindesnes Avis i Mandal ble det i anledning kommunevalget i 1901 skrevet mange spydige innlegg og menn gledet seg til å se mor med stemmeseddelen i hånden.

Men kvinnene ga seg ikke. Jeg har mange ganger følt stor ydmykhet og beundring for de kvinnene som gikk foran, som ikke banet seg vei, men med kraften til en bulldoser brøytet seg vei inn i det norske samfunnsliv. De tålte mobbing, skjellsord, tålte å bli nedverdiget og undervurdert, men de ga seg ikke.

Og jeg forstår at det måtte være sånn. Alle er redde for endringer, og jeg forstår at menn den gang var redde for å miste posisjoner og herredømme over områder der de hadde vært enerådende siden Adam. Men det som skjer i dag, i 2013, har jeg ingen forståelse for. Sven Egil Omdal skriver i artikkelen sin at mengden av slibrige innlegg fra menn er så mange at kvinner kan begynne å trekke noen generelle slutninger. Selvfølgelig gjør vi det, på et urettferdig grunnlag. Selvfølgelig blir vi reddere. Men så kommer undringen, hvorfor tar ikke menn til motmæle, hvorfor roper de ikke ut ”Det er ikke slik vi er”. Kvinneopprør i Norge i minst 160 år er lenge, altfor lenge. Det vitner om en tålmodighet som er av det underdanige og det saktmodige slaget. En nedarvet holdning og usikkerhet hos kvinner i forhold til egen rolle?

Jeg undres.