LO

Lik lønn for likt arbeid – eller kanskje ikke….?

1039812_606018472750726_669145855_oMen hvorfor reageres det så kraftig på ulik behandling av jenter og gutter på skoletur når forskjellene forholdsvis stilltiende aksepteres i arbeidslivet?» skriver vår neste gjesteblogger Runa Bolstad Laume. Runa er oppvokst og bosatt på Lørenskog. Hun er engasjert i lokalpolitikken i Lørenskog for AP og brenner særlig for fagligpolitisk samarbeid og likestilling. Det er i arbeidslivet de viktigste likestillings – og diskrimineringsslagene vil stå framover. Runa jobber i Norsk Revmatikerforbund som fylkessekretær i Oslo og Akershus og skal snart begynne i Handel og Kontor, avdeling Oslo og Akershus.

Vi ønsker Runa lykke til i en ny og spennende jobb.

God lesing

 

Lik lønn for likt arbeid – eller kanskje ikke….?

Likestillingen i Norge har beveget seg i riktig retning, nemlig fremover. Det kan vi takke modige og framsynte mennesker for. Full barnehagedekning er viktig faktor for høy yrkesdeltakelse og at kvinner er synlige i det offentlige rom. Men kan vi slå oss til ro og si at vi er i mål?

Mange av oss har tatt både foreldre- og samfunnsansvar ved å delta på foreldremøter i skolens regi. Et klassisk tema som blir diskutert er; hvor mye penger skal de håpefulle få lov til å ha med seg på klassetur, leirskole og på kino osv? Det har vært vitner til både lange, traurige og fastlåste diskusjoner rundt det temaet, helt til en pappa foreslo: ”vi sender med jentene 85 kroner og guttene 100 kroner!”Det ble oppstandelse blant resten av foreldrene! Urettferdig, teit og hvorfor det? var utsagn som med stort engasjement og høy temperatur ble slynget ut i rommet. Men hvorfor reageres det så kraftig på ulik behandling av jenter og gutter på skoletur når forskjellene forholdsvis stilltiende aksepteres i arbeidslivet?

Likestillings- og diskrimineringsombudet fastslår i rapporten Saldo at det slett ikke er lik lønn for likt arbeid. Tvert i mot er det slik at kvinner tjener mindre enn sine mannlige kolleger uten objektiv grunn. Aller dårligst ut kommer man i privat sektor hvor kvinner tjener 85 % av menn sin lønn i samme type stilling. Lønnsforskjellen på 15 % har vært så å si uendret de siste 15 årene. Legger du til utdannelse og lederansvar blir forskjellene, mot alle sunn fornuft, enda større. Kvinnelige administrerende direktører tjener nesten 30 % mindre enn menn i samme type rolle. Og legger man til opprinnelse fra et annet land (bortsett fra Sverige) befinner man seg aller lavest på lønnsstigen.

Konsekvensen av systematisk forskjellsbehandling av kvinner og menn når det dreier som om lønn får store konsekvenser for den enkelte. Hun får mindre kjøpekraft, opparbeider seg mindre pensjonspoeng, får lavere skatteevne og blir i større grad økonomisk uselvstendig. Og når informasjon om hvilke personer som eier størst verdier i kongeriket legges ut, er det få kvinner å se på listen.

Noen argumenterer med at kvinner er for dårlige til å forhandle om lønn. Fra tid til annen er det ikke vanskelig å si seg enig i at enkelte menn prises høyere enn de fortjener og selv er såre tilfreds med det. Men å legge ansvaret for å endre samfunnsmessige strukturelle forskjeller på enkeltindivider synes jeg mildt sagt er drøyt. Politisk vilje og påvirkningskraft må til for å skape varige endringer. En dæsj med handlekraft og gjennomføringsevne skader heller ikke. Det skal det vist nok finnes rikelig av i vår nåværende regjering – eller hva barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne?

For mange av oss er det å kunne kjøre Segway i 110 på motorveien eller få større taxfreekvote på Gardermoen lite egnet som plaster på såret. Ei heller symboliserer det langt fra å bruke politisk handelkraft på de virkelig viktige sakene. Mange av oss har langt større nytte og glede av en god lønn og mulighet til å opparbeide seg pensjon og noen kroner i banken.

Tanken om likelønn bygger på en tanke om rettferdighet. Likelønn er ikke noe som kan velges bort – prinsippet er faktisk lovregulert. Derfor er kampen for likelønn fortsatt en viktig kamp å kjempe!

Glasstaket er der fortsatt

elisabethVår neste gjesteblogger er Elisabeth Haaversen, distriktssekretær i LO Vest- Agder. Elisabeth beskriver seg selv som en person sterkt opptatt av rettferdighet og med beina godt planta på jorda. Verdier hun fikk med seg hjemmenfra. Familien har et sterkt forhold både til sjøen og til politikken. Farfaren  var kaptein i utenriksfart og tross for at han var ute i årevis, var Elisabeth sin farmor aktiv i politikken, og ”kjempet” alltid for arbeidsfolk. Elisabeth satt ofte i stuen hos sine besteforeldre som liten jente, og hørte sin farmor rådføre seg med sin mann i blant annet boligpolitikk. Farmoren var en av de første kvinner i formannskapet i Kristiansand. Noe Elisabeth er stolt av! De siste 19 årene har Elisabeth vært distriktsekretær i  LO. Hennes hjertesak i alle år har vært å arbeide mot ufrivillig deltid. Den kampen har hun ført i 34 år!

Elisabeth er kjent for å være en uredd og modig stemme som tør å si ifra når det trengs! I dette innlegget tar hun oppgjør med både jantelov og de som avviser glasstaket. HØR HØR!

................................................................................................................

Glasstaket er der fortsatt! Og janteloven lever i beste velgående. Mon tro om denne "janteloven" kan ha en sammenheng med enkelte personers egen "maktsyke", og enkelte personers misunnelse?

Glasstaket er muligens ikke så synlig for enkelte i nåtiden, kan dette ha sin bakgrunn i at det er gjort flere forsøk på å polere glasset, slik at det nå er vanskeligere for enkelte å få øye på!

Det er gjort undersøkelser som viser at når menn når toppen, beundres de, mens kvinner mislikes. Dessverre mislikes de ikke bare av menn, men også i noen tilfeller av sine egne medsøstre. Noe som ofte gir seg utslag i nedsnakking, "hun må ikke tro hun er noe" (janteloven) Hos menn gir dette ofte utslag fra sjølopplevd autoritet, og da skal kvinnen” settes på plass".  Kvinner skal også settes på prøve, for å vise sin "autoritet" og styrke. Er styrken og ureddheten for stor, blir hun en trussel for eksiterende autoriteter.

Samtidig er det fortsatt slik at kvinner som oppleves som sterke og med autoritet blir oppfattet som autoritære, noe som etter manges syn, kvinner ikke skal være! Da må disse "Villrosene" lukes bort. En mannlig autoritet blir sjeldent oppfattet som autoritær, på samme måte, og blir sjeldent luket bort. Dersom menn blir luket bort, er det som oftest av ett bedrifts styre bestående i hovedsakk av menn med begrunnelse om for dårlige resultater, (økonomiske) og med en enorm etterlønn som følger vedkommende.

Det er fortsatt slik at kvinnen er den som i størst grad oppdrar barna mens de er små, og er de som fortsatt tar hovedansvaret med jobben i hjemmet. Likestillingen er kommet noe lengre i heimen, ved at far bringer og henter i barnehage, triller barnevognen, og de bidrar i noe større grad på hjemmebane. I oppdragelsen av barn er vi forskjellige, men en av tendensene for å få barna til å lytte kan bli såkalt kjefting. Når man hever stemmen til barn, lytter de som oftest. Når man kommer i tenårene, og mor kjefter, er hun bare den  "kjeftesmella".  Dette følger kvinnen på livets vei. Derfor den oppfattelsen av mor/ kvinnen som ”kjeftesmella”, og den lever i beste velgående.  I offentlighetens lys kan nevnes den første "kjeftesmellen" var Gro Harlem Brundtland, nå den siste Liv Signe Navarsete.  Men hvilke resultater dette ga, og kan gi for andre, nettopp fordi de "turte", de ga av seg selv.

Men fortsatt er det nok slik at i ledende stillinger, er menn i flertall. Dette gjelder i private, statlige og kommunale virksomheter, også det gjelder i politikken. Noe som er svært synlig i den sittende regjering.  Av 59 statssekretærer/ rådgivere er 15 av disse kvinner og 44 er menn. I 15 dep. er statsrådspostene fordelt med 6 kvinner og resten av departementene er styrt av menn.  Fortsatt er menn de som har flest posisjoner, ergo vil de utgjøre flertallet, og være de som legger størst føringer for landets politikk.

Makt mennesker ønsker å beholde sin posisjon. For å klare dette slår hersketeknikkene inn, hos kvinner så vel som hos menn. Her er vi like. Men når det kommer til utvelgelse til styrer og råd,  er fortsatt menn i flertall med styreverv. Man søker sine egne, for å beholde posisjoner.

De maktsyke kvinnene, som tenker egen posisjon, og som har fått gå i "lære", holder seg ved sin lest. Tier og samtykker med sin læremester, som igjen er en som har alliert seg, han har da samtidig med seg en kvinne (alibi ) for selv å oppnå egne fordeler. Disse kvinnene oppnår også egne ønskede posisjoner. Da er det om å gjøre å holde andre på avstand, for igjen å kunne beholde posisjoner, om enn også,- for å nå enda lengre.  De trives ganske enkelt i "gutteklubben grei". På den måten oppnår de sine egne fordeler. Dette er en menneskelig karusell med en runddans det er vanskelig å komme ut av.

Hvor er ett fullkomment demokrati, dersom ikke alles stemmer skal høres. Kvinner som menn. Hvor er ett fullkomment demokrati, dersom vi ikke kan akseptere hverandres væremåter, så lenge væremåten er med respekt ovenfor andre?

Stikkordet må være mere lojalitet ovenfor hverandre, mer opp snakking og inkludering av hverandre. Får vi dette til, må noen gi slipp på, og- ofre noe. Spørsmålet blir da: er vi villige til dette.

Ps. Det er nok enklere å stå oppå glasstaket, og - skue ned på andre, enn det å stå under glasset å forsøke å stange seg gjennom.

Kristiansand, 15. januar 2014

Elisabeth Haaversen

"Gi meg de brennende hjerter"

arbeiderkvinnene_4777836a Mamma gikk i tog og jeg dilta etter. Slik var det i mange år. Nå er det helst jeg som går i tog og mamma som danner baktroppen med småsarkastiske kommentarer, fortsatt med snert og krutt. Mamma har ikke glemt gamle paroler, men hun har overlatt til oss andre å gå i tog.

Mamma gikk i tog for at kvinner i Afrika skulle få utdanning, hun kjempet for at kvinner skulle få likelønn og at kvinner skulle få større stillinger, helst hele.

Jeg dilta med, sang sangene og veiva med flagget. Jeg beveget meg ubekymret mellom parolene. Jeg forsøkte meg en liten periode i opposisjon som seg hør og bør som tenåring, men det var vanskelig å opponere mot at jenter skulle få utdanning og like muligheter som menn. Jeg var oppdratt av sterke kvinner som i generasjoner hadde trosset kjønnsrollemønster og som hadde arbeidet hardt for å gi neste generasjon større muligheter. Jeg var oppdratt av kvinner med en utpreget sans for rettferdighet og med en tidvis plagsom trang til å uttrykke seg mye og høyt. Det ble i lengde for krevende å være passiv dilter eller i opposisjon. På et tidspunkt fikk både sanger og paroler innhold.

Arbeidersangene var så taktfaste og litt vemodige, med underliggende meninger og med verdier som appellerte både til min rettferdighetssans og troen på å gjøre det som er rett og riktig.

Mamma gikk i tog for likelønn. Jeg husker jeg tenkte på det for noen år siden da jeg stod på talerstolen til Arbeiderpartiet og argumenterte for en «likelønnspott»  En politisk styrt utvikling for å gjevne ut lønna mellom menn og kvinner. På rad og rekke kom gutta fra industrien med sin skepsis og forklarte unge, blonde meg at lønnsoppgjør var lønnsoppgjør og måtte overlates til partene i arbeidslivet. Jeg husker jeg tenkte at det var en oppgave de på ingen måte hadde lyktes med ettersom det var 20 år siden min mor hadde stått på samme talerstol og tatt til ordet for likelønn.

Nå går datteren min i tog sammen med meg og kan hende må hun stå på den samme talerstolen om 20 år til fra nå og fortelle hvordan tre generasjon kvinner har slåss samme kamp for likelønn og ennå tjener kvinner mindre enn menn…  Det er ikke slik at alle kamper er vunnet. Det finnes fortsatt paroler å gå under.

En vår preget bilder av afrikanske kvinner plakatene. Det var en smule eksotisk kan jeg huske. Det handlet om utdanning som nøkkel til utvikling. At vi rike i nord skulle bry oss med fattige kvinners utdanning var rart. Men mamma fastholdt at utdanning av kvinner ville løfte hele familier ut av fattigdom og nød. Kvinner var oversett i utviklingsarbeidet og man hadde ignorert kvinner som ressurs. Kvinner med utdanning ville kunne lese, ville kunne få arbeid, ville kunne fø seg og sin familie. Kvinner kunne skape en fremtid for seg og sitt land, å investere i kvinners utdanning var å invester i et helt lands utvikling.  Men kronargumentet til mamma var at jenter i Afrika hadde like mye verd som meg. Og ville jeg sloss for min egen rett til utdanning så skyldte jeg mine søstre i Afrika det samme. Det het solidaritet og jeg var solgt for alltid.

Det siste året har det internasjonale samfunnet vist sin vantro over Indias behandling av kvinner. Kvinner blir voldtatt og utsatt for grov vold, de mangler grunnleggende rettigheter og beskyttelse. Både Kongo, Somalia, Afghanistan er land hvor få kvinner er i arbeid og får utdanning. Fordelingen av godene i landet er ekstremt skjev mellom kjønnene. Både voldtekt brukt som våpen, æresdrap og kjønnslemlesting er eksempler på groteske handlinger som fortsatt rammer kvinner på grusomt vis. Det opprettholder undertrykking av kvinner og skaper et samfunn hvor bare noen får ta del. Utdanning gir kvinner muligheter til å bryte med gammelt tankegodt, tradisjoner og ritualer. Det gir kvinner mulighet til å ta arbeid. Utdanning gir også kvinner mulighet for å arbeide for et mer rettferdig arbeidsliv, rettigheter, beskyttelse og lønn. For med utdanning kommer kunnskap og kunnskap gir makt og makt gir innflytelse. Joda, det finnes paroler å gå under.

Mamma jobba fulltid. Men jeg husker hun opprørt og engasjert holdt lange innlegg om deltidsstillingene i helsevesenet. Det var ikke det at kvinner måtte jobbe heltid for enhver pris, men det var det faktum at mange av kvinnen jobbet så små stillinger at de ikke tjente pensjonspoeng.- Og de visste det ikke engang! Mamma så at deltidsstillingen hang sammen med lave lønninger, med lav status og med lav utdannelse.  Men hun holdt fast på at like naturlig som at kvinner skulle ha mulighet til å velge deltidsstillinger så skulle kvinner ha rett og mulighet til fulltidsstillinger.

Kampen for heltidsstillinger, gode pensjonsordninger, slaget om de krevende arbeidstidsordninger arbeidstid og »konkurransedyktig» lønn er ikke verken avklarte eller tilbakelagte kamper. De pågår.  De er gjenstand for valgkamp og det sies at just her vil man se de tydeligste skillene mellom de politiske fløyene. Kanskje du synes det er helt riktig og jobbe mer for samme lønn, og kan hende du synes at arbeidstidsordningen er for lite fleksible, du har full forståelse for hvorfor stivbente regler ødelegger for næringslivet og kan hende du synes at fagforeninger og tariffavtaler har utspilt sin rolle. Da kan du også hende du ikke vet hva du har før du mister det. Da kan det også hende at jeg kaller deg historieløs og tanketom og uten tanke for andre enn deg selv. Det er en finstemt dans mellom arbeidstakere og arbeidsgiver. Rettigheter og plikter. Det er et nøye gjennomtenkt løp som har bølget seg gjennom historien og gitt Norge et godt arbeidsliv, et arbeidsliv som stabiliserer landets økonomi og som gir de enkelte muligheter til å regulere forholdet mellom arbeid og famile/fritid. Et finstemt forhold som gjør at det er mulig for så mange å delta i arbeidslivet, som gjør det mulig for så mange kvinner å delta i arbeidslivet og som kan inkludere alle i arbeidslivet i ulike faser av livet. Et arbeidsliv som gir mulighet til å skape og å dele. Tro ikke at man kan fjerne eller endre på enkelt forhold i dette arbeidslivet uten at det får konsekvenser. Tro ikke at et godt arbeidsliv kom av seg selv. Det finnes fortsatt paroler å gå under.

Jeg elsket arbeidersangene og de fremkaller fortsatt gåsehud og tårer i øyekroken. Å stå midt i en arbeidersang er som å stå midt i historien. Det er som å strekke armene ut og la fingertuppene i den ene enden berøre historien og den andre siden berøre fremtiden.

Men først og fremst er arbeidersangene et uttrykk for felleskap, solidaritet og rettferdighet. Det er å holde fast på det som er rett og riktig og som gavner noe mer enn meg selv. 1.mai er kanskje ikke noe de fleste har et sterkt forhold til lenger, men det finnes fortsatt paroler å gå under. Kanskje for lokalsamfunnet ditt, kanskje for samfunnsutviklingen, kanskje i internasjonal solidaritet.

Jeg nynner på den vakreste av alle arbeidersangene. Og minner meg på at det finnes saker større enn meg selv, viktige og riktige, og det gjelder å holde fast på dem, men også å gi dem videre. God 1. mai! Anne & Hanne

«Gi mig de rene og ranke, de faste og sterke menn, de som har tolmod og vilje og aldri i livet går hen og selger min store tanke, men kjemper til døden for den.

Gi mig de kolde og kloke, som kjenner min virkelighet. Bedre enn mange som sier de tror, trenger jeg nogen som vet. Intet er mere som skrift i sand enn løfter om kjærlighet.

Gi mig de bitre og steile, som ikke har frykt i sitt blikk. Gi mig de gudløse stolte, som ikke har trang til mystikk, men dristig vil skape sin himmel her efter sin egen skikk.

Gi mig de brennende hjerter, som aldri gir tapt for tvil, som aldri kan kues av mismot og trues av sorger til hvil, men møter hver seier, hvert nederlag med det samme usårlige smil.

Ja gi mig de beste blandt dere, og jeg skal gi dere alt. Ingen kan vite før seiren er min hvor meget det virkelig gjaldt. Kan hende det gjelder å redde vår jord. De beste blandt dere er kalt.»

( Rudolf Nielsen)

Hver femte norske arbeidsgiver er kriminell. Eller bare uvitende?

Vår neste gjesteblogger er Helene M. Knutsen. Glajenta Helene kommer opprinnelig fra Trondheim og Oslo og rundt omkring (omflakkende barndom takket være en far i forsvaret), nå mer eller mindre bofast i Mandal. For tiden ansatt som frivillighetskoordinator i Kreftforeningen og vordende tvillingmor. Har tidligere jobbet som prosjektleder ved Ungdom & Fritid med ansvar for gjennomføring av det største landsomfattende kompetanseløftet blant ansatte innenfor fritidssektoren. Har også arbeidserfaring fra blant annet barnehage, arbeid med rusmisbrukere gjennom Kirkens Bymisjon, restaurantbransjen, og har flere kortere prosjektengasjement bak seg innenfor organisasjoner som Røde Kors og Amnesty International. Har i tillegg engasjert seg sterkt i diverse frivillige verv og engasjement, spesielt innenfor arbeid med asylsøkere i regi av Røde Kors, og sitter nå i ungdomsutvalget i LO Vest-Agder som representant for Handel og kontor der hun deltar aktivt i blant annet LO's Sommerpatrulje. Har en brennende interesse for arbeideres rettigheter generelt, og bevisstgjøring og myndiggjøring av unge mennesker spesielt, blant annet gjennom opplysningsarbeid om rettigheter i arbeidslivet.

Vi er stolte over at Helene er gjesteblogger for oss. God lesing!

Hver femte norske arbeidsgiver er kriminell. Eller bare uvitende?

I sommer som i fjor sommer, og som i flere somre før der, var LO’s Sommerpatrulje på reisefot rundt om i Norges land for å besøke arbeidsplasser og for å opplyse unge arbeidstakere, samt deres arbeidsgivere, om plikter og rettigheter i arbeidslivet. Tall fra LO viser at det i år ble avdekt lovbrudd i hver femte bedrift sommerpatruljen rakk å besøke, og det innebærer en økning på nesten fire prosentpoeng fra i fjor. Videre ble det i Vest-Agder avdekt lovbrudd ved så mange som 26,92 % av de besøkte arbeidsplassene.

De fleste lovbruddene som Sommerpatruljen avdekker går ut på manglende eller mangelfull arbeidskontrakt, manglende utbetaling av kompensasjon for overtidsarbeid, for lang arbeidstid og manglende eller mangelfull lønnsslipp. Selv om hvert lovbrudd i seg selv stort sett er av mindre alvorlig karakter byr disse tallene likevel på en tankevekker. For hva sier egentlig disse tallene noe om?

Sier disse tallene at hver femte arbeidsgiver på landsbasis er kriminell? At over ¼ av arbeidsgivere i Vest-Agder er noen regelrette skurker som gjør det de kan for å utnytte huller i lovverk, snu på flisa og drive rovdrift på sine ansatte?

Eller sier disse tallene noe om uvitenhet? Manglende kunnskap både hos arbeidsgiver og hos arbeidstaker?

Sistnevnte hypotese er langt mindre tabloid enn den første, og jeg ville nok ikke fått en femmer av VG eller Dagbladet for å servere dem følgende overskrift: “Tall fra årets Sommerpatrulje kan si noe om at arbeidslivet i Norge er preget av manglende kunnskap om arbeidsgivers plikter overfor arbeidstaker, samt arbeidstakers rettigheter på arbeidsplassen”.

Men som førstegangs-Sommerpatrulje-deltaker selv så er det altså det inntrykket jeg sitter igjen med, og det bekrefter det inntrykket jeg satt med fra før. Folk er sulteforet på kunnskap. OPPLYSNING. Enkelt og greit. En og annen regelrett skurk finnes der også, det er ikke til å skyve under en stol, men det er ikke den profilen som matcher de fleste av arbeidsgiverne som i sommer fikk tilbakemelding om manglende oppfølging av lovverk ved deres arbeidsplasser etter besøk fra Sommerpatruljen. De har rett og slett ikke god nok innsikt i hvilke lovverk som gjelder, og hvordan man på en lovmessig og god måte kan lede sitt personale.

Det samme går for arbeidstakerne. Når Sommerpatruljen er ute og besøker arbeidsplasser er det først og fremst sommervikarer, eventuelt andre unge arbeidstakere man først og fremst ønsker å slå av en prat med. Mine erfaringer fra tidligere arbeidsliv, som innebærer flere år i restaurantbransjen samt ett skjebnesvangert år som vikar for det etter hvert så utskjelte vikarbyrået Adecco, tilsier det samme: informasjon om arbeidstakeres rettigheter er for lite tilgjengelig. Da spesielt med tanke på nye unge arbeidstakere, som dessverre alt for ofte ender opp som taperne i det norske arbeidslivet fordi de ikke er bevisste sine rettigheter. Det eneste tallet som slår antallet sommervikarer med manglende eller mangelfull arbeidskontrakt, det er antallet sommervikarer som er klare over at det faktisk er norsk lov at de skal ha en arbeidskontrakt som blant annet sier noe om arbeidstid, ansettelsesperiode, lønn etc.

For meg sier viktigheten av å være bevisst sine rettigheter i arbeidslivet, som ellers i livet, seg selv. Men for å skrive det ut i klartekst, jo flere arbeidstakere som vet hva man kan kreve fra sin arbeidsgiver, og jo flere arbeidstakere som står sammen om stille krav overfor sine arbeidsgivere, jo sterkere står man for å sikre egen trygghet i tilværelsen som arbeidstaker. Det samme gjelder også arbeidsgiverne, for jeg velger å la tvilen komme dem til gode og tenker at de aller aller fleste arbeidsgivere i Norge har ett ønske om å drifte sine virksomheter på ett lovlig vis, samt behandle sine ansatte med likeverd og respekt. Og jeg velger samtidig å tro at dersom kunnskap om lov og rett i arbeidslivet var lett tilgjengelig og overkommelig for de fleste, så ville også arbeidsgivere som arbeidstakere vist interesse for å ta til seg den gitte informasjonen.

Så hvem sitt ansvar er det egentlig? Å sørge for at kunnskap og informasjon om arbeidslivets rettigheter og plikter når ut til dem de gjelder for?

Er det statens? Fagforeningenes? Arbeidsgiverforeningenes? Foreldres? Skolens? Medias? Alles?

Uavhengig av hvem sitt ansvar det er, så er det av min oppfatning at det er viktig at ungdom opplyses før de går ut i arbeidslivet, da i form av deltidsarbeid ved siden av skolen, sommerjobber også videre. For som vi alle vet er gammel vane vond å venne, og dersom ungdom fra ett tidlig stadium venner seg til urettferdig behandling i arbeidslivet så er det ikke sikkert de vil stille spørsmålstegn ved dette senere i arbeidslivet heller. Det er viktig at ungdom forberedes på arbeidslivet, på en grundigere måte enn hva jeg selv opplevde som ungdom da det eneste jeg kan huske av såkalt “forberedelse til arbeidslivet” fra skolen var den konstante påminnelsen om at “Husk at dersom man kommer for sent på jobben så mister man den!”. For all del, punktlighet er en dyd på skolen som i arbeidslivet, men når jeg nå har vært yrkesaktiv i til sammen 15 år så ser jeg at det helt klart er en hel del andre ting jeg skulle ønske noen voksne, mer erfarne kunne ha forberedt meg på før jeg bega meg ut på et liv som yrkesaktiv.

For eksempel hadde jeg i retrospekt satt pris på om noen fortalte meg hva en fagforening er, for ikke å snakke om at arbeidsgivere allerede under ett jobbintervju ikke har lov til å true deg med oppsigelse dersom du velger å organisere deg, eller at man faktisk har krav på pause så man kan få seg en matbit når man har jobbet 12 timer i strekk, for ikke å glemme overtidsbetaling, samt at du skal ha lønn for hver time du har arbeidet inkludert opplæring. Ja, listen over urettferdig og til tider umenneskelig behandling i arbeidslivet har dessverre for min del som for så mange andre unge arbeidstakere, over årene blitt lang. Og selv om mange av disse historiene aldri kommer frem i lyset er det faktisk, og her skal blant andre Sommerpatruljen ha takk, en hel del som når nyhetsbildet. Jeg undrer meg dog over hva er det som skjer etter at nyhetsverdien på disse beretningene fra virkelighetens arbeidsliv har sunket, hvor blir det av endringene? Hvor blir det av forbedringene?

Som vi ser av tall fra LO’s Sommerpatrulje innledningsvis, så er vi alle snarere tvert i mot vitner til en forverring i norsk arbeidsliv gjort synlig av gode frivillige initiativ som LO’s Sommerpatrulje. Hvordan går vi så videre frem for å snu denne trenden?

Selv besitter jeg ikke svarene, men en god del spørsmål. Og jo flere som reiser spørsmål ved en sak, jo mer oppmerksomhet rettes i den retning, og jo bedre løsninger kan vi som samfunn komme frem til. Det er mitt ønske at politikere bevisstgjøres utfordringene i vårt arbeidsliv, og at opplysning om lov og rett i arbeidslivet settes på agendaen, da med spesielt fokus på å nå ut til nye unge arbeidstakere, for ikke å glemme arbeidsgiverne selv slik at færre og færre vil bli dømt til å spikre imaginære paller på grunn av ren og skjær uvitenhet.