Likestilling

Lik lønn for likt arbeid – eller kanskje ikke….?

1039812_606018472750726_669145855_oMen hvorfor reageres det så kraftig på ulik behandling av jenter og gutter på skoletur når forskjellene forholdsvis stilltiende aksepteres i arbeidslivet?» skriver vår neste gjesteblogger Runa Bolstad Laume. Runa er oppvokst og bosatt på Lørenskog. Hun er engasjert i lokalpolitikken i Lørenskog for AP og brenner særlig for fagligpolitisk samarbeid og likestilling. Det er i arbeidslivet de viktigste likestillings – og diskrimineringsslagene vil stå framover. Runa jobber i Norsk Revmatikerforbund som fylkessekretær i Oslo og Akershus og skal snart begynne i Handel og Kontor, avdeling Oslo og Akershus.

Vi ønsker Runa lykke til i en ny og spennende jobb.

God lesing

 

Lik lønn for likt arbeid – eller kanskje ikke….?

Likestillingen i Norge har beveget seg i riktig retning, nemlig fremover. Det kan vi takke modige og framsynte mennesker for. Full barnehagedekning er viktig faktor for høy yrkesdeltakelse og at kvinner er synlige i det offentlige rom. Men kan vi slå oss til ro og si at vi er i mål?

Mange av oss har tatt både foreldre- og samfunnsansvar ved å delta på foreldremøter i skolens regi. Et klassisk tema som blir diskutert er; hvor mye penger skal de håpefulle få lov til å ha med seg på klassetur, leirskole og på kino osv? Det har vært vitner til både lange, traurige og fastlåste diskusjoner rundt det temaet, helt til en pappa foreslo: ”vi sender med jentene 85 kroner og guttene 100 kroner!”Det ble oppstandelse blant resten av foreldrene! Urettferdig, teit og hvorfor det? var utsagn som med stort engasjement og høy temperatur ble slynget ut i rommet. Men hvorfor reageres det så kraftig på ulik behandling av jenter og gutter på skoletur når forskjellene forholdsvis stilltiende aksepteres i arbeidslivet?

Likestillings- og diskrimineringsombudet fastslår i rapporten Saldo at det slett ikke er lik lønn for likt arbeid. Tvert i mot er det slik at kvinner tjener mindre enn sine mannlige kolleger uten objektiv grunn. Aller dårligst ut kommer man i privat sektor hvor kvinner tjener 85 % av menn sin lønn i samme type stilling. Lønnsforskjellen på 15 % har vært så å si uendret de siste 15 årene. Legger du til utdannelse og lederansvar blir forskjellene, mot alle sunn fornuft, enda større. Kvinnelige administrerende direktører tjener nesten 30 % mindre enn menn i samme type rolle. Og legger man til opprinnelse fra et annet land (bortsett fra Sverige) befinner man seg aller lavest på lønnsstigen.

Konsekvensen av systematisk forskjellsbehandling av kvinner og menn når det dreier som om lønn får store konsekvenser for den enkelte. Hun får mindre kjøpekraft, opparbeider seg mindre pensjonspoeng, får lavere skatteevne og blir i større grad økonomisk uselvstendig. Og når informasjon om hvilke personer som eier størst verdier i kongeriket legges ut, er det få kvinner å se på listen.

Noen argumenterer med at kvinner er for dårlige til å forhandle om lønn. Fra tid til annen er det ikke vanskelig å si seg enig i at enkelte menn prises høyere enn de fortjener og selv er såre tilfreds med det. Men å legge ansvaret for å endre samfunnsmessige strukturelle forskjeller på enkeltindivider synes jeg mildt sagt er drøyt. Politisk vilje og påvirkningskraft må til for å skape varige endringer. En dæsj med handlekraft og gjennomføringsevne skader heller ikke. Det skal det vist nok finnes rikelig av i vår nåværende regjering – eller hva barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne?

For mange av oss er det å kunne kjøre Segway i 110 på motorveien eller få større taxfreekvote på Gardermoen lite egnet som plaster på såret. Ei heller symboliserer det langt fra å bruke politisk handelkraft på de virkelig viktige sakene. Mange av oss har langt større nytte og glede av en god lønn og mulighet til å opparbeide seg pensjon og noen kroner i banken.

Tanken om likelønn bygger på en tanke om rettferdighet. Likelønn er ikke noe som kan velges bort – prinsippet er faktisk lovregulert. Derfor er kampen for likelønn fortsatt en viktig kamp å kjempe!

Straffenivå i overgrepssaker og signaleffekt

20140510-124456.jpg

Anna Kathrine blogger og skriver spalter for Bergensavisen. Hun er medlem i Kvinneaktivistene og Nei til EU. I 2013 trakk hun seg som kvinnepolitisk leder i Rødt og meldte seg ut av partiet. Nå har hun meldt seg inn i SV, og tenker å fortsette med sitt politiske engasjement der. Straffenivå i overgrepssaker og signaleffekt 19. juni vil det i Oslo, Bergen og en rekke andre norske byer arrangeres Løvetannmarsj. Togenes deltakere vil belyse at det er behov for å styrke rettsvernet for overgrepsutsatte barn.

Når man snakker om rettsvern, så snakker man om en rekke faktorer. Man snakker om at overgrepsutsatte skal blir ivaretatt godt nok uansett om de velger å anmelde eller ei. Man snakker om at det for eksistere gode nok hjelpetiltak for dem. Man snakker også om at domstolene må være sitt ansvar bevisst når de deler ut straffer til overgripere.

Prevensjonsteori Rettssystemets ide om å straffe antisosiale mennesker, stammer fra opplysningstiden og 1700-tallet. Den ene teorigruppen kaller gjengjeldelsesteoretikere, den andre prevensjonsteoretikere. Kort oppsummert består skillet mellom straff fordi det er begått en straffbar handling, og straff for å hindre straffbare handlinger.

Gjengjeldelsesfilosofi står 400 år etter opplysningstiden ikke så høyt i kurs i dagens samfunn. Hevn og hat er likevel så destruktive krefter. Da er det bedre å dele ut straff for å avskrekke. Om det finnes bedre metoder enn avskrekking? Jo da. Det finnes forebyggende tiltak som obligatorisk barneskoleundervisning om vold, overgrep og respekt for enkeltpersoners grenser. Det finnes også andre tiltak som kan føre til færre overgrep. Men i de saker hvor skaden allerede har skjedd, kan man ikke snakke om forebygging. Da må man reparere. Statuere. Og signalisere.

Overgrep flest blir henlagt Statistikker taler sitt tydelige språk. Anmeldte overgrep flest blir henlagt. De få sakene som ender opp i rettssaler, frikjenner ofte den tiltalte. Eller gir den tiltalte svært lav straff. Krise- og traumesentre blir lagt ned. Da snakker man verken om reparering, statuering eller signaleffekt. Da snakker man kun om å pulverisere det ansvaret som ligger på hver overgriper. Det er fritt frem, og de overgrepsutsatte får ikke det vernet de har krav på. De blir overlatt til seg selv.

Vi som går i Løvetannmarsj er lei av at det er sånn, men vi er ikke en mobb med høygafler som roper for å se blod. Vi er ikke umennesker som ikke evner å se at overgripere ofte selv har opplevd overgrep. Vi vil bare at den som utsettes for overgrepet skal ha minst like godt rettsvern som overgriperen. Vi vil bare at det skal ødelegges færre menneskeliv. Og sist men ikke minst, ønsker vi å bli tatt på alvor.

Anna Kathrine Eltvik Medlem i SV og Kvinneaktivistene

Kvinners rett til å bestemme over sin egen kropp

20140124-122127.jpg

Helsedepartementet sendte ut høringsnotat om et lovforslag om at kommuner kan inngå avtale om reservasjon med fastleger som ikke ønsker å henvise kvinner til abort. Høringsforslaget legger opp til endringer om at hver enkelt kommune selv skal avgjøre om kommunen vil inngå avtaler med fastleger om reservasjon mot henvisning til abort. I Fedrelandsvennen (22.jan) kunne jeg lese at kommuneoverlegen i Åseral sier at hun nekter å sette sprial på pasientene. Hun mener det er et abortmiddel og derfor strider med hennes religiøse syn (Sitat Fvn, 22. jan 2014). Hun setter sine personlige syn foran pasienten og kvinner som er i en sårbar situasjon når hun nekter å henvise til abort eller å sette inn f.eks spiral. Det er en menneskerett å ha etisk samvittighet. Å være fastlege er ikke en menneskerett.

Allerede i 1913 startet den politiske kampen for kvinners rett til selvbestemt abort. I 1913 var abort ulovelig og både kvinner og den som utførte aborten risikerte fengsel. Foregangskvinnen Katti Anker Møller formulerte for første gang kravet om lovlig selvbestemt abort

Den første abortloven kom først i 1959. Loven inneholdt ingen bestemmelser om abort på sosiale indikasjoner. Loven åpnet den gang opp for at legal abort kunne utføres hvis kvinnen kunne få alvorlige fysiske eller psykiske lidelser eller hvis deres liv stod i fare. Ikke nok med det, de måtte legge saken frem for en nemd bestående av leger som satt med makt og innflytelse til å bestemme hvem som måtte fullføre svangerskaper og hvem som skulle få abort etter kriteriene ovenfor.

Nemden og systemet utløste abortkampen som en av kvinnebevegelsens store kamper på 1970-tallet. Kampen handlet om spørsmålet om hvem som skulle ta avgjørelsen – legen eller kvinnen selv. Paradokset er at det er samme kampen som kvinner står ovenfor i dag, i 2014. Etter at Helsedepartementet og den blå-blå regjeringen sendte ut høringsnotatet om reservasjoner for fastleger til å henvise kvinner til å ta abort. Paradokset er at vi nesten 40 år senere står ovenfor sammen kampen som våre søstre gjorde på 1970 tallet. Hvem skal avgjøre – kvinnen selv eller legen. Hvem skal bestemme? Kvinnen selv eller moralens vokter. Hvem skal bestemme over kvinners kropp? En fastlege med et annet grunn,-og verdisyn eller kvinnen selv som kjenner sin egen kropp, livssituasjon og følelser best?

Det blir for meg et paradoks at kvinneaksjonen for selvbestemt abort som stod sterkt på 1970-tallet, nå er dagsaktuell. Regjeringens forslag er et stort tilbakeslag i likestillingsdebatten. Det er et stort tilbakeskritt i kvinners rettigheter. Rettigheter som har blitt kjempet frem av sterke kvinnestemmer. Rettigheter som gjør at kvinner kan bestemme over sin egen kropp og ta sine egne valg.

Det er med stolthet jeg kan si at jeg hører til et parti som har kjempet for selvbestemt abort i flere ti år. Allerede i 1969 ble det programfestet på landsmøtet. Den kampen ga igjen åpning for loven som ble vedtatt i 1975, hvor det ble åpnet for at vilkårene for abort også skulle gjelde sosiale hensyn. Den ga også helsepersonell muligheten til å nekte å utføre abort av etiske og samvittighetshensyn. Først tre år senere i 1978 ble loven om selvbestemt abort vedtatt

Abortloven av 1975 gir allerede reservasjonsrett for sykehuspersonell fra å utføre eller delta i abortinngrep. Helsedepartementets høringsnotat går langt utover det som ligger i abortloven. Den gir en fastlege mulighet til å reservere seg fra å skrive under på en ”begjæring om svangerskapsavbrudd”. Fra kvinners og pasientens ståsted er det en belastning om å bli henvist til en annen lege. Jeg har ennå ikke møtt en eneste kvinne som tar lett på å gjennomføre abort. Det er en sårbar og følelsesmessig situasjon. Tillitsforholdet mellom pasient og fastlege vil svekkes om fastleger får reservasjonsrett og nekter å sette inn for eksempel spiral fordi de har andre personlige motiver. Slik som kommuneoverlegen i Åseral har. Høringsforslaget skaper utrygghet for kvinner i en sårbar situasjon, og det skaper flere ledd i en allerede krevende prosess. Det å bli henvist til en annen lege fordi en egen fastlege har reservert seg mot å henvise til abort skaper utrygghet.

Det er ikke til å legge skjul på at Høyre svikter kvinnene. Erna Solberg og Høyres slagord ”Nye ideer, bedre løsninger” er verken nye eller bedre. Ideen hennes regjering løfter frem var aktuell i 1975. Bedre løsning er det heller ikke når en setter kvinners hensyn til side.

Nå må landets kommunestyrer stå opp og si nei til at fastleger kan reservere seg mot å henvise til abort.

Det handler om likestilling, det handler om at kvinner i en sårbar situasjon skal møtes med respekt, uavhengig av hvilke valg de tar. De skal ikke møte moralens vokter. De skal få den hjelp de trenger, uten at legens egne moralske og etiske prinsipper skal bli en ekstra belastning for kvinner.

VI lever i 2014, men fortsatt er kvinnesaken fra 1970 tallet ”Folkeaksjon for selvbestemtabort” dagsaktuell. Vi trenger å se fremover, ikke bakover.

Anne & Hanne

Nye ideer, bedre løsninger

stortingetValgkampen 2013 handlet var et retningsvalg. Et valg mellom velferdsgoder eller skattekutt. Et valg om verdier. I hele valgkampen snakket høyresiden om nye ideer og bedre løsninger. De har til og med snakket om nye boller.  Og folket lot seg inspirere, nå får vi nye løsninger. Men hva får vi egentlig? Hva er det nye Norge?

Jeg forventer endringer i det nye Norge. Gjennom hele valgkampen ble jeg møtt med at folk ønsker forandring. De var lei av Jens. De vil ha noe ”nytt”. Til og med noen av mine nære, ikke politiske venner, har sagt at ”mi må ha noe nytt nå”. Hva er det de får?

Hvor skal jeg begynne?

Nå går vi inn i en bompenge fri periode. Veibygging kan skje uten at billistene må ta regninger. Nå blir det slutt på bompenger, det kommer firefeltsvei i hele landet, og jeg regner med at det skjer i denne perioden. Sørlandet gleder seg spesielt mye til den firefelts veien til Stavanger. Og så blir det skattekutt. Det utgjør muligens ca 160 kr for meg. Tusen takk, Erna, Siv, Trine og Knut Arild. For det kan jeg kjøpe vin brennevin på butikken og ta meg en liten fest! I tillegg så skal det kuttes mellom 25-100 milliarder kroner i skattelette til folk flest. For mens den rødgrønne regjeringen ønsket videre satsing på velferdstilbud, så ønsker høyresiden skattekutt. Muligens ikke en ny ide fra høyresiden, men det vil definitivt kreve nye løsninger i forhold til dagens velferdsløsninger. Når det gjelder justisfeltet så har høyresiden nok en gang nye ideer og bedre løsninger for folk flest. Dere har lovt folk flest handlekraft. Soningskøene skal dere få bort på en-to-tre. Dere har flagget løfter om at det skal etableres egne fengsler for ”ikke vestlige mennesker”. Vi må jo vite at landet vårt holder på å bli snikislamisert. Her kreves det nye løsninger.

Et helsevesen med to spor – din lommebok og det offentlige. Har du lyst har du lov til å kjøpe deg forbi. Køene skal vekk. Det er løftet dere har gitt velgerne i hele valgkampen. Jeg gleder meg til å se resultatet. Ikke nok med det, dere skal gjennomføre en omfattende helsereform. Hva en slik reform vil koste er uvisst, men i og med at dere har gitt pengene bort i skatteløfter vil jeg tro det også her virkelig er behov for en kreativ tenketank. Dere skal gi Norge et helsevesen å være stolt av. Det holder ikke for dere at det norske helsevesen under den rødgrønne regjeringen er et av verdens beste helsevesen.

I følge den kommende regjeringen har Norge lenge manglet en kunnskapsrik, velutdannet drømmelærer som kan sette karakterer fra 5.klasse. Men Høyres nye løsninger fikses det i løpet av kommende periode

Nå møtte jeg drømmelæreren lenge før Erna kom på at det var en del av nye løsniner strategien. Det beste av lat var at alle de drømmelærerene jeg har møtt var en sterk  tilhenger av fellesskolen. Fellesskolen som Erna kritiserte gjennom hele valgkampen.

Det finnes utfordringer å bryne seg på i skolen; stappfulle klasser med opptil 30 elever, barn kommer sulte til skolen og mobbing. Men de nye løsningene snakker fint lite om store klasser og forfalne skolebygg. Drømmelæren skal måles i god NPM-tradisjon. Karakterer fra 5. klasse skal innføres. Elevene skal nok en gang gjøres til et tall i et system. Faktisk så synes jeg at det direkte respektløst mot alle landets lærere og si at nå skal drømmelæreren komme. For drømmelæreren er på jobb hver dag, på hver skole i alle landets 428 kommuner.

Apropos 428 kommuner. Ingenting er mer morsomt som å lage drømmekartet over landets kommune. Men det nye med denne løsningen er at lokaldemokratiet skal settes til side og regjeringen skal tenke på et tall før nye løsninger tegnes. Bare så det er sagt, jeg ønsker meg Åseral og Sirdal for de har i motsetning til Mandal penger. Det ville gitt meg mulighet til noen nye løsninger, for å si det sånn.

I likestillingspolitikken så har dere absolutt ikke nye løsninger. De løsningene var vi ferdig med for lenge siden før dere relanserte dem igjen. Pappaene skal jobbe overtid og mammaene skal jobbe deltid. Pappaperm skal fjernes. Dere vil ha lokal kontantstøtte, slik at mammaene kan være enda lengre borte fra arbeidslivet. Det er forslag Høyre fremmet i valgkampen i 2013. 100 år etter at kvinner fikk allmenn stemmerett. Det er da ikke « nye løsninger»!

Jeg skulle ønske at jeg kunne si at jeg er stolt av det nye Norge som dere har gått til valg på i valgkampen. Det er jeg ikke.

Jeg kan love høyresiden en ting – fra nå av og frem til 2017 skal jeg jobbe hver bidige dag for at vi får et skifte om fire år.

Villroser

Anne & Hanne

Det er typisk Norsk å være god…

JelrikVår neste gjesteblogger er Jelrik Nylund-van Berkel (35 år) og småbarnspappa for to barn. Jelrik har bodd i Norge siden 2002 etter å ha bodd hele livet i Belgia. Han er opprinnelig utdannet intensivsykepleier og jobber nå med helsevurdering i et stort livsforsikringsselskap.

Ble medlem i Arbeiderpartiet i 2011 og er i dag sekretær i Asker Arbeiderparti. Han er opptatt av likestilling, helsepolitikk og skolepolitikk.

Villroser er glade for at Jelrik vil blogge for oss.

God lesing

 

 

 

Det er typisk Norsk å være god…

En fin dag i september 2011 møte jeg opp for siste gangen ved skranken til Politiets Utlendingsseksjon. Endelig skulle det bli slutt å stå i kø for å fornye min 5 års oppholdstillatelse. Jeg hadde fått gladmeldingen i posten fra UDI, om at min søknad for å bli Norsk statsborger var godkjent. Med alle papirene i hendene og et stort smil på ansiktet gikk jeg til politimannen som tok imot min Nederlandske pass og i hendene fikk jeg statsborgerbrevet og søknaden for å få Norsk pass.

‘Hvorfor i all verden valgte du å bli Norsk statsborger når du er EU-borger?’, spurte politimannen meg. Svaret var ikke vanskelig: ‘Jeg ønsket å være del av et samfunn som befolker det beste landet i verden og jeg ønsker å ha politiske rettigheter i landet som jeg bor i og har stiftet familie i’. Politimannen smilte og sa at han var godt fornøyd med svaret mitt; så fornøyd at han lovet meg at passet skulle komme veldig raskt.

På vei hjem tenkte jeg over ordene som ble sagt. Hva skiller en Norsk statsborger med en EU-borger? Hva skiller vårt samfunn med det Belgiske samfunnet, som jeg var en del av i 25 år? Er vi så gode som vi tror, her i vårt lille hjørne i nord eller er har vi et så godt selvbilde så vi ikke ser behovet for endringer og nye løsninger?

Jeg mimret tilbake til en tid da min sønn var 1,5 år. Jeg hadde lyst å reise til mine foreldre i Belgia og min kone hadde ikke fått fri fra jobben. Ingen problem, jeg kjente poden godt, visste hva slags klær han skulle ha på seg (ok jeg skal ikke skryte på meg at fargene alltid matcher men han ble i hvert fall ikke kald), visste at man risikerer å bli nedtisset av en smågutt når man åpner bleien, visste når han var sulten og hvordan man varmer mat og visste at man får en kos på slutten av dagen som premie for slitet. Logisk, ikke sant? Jeg er tross alt pappaen hans. Eller er det det?

I Belgia var det mange av mine venner som ikke kunne fatte at jeg turte å reise alene med et barn på 1,5 år. Og uten kone? Hva sa hun på at du ønsket å reise? ‘Nei, det gikk vel fint det’, svarte jeg. ‘Ja så da får du kjørt deg når du plutselig må skifte bleie’, sa de. ‘Er det ikke en vanlig del av en hverdag som småbarnsfar’, prøvde jeg å forsvare meg… For noen er det det i Belgia også, spesielt interesserte menn som ordner og styrer med stell til sine barn. Men for så mange er det ikke det. Og der kommer nøkkelen: vi har noe som vi har kjempet for i mange år, noe som regjeringen har økt og økt de siste årene, noe som opposisjonen ser like grønn og blå for som deres partifarger: Vi har fedrekvote!

En Belgisk mor har 3 måneder svangerskapspermisjon og etter 3 måneder blir en liten baby levert til en barnehage eller en dagmamma. Fedrene kan dra tilbake til sine arbeidsplasser når babyen er 10 dager gammel. Når jeg forteller i Belgia at fedrene i dag har 16 uker fedrekvote, får øyene størrelsen som kaffetallerkener og åpner munnen seg. Å gi menn tidlig en liten dytt i ryggen så de må ta ut lovbestemt fedrekvote og la de få prøve å være pappa, er en av de store virvlene i ryggsøylen til verdens mest likestilte land. Det gir tidlig respekt for oppgavene en mamma kanskje senere gjør mer av enn en pappa. Det gir en unik mulighet til å knytte et nært bånd med det nyfødte barnet uten å måtte tenke på at man snylter på arbeidsgiveren eller uten å måtte trygle arbeidsgiver om å få lov til det.

Jeg blir overrasket over å se hvor konservativ en Belgisk familiedynamikk fortsatt er i 2013. Det har resultert i hete diskusjoner om forskjeller mellom Belgiske og Norske ekteskap med venner og familie. Jeg grøsser over å se Belgiske kvinner ha mange timer bak strykebrettet, lage mat, passe barn og gjøre husarbeid mens ektefellen kommer hjem og setter seg i sofaen. Det handler om gjensidig respekt, det handler ikke om å være mindre mandig men det handler om å dele på oppgavene i en travel hverdag. Og Norske menn er flinke. Vi tar barna ut på tur, vi støvsuger og vi elsker å stå på kjøkkenet. Selvfølgelig slår Gauss-kurven også inn her og er det noen som gjør mer enn andre men generelt sett er det en forskjell å se.

Tenkt at et industrialisert land som Sveits først innførte kvinnestemmeretten i visse kantoner så sent som i 1990! Da er jeg glad for våre 4 store: Camilla Collett som posisjonerte seg i den offentlige debatten i midten av 1800-tallet, Frederikke Qvam som posisjonerte seg blant viktige politikere, Gina Krog som første leder av Kvinnestemmerettsforeningen og Fernanda Nissen som jobbet for kvinnesaken. Et samfunn der medlemmer blir ulik behandlet er et urettferdig samfunn. Det er et samfunn der urettferdigheten gnager i ekteskap. At jeg må bidra mer som mann i min familie enn en mann gjorde på 1800-tallet er en innsats som viser respekt for min kone. Og et samfunn med respekt er et vellykket samfunn.

At politiske partier i 2013 begynner å diskutere over å fjerne fedrekvoten, over å øke forskjeller mellom ektefeller ved å holde kvinner hjem, over å frata kvinner rett å bestemme over egen kropp er uforståelig. Det er ikke i et slikt land jeg ville være statsborger da jeg ønsket å bli Norsk i 2011. Det er i landet jeg lever i i dag: verdens mest likestilte land med gode ordninger for menn og kvinner!

Bruk stemmeretten, menn og kvinner, for et land som setter likestilling høyt på agenda! Bruk stemmeretten, kjære kvinner og tenk hvilket privilegium dere har mot kvinner uten politiske rettigheter i mange andre land. Bruk stemmeretten så vi kan jobbe videre på den store jobben våre 4 forgangskvinner har startet!

 

 

Stem, kvinne!

Foto:scanpix/statsministerens kontor Liv Signe Navarsete er vår neste gjesteblogger. Hun kommer fra saftbygda Sogndal og var leder for Sogn og Fjordane Senterparti fra 1998- 2004. Den engasjerte sogningen overtok som leder av Senterpartiet i 2008.

Hun ble samferdelsminister i i 2005 under Stoltenbergregjeringen og i 2009 ble hun kommunalminister.

Hun har satt et sterkt preg på den rødgrønne regjeringen.

Vi er veldig stolt over å kunne presentere Kommunalminister Liv Signe Navarsete som vår gjesteblogger. Hun er en sterk og  tydelig kvinnestemme i det politiske ordskifte. I dette innlegget vektlegger hun betydning av at kvinner stemmer og tar plass i lederverv og i andre viktige posisjoner. Hun viser til at vi fortsatt har en vei å gå selv i stemmerettsåret.

Vi håper alle våre lesere tar utfordringen fra Liv Signe og ønsker dere god lesning!

..............................................................................................................

Stem, kvinne!

Den beste måten å heidre forkjemparane for stemmerett for kvinner på, er å bruke retten til å stemme ved stortingsvalet 9. september.

Rett før sommaren feira me 100 år med likeverdig rett til å stemme for kvinner og menn. Feiring med talar og fine ord er viktig og høyrer heime ein slik dag. Det aller viktigaste me kan gjere, er likevel å bruke den retten me er sikra.

Ved førre stortingsval var det 23 prosent av norske kvinner som ikkje brukte denne retten. Det er omtrent like stor del menn som ikkje stemmer.

Dette er ikkje bra nok! Me har stolte tradisjonar for deltaking og folkestyre i Noreg. Dei må me alle bidra til å halde i hevd.

Då må me stemme – og me må heie fram dei kvinnene som vil ta endå meir ansvar.

Dagens Storting har 39,6 prosent kvinner. Menn er i fleirtal.

Berre to av ti ordførarar landet rundt er kvinner. Menn er i klart fleirtal også i andre leiarverv i kommunane.

Heilt fersk statistikk frå listene til stortingsvalet i haust, viser 40,2 prosent kvinner på listene. Det er to prosentpoeng lågare enn ved førre stortingsval.

Blant dei 211 listetoppane, er 80 kvinner. Me veit at listetoppane har størst sjanse for å få viktige politiske verv. Berre 27,5 prosent av listetoppane er kvinner.

Det betyr at me framleis har ein veg å gå.

Som statsråd ansvarleg for val i Noreg, er eg oppteken av å informere om valordninga. Om kvar me kan stemme, når me kan stemme og korleis me skal stemme.

Kven du stemmer på, det er opp til deg.

Men hugs: Brukar ikkje du din rett til å stemme, er det andre som bestemmer for deg.

Stemmerettsjubileet - vi har mye å feire!

Turid Lilleheie - Tjenestemannsbladet (2)På selveste stemmerettsdagen er vi stolt over å kunne presentere Turid Lilleheie som gjesteblogger. Turid var leder av NTL( Norsk tjenestemannslag) i perioden 1998-2010.  I LO var hun særlig opptatt av å løfte de lavest lønnede kvinnene i privat sektor, sikre heltid til kvinnene i omsorgsyrker og heve lønnen til kvinnedominerte grupper i offentlig sektor.

I dag er Turid styreleder av Progressiv som en tenketank som er trygt forankret på sentrum-venstresiden, internasjonalt orientert og som er en møteplass på tvers av parti- og organisasjonsgrenser.

Turid deler dette innlegget med oss samtidig som det også publiseres på progressiv.no og radikalportal.no

Villrosene ønsker dere alle en god stemmerettsdag!

..............................................................................................................

Den 11. juni er det 100 år siden kvinner i Norge fikk allmenn stemmerett på lik linje med menn. 100 år etterpå har vi har mye vi kan feire.

Vi har mye å takke kvinner som Gina Krogh og Fernanda Nissen for. Også Camilla Collett og Fredrikke Marie Quam var viktige bidragsytere i kvinnekampen for 100 år siden og for at kvinnene i Norge fikk stemmeretten i 1913. Disse kvinnene gikk i bresjen for likestilling, likeverd og stemmerett i en tid da mannsherredømmet var sterkt. Disse kvinnene feirer vi i år.

Feirer politisk aktive kvinner

Vi feirer ikke bare at det er 100 år siden norske kvinner fikk stemmerett. (www.stemmerettsjubileet.no) Vi feirer ikke bare at vi har stemmerett og bruker denne retten. Vi feirer at vi kvinner er politisk aktive, og setter vårt preg på samfunnsutviklingen. (http://kvinnesak.no)

Feirer velferdsstaten

Vi feirer at vi har en velferdsstat med velferdsordninger som gir enkeltmennesker frihet, frihet til å velge barn, familie og arbeid. Mor og far kan kombinere jobb og omsorgsansvar. Vi feirer at vi har verdens beste foreldrepermisjon, at vi har delt foreldrepermisjon, og at fedre har egne permisjonsrettigheter. Far er ikke lenger avhengig av arbeidsgivers velvillighet for å få permisjon.

Alt dette feirer vi i et likestillingsperspektiv. Vi feirer at kvinner har mulighet til å være i lønnet arbeid og at kvinner kan være økonomisk selvstendige. Vi feirer at bare Island har høyere deltakelse av mødre i arbeidslivet. Vi feirer at ikke far alene har ansvar for inntekt og økonomi.

Feirer barnehagedekning og abort

Vi feirer at vi har full barnehagedekning (takk til Kristin Halvorsen). Vi feirer at alle har råd til å ha barn i barnehage og i skolefritidsordninger.

Vi feirer at vi har selvbestemt abort. Vi feirer at det er kvinnen selv (eventuelt sammen med barnefaren), som skal avgjøre om det er forsvarlig å gjennomføre svangerskapet. Vi feirer at det ikke er politisk oppnevnte personer i en nemnd som skal ta denne avgjørelsen på vegne av kvinnen og familien.

Feirer kampen for likelønn

Så feirer vi at vi er på vei når det gjelder likelønn. Vi feirer at regjeringen satte ned en likelønnskommisjon – og likelønnsspørsmålet kom på dagsorden. Nå er likelønn et viktig satsingsområde innenfor de fleste tariffområder. Spesielt må partene i staten ha honnør for jobben som er gjort. Og æres alle som æres bør, også fornyingsminister Rigmor Aasrud har vært en viktig bidragsyter i dette arbeidet.

Og forhåpentlig kan vi etter hvert også feire at kvinnedominerte yrker får status og lønn tilsvarende mannsominerte yrker.

Feirer retten til heltid

Forhåpentlig kan vi også snart feire at heltid blir en rettighet. Den sittende regjering vil lovfeste retten til heltid. Vi kan da feire at ikke arbeidsgiver skal ha råderett over hvorvidt kvinner skal få jobbe heltid eller deltid. Kampen om heltid er også kamp for likelønn. Mødre som jobber heltid er ikke dårlige mødre. I tillegg til å ta medansvar for barn, hus og hjem tar de også ansvar for egen økonomi og barnas økonomi og levestandard.

Feirer et feminint land

Jeg våger påstanden om at de aller fleste menn er fornøyd med å bo i et land, som den internasjonalt kjente professor Geert Hofsted har karakterisert som et av verdens mest feminine. Menn er glade for å ha mulighet til å få sin del av foreldrepermisjonen.

Stemmerettsjubileet – vi har mye å feire

Den 11. juni er det 100 år siden kvinner i Norge fikk allmenn stemmerett på lik linje med menn. 100 år etterpå har vi har mye vi kan feire.

Vi har mye å takke kvinner som Gina Krogh og Fernanda Nissen for. Også Camilla Collett og Fredrikke Marie Quam var viktige bidragsytere i kvinnekampen for 100 år siden og for at kvinnene i Norge fikk stemmeretten i 1913. Disse kvinnene gikk i bresjen for likestilling, likeverd og stemmerett i en tid da mannsherredømmet var sterkt. Disse kvinnene feirer vi i år.

Feirer politisk aktive kvinner

Vi feirer ikke bare at det er 100 år siden norske kvinner fikk stemmerett. (www.stemmerettsjubileet.no) Vi feirer ikke bare at vi har stemmerett og bruker denne retten. Vi feirer at vi kvinner er politisk aktive, og setter vårt preg på samfunnsutviklingen. (http://kvinnesak.no)

Feirer velferdsstaten

Vi feirer at vi har en velferdsstat med velferdsordninger som gir enkeltmennesker frihet, frihet til å velge barn, familie og arbeid. Mor og far kan kombinere jobb og omsorgsansvar. Vi feirer at vi har verdens beste foreldrepermisjon, at vi har delt foreldrepermisjon, og at fedre har egne permisjonsrettigheter. Far er ikke lenger avhengig av arbeidsgivers velvillighet for å få permisjon.

Alt dette feirer vi i et likestillingsperspektiv. Vi feirer at kvinner har mulighet til å være i lønnet arbeid og at kvinner kan være økonomisk selvstendige. Vi feirer at bare Island har høyere deltakelse av mødre i arbeidslivet. Vi feirer at ikke far alene har ansvar for inntekt og økonomi.

Feirer barnehagedekning og abort

Vi feirer at vi har full barnehagedekning (takk til Kristin Halvorsen). Vi feirer at alle har råd til å ha barn i barnehage og i skolefritidsordninger.

Vi feirer at vi har selvbestemt abort. Vi feirer at det er kvinnen selv (eventuelt sammen med barnefaren), som skal avgjøre om det er forsvarlig å gjennomføre svangerskapet. Vi feirer at det ikke er politisk oppnevnte personer i en nemnd som skal ta denne avgjørelsen på vegne av kvinnen og familien.

Feirer kampen for likelønn

Så feirer vi at vi er på vei når det gjelder likelønn. Vi feirer at regjeringen satte ned en likelønnskommisjon – og likelønnsspørsmålet kom på dagsorden. Nå er likelønn et viktig satsingsområde innenfor de fleste tariffområder. Spesielt må partene i staten ha honnør for jobben som er gjort. Og æres alle som æres bør, også fornyingsminister Rigmor Aasrud har vært en viktig bidragsyter i dette arbeidet.

Og forhåpentlig kan vi etter hvert også feire at kvinnedominerte yrker får status og lønn tilsvarende mannsominerte yrker.

Feirer retten til heltid

Forhåpentlig kan vi også snart feire at heltid blir en rettighet. Den sittende regjering vil lovfeste retten til heltid. Vi kan da feire at ikke arbeidsgiver skal ha råderett over hvorvidt kvinner skal få jobbe heltid eller deltid. Kampen om heltid er også kamp for likelønn. Mødre som jobber heltid er ikke dårlige mødre. I tillegg til å ta medansvar for barn, hus og hjem tar de også ansvar for egen økonomi og barnas økonomi og levestandard.

Feirer et feminint land

Jeg våger påstanden om at de aller fleste menn er fornøyd med å bo i et land, som den internasjonalt kjente professor Geert Hofsted har karakterisert som et av verdens mest feminine. Menn er glade for å ha mulighet til å få sin del av foreldrepermisjonen, og de er fornøyde med at de ikke alene må ta ansvar for familiens inntekt. Dette er en del av en den norske velferdsmodellen.

Men kampen fortsetter

Selvbestemt abort, full barnehagedekning og fødselspermisjon med fedrekvote er ikke rettigheter vi har vunnet en gang for alle. Den politiske debatten i 2013 har vist oss at vi fortsatt må kjempe for å beholde disse rettighetene.

Abortdebatten var et hett tema under Høyres landsmøte. Høyresiden vil fjerne fedrekvoten i fødselspermisjonen. En eventuell borgerlig regjering kan komme til å øke barnehagesatsene. Høyresiden vil heller ikke sikre arbeidstakeres (les kvinners) rett til heltid. Dette til tross for at deltidsstillinger er et typisk problem for kvinnedominerte arbeidsplasser.

Fortsatt vold i hjemmet

Selv om vi er kommet langt når det gjelder likestilling har vi fortsatt problemer som skal løses. Vi har store utfordringer med hensyn til vold mot kvinner. Anmeldelser av voldtekt øker, og vold i nære relasjoner er et økende problem.

Når de gjelder fordeling av posisjoner, makt og penger i næringslivet, gjenstår mye. Vi har mye å feire, men vi har også en lang vei å gå.

stemmerettsjubileumet

"Gi meg de brennende hjerter"

arbeiderkvinnene_4777836a Mamma gikk i tog og jeg dilta etter. Slik var det i mange år. Nå er det helst jeg som går i tog og mamma som danner baktroppen med småsarkastiske kommentarer, fortsatt med snert og krutt. Mamma har ikke glemt gamle paroler, men hun har overlatt til oss andre å gå i tog.

Mamma gikk i tog for at kvinner i Afrika skulle få utdanning, hun kjempet for at kvinner skulle få likelønn og at kvinner skulle få større stillinger, helst hele.

Jeg dilta med, sang sangene og veiva med flagget. Jeg beveget meg ubekymret mellom parolene. Jeg forsøkte meg en liten periode i opposisjon som seg hør og bør som tenåring, men det var vanskelig å opponere mot at jenter skulle få utdanning og like muligheter som menn. Jeg var oppdratt av sterke kvinner som i generasjoner hadde trosset kjønnsrollemønster og som hadde arbeidet hardt for å gi neste generasjon større muligheter. Jeg var oppdratt av kvinner med en utpreget sans for rettferdighet og med en tidvis plagsom trang til å uttrykke seg mye og høyt. Det ble i lengde for krevende å være passiv dilter eller i opposisjon. På et tidspunkt fikk både sanger og paroler innhold.

Arbeidersangene var så taktfaste og litt vemodige, med underliggende meninger og med verdier som appellerte både til min rettferdighetssans og troen på å gjøre det som er rett og riktig.

Mamma gikk i tog for likelønn. Jeg husker jeg tenkte på det for noen år siden da jeg stod på talerstolen til Arbeiderpartiet og argumenterte for en «likelønnspott»  En politisk styrt utvikling for å gjevne ut lønna mellom menn og kvinner. På rad og rekke kom gutta fra industrien med sin skepsis og forklarte unge, blonde meg at lønnsoppgjør var lønnsoppgjør og måtte overlates til partene i arbeidslivet. Jeg husker jeg tenkte at det var en oppgave de på ingen måte hadde lyktes med ettersom det var 20 år siden min mor hadde stått på samme talerstol og tatt til ordet for likelønn.

Nå går datteren min i tog sammen med meg og kan hende må hun stå på den samme talerstolen om 20 år til fra nå og fortelle hvordan tre generasjon kvinner har slåss samme kamp for likelønn og ennå tjener kvinner mindre enn menn…  Det er ikke slik at alle kamper er vunnet. Det finnes fortsatt paroler å gå under.

En vår preget bilder av afrikanske kvinner plakatene. Det var en smule eksotisk kan jeg huske. Det handlet om utdanning som nøkkel til utvikling. At vi rike i nord skulle bry oss med fattige kvinners utdanning var rart. Men mamma fastholdt at utdanning av kvinner ville løfte hele familier ut av fattigdom og nød. Kvinner var oversett i utviklingsarbeidet og man hadde ignorert kvinner som ressurs. Kvinner med utdanning ville kunne lese, ville kunne få arbeid, ville kunne fø seg og sin familie. Kvinner kunne skape en fremtid for seg og sitt land, å investere i kvinners utdanning var å invester i et helt lands utvikling.  Men kronargumentet til mamma var at jenter i Afrika hadde like mye verd som meg. Og ville jeg sloss for min egen rett til utdanning så skyldte jeg mine søstre i Afrika det samme. Det het solidaritet og jeg var solgt for alltid.

Det siste året har det internasjonale samfunnet vist sin vantro over Indias behandling av kvinner. Kvinner blir voldtatt og utsatt for grov vold, de mangler grunnleggende rettigheter og beskyttelse. Både Kongo, Somalia, Afghanistan er land hvor få kvinner er i arbeid og får utdanning. Fordelingen av godene i landet er ekstremt skjev mellom kjønnene. Både voldtekt brukt som våpen, æresdrap og kjønnslemlesting er eksempler på groteske handlinger som fortsatt rammer kvinner på grusomt vis. Det opprettholder undertrykking av kvinner og skaper et samfunn hvor bare noen får ta del. Utdanning gir kvinner muligheter til å bryte med gammelt tankegodt, tradisjoner og ritualer. Det gir kvinner mulighet til å ta arbeid. Utdanning gir også kvinner mulighet for å arbeide for et mer rettferdig arbeidsliv, rettigheter, beskyttelse og lønn. For med utdanning kommer kunnskap og kunnskap gir makt og makt gir innflytelse. Joda, det finnes paroler å gå under.

Mamma jobba fulltid. Men jeg husker hun opprørt og engasjert holdt lange innlegg om deltidsstillingene i helsevesenet. Det var ikke det at kvinner måtte jobbe heltid for enhver pris, men det var det faktum at mange av kvinnen jobbet så små stillinger at de ikke tjente pensjonspoeng.- Og de visste det ikke engang! Mamma så at deltidsstillingen hang sammen med lave lønninger, med lav status og med lav utdannelse.  Men hun holdt fast på at like naturlig som at kvinner skulle ha mulighet til å velge deltidsstillinger så skulle kvinner ha rett og mulighet til fulltidsstillinger.

Kampen for heltidsstillinger, gode pensjonsordninger, slaget om de krevende arbeidstidsordninger arbeidstid og »konkurransedyktig» lønn er ikke verken avklarte eller tilbakelagte kamper. De pågår.  De er gjenstand for valgkamp og det sies at just her vil man se de tydeligste skillene mellom de politiske fløyene. Kanskje du synes det er helt riktig og jobbe mer for samme lønn, og kan hende du synes at arbeidstidsordningen er for lite fleksible, du har full forståelse for hvorfor stivbente regler ødelegger for næringslivet og kan hende du synes at fagforeninger og tariffavtaler har utspilt sin rolle. Da kan du også hende du ikke vet hva du har før du mister det. Da kan det også hende at jeg kaller deg historieløs og tanketom og uten tanke for andre enn deg selv. Det er en finstemt dans mellom arbeidstakere og arbeidsgiver. Rettigheter og plikter. Det er et nøye gjennomtenkt løp som har bølget seg gjennom historien og gitt Norge et godt arbeidsliv, et arbeidsliv som stabiliserer landets økonomi og som gir de enkelte muligheter til å regulere forholdet mellom arbeid og famile/fritid. Et finstemt forhold som gjør at det er mulig for så mange å delta i arbeidslivet, som gjør det mulig for så mange kvinner å delta i arbeidslivet og som kan inkludere alle i arbeidslivet i ulike faser av livet. Et arbeidsliv som gir mulighet til å skape og å dele. Tro ikke at man kan fjerne eller endre på enkelt forhold i dette arbeidslivet uten at det får konsekvenser. Tro ikke at et godt arbeidsliv kom av seg selv. Det finnes fortsatt paroler å gå under.

Jeg elsket arbeidersangene og de fremkaller fortsatt gåsehud og tårer i øyekroken. Å stå midt i en arbeidersang er som å stå midt i historien. Det er som å strekke armene ut og la fingertuppene i den ene enden berøre historien og den andre siden berøre fremtiden.

Men først og fremst er arbeidersangene et uttrykk for felleskap, solidaritet og rettferdighet. Det er å holde fast på det som er rett og riktig og som gavner noe mer enn meg selv. 1.mai er kanskje ikke noe de fleste har et sterkt forhold til lenger, men det finnes fortsatt paroler å gå under. Kanskje for lokalsamfunnet ditt, kanskje for samfunnsutviklingen, kanskje i internasjonal solidaritet.

Jeg nynner på den vakreste av alle arbeidersangene. Og minner meg på at det finnes saker større enn meg selv, viktige og riktige, og det gjelder å holde fast på dem, men også å gi dem videre. God 1. mai! Anne & Hanne

«Gi mig de rene og ranke, de faste og sterke menn, de som har tolmod og vilje og aldri i livet går hen og selger min store tanke, men kjemper til døden for den.

Gi mig de kolde og kloke, som kjenner min virkelighet. Bedre enn mange som sier de tror, trenger jeg nogen som vet. Intet er mere som skrift i sand enn løfter om kjærlighet.

Gi mig de bitre og steile, som ikke har frykt i sitt blikk. Gi mig de gudløse stolte, som ikke har trang til mystikk, men dristig vil skape sin himmel her efter sin egen skikk.

Gi mig de brennende hjerter, som aldri gir tapt for tvil, som aldri kan kues av mismot og trues av sorger til hvil, men møter hver seier, hvert nederlag med det samme usårlige smil.

Ja gi mig de beste blandt dere, og jeg skal gi dere alt. Ingen kan vite før seiren er min hvor meget det virkelig gjaldt. Kan hende det gjelder å redde vår jord. De beste blandt dere er kalt.»

( Rudolf Nielsen)

Jente, gutt eller menneske?

Fotograf: Johanne Tunaal-Larsen Vi er stolte over å presentere vår neste gjesteblogger Camilla Dunsæd. Camilla Dunsæd er en samfunnsinteressert dr.scient med mann og tre barn. Hun jobber for tiden som rådmann i Kvinesdal, en jobb hun trives med, og er oppriktig stolt og glad over å lede en så vakker, vennlig og vågal kommune. Engasjementet for rettferdighet tar hun med inn i jobben, bl.a. ved å sette likestilling på dagsorden. Å la mennesker få rom til livsutfoldelse uavhengig av kjønn, farge, bakgrunn og lignende er en viktig verdi hun bygger sin ledelsesfilosofi på. 

God lesing!

 

 

Jente, gutt eller menneske?

Hvert menneske er unikt - ulikt alle andre. Vi har for eksempel forskjellig hårfarge, høyde, hudfarge, nasjonalitet og kjønn. Noen av ulikhetene brukes til å kategorisere mennesker – vi putter folk i bås. Ofte hører vi lettvinte uttalelser om mennesker – dansker er joviale, muslimer er kvinneundertrykkere, franskmenn er gourmeter, kvinner har et omsorgsgen som menn ikke har og lignende. Det kan være noe sant i utsagnene, men det er stor sjanse for at de ikke stemmer når vi treffer det unike enkeltmennesket.

Faren med kategorisering av mennesker er at når en karakteristikk blir gjentatt lenge nok, får den en viss grad av autoritet selv om den kanskje ikke er sann, eller bare inneholder et snev av sannhet. I neste omgang begrenser det det unike menneskets muligheter for livsutfoldelse og det fratar mennesker individualitet.

Dette innlegget har tittel, gutt, jente eller menneske, altså kategorisering av mennesker basert på kjønn. Smak på ordene guttejente og jentegutt. Guttejente er et alminnelig brukt ord, mens ordet jentegutt knapt nok eksisterer. Hva er grunnen til det? Å være maskulin kvinne har vært oppfattet som greit, det er vanskelig å hevde at feminine menn har fått samme status. Det er noen grunnleggende karakteristikker om det å være kvinne og det å være mann som gjør at ordet guttejente finnes, mens ordet jentegutt ikke finnes.

Etter min mening har kategoriseringen, basert på kjønn, ført til at mange mennesker har fått begrensede muligheter til livsutfoldelse. Jeg tror det gjelder både kvinner og menn. Min egen mormor led under at kvinner var forventet å være hjemme. Hun hadde lønnet arbeid til hun giftet seg med min morfar, da ble hun hjemmeværende. Dette ble en begrensning for henne, hun hadde så mye ulevd liv inni seg, så mye energi og kunnskap som ikke ble brukt, at det gikk sterkt utover livskvaliteten hennes. Det står for meg som så sørgelig. Kanskje av den grunn har jeg vært opptatt av at kjønn ikke må begrense menneskers muligheter til livsutfoldelse på alle livets områder.

Som rådmann er jeg opptatt av å legge til rette for at samfunnet Kvinesdal ikke skal begrense mennesker, snarere tvert i mot, la mennesker få rom til å utnytte sitt potensial. Derfor har kommunen satt likestilling på dagsorden. Kjønn skal ikke være en begrensende faktor for mennesker i Kvinesdal. Vi har bl.a. jobbet med likestilling i barnehagene. Ikke for å gjøre jenter og gutter like, men for å gi jenter og gutter like muligheter. Barnehagen skal være en arena der barn får muligheter til å trene ulike ferdigheter, de skal ikke begrenses av forventninger om hvordan de skal være som jenter og gutter. Unike barn skal få et godt selvbilde, ha muligheter for lek og utfoldelse som barn, og ikke som jente eller gutt. Det handler om å utvide handlingsrom og valgmuligheter, og la barna få velge mellom et mangfold av muligheter fremfor bare et fåtall. Vi har filmet barn og ansatte i barnehagen for å undersøke om det er forskjell på hvordan personalet møter jenter og gutter, fedre og mødre. Resultatet er klart – det er forskjeller! For eksempel brukes guttenes navn hyppigere enn jentenes navn, gutter får flere oppfølgingsspørsmål og de voksne har lengre samtaler med gutter enn med jenter. Gutter får mer oppmerksomhet fra de voksne enn jentene får. Vi har filmet vanlige barnehagesituasjoner, måltid, lek, garderobe og lignende. Det viste seg også at personalet møtte fedre og mødre forskjellig. Når far kom og hentet var det en mer spøkefull tone, det ble fortalt små historier fra barnets dag i barnehagen, mens når mor kom var det antall bleieskift og hvor mye barnet hadde spist som var det viktigste å formidle. Filmene har personalet brukt til refleksjon, slik at de kan lære av dette og møte hvert unike barn som det unike mennesket det er, og ikke la kjønnstereotypiene styre! Det handler jo dypest sett om å SE barnet dette, og kjønnsstereotypier, og andre fordommer, stenger for det gode, åpne blikket på barnet - det nysgjerrige blikket. Og alle som jobber med barn bør gjøre sitt for å åpne barnets muligheter i stedet for å stenge dem. Slik får vi barn som følger sine interesser og utnytter sine ressurser. Det gjør barnehagearbeidet mer spennende også - det er jeg sikker på! Barnehagene i Kvinesdal har hatt fokus på dette i flere år nå, og noen år etter første filming, filmet vi på nytt for å se etter endringer. Og endringer fant vi! Barna ble i mye større grad behandlet som barn, selv om det fremdeles er en del spor etter ulik behandling basert kun på kjønn.

Mitt poeng er at vår verdi som menneske ikke er avhengig av hvilket kjønn vi er, hvilken hudfarge vi har eller om vi er franske, somaliske eller norske. Vi har vår verdi som det unike enkeltmennesket vi er. Hvert enkelt menneske er en svimlende komposisjon, en unik blanding atomer, som har blitt akkurat seg selv! Vi har fått vår tilmålte tid på jorden, en tid for å leve ett liv, som ikke må begrenses av stereotypier.

Vi feirer stemmerettsjubileum i år. Dessverre er det fremdeles slik at et stort flertall av de som undertrykkes og diskrimineres i verden er kvinner. Derfor er det viktig at vi i Norge holder opp at rettigheter og plikter i samfunnet gjelder mennesker – det vil være med å bidra til at kvinner verden over får de rettigheter de har krav på og blir behandlet med den respekt de fortjener!

Ikke ta fra meg damene!

Cato Villrosene vil gratulerer alle flotte og fantastiske kvinner med dagen. For at likestillingen skal bli reell er vi helt avhengig av at menn anerkjenner viktigheten av et likestilt samfunn.  I den anledning har vi vår andre mannlige gjesteblogger, Cato Brunvand Ellingsen Cato er vernepleier og bergenser i Oslo. Han har i mange år vært ansatt og tillitsvalgt i Fellesorganisasjonen (FO), men jobber i dag med formidling av kunnskap og kompetanse i tjenestene til personer med utviklingshemning. Han er en aktiv skribent og blogger selv på vernepleieren.com.

Inkludering, likeverd, arbeidsliv og helse- og sosialarbeidere som politiske aktører er tema han er særskilt opptatt av.

Igjen, Gratulerer med dagen!

God lesning

................................................

Ikke ta fra meg damene!

Hva skal du bli når du blir stor da? Det var det alle damene spurte meg. Den unge gutten som var sommervikar i omsorgstjenestene. Damene med fast stilling (antakeligvis deltid, men det tenkte jeg ikke på da) og mange års erfaring. Den unge ambisiøse gutten svarte selvsagt ”helse- og sosialsjef”. Reaksjonen fra damene var unison: Typisk mannfolk! Mannfolk som mangler langsiktig ønske om å bli værende i det direkte omsorgsarbeidet i kommunen. Jeg var sikkert ikke den første unge gutten disse trofaste damene har møtt i et kort glimt. Før de forsvinner videre. Altså guttene. Til andre yrker. Bedre betalte jobber. Arbeidsplasser med høyere status.

I disse dager jobber regjeringen med alle høringssvarene (http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/hoyringar/hoeringsdok/2012/nou-201215-politikk-for-likestilling/horingsuttalelser.html?id=705197) som er kommet inn som tilsvar til det såkalte Skjeie-utvalgets (http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/pressesenter/pressemeldinger/2010/Offentlig-utvalg-om-norsk-likestillingspolitikk.html?id=593381) arbeid. Dette er et viktig arbeid. Til tross for at det er mange som later til å tro at vi nå har oppnådd et likestilt samfunn, så er jeg blant dem som er av den oppfatningen at vi fortsatt trenger fokus på likestilling og kvinnekamp. Vi har kommet langt her i landet, men på mange områder har vi fortsatt et godt stykke igjen. Vi trenger fortsatt en politikk for likestilling. Jeg er feminist!*

Når de strukturelle sidene av likestillingsdebatten blir trukket frem, er vårt kjønnsdelte arbeidsmarked ofte fremhevet som en av de viktigste utfordringene. Det tas som en selvfølge at et kjønnsdelt arbeidsmarked er en likestillingsutfordring. Også Skjeie-utvalget gjør dette. De beskriver i ”Politikk for likestilling” (http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/nouer/2012/nou-2012-15.html?id=699800) manglende utvikling av vårt horisontalt kjønnsdelte arbeidsmarked. Eksempelvis er det rundt 95 prosent menn blant håndverkere, mens i de store kvinnedominerte omsorgsyrkene er det omtrent 90 prosent kvinner. Det er flere negative sider ved en slik kjønnssegregering. Blant annet fører det til fortsatt sementerte mønstre om hva som er kvinnelig og hva som er mannlig. Det kan være vanskelig for enkeltpersoner å bryte ut av fastlagte mønstre. Det reduserer den enkeltes valgmuligheter. Og kanskje særlig, det påvirker rekrutteringsgrunnlagene for de enkelte sektorene/ yrkene. Dette kan være særlig problematisk for sektorer der det er mangel på arbeidskraft.

Som vernepleier har jeg mange ganger vært den eneste mannen på en arbeidsplass. Noen ganger har jeg ønsket at det var flere av oss, men jeg må innrømme at debatten om vårt kjønnsdelte arbeidsmarked gjør meg redd. Jeg er livredd for å miste alle de flinke damene jeg opp gjennom årene har jobbet med. Damer med vernepleierutdanning. Damer med videregående utdanning. Damer uten utdanning, men med lang erfaring. Damer som har det i fingrene. Som nettopp er disse omsorgskunstnerne som velferdstjenestene er helt avhengig av. Trofaste damer som hver dag året rundt jobber for mennesker med bistandsbehov. Tro meg, det er ikke på grunn av høy lønn de gjør det. Eller at de blir sett så veldig mye av deres rådmenn eller kommunepolitikere. Og, det er ikke bare meg som bør være redd for å miste dem.

En av de største utfordringene for fremtidens velferdstjenester er mangel på arbeidskraft. Vi trenger enda flere folk som ønsker å utdanne seg innenfor helse- og omsorgsyrker, og/ eller folk som ønsker å jobbe innenfor disse tjenestene. Ikke bare blir vi flere eldre. Vi som blir gamle kommer til å kreve mye mer enn generasjonene før oss. Samtidig trengs det flere dyktige folk i tjenestene til andre med omsorgsbehov. Vi trenger folk.

Det har vært gjennomført mange kampanjer for å rette opp kjønnsbalansen i norsk arbeidsliv. Flere av dem med svært begrenset effekt. Det har også vist seg at det er lettere å få kvinner til mannsdominerte yrker enn omvendt. Det er nemlig ikke sikkert at endringer av et kjønnsdelt arbeidsmarked vil føre til at flere velger helse- og omsorgsyrker. Kanskje vil det nettopp føre til det motsatte. Det er fint å snakke om at vi trenger flere menn i eldreomsorgen eller i barnehagene. Eller at vi må få flere kvinner i  de tradisjonelle håndverksyrkene. Men, jeg er redd for at det er kvinnene som er mest innovative. Det er de som kommer til å skifte mål. Vi trege menn blir værende på vår post. Og, det er ikke så rart heller. Kvinner som velger utradisjonelt møter gjerne jobber med høyere status og høyere lønn. Menn som velger utradisjonelt kan regne med ”lønn i himmelen”.

Et av tiltakene som ofte er diskutert er tilleggspoeng ved inntak til kjønnsdominerte utdanninger. Menn skal få tilleggspoeng for å starte på omsorgsutdanninger. Og omvendt. Jeg er svært skeptisk. Dette forslaget minsker ikke min redsel for fremtiden. Er det slik at vi i fremtiden skal erstatte alle disse damene jeg har lært meg å sette så stor pris på, med udugelige og umotiverte menn? Menn som egentlig ikke ønsker å jobbe innen omsorgssektoren, men som gjør det da det var det eneste stedet de kom inn på utdanning? Det er ikke akkurat så veldig vanskelig å komme inn på vernepleierutdanningen i dag…

Det er mange gode grunner til å gjøre noe med kjønnsbalansen i velferdsyrkene. De fleste av dem er yrkesfaglige. Det er lurt å ha menn som gode rollemodeller for barnevernsbarn eller for unge funksjonshemmede. Jeg tror det er faglig bra med et kjønnsblandet miljø. Det kan også være positivt for arbeidsmiljøet. Men. Økt status og lønn er ikke et slikt argument. Det er ikke flere menn som bør føre til høyere status og bedre lønn. Velferdsyrkene må verdsettes uavhengig av hvem som jobber der. Verdsettingen av arbeidet i de ulike sektorene må gjøres uavhengig av hvilket kjønn som dominerer. Derfor mener jeg innsatsen for en bedre kjønnsbalanse i arbeidsmarkedet i bestefall er et likestillingspolitisk sidespor. I verste fall er det et villspor som også vil gi store negative følger for omsorgssektoren. Innsatsen må rettes inn på å verdsette sektorene mer likt. Velferdssamfunnets frontsoldater, kvinnene i omsorgssektoren, må verdsettes høyere. Dette gjelder både med økt lønn, kompetanse- og fagutvikling, hele stillinger og styrking av de generelle arbeidsforholdene. En positiv bivirkning kan selvsagt være at dette vil tiltrekke seg flere menn.

Jeg mener det er god grunn til å rope et varsko til dem som jobber med likestillingspolitikken i Norge. Som i dokument etter dokument fremhever det kjønnsdelte arbeidsmarkedet som en av våre største likestillingsutfordringer: Ikke ta fra meg damene!!!  

*Det er en stor ære å få lov til å være mannlig skribent på Villroser. Det er dog ikke for å smiske jeg skriver at jeg er feminist. Jeg mener det virkelig!

«Enough is enough»

740360_10151163919340766_856271580_o (1) Vår neste gjesteblogger er Ronja Løseth Breisnes. Hun er 17 -år gammel sosialdemokrat fra Bergen som går i 2. klasse på Bergen Katedralskole. Ronja meldte seg inn i AUF da hun gikk i 9 klasse. I dag er hun politisk nestleder i Bergen AUF. Hun er også den yngste jenten i styret i Bergen Arbeidersamfund. I tillegg sitter hun  2. året i styret for Ungdommens Fylkesutvalg Hordaland.  Hun har også tidligere vært med i Barneombudet sin ekspertgruppe som omhandlet Utøya, kalt Kriseekspertene

Ronja har også en egen blogg ronjaz.blogg.no og twitter: @ronjabreisnes

God lesing ..................

«Enough is enough» blir det skrevet svart på hvitt med store blokkbokstaver på plakatene. Rasende indiske kvinner og menn har samlet seg på den store plassen. Vi er i starten av stemmerettsjubileet – hvor vi markerer kvinners stemmerett i Norge. Dette er ikke bare en markering av hvor langt vi har kommet med likestillingen, men og en markering av Norge som demokrati. Hva med dem som enda ikke er halvveis i denne kampen? Nå er tiden moden for å løfte blikket videre mot verden.

Søndag 15. desember 2012 ble en 23 år gammel kvinnelig student brutalt voldtatt og banket opp. Hendelsen tok sted på en buss i Dehli i Nord-India etter at kvinnen og hennes mannlige venn hadde vært på kino. Uten forvarsel banket flere menn, inkludert bussjåføren, opp kvinnen og voldtok henne. Kvinnen og hennes mannlige venn ble deretter kastet av bussen og forlatt. India skal visstnok bli kalt verdens største demokrati. Hvordan kan India fungere som demokrati når halvparten av befolkningen mangler grunnleggende rettigheter fordi de er av et bestemt kjønn?

India, og andre land som f.eks. Afghanistan, Kongo, Pakistan og Somalia, topper listen over hvilket land det er verst å være kvinne i. Dette er land med få kvinner i arbeid, urettferdig fordeling av goder mellom kjønnene og ekstremt høy voldtektsrate. Noen av årsakene til at landene topper verstinglisten varierer. I Kongo blir voldtekt brukt som våpen og rammer 400 000 hvert år. Æresdrap og barneekteskap er ikke uvanlig i Pakistan og deler av India. I India er jenter mye mindre verdt enn gutter. En stor andel jentebabyer blir drept eller forlatt. Mange av jentene blir solgt som sexslaver eller arbeidsslaver før de har rukket å bli 10 år. Siden 1992 har Somalia vært et land uten fungerende regjering. Klansystemet dominerer fortsatt samfunnet og kjønnslemlesting og manglende tilgang til utdanning og helse er faktorer som gjør landet til det femte farligste stedet for kvinner.

Gruppevoldtekten på den 23 år gamle indiske kvinnen burde gjøre meg forbanna. Sannheten er at jeg er forbanna, men jeg føler og en form for håp når vinner begynner å ta større plass. Vi begynte ikke likestillingskampen før kvinner begynte å ta plass i offentligheten i Norge. Denne utviklingen må vi støtte i andre land. Et land er ikke et demokrati før alle innbyggerne i landet har de samme rettighetene. Hadde det vært opp til meg hadde vi feiret demokratiet som ble fastslått 1913 og ikke 17. mai 1814 – det var ikke før kvinner hadde stemmerett at vi faktisk ble et fritt land.

Fenomenet som vokser frem i dag er det at flere kvinner bryter med de tradisjonelle mannssjåvinistiske kjønnsrollemønstrene. Kvinner i Saudi-Arabia sniker seg ut midt på natten, trosser ektemann og normer, for å kaste av seg hijaben og kjøre bil. Kvinner som bor i landene på verstinglisten bryter litt etter litt med konservative roller knyttet opp til det å være kvinne. De har begynt å ta mer plass i det offentlige rom. De bryter med inngrodde stereotyper for hva som er riktig av en kvinne å gjøre, som å jobbe som journalist, politi eller politisk aktivist.

Og fordi kvinner har begynt å kreve en større del i det offentlige rom, er det en stor risiko for dem å ta. Selv om kvinner nå kan søke jobber som bryter med de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene, gjør de det ofte med livet som innsats. Tidligere i år kritiserte den pakistanske Malala Taliban for ikke å la jenter gå på skolen. Den 14 år gamle jenten gikk hardt ut mot Talibans politikk i sin aktivistiske blogg. Til tross for at jenten bare er 14 år ble hun sett på som en trussel mot Talibans kvinnesyn og ble derfor forsøkt drept med flere skudd i hodet på vei til skolen.

I Norge er det fortsatt diskriminering på arbeidsplasser og vold mot kvinner i hjemmet. Menn tjener mer enn kvinner i tilsvarende stilling og det er langt færre kvinner i topplederstillinger. Likestillingforkjempere i Norge må i årene fremover ha to tanker i bakhodet; kampen for likestilling i Norge er ikke over enda. Vi må være kritiske til nærliggende forhold, som maktfordeling og holdninger. Samtidig må vi ha blikket stødig rettet mot landene som sårt trenger forandring. Forandringen må skje innen ifra, men vi kan være aktive støttespillere.

Heltid og deltid

1mai i kristiansand Vår neste gjesteblogger er Liv-Else Kallhovd (44). Hun er for tiden nestleder i Fagforbundet Vest-Agder og brenner sterkt for kampen mot ufrivillig deltid. Liv-Else har vært tillitsvalgt på fulltid siden 1997 med ulike verv. Blant annet Hovedtillitsvalgt for Fagforbundet i Mandal kommune i 9 år og 6 år på fylket fordelt på to perioder. Tidligere har hun vært leder av Fagforbundets lokalforening i Mandal. Hun er utdannet kokk og er ei dame med godt humør og brennende engasjement.

God lesing

---------------------------------------------

Deltidsproblematikk har hvert et tema i mange år nå uten at det skjer de store endringene i antall deltidsansatte i Norge. Hvorfor er det slik?

La oss først slå fast at deltid er et kvinnefenomen. Hvis vi sammenligner skift og turnus så er det stort sett bare hele stillinger i skiftbransjen mens det er mest deltid i turnusbransjen og skift brukes mest i mannsdominerte yrker (industri) mens turnus brukes i kvinnedominerte yrker (helsesektoren). Ser vi på varehandelen er det markante forskjeller på stillingstørrelser om du jobber med handel som er mest mannsdominert (clas olson, byggvare) eller mest kvinnedominert (mat, klær).

Hva er det da som påvirker stillingstørrelsen hvis det ikke type arbeid?

Historisk sett skulle mannen fø kvinnen og familien sin, ergo måtte han jobbe full tid og har dermed en tradisjon for det. Alt annet enn en fulltidsjobb for en mann virker unaturlig. De er fostret opp med at de skal ut i arbeidslivet etter endt skolegang.

Min generasjon kvinner er vokst opp med mødre som var hjemmeværende når vi var små og som fikk seg en deltidsjobb for å tjene litt lommepenger når barna ble litt større. Er dette noe vi har tatt med oss som en naturlig måte å tenke på? Ønsker vi innerst inne ikke å jobbe full tid hvis vi har en mann som kan fø oss? Synes vi det er kjekt å være hjemme å stelle hus, hjem og barn fremfor å gå på jobb? Er det disse signalene vi bevisst eller ubevisst gir jentene i oppveksten? Finn deg en mann og jobb bare litt slik at du har dine egne penger til eget bruk.

Hva da med dem som vil og trenger en fulltidsjobb for å leve? Hvordan skal en ung nyutdannet jente få lån til å kjøpe seg hus/ leilighet hvis hun blir ansatt i 20 % stilling fast? Hva med den nyskilte småbarnsmoren som trenger 100 % inntekt for å fø seg selv og sine barn?

Hvem er det som må bære byrdene i dette samfunnet? Hva betyr deltidsarbeid for samfunnet som helhet? Er det bare greit eller er der noen utfordringer her som vi ikke tenker på?

Hva med grunntanken i vår velferdsstat, yt etter evne og få etter behov? Betyr det at alle arbeidsføre faktisk må yte 100 % i arbeidslivet vårt for at vi kan tilby de tjenester vi forventer at samfunnet skal gi oss? Er det egoistisk å prioritere å være hjemme mens barna er små og ikke yte tilbake til samfunnet? Eller er det å tenke langsiktig på den oppvoksende generasjon og spare samfunnet for utgifter til barnehageplass? Hva med at vi trenger arbeidskraften deres, de som velger å være hjemme? For å ta oss av de syke og eldre.

Hva med kvinners selvstendighet i dette perspektiv? Ønsker vi både i pose og sekk? En mann som før oss så lenge det passer oss og så muligheten, for ikke å snakke om rettigheten til et eget selvstendig liv når det måtte passe oss? For tallenes tale er tydelige, vi kan ikke forvente å være gift med samme mann gjennom et helt liv lenger. Hva da når vi blir skilt? Hvem skal fø oss da? Skal det stå en og annen 100 % stilling til de som havner i denne situasjonen men de andre av oss skal jobbe deltid for det passer oss? Hva med pensjonisttilværelsen vår? Mennene lever fortsatt gjennomsnittlig kortere enn oss, kan vi leve av vår egen pensjon?

Det er utrolig mange dilemmaer rundt dette med deltid og det er en mye større utfordring enn bare her og nå. Ikke minst påvirker deltidsansettelser kvaliteten på tilbudet vi gir til våre kunder/ pasienter. Hvor ofte har dere vært i en butikk og spurt en ansatt om noe som svarer; det vet jeg ikke jeg er her bare en dag i uken? Eller en pleier som ikke kjenner pasienten sin for det er 3 uker siden sist hun var på jobb?

Hvem bestemmer at i skiftbransjen så jobber de annen hver helg mens i turnusbransjen jobber det 3hver? Vi kunne blitt kvitt hele deltidsproblematikken i turnusbransjen hvis vi gikk tilbake til å jobbe 2hver helg.

Hvem bestemmer at på Hennes og Maurits må de jobbe deltid mens på Clas Olsons kan de jobbe full tid når begge butikkene er på samme senter og har samme åpningstider?

Jeg undres over alt sinne og all engstelse.

imageVår neste gjesteblogger er Agnete Kjellin (62) år og som bor på Skjernøy i Mandal. Agnete har i mange år vært opptatt av kvinnens plass i historien, man må kjenne noe til den for å forstå kvinners situasjon i dag. Hun er engasjert og en inspirende dame med stor kunnskap. Hun er leder av tre museer i Kristiansand, og har en utdannelse innen ledelse og markedsføring. Agnete har også vært landsleder for Norgesunionen av soroptimister, en nettverks organisasjon for yrkeskvinner.

God lesing

................

I går, lørdag 9. februar, leste jeg et sjokkerende innlegg i Fædrelandsvennen skrevet av Sven Egil Omdal. Overskriften var ”Da er du en mann”. Det handlet om grov verbal trakasering av kvinner i det offentlige rom, og jeg tenkte ”Tar det aldri slutt?” I 1854 fikk kvinner arverett på lik linje med menn, i 1864 ble ugifte kvinner gjort myndige og i 1888 var det de gifte kvinnens tur. De fikk da rett til å disponere sin egen formue. Dette var ikke gavepakker til kvinnene.

I minst 160 år har kvinner steg for steg krevd sin rettmessige plass der meninger blir diskutert og vedtak blir fattet. I 2013 skaper det fremdeles engstelse og virker provoserende. Underlig. Hva er grunnen til at holdninger arves i en tid da det er en selvfølge at kvinner deltar i alle sider av samfunnslivet?

Da et utvalg av kvinnene i Norge fikk stemmerett ved kommunevalget i 1901, var det første steget på veien mot allmenn stemmerett som ble innført i 1913. Tro ikke at veien den gang var dekket med roser og at kvinnene ble båret fram på entusiasmens vinger. De slet! Mot fordommer, engstelse, nedarvede holdninger og et lovverk som favoriserte mannen. I Lindesnes Avis i Mandal ble det i anledning kommunevalget i 1901 skrevet mange spydige innlegg og menn gledet seg til å se mor med stemmeseddelen i hånden.

Men kvinnene ga seg ikke. Jeg har mange ganger følt stor ydmykhet og beundring for de kvinnene som gikk foran, som ikke banet seg vei, men med kraften til en bulldoser brøytet seg vei inn i det norske samfunnsliv. De tålte mobbing, skjellsord, tålte å bli nedverdiget og undervurdert, men de ga seg ikke.

Og jeg forstår at det måtte være sånn. Alle er redde for endringer, og jeg forstår at menn den gang var redde for å miste posisjoner og herredømme over områder der de hadde vært enerådende siden Adam. Men det som skjer i dag, i 2013, har jeg ingen forståelse for. Sven Egil Omdal skriver i artikkelen sin at mengden av slibrige innlegg fra menn er så mange at kvinner kan begynne å trekke noen generelle slutninger. Selvfølgelig gjør vi det, på et urettferdig grunnlag. Selvfølgelig blir vi reddere. Men så kommer undringen, hvorfor tar ikke menn til motmæle, hvorfor roper de ikke ut ”Det er ikke slik vi er”. Kvinneopprør i Norge i minst 160 år er lenge, altfor lenge. Det vitner om en tålmodighet som er av det underdanige og det saktmodige slaget. En nedarvet holdning og usikkerhet hos kvinner i forhold til egen rolle?

Jeg undres.

Gi oss muligheter; i stedet for å se begrensninger!

Ingrid Ihme Vår neste gjesteblogger er Mandalsjenta Ingrid Ihme. Ingrid fullførte Telenors Handicap-program i 1998. Idag er hun direktør for Telenor Open Mind. Telenor Open Mind er et 2 årig arbeidsmarkedstiltak, og en døråpner til arbeidslivet for de som har en fysisk funksjonshindring. les mer om "Telenor Open Mind" her. Ingrid har et brennende engasjement for funksjonshemmedes rett til å være deltakende i samfunnet på lik linje med alle andre og brenner for et inkluderende arbeidsliv. 

Hun har vært medlem i statens råd for funksjonshemmede i to perioder, fra 2003-2012.

Ingrid er et stort forbilde for mange, og gjentatte ganger vist at rullestol er ingen hindring i arbeidslivet og viser et stort pågangsmot. Vi er glade og takknemlige for at Ingrid ønsker å dele sine tanker på bloggen vår. God lesing!

Gi oss muligheter; i stedet for å se begrensninger! 

Helt siden Regjeringen Brundtland la fram attføringsmeldinga i 1992 har alle regjeringer, uansett politisk farge, hatt som uttalt mål å få flere funksjonshemmede i arbeid. Likevel er altså andelen funksjonshemmede i arbeid bare rundt 45 prosent, mens den er nær 80 prosent for hele befolkningen. Man kan lure på hvorfor.

Kun 45 % av oss funksjonshemmede er i arbeid. Jeg er en av dem og jeg er medlem i FFM og direktør for Telenor Open Mind.

Da jeg var 23 år og nyutdannet, forstod jeg at det kunne bli vanskelig for meg som muskelsyk rullestolbruker å komme inn i arbeidslivet. Men jeg fikk høre om et prosjekt i Telenor, et slags springbrett kalt Open Mind. Jeg fikk plass, hadde en bratt læringskurve på IT-Support i Telenor, og siden jeg var 25 år har jeg jobbet fulltid i en lederstilling, og har gått gradene til direktør.

Dette kan jeg gjøre på grunn av en arbeidsgiver som ser muligheter i stedet for begrensninger. Men det er ikke nok!

Bydelen har sørget for at jeg får den hjelpen jeg trenger i dagliglivet; gjennom brukerstyrt personlig assistanse. Jeg har et visst timetall til disposisjon, ansetter egne assistenter, og fastsetter deres arbeidstid ut fra mine behov. Jeg har en spesialtilpasset bil som jeg kjører til jobben. Med den hjelpen får jeg hverdagene og arbeidsdagene til å gå greit. Det jeg lurer på, er hvorfor det ikke går like greit for andre funksjonshemmede?

Vi må bryte den onde sirkelen der du ikke får jobb uten erfaring, og dermed ikke har erfaring som gjør at du får jobb. Noen må tilby unge funksjonshemmede den første jobben. Da jeg søkte min første jobb, var jeg på rett sted til rett tid. Og Telenors program var så vellykket at det fortsatt er i drift.

For arbeidsgiver handler dette først og fremst om mot til å ta det første skrittet. For å få mot trengs mer kunnskap og ikke minst trygghet om at dette vil gå bra. Det er derfor behov for å gi støtte til arbeidsgiverne slik at de tør åpne porten for flere funksjonshemmede.

Det er flere som har prøvd seg med godt resultat. Departementene og direktoratene gjennomførte i perioden 2007-2009 et ettårig trainee-program for personer med nedsatt funksjonsevne. Rapporten derfra viser at erfaringer skaper økt bevissthet hos arbeidsgiverne, og synliggjør funksjonshemmede som arbeidskraftsressurs.

NAV har arbeidslivssentre i alle fylker. De må styrkes for å kunne bedre sin bistand til arbeidsgivere i offentlig og privat sektor. I dag er arbeidslivssentrene altfor lite kjent ute hos arbeidsgiverne.

De som lykkes med å få funksjonshemmede i arbeid, det er de som prøver! Derfor er det viktig å gjøre det så enkelt som mulig. Her må offentlig sektor gå i front.

Men, som mitt tilfelle viser: det er ikke bare på jobben det skal fungere. Det å få flere funksjonshemmede i arbeid handler om at alle tjenester må fungere sammen. Noen av oss trenger faktisk hjelp for å «komme opp om morran».

Har jeg et viktig møte klokka 9, rekker jeg det ikke om hjelpen kommer 8.30. Kommunen har ansvaret for at jeg får hjelpen i tide, men regelverket de jobber ut fra er statlig. Det er derfor viktig at de nasjonale retningslinjene tar utgangspunkt i at folk lever et aktivt liv.

Vi vet at Norge står foran økende mangel på arbeidskraft. Vi må derfor riste av oss fordommene, og bruke den arbeidskraftressursen som funksjonshemmede representerer.