Rettigheter

Kvinners rett til å bestemme over sin egen kropp

20140124-122127.jpg

Helsedepartementet sendte ut høringsnotat om et lovforslag om at kommuner kan inngå avtale om reservasjon med fastleger som ikke ønsker å henvise kvinner til abort. Høringsforslaget legger opp til endringer om at hver enkelt kommune selv skal avgjøre om kommunen vil inngå avtaler med fastleger om reservasjon mot henvisning til abort. I Fedrelandsvennen (22.jan) kunne jeg lese at kommuneoverlegen i Åseral sier at hun nekter å sette sprial på pasientene. Hun mener det er et abortmiddel og derfor strider med hennes religiøse syn (Sitat Fvn, 22. jan 2014). Hun setter sine personlige syn foran pasienten og kvinner som er i en sårbar situasjon når hun nekter å henvise til abort eller å sette inn f.eks spiral. Det er en menneskerett å ha etisk samvittighet. Å være fastlege er ikke en menneskerett.

Allerede i 1913 startet den politiske kampen for kvinners rett til selvbestemt abort. I 1913 var abort ulovelig og både kvinner og den som utførte aborten risikerte fengsel. Foregangskvinnen Katti Anker Møller formulerte for første gang kravet om lovlig selvbestemt abort

Den første abortloven kom først i 1959. Loven inneholdt ingen bestemmelser om abort på sosiale indikasjoner. Loven åpnet den gang opp for at legal abort kunne utføres hvis kvinnen kunne få alvorlige fysiske eller psykiske lidelser eller hvis deres liv stod i fare. Ikke nok med det, de måtte legge saken frem for en nemd bestående av leger som satt med makt og innflytelse til å bestemme hvem som måtte fullføre svangerskaper og hvem som skulle få abort etter kriteriene ovenfor.

Nemden og systemet utløste abortkampen som en av kvinnebevegelsens store kamper på 1970-tallet. Kampen handlet om spørsmålet om hvem som skulle ta avgjørelsen – legen eller kvinnen selv. Paradokset er at det er samme kampen som kvinner står ovenfor i dag, i 2014. Etter at Helsedepartementet og den blå-blå regjeringen sendte ut høringsnotatet om reservasjoner for fastleger til å henvise kvinner til å ta abort. Paradokset er at vi nesten 40 år senere står ovenfor sammen kampen som våre søstre gjorde på 1970 tallet. Hvem skal avgjøre – kvinnen selv eller legen. Hvem skal bestemme? Kvinnen selv eller moralens vokter. Hvem skal bestemme over kvinners kropp? En fastlege med et annet grunn,-og verdisyn eller kvinnen selv som kjenner sin egen kropp, livssituasjon og følelser best?

Det blir for meg et paradoks at kvinneaksjonen for selvbestemt abort som stod sterkt på 1970-tallet, nå er dagsaktuell. Regjeringens forslag er et stort tilbakeslag i likestillingsdebatten. Det er et stort tilbakeskritt i kvinners rettigheter. Rettigheter som har blitt kjempet frem av sterke kvinnestemmer. Rettigheter som gjør at kvinner kan bestemme over sin egen kropp og ta sine egne valg.

Det er med stolthet jeg kan si at jeg hører til et parti som har kjempet for selvbestemt abort i flere ti år. Allerede i 1969 ble det programfestet på landsmøtet. Den kampen ga igjen åpning for loven som ble vedtatt i 1975, hvor det ble åpnet for at vilkårene for abort også skulle gjelde sosiale hensyn. Den ga også helsepersonell muligheten til å nekte å utføre abort av etiske og samvittighetshensyn. Først tre år senere i 1978 ble loven om selvbestemt abort vedtatt

Abortloven av 1975 gir allerede reservasjonsrett for sykehuspersonell fra å utføre eller delta i abortinngrep. Helsedepartementets høringsnotat går langt utover det som ligger i abortloven. Den gir en fastlege mulighet til å reservere seg fra å skrive under på en ”begjæring om svangerskapsavbrudd”. Fra kvinners og pasientens ståsted er det en belastning om å bli henvist til en annen lege. Jeg har ennå ikke møtt en eneste kvinne som tar lett på å gjennomføre abort. Det er en sårbar og følelsesmessig situasjon. Tillitsforholdet mellom pasient og fastlege vil svekkes om fastleger får reservasjonsrett og nekter å sette inn for eksempel spiral fordi de har andre personlige motiver. Slik som kommuneoverlegen i Åseral har. Høringsforslaget skaper utrygghet for kvinner i en sårbar situasjon, og det skaper flere ledd i en allerede krevende prosess. Det å bli henvist til en annen lege fordi en egen fastlege har reservert seg mot å henvise til abort skaper utrygghet.

Det er ikke til å legge skjul på at Høyre svikter kvinnene. Erna Solberg og Høyres slagord ”Nye ideer, bedre løsninger” er verken nye eller bedre. Ideen hennes regjering løfter frem var aktuell i 1975. Bedre løsning er det heller ikke når en setter kvinners hensyn til side.

Nå må landets kommunestyrer stå opp og si nei til at fastleger kan reservere seg mot å henvise til abort.

Det handler om likestilling, det handler om at kvinner i en sårbar situasjon skal møtes med respekt, uavhengig av hvilke valg de tar. De skal ikke møte moralens vokter. De skal få den hjelp de trenger, uten at legens egne moralske og etiske prinsipper skal bli en ekstra belastning for kvinner.

VI lever i 2014, men fortsatt er kvinnesaken fra 1970 tallet ”Folkeaksjon for selvbestemtabort” dagsaktuell. Vi trenger å se fremover, ikke bakover.

Anne & Hanne

Glasstaket er der fortsatt

elisabethVår neste gjesteblogger er Elisabeth Haaversen, distriktssekretær i LO Vest- Agder. Elisabeth beskriver seg selv som en person sterkt opptatt av rettferdighet og med beina godt planta på jorda. Verdier hun fikk med seg hjemmenfra. Familien har et sterkt forhold både til sjøen og til politikken. Farfaren  var kaptein i utenriksfart og tross for at han var ute i årevis, var Elisabeth sin farmor aktiv i politikken, og ”kjempet” alltid for arbeidsfolk. Elisabeth satt ofte i stuen hos sine besteforeldre som liten jente, og hørte sin farmor rådføre seg med sin mann i blant annet boligpolitikk. Farmoren var en av de første kvinner i formannskapet i Kristiansand. Noe Elisabeth er stolt av! De siste 19 årene har Elisabeth vært distriktsekretær i  LO. Hennes hjertesak i alle år har vært å arbeide mot ufrivillig deltid. Den kampen har hun ført i 34 år!

Elisabeth er kjent for å være en uredd og modig stemme som tør å si ifra når det trengs! I dette innlegget tar hun oppgjør med både jantelov og de som avviser glasstaket. HØR HØR!

................................................................................................................

Glasstaket er der fortsatt! Og janteloven lever i beste velgående. Mon tro om denne "janteloven" kan ha en sammenheng med enkelte personers egen "maktsyke", og enkelte personers misunnelse?

Glasstaket er muligens ikke så synlig for enkelte i nåtiden, kan dette ha sin bakgrunn i at det er gjort flere forsøk på å polere glasset, slik at det nå er vanskeligere for enkelte å få øye på!

Det er gjort undersøkelser som viser at når menn når toppen, beundres de, mens kvinner mislikes. Dessverre mislikes de ikke bare av menn, men også i noen tilfeller av sine egne medsøstre. Noe som ofte gir seg utslag i nedsnakking, "hun må ikke tro hun er noe" (janteloven) Hos menn gir dette ofte utslag fra sjølopplevd autoritet, og da skal kvinnen” settes på plass".  Kvinner skal også settes på prøve, for å vise sin "autoritet" og styrke. Er styrken og ureddheten for stor, blir hun en trussel for eksiterende autoriteter.

Samtidig er det fortsatt slik at kvinner som oppleves som sterke og med autoritet blir oppfattet som autoritære, noe som etter manges syn, kvinner ikke skal være! Da må disse "Villrosene" lukes bort. En mannlig autoritet blir sjeldent oppfattet som autoritær, på samme måte, og blir sjeldent luket bort. Dersom menn blir luket bort, er det som oftest av ett bedrifts styre bestående i hovedsakk av menn med begrunnelse om for dårlige resultater, (økonomiske) og med en enorm etterlønn som følger vedkommende.

Det er fortsatt slik at kvinnen er den som i størst grad oppdrar barna mens de er små, og er de som fortsatt tar hovedansvaret med jobben i hjemmet. Likestillingen er kommet noe lengre i heimen, ved at far bringer og henter i barnehage, triller barnevognen, og de bidrar i noe større grad på hjemmebane. I oppdragelsen av barn er vi forskjellige, men en av tendensene for å få barna til å lytte kan bli såkalt kjefting. Når man hever stemmen til barn, lytter de som oftest. Når man kommer i tenårene, og mor kjefter, er hun bare den  "kjeftesmella".  Dette følger kvinnen på livets vei. Derfor den oppfattelsen av mor/ kvinnen som ”kjeftesmella”, og den lever i beste velgående.  I offentlighetens lys kan nevnes den første "kjeftesmellen" var Gro Harlem Brundtland, nå den siste Liv Signe Navarsete.  Men hvilke resultater dette ga, og kan gi for andre, nettopp fordi de "turte", de ga av seg selv.

Men fortsatt er det nok slik at i ledende stillinger, er menn i flertall. Dette gjelder i private, statlige og kommunale virksomheter, også det gjelder i politikken. Noe som er svært synlig i den sittende regjering.  Av 59 statssekretærer/ rådgivere er 15 av disse kvinner og 44 er menn. I 15 dep. er statsrådspostene fordelt med 6 kvinner og resten av departementene er styrt av menn.  Fortsatt er menn de som har flest posisjoner, ergo vil de utgjøre flertallet, og være de som legger størst føringer for landets politikk.

Makt mennesker ønsker å beholde sin posisjon. For å klare dette slår hersketeknikkene inn, hos kvinner så vel som hos menn. Her er vi like. Men når det kommer til utvelgelse til styrer og råd,  er fortsatt menn i flertall med styreverv. Man søker sine egne, for å beholde posisjoner.

De maktsyke kvinnene, som tenker egen posisjon, og som har fått gå i "lære", holder seg ved sin lest. Tier og samtykker med sin læremester, som igjen er en som har alliert seg, han har da samtidig med seg en kvinne (alibi ) for selv å oppnå egne fordeler. Disse kvinnene oppnår også egne ønskede posisjoner. Da er det om å gjøre å holde andre på avstand, for igjen å kunne beholde posisjoner, om enn også,- for å nå enda lengre.  De trives ganske enkelt i "gutteklubben grei". På den måten oppnår de sine egne fordeler. Dette er en menneskelig karusell med en runddans det er vanskelig å komme ut av.

Hvor er ett fullkomment demokrati, dersom ikke alles stemmer skal høres. Kvinner som menn. Hvor er ett fullkomment demokrati, dersom vi ikke kan akseptere hverandres væremåter, så lenge væremåten er med respekt ovenfor andre?

Stikkordet må være mere lojalitet ovenfor hverandre, mer opp snakking og inkludering av hverandre. Får vi dette til, må noen gi slipp på, og- ofre noe. Spørsmålet blir da: er vi villige til dette.

Ps. Det er nok enklere å stå oppå glasstaket, og - skue ned på andre, enn det å stå under glasset å forsøke å stange seg gjennom.

Kristiansand, 15. januar 2014

Elisabeth Haaversen

Vi vil ha mer!

Ellen-1Vår neste gjesteblogger er Ellen Galaasen. Hun har skrevet for oss tidligere. Ellen er barnevernpedagog og har jobbet i barnevernet i flere år. Så gikk hun inn i fagbevegelsen som fagkonsulent og ble høsten 2010 valgt inn i forbundsledelsen til Fellesorganisasjonen (FO). Der leder hun barnevernpedagogseksjonen og er AU medlem. Ellen er ukuelig optimist og hennes  faglige hjerte ligger i det kommunale barnevernet, som hun kaller “mulighetenes land”. Ellen er en av de fremste fagpolitikerene på barnvern, vi er derfor veldig stolt av å presentere henne som vår gjesteblogger for andre gang.

 

God lesing!

...................

 

Vi vil ha mer!

Etter at SV på sitt landsmøte, og sist helg Venstre, har vedtatt at barnevernloven må bli en rettighetslov for barn og unge, venter jeg spent på hva Arbeiderpartiet vil. At FNs barnekonvensjon gjøres ytterligere gyldig gjennom norsk lovgivning for de mest utsatte og sårbare barna, de som kommer i kontakt med barnevernet, har en betydning!

Retten til en trygg og utviklende omsorg gjennom barndommen skulle være selvsagt i et av verdens beste land å leve i. Men vi vet det for en del barn ikke er det. I Finland har de klargjort barns stilling i grunnloven - barn er egne rettsubjekter pr. def, og barn og unge skal involveres og høres når det gjelder deres liv. I Norge har alle barn over ett år rett til barnehageplass. De har rett til opplæring av grunnleggende ferdigheter. De har rett til helsehjelp. Hvordan kan vi sikre den reelle retten til oppveksthjelp?

Inntil Norges grunnlov kan endres, så har vi muligheten for å gjøre barnas lov - loven om vern av barn - barnevernloven, til en lov som løfter barnas rettstilling ytterligere.

At barnevernloven gjøres til en rettighetslov, må innebære at barn som kommer i kontakt med barnevernet skal ha garantier for: at de blir snakket med og hørt, at de får reell informasjon, at de får hjelp til å målbære sine oppfatninger og meninger, og at de får sin situasjon belyst på en faglig forsvarlig måte, og at beslutningene som tas, basert på en vurdering av barnets beste, er inklusive barnets egne erfaringer, oppfatninger og vurderinger.

Selv om de foreslåtte endringene i barnevernloven som kom 5. april både stiller sterkere og tydeligere krav til faglig forsvarlighet for barnevernet, og barn og unge får flere prosessuelle og materielle rettigheter, så sitter jeg fortsatt med en bekymring knyttet til tilgjengeligheten til oppvekstvernet.

Noen vil kalle det en viktig symbolpolitikk å gjøre barnevernloven til en rettighetslov. Det kan hende. Men, for fremtidens barn og unge som trenger barnevernet, kan denne symbolpolitikken være det som bidrar til at de får hjelp i en vanskelig livssituasjon. For, dette handler om holdninger til og status for barnevernet. Og makt.

Jeg vil at makta heller skal pålegge barnevernet flere oppgaver og legge trykk på den kvalitetsmessige utviklinga for å verne barn, enn at de overlater barnevernet til de særlig interesserte, de som eier engasjement, hjerte og erfaringer, men ofte uten makt til å endre vilkårene.

Jeg syns regjeringa har valgt å bruke sin makt klokt gjennom proposisjonen om barnevernet som kom 5. april. De spesielt interesserte, barn og unge selv og fagfolka er tatt på alvor! Og, jeg vil ha mer! Jeg vil at barnevernloven faktisk blir en rettighetslov for barn og unge. Er det ikke de utsatte barnas sin tur nå?

Lykke til med landsmøte i Arbeiderpartiet!

«Enough is enough»

740360_10151163919340766_856271580_o (1) Vår neste gjesteblogger er Ronja Løseth Breisnes. Hun er 17 -år gammel sosialdemokrat fra Bergen som går i 2. klasse på Bergen Katedralskole. Ronja meldte seg inn i AUF da hun gikk i 9 klasse. I dag er hun politisk nestleder i Bergen AUF. Hun er også den yngste jenten i styret i Bergen Arbeidersamfund. I tillegg sitter hun  2. året i styret for Ungdommens Fylkesutvalg Hordaland.  Hun har også tidligere vært med i Barneombudet sin ekspertgruppe som omhandlet Utøya, kalt Kriseekspertene

Ronja har også en egen blogg ronjaz.blogg.no og twitter: @ronjabreisnes

God lesing ..................

«Enough is enough» blir det skrevet svart på hvitt med store blokkbokstaver på plakatene. Rasende indiske kvinner og menn har samlet seg på den store plassen. Vi er i starten av stemmerettsjubileet – hvor vi markerer kvinners stemmerett i Norge. Dette er ikke bare en markering av hvor langt vi har kommet med likestillingen, men og en markering av Norge som demokrati. Hva med dem som enda ikke er halvveis i denne kampen? Nå er tiden moden for å løfte blikket videre mot verden.

Søndag 15. desember 2012 ble en 23 år gammel kvinnelig student brutalt voldtatt og banket opp. Hendelsen tok sted på en buss i Dehli i Nord-India etter at kvinnen og hennes mannlige venn hadde vært på kino. Uten forvarsel banket flere menn, inkludert bussjåføren, opp kvinnen og voldtok henne. Kvinnen og hennes mannlige venn ble deretter kastet av bussen og forlatt. India skal visstnok bli kalt verdens største demokrati. Hvordan kan India fungere som demokrati når halvparten av befolkningen mangler grunnleggende rettigheter fordi de er av et bestemt kjønn?

India, og andre land som f.eks. Afghanistan, Kongo, Pakistan og Somalia, topper listen over hvilket land det er verst å være kvinne i. Dette er land med få kvinner i arbeid, urettferdig fordeling av goder mellom kjønnene og ekstremt høy voldtektsrate. Noen av årsakene til at landene topper verstinglisten varierer. I Kongo blir voldtekt brukt som våpen og rammer 400 000 hvert år. Æresdrap og barneekteskap er ikke uvanlig i Pakistan og deler av India. I India er jenter mye mindre verdt enn gutter. En stor andel jentebabyer blir drept eller forlatt. Mange av jentene blir solgt som sexslaver eller arbeidsslaver før de har rukket å bli 10 år. Siden 1992 har Somalia vært et land uten fungerende regjering. Klansystemet dominerer fortsatt samfunnet og kjønnslemlesting og manglende tilgang til utdanning og helse er faktorer som gjør landet til det femte farligste stedet for kvinner.

Gruppevoldtekten på den 23 år gamle indiske kvinnen burde gjøre meg forbanna. Sannheten er at jeg er forbanna, men jeg føler og en form for håp når vinner begynner å ta større plass. Vi begynte ikke likestillingskampen før kvinner begynte å ta plass i offentligheten i Norge. Denne utviklingen må vi støtte i andre land. Et land er ikke et demokrati før alle innbyggerne i landet har de samme rettighetene. Hadde det vært opp til meg hadde vi feiret demokratiet som ble fastslått 1913 og ikke 17. mai 1814 – det var ikke før kvinner hadde stemmerett at vi faktisk ble et fritt land.

Fenomenet som vokser frem i dag er det at flere kvinner bryter med de tradisjonelle mannssjåvinistiske kjønnsrollemønstrene. Kvinner i Saudi-Arabia sniker seg ut midt på natten, trosser ektemann og normer, for å kaste av seg hijaben og kjøre bil. Kvinner som bor i landene på verstinglisten bryter litt etter litt med konservative roller knyttet opp til det å være kvinne. De har begynt å ta mer plass i det offentlige rom. De bryter med inngrodde stereotyper for hva som er riktig av en kvinne å gjøre, som å jobbe som journalist, politi eller politisk aktivist.

Og fordi kvinner har begynt å kreve en større del i det offentlige rom, er det en stor risiko for dem å ta. Selv om kvinner nå kan søke jobber som bryter med de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene, gjør de det ofte med livet som innsats. Tidligere i år kritiserte den pakistanske Malala Taliban for ikke å la jenter gå på skolen. Den 14 år gamle jenten gikk hardt ut mot Talibans politikk i sin aktivistiske blogg. Til tross for at jenten bare er 14 år ble hun sett på som en trussel mot Talibans kvinnesyn og ble derfor forsøkt drept med flere skudd i hodet på vei til skolen.

I Norge er det fortsatt diskriminering på arbeidsplasser og vold mot kvinner i hjemmet. Menn tjener mer enn kvinner i tilsvarende stilling og det er langt færre kvinner i topplederstillinger. Likestillingforkjempere i Norge må i årene fremover ha to tanker i bakhodet; kampen for likestilling i Norge er ikke over enda. Vi må være kritiske til nærliggende forhold, som maktfordeling og holdninger. Samtidig må vi ha blikket stødig rettet mot landene som sårt trenger forandring. Forandringen må skje innen ifra, men vi kan være aktive støttespillere.