Samhold

Kampen for asylbarna fortsetter

Det handler om å bruke tiden sin, engasjementet sitt og hjerte sitt på noe du så inderlig tror er viktig og riktig. Vår neste gjesteblogger kjempet for å la sin sønns beste venn, Nathan, få bli i Norge. - Det kan han nå. Vår neste gjesteblogger er Aina Heldal Bøe. Aina er 33 år, gift og mor til Askild (7) og Ola (4). Hun er utdannet jurist og jobber i DNB.

Aina_Heldal_BAina ble kjent da hun ledet Støtteforeningen for Nathan og familien. Nathan var fadder til Aina sin sønn, Askild, i barnehagen. Askild og Nathan ble bestevenner og da Aina i november 2011 fikk vite at  Nathan skulle kastes ut av landet, startet Aina sitt engasjement for asylbarna. Aina brukte frivillig mangfoldige timer på saken hver eneste dag i halvannet år.
Aina har vært medlem av Arbeiderpartiet siden 2005, men er først blitt aktiv det siste året.
De siste havannet år har hun deltatt i flere debatter og holdt innlegg om asylbarna og deres situasjon. Hun er også  med i boken "Jeg liker Norge, men Norge liker ikke meg", bok av forfatter Kari Gellein og fotograf Tine Poppe om de lengeværende asylbarna.
Aina har tidligere jobbet bl. a i en palistinsk flyktningeleir i Beirut og i en barnehage for de fattigste barna i leiren. Det siste året er hun blitt aktiv i Redd barna og lover å fortsette å jobbe aktivt for barns rettigheter.
Vi er imponert over engasjementet til Aina ! Hennes engasjement har bidratt til å synliggjøre  sårbare barn og bidratt til et større engasjement for barns rettigheter. Ainas engasjement viser også at det utgjør en forskjell å bry seg både for enkeltmennesker og for oss som samfunn. Kanskje blir samfunnet litt rausere og vennligere nettopp med engasjementet fra sånne som Aina.
God lesning!

.............................................................................................................

Kampen for asylbarna fortsetter

Første mai hadde vi stor fest i Ytre Arna. Vi hadde fest for Nathan og foreldrene. Vi feiret at Nathan fårbli i landet han er født i og har tilbrakt sitt 8 år lange liv.  Vi feiret at en lang og vanskelig tid er over, og vi takket alle støttespillere.

Nathan-saken endte godt, men det var en lang og tøff kamp.

Det som gav stor styrke var den enorme støtten saken fikk. I lokalmiljøet stilte folk opp, og i Bergen skrev et samlet bystyret protestbrev til Statstministeren, barneministeren, og alle partilederene på Stortinget. Bergens ordfører Trude Drevland (H) engasjerte seg sterkt i saken; for Nathan er bergenser, som alle andre bergensere.

Bestemødre skrev avisinnlegg, folk tok med barna sine og gikk i fakkeltog,  organisasjoner engasjerte seg, og det lokale idrettslaget Arna-Bjørnar stilte opp. Jan Erik Vold skrev dikt til Nathan, folk fra hele landet gav sine støtteerklæringer og penger slik at familien fikk råd til rettssak - det kunne vært skrevet en bok om de gode ting som hendte.

Nathan ble også kåret til året Bergenser. Aldri hadde så mange stemt, og vinneren var soleklar. Da Nathan vant så holdt jeg en tale til han. Jeg sa at han sikkert lurte på hvorfor han var blitt årets Bergenser.  Jeg sa at han var blitt årets Bergenser fordi folk hadde blitt kjent med han og dette fikk folk til å bry seg. Han fikk folk til å bry seg, ikke bare om han, men også om andre barn i samme situasjon som vi ikke kjenner, som vi ikke vet navnet på.  Og at det er veldig bra at vi bryr oss om han og andre barn – for det er nemlig ingenting som er viktigere enn at barn skal ha det bra.

Nathan-saken er enestående med tanke  på hvor stor støtte saken fikk, og med tanke på den oppmerksomhet den fikk.  Men - jeg har mang en gang tenkt – hvorfor er jeg ikke enda gladere nå som saken er over? Klart er jeg veldig glad, og ubeskrivelig lettet på familiens vegne. Men svaret er enkelt på hvorfor jeg ikke føler en enda større glede.

Saken til Nathan er ikke enestående i den betydning at det er mange tilsvarende skjebner. 647 barn har bodd på asylmottak i mer enn 3 år. Og de aller fleste av disse barna har ikke støttegrupper, de har ikke politikere som stiller seg bak protestbrev, de har ikke ordførere som sier at en ikke skal hive ut ens innbyggere. Og mest vesentlig av alt; familiene, der foreldrene ikke får lov til å jobbe, har ikke over 100.000 kr til å få overprøvd Utlendingsnemndas vedtak av en domstol.

Nathan vant ikke i Oslo tingrett fordi han hadde stor støtte eller media på sin side. Nathan vant i Oslo tingrett fordi tingretten kjente UNE sitt vedtak ugyldig. Ugyldig fordi Nathan har selvstendige rettigheter som ikke ble ivaretatt, og fordi UNE ikke hadde gjort en forsvarlig vurdering av hans sak.

UNE valgte å ikke anke saken av hensyn til Nathan. Det er vel og bra, men begrunnelsen til UNE viser at forvaltningsorganet har et stort behov for barnefaglig kompetanse. UNE valgte å ikke anke med den begrunnelse at nye runder i rettsapparatet og media oppmerksomheten ikke ville være bra for Nathan.

I en perfekt verden skulle ikke Nathan vært i media – han skulle heller ikke vært i en rettssak.  Men når alternativet er tvangsretur til Etiopia hvor foreldrene risikerte fengsel, så blir belastningen med media og noen timer i rettssalen liten i forhold. Dersom UNE vil ta hensyn til barna så må de sørge for at barna ikke lever hele sin barndom på asylmottak med frykten for morgendagen.  UNE må sørge for at barn ikke blir boende hele sin barndom her i Norge, opptil 11 år – før de tvangssender de til land de aldri før har vært i.  UNE må sørge for at rettighetene barna har i norsk lov og barnekonvensjonen blir ivaretatt. Først da blir UNE sitt forsøk på å ta hensyn til barna troverdig.

Mot Yalda, 11 år, fra Tromsø kjører UNE et helt annet løp enn i Nathan-saken. Yalda vant over UNE, og bare timer før ankefristen gikk ut så anket UNE. Yalda har bodd her i 8 år, hun har flyttet 30 ganger fra mottak til mottak og det er mye mediadekning av hennes sak. Yaldas advokat fikk nylig beskjed om at UNE hadde trukket anken og gleden var stor. Ordføreren kom med blomster og feiringen var i gang. Så kom meldingen fra UNE at det var en misforståelse – de hadde ikke trukket anken. Det er ikke til å forstå hva denne jenten på 11 år går igjennom. Politikere burde tatt ansvar når UNE ikke gjør det – men det er helt stille.

Det er muligens stille fordi valgkampen snart er i gang for fullt og saken om asylbarna er ikke enkel for regjeringspartiene. Vi vet at SV har gjort alt de kan for å få til en endring. SP er helt taus. Arbeiderpartiet sitter med nøkkelen – men er redd for at dersom de viser humanitet ovenfor barna,  vil det fremstå som om de liberaliserer asylpolitikken, noe de færreste velgere ønsker. Men, akkurat her tror jeg at Arbeiderpartiet tar feil. Det er ingen forskning som viser at det vil komme flere asylsøkere til Norge om en gir opphold til disse barna. Vi var i en tilsvarende situasjon i 2004 og i 2007 og da fikk de fleste barna som hadde vært her i 3 år bli.

Det står i stortingsmeldingen ”Barn på flukt” at på et tidspunkt må hensynet til barna telle mest. Hvilket tidspunkt er så dette? Jasmin har bodd her i 11 år, men får ikke bli. Men hun er heldig, nå våkner politikerne rundt henne,  det samme gjør lokalmiljøet og Jasmin sak kommer opp for retten i oktober. Men hva med alle de barna som ikke har et nettverk? Som ikke har støttegrupper og lokalpolitikere rundt seg? Er det slik systemet vårt skal være? Det er hvert fall ikke rettferdig.

Saksbehandlingstiden er kortet ned, og fokuset på retur er stort. En rettssikker og rask saksbehandling med rask retur vil føre til at færre barn i fremtiden vil komme i  situasjoner vi ser i dag. Men at ting er bedre i dag hjelper ikke de barna som har vært her i opptil 11 år.

Regjeringen og Stortinget har innrømmet at praksis er for streng i forhold til lovgivers intensjon. Det er en stor skam at de da ikke ryddet opp med en gang og tok en ny gjennomgang av sakene.

Jeg er helt sikker på at regjeringen vil være tjent med å rydde opp i den håpløse situasjonen barna er i og gi de en trygg fremtid i landet de er født og oppvokst i.

Snart er det valg. Jeg skammer meg over den politikken som blir ført ovenfor de lengeværende asylbarna. Men – jeg  har selv vært med å stemt den fram. Ved sist valg visste jeg ingenting om problematikken rundt asylbarna. Det gjør jeg så inderlig godt nå. Og jeg lover barna at jeg ikke kommer til å gi mitt stemme til et parti som ikke ivaretar barnas rettigheter.

Og så vil jeg love barna at vi er veldig mange rundt om i landet som vil fortsette å jobbe for at deres rettigheter skal bli ivaretatt og ikke bare være fine ord på papiret – og vi vil jobbe helt til vi kommer i mål.

Engasjementet for asylbarna startet da Askild sin bestevenn, Nathan skulle kastes ut av landet.

"Gi meg de brennende hjerter"

arbeiderkvinnene_4777836a Mamma gikk i tog og jeg dilta etter. Slik var det i mange år. Nå er det helst jeg som går i tog og mamma som danner baktroppen med småsarkastiske kommentarer, fortsatt med snert og krutt. Mamma har ikke glemt gamle paroler, men hun har overlatt til oss andre å gå i tog.

Mamma gikk i tog for at kvinner i Afrika skulle få utdanning, hun kjempet for at kvinner skulle få likelønn og at kvinner skulle få større stillinger, helst hele.

Jeg dilta med, sang sangene og veiva med flagget. Jeg beveget meg ubekymret mellom parolene. Jeg forsøkte meg en liten periode i opposisjon som seg hør og bør som tenåring, men det var vanskelig å opponere mot at jenter skulle få utdanning og like muligheter som menn. Jeg var oppdratt av sterke kvinner som i generasjoner hadde trosset kjønnsrollemønster og som hadde arbeidet hardt for å gi neste generasjon større muligheter. Jeg var oppdratt av kvinner med en utpreget sans for rettferdighet og med en tidvis plagsom trang til å uttrykke seg mye og høyt. Det ble i lengde for krevende å være passiv dilter eller i opposisjon. På et tidspunkt fikk både sanger og paroler innhold.

Arbeidersangene var så taktfaste og litt vemodige, med underliggende meninger og med verdier som appellerte både til min rettferdighetssans og troen på å gjøre det som er rett og riktig.

Mamma gikk i tog for likelønn. Jeg husker jeg tenkte på det for noen år siden da jeg stod på talerstolen til Arbeiderpartiet og argumenterte for en «likelønnspott»  En politisk styrt utvikling for å gjevne ut lønna mellom menn og kvinner. På rad og rekke kom gutta fra industrien med sin skepsis og forklarte unge, blonde meg at lønnsoppgjør var lønnsoppgjør og måtte overlates til partene i arbeidslivet. Jeg husker jeg tenkte at det var en oppgave de på ingen måte hadde lyktes med ettersom det var 20 år siden min mor hadde stått på samme talerstol og tatt til ordet for likelønn.

Nå går datteren min i tog sammen med meg og kan hende må hun stå på den samme talerstolen om 20 år til fra nå og fortelle hvordan tre generasjon kvinner har slåss samme kamp for likelønn og ennå tjener kvinner mindre enn menn…  Det er ikke slik at alle kamper er vunnet. Det finnes fortsatt paroler å gå under.

En vår preget bilder av afrikanske kvinner plakatene. Det var en smule eksotisk kan jeg huske. Det handlet om utdanning som nøkkel til utvikling. At vi rike i nord skulle bry oss med fattige kvinners utdanning var rart. Men mamma fastholdt at utdanning av kvinner ville løfte hele familier ut av fattigdom og nød. Kvinner var oversett i utviklingsarbeidet og man hadde ignorert kvinner som ressurs. Kvinner med utdanning ville kunne lese, ville kunne få arbeid, ville kunne fø seg og sin familie. Kvinner kunne skape en fremtid for seg og sitt land, å investere i kvinners utdanning var å invester i et helt lands utvikling.  Men kronargumentet til mamma var at jenter i Afrika hadde like mye verd som meg. Og ville jeg sloss for min egen rett til utdanning så skyldte jeg mine søstre i Afrika det samme. Det het solidaritet og jeg var solgt for alltid.

Det siste året har det internasjonale samfunnet vist sin vantro over Indias behandling av kvinner. Kvinner blir voldtatt og utsatt for grov vold, de mangler grunnleggende rettigheter og beskyttelse. Både Kongo, Somalia, Afghanistan er land hvor få kvinner er i arbeid og får utdanning. Fordelingen av godene i landet er ekstremt skjev mellom kjønnene. Både voldtekt brukt som våpen, æresdrap og kjønnslemlesting er eksempler på groteske handlinger som fortsatt rammer kvinner på grusomt vis. Det opprettholder undertrykking av kvinner og skaper et samfunn hvor bare noen får ta del. Utdanning gir kvinner muligheter til å bryte med gammelt tankegodt, tradisjoner og ritualer. Det gir kvinner mulighet til å ta arbeid. Utdanning gir også kvinner mulighet for å arbeide for et mer rettferdig arbeidsliv, rettigheter, beskyttelse og lønn. For med utdanning kommer kunnskap og kunnskap gir makt og makt gir innflytelse. Joda, det finnes paroler å gå under.

Mamma jobba fulltid. Men jeg husker hun opprørt og engasjert holdt lange innlegg om deltidsstillingene i helsevesenet. Det var ikke det at kvinner måtte jobbe heltid for enhver pris, men det var det faktum at mange av kvinnen jobbet så små stillinger at de ikke tjente pensjonspoeng.- Og de visste det ikke engang! Mamma så at deltidsstillingen hang sammen med lave lønninger, med lav status og med lav utdannelse.  Men hun holdt fast på at like naturlig som at kvinner skulle ha mulighet til å velge deltidsstillinger så skulle kvinner ha rett og mulighet til fulltidsstillinger.

Kampen for heltidsstillinger, gode pensjonsordninger, slaget om de krevende arbeidstidsordninger arbeidstid og »konkurransedyktig» lønn er ikke verken avklarte eller tilbakelagte kamper. De pågår.  De er gjenstand for valgkamp og det sies at just her vil man se de tydeligste skillene mellom de politiske fløyene. Kanskje du synes det er helt riktig og jobbe mer for samme lønn, og kan hende du synes at arbeidstidsordningen er for lite fleksible, du har full forståelse for hvorfor stivbente regler ødelegger for næringslivet og kan hende du synes at fagforeninger og tariffavtaler har utspilt sin rolle. Da kan du også hende du ikke vet hva du har før du mister det. Da kan det også hende at jeg kaller deg historieløs og tanketom og uten tanke for andre enn deg selv. Det er en finstemt dans mellom arbeidstakere og arbeidsgiver. Rettigheter og plikter. Det er et nøye gjennomtenkt løp som har bølget seg gjennom historien og gitt Norge et godt arbeidsliv, et arbeidsliv som stabiliserer landets økonomi og som gir de enkelte muligheter til å regulere forholdet mellom arbeid og famile/fritid. Et finstemt forhold som gjør at det er mulig for så mange å delta i arbeidslivet, som gjør det mulig for så mange kvinner å delta i arbeidslivet og som kan inkludere alle i arbeidslivet i ulike faser av livet. Et arbeidsliv som gir mulighet til å skape og å dele. Tro ikke at man kan fjerne eller endre på enkelt forhold i dette arbeidslivet uten at det får konsekvenser. Tro ikke at et godt arbeidsliv kom av seg selv. Det finnes fortsatt paroler å gå under.

Jeg elsket arbeidersangene og de fremkaller fortsatt gåsehud og tårer i øyekroken. Å stå midt i en arbeidersang er som å stå midt i historien. Det er som å strekke armene ut og la fingertuppene i den ene enden berøre historien og den andre siden berøre fremtiden.

Men først og fremst er arbeidersangene et uttrykk for felleskap, solidaritet og rettferdighet. Det er å holde fast på det som er rett og riktig og som gavner noe mer enn meg selv. 1.mai er kanskje ikke noe de fleste har et sterkt forhold til lenger, men det finnes fortsatt paroler å gå under. Kanskje for lokalsamfunnet ditt, kanskje for samfunnsutviklingen, kanskje i internasjonal solidaritet.

Jeg nynner på den vakreste av alle arbeidersangene. Og minner meg på at det finnes saker større enn meg selv, viktige og riktige, og det gjelder å holde fast på dem, men også å gi dem videre. God 1. mai! Anne & Hanne

«Gi mig de rene og ranke, de faste og sterke menn, de som har tolmod og vilje og aldri i livet går hen og selger min store tanke, men kjemper til døden for den.

Gi mig de kolde og kloke, som kjenner min virkelighet. Bedre enn mange som sier de tror, trenger jeg nogen som vet. Intet er mere som skrift i sand enn løfter om kjærlighet.

Gi mig de bitre og steile, som ikke har frykt i sitt blikk. Gi mig de gudløse stolte, som ikke har trang til mystikk, men dristig vil skape sin himmel her efter sin egen skikk.

Gi mig de brennende hjerter, som aldri gir tapt for tvil, som aldri kan kues av mismot og trues av sorger til hvil, men møter hver seier, hvert nederlag med det samme usårlige smil.

Ja gi mig de beste blandt dere, og jeg skal gi dere alt. Ingen kan vite før seiren er min hvor meget det virkelig gjaldt. Kan hende det gjelder å redde vår jord. De beste blandt dere er kalt.»

( Rudolf Nielsen)