Solidaritet

Fra kamptolk til asylsøker. Hent Faiz hjem!

Bilde Det finnes kun et ord som er dekkende - Skam.

Tirsdag 27. mai kl 0030 ble tidligere kamptolk Faizullah Muradi hentet av politiet i en privatbolig i Mandal. I løpet av tolv hektiske timer var han brakt til Roma. Reaksjonene har ikke latt vente på seg. Mange føler en stor skam på vegne av nasjonen Norge som behandler et menneske på denne måten. Det kan vi godt forstå.

Faizullah, heretter kalt Faiz, ble rekruttert som tolk for de norske styrkene i Afghanistan rett før han fylte 18 år. Hans gode språkkunnskaper og store overblikk gjorde ham til en perfekt tolk. Så fort han hadde fylt 18 valgte Norge å utstyre ham med norsk uniform og skarpladd automatvåpen. Etter relevant trening ble han sendt til fronten for å bidra til beste for de norske styrkene. I løpet av sine to år i aktiv tjeneste var Faiz involvert i de hardeste kampene norske styrker har opplevd i krigen i Afghanistan.

Etter endt tjeneste flyttet han tilbake til sine hjemtrakter i en annen del av Afghanistan. I løpet av kort tid ble han sporet opp av Taliban som truet ham og hans familie på livet. Årsaken til dette er fordi Taliban har utpekt Faiz til landsforræder. Etter samråd med sin familie valgte Faiz å legge ut på flukt. Via Iran og Hellas endte han opp i Italia etter skipsforlis. Faiz var fra dag en helt klar på at hans destinasjon var Norge, men valgte allikevel å stille opp som vitne i italiensk rettsak mot organiserte menneskesmuglere.

Takken for alt dette er at norske myndigheter ikke vil behandle saken til Faiz. Etter en ekspressbehandling vi skjelden har sett makan til av UDI og UNE ble Faiz deportert fra Norge til Italia morgenen 27. mai 2014. Han fikk med seg to sekker med personlige eiendeler, en laptop, en mobil og ca 850 norske kroner til Italia. På kvelden denne dagen ble han satt på gata av italienske myndigheter. Samme kveld gav Justisminister Anders Anundsen (Frp) endelig svar på Karin Andersen (SV) sitt spørsmål. Svaret var at Faiz har blitt behandlet etter lovens krav og at Faiz vil få sitt beskyttelsesbehov prøvd i Italia. Punktum.

Onsdag 28. mai ankommer Faiz Lecce i sør-Italia. Dette er i nærheten av stedet hvor Faiz ankom Italia etter det fatale forliset. Han har fått beskjed at han muligens kan sove på en madrass i en lokal kirke som også vil forsørge han med mat. Bortsett fra dette har han ingen garantier annet enn at han får lov til å søke om beskyttelse. Dersom Italia behandler han etter samme lov som Norge vil han sannsynligvis bli sendt til Hellas hvor situasjonen er enda verre enn i sør-Italia. Det finnes ingen garantier for at Faiz vil ha noe krav på beskyttelse i Hellas og han kan dermed bli sendt tilbake til Afghanistan.

Det er sånn vi i Norge behandler mennesker som har satt sine liv i fare i tjeneste for det norske Forsvaret. Dette er en villet politikk. Heldigvis har V og KrF gått ut på 23 nyhetene tirsdag kveld og gitt klare signaler på at Justisministeren må snu i denne saken. Tidligere har også SV sagt det samme. Mens vi venter på å se om Stortinget kan omgjøre den store urett norske myndigheter har utsatt Faiz for, kan vi allerede nå tenke dypt og grundig på om det er slikt et samfunn vi ønsker å være. I dag føler vi sinne og skam på Norges vegne, men håper vi kan lære av de feil vi som nasjon har begått i denne saken. Uansett er det en klar oppfordring fra oss.

Ta ansvar og hent Faiz hjem.

Anne & Hanne

Vil 17. mai noengang miste sin betydning?

Vil 17. mai noen gang miste sin betydning? Kjære alle sammen og gratulerer med dagen. Gratulerer med 200 års selvstendighet og grunnlovsjubileumet.

17. mai er lukter, lyder og farger. Lyder som barnelatter, slitene russerop og musikk korps som spiller kjente og kjære sanger. Lukter som vårblomstser, nysprunget bjørk og lukten av pølse og is. Farger som røde lakksko, hvit softis og blå ballonger.

Men 17. Mai er mer enn lukter, lyder og farger. Det er en dag for demokrati, frihet, likhet og solidaritet. En dag hvor vi feier vårt frie demokrati og ytringsfrihet. I år hedrer vi den historiske begivenheten som utspant seg i 1814. I 1814 var 112 menn samlet på Eidsvoll. Sammen bygget de vår grunnlov på idealer som frihet, likhet og brorskap, og ikke minst på kjærlighet til sitt land. Fra Mandal deltok Syvert Omundsen Eeg, Erich haagensøn Jaabech og Omund Andersen Lømsland. Fra første påskedag 10. April til 17.mai Den 16. mai var alle vedtak fattet og grunnloven ferdig. Selvstendighet ble erklært og makten delt mellom konge/regjering, en nasjonalforsamling valgt av folket (som de kalte Storting) og domstolene. Grunnlaget for demokrati var lagt. 17.mai 1814 ble dagen de daterte.

200 år etterpå kan en stille spørsmålet. Vil 17 mai noen gang blir uviktig? Vil vi glemme hvorfor vi feiere vår nasjonaldag. Kan dagen komme da vi tenker at det med en festdag med pølser, is og brus, men hvor vi samtidig stusser på hvorfor vi feirer de historiske hendelsene som skjedde i 1814?

Like viktig som hvorfor vi feirer denne dagen er det faktum at dagen er for ALLE. 17 mai er dagen for unge og rike, for fattige og rike, for hvite og brune, for menn og kvinner, for byfolk og bønder. Dette er dagen hvor vi dyrker det store fellesskapet som heter Norge og verdiene er demokrati, likhet, frihet og ytringsfrihet. Verdier som er fundamentet i vårt samfunn.

Første paragrapf lyder som følgende: “Kongerige Norge er et frit, selvstendig, udelelig og uafhændeligt rige”. En paragraf som la grunnlag for folkefesten vi feier idag. En fest for frihet, menneskerettigheter, likhet, ytringsfrihet og demokrati.

Frihet til å tenke. Din tanke er fri.

Din tanke er fri,

hvem tror du den finner.

Den flykter forbi,

slik skygger forsvinner

.
Den kan ikke brennes,

av fiender kjennes.

Og slik vil det alltid bli:

Din tanke er fri!

Jeg tenker hva jeg vil,

mitt ønske bestemmer.

I stillhet blir det til,

i ukjente drømmer.

Min tanke og lengsel

vil bryte hvert stengsel.

Og slik vil det alltid bli:

Min tanke er fri!

Og tvinges vi inn

bak jernslåtte dører,

da flykter den vind

som tankene fører.

Fordi våre tanker

kan rive ned skranker.

Og slik vil det alltid bli:

Vår tanke er fri!

Vi er alle frie mennesker, hver og en av oss skal ha like rettigheter. Menneskerettigheter. Uansett sosial bakgrunn, kjønn, legning og etnisk bakgrunn. Vi er alle helt og fullt mennesker som er likeverdige. Mens vi feirer vår frihet, så må vi ikke glemme at det finnes andre som ikke har de rettigheter og den frihet som vi har. Syria, Palestina og Tibet for å nevne noen. Mennesker som kan ytre seg fritt og som ikke lever i frihet og som lever i frykt uten demokrati.

La oss stopp opp og tenke oss om På vår nasjonaldag, tenke på våre medsøstre og medbrødre som ikke har de samme rettighetene, ytringsfrihet eller demokratiske rettigheter som ofte tar for gitt. Omtanke for andre enn oss selv. Omtanke for mennesker over hele verden, som i dag kjemper de samme kampene som våre forfredre gjorde for 200 år siden. Men som ennå ikke har fått sin rett til frihet eller like rettigheter

Helt innledningsvis spurte jeg om 17 mai noen gang kom til å miste sin betydning. Om 17 mai noen gang vil bli uviktig.

Så for å svare på spørsmålet mitt. Vil 17 mai noen gang miste sin betydning? Svaret er Nei. 17 mai har vært, er og skal fortsatt være en dag i frihetens navn. En dag hvor vi feirer alle sammen, fylt av lyder, lukter og farger. Samtidig som vi hedrer vårt demokratiske nasjon med ytringsfrihet, solidaritet og likhet.

Gratulerer med dagen

Anne & Hanne

20140517-000404.jpg

Kvinners rett til å bestemme over sin egen kropp

20140124-122127.jpg

Helsedepartementet sendte ut høringsnotat om et lovforslag om at kommuner kan inngå avtale om reservasjon med fastleger som ikke ønsker å henvise kvinner til abort. Høringsforslaget legger opp til endringer om at hver enkelt kommune selv skal avgjøre om kommunen vil inngå avtaler med fastleger om reservasjon mot henvisning til abort. I Fedrelandsvennen (22.jan) kunne jeg lese at kommuneoverlegen i Åseral sier at hun nekter å sette sprial på pasientene. Hun mener det er et abortmiddel og derfor strider med hennes religiøse syn (Sitat Fvn, 22. jan 2014). Hun setter sine personlige syn foran pasienten og kvinner som er i en sårbar situasjon når hun nekter å henvise til abort eller å sette inn f.eks spiral. Det er en menneskerett å ha etisk samvittighet. Å være fastlege er ikke en menneskerett.

Allerede i 1913 startet den politiske kampen for kvinners rett til selvbestemt abort. I 1913 var abort ulovelig og både kvinner og den som utførte aborten risikerte fengsel. Foregangskvinnen Katti Anker Møller formulerte for første gang kravet om lovlig selvbestemt abort

Den første abortloven kom først i 1959. Loven inneholdt ingen bestemmelser om abort på sosiale indikasjoner. Loven åpnet den gang opp for at legal abort kunne utføres hvis kvinnen kunne få alvorlige fysiske eller psykiske lidelser eller hvis deres liv stod i fare. Ikke nok med det, de måtte legge saken frem for en nemd bestående av leger som satt med makt og innflytelse til å bestemme hvem som måtte fullføre svangerskaper og hvem som skulle få abort etter kriteriene ovenfor.

Nemden og systemet utløste abortkampen som en av kvinnebevegelsens store kamper på 1970-tallet. Kampen handlet om spørsmålet om hvem som skulle ta avgjørelsen – legen eller kvinnen selv. Paradokset er at det er samme kampen som kvinner står ovenfor i dag, i 2014. Etter at Helsedepartementet og den blå-blå regjeringen sendte ut høringsnotatet om reservasjoner for fastleger til å henvise kvinner til å ta abort. Paradokset er at vi nesten 40 år senere står ovenfor sammen kampen som våre søstre gjorde på 1970 tallet. Hvem skal avgjøre – kvinnen selv eller legen. Hvem skal bestemme? Kvinnen selv eller moralens vokter. Hvem skal bestemme over kvinners kropp? En fastlege med et annet grunn,-og verdisyn eller kvinnen selv som kjenner sin egen kropp, livssituasjon og følelser best?

Det blir for meg et paradoks at kvinneaksjonen for selvbestemt abort som stod sterkt på 1970-tallet, nå er dagsaktuell. Regjeringens forslag er et stort tilbakeslag i likestillingsdebatten. Det er et stort tilbakeskritt i kvinners rettigheter. Rettigheter som har blitt kjempet frem av sterke kvinnestemmer. Rettigheter som gjør at kvinner kan bestemme over sin egen kropp og ta sine egne valg.

Det er med stolthet jeg kan si at jeg hører til et parti som har kjempet for selvbestemt abort i flere ti år. Allerede i 1969 ble det programfestet på landsmøtet. Den kampen ga igjen åpning for loven som ble vedtatt i 1975, hvor det ble åpnet for at vilkårene for abort også skulle gjelde sosiale hensyn. Den ga også helsepersonell muligheten til å nekte å utføre abort av etiske og samvittighetshensyn. Først tre år senere i 1978 ble loven om selvbestemt abort vedtatt

Abortloven av 1975 gir allerede reservasjonsrett for sykehuspersonell fra å utføre eller delta i abortinngrep. Helsedepartementets høringsnotat går langt utover det som ligger i abortloven. Den gir en fastlege mulighet til å reservere seg fra å skrive under på en ”begjæring om svangerskapsavbrudd”. Fra kvinners og pasientens ståsted er det en belastning om å bli henvist til en annen lege. Jeg har ennå ikke møtt en eneste kvinne som tar lett på å gjennomføre abort. Det er en sårbar og følelsesmessig situasjon. Tillitsforholdet mellom pasient og fastlege vil svekkes om fastleger får reservasjonsrett og nekter å sette inn for eksempel spiral fordi de har andre personlige motiver. Slik som kommuneoverlegen i Åseral har. Høringsforslaget skaper utrygghet for kvinner i en sårbar situasjon, og det skaper flere ledd i en allerede krevende prosess. Det å bli henvist til en annen lege fordi en egen fastlege har reservert seg mot å henvise til abort skaper utrygghet.

Det er ikke til å legge skjul på at Høyre svikter kvinnene. Erna Solberg og Høyres slagord ”Nye ideer, bedre løsninger” er verken nye eller bedre. Ideen hennes regjering løfter frem var aktuell i 1975. Bedre løsning er det heller ikke når en setter kvinners hensyn til side.

Nå må landets kommunestyrer stå opp og si nei til at fastleger kan reservere seg mot å henvise til abort.

Det handler om likestilling, det handler om at kvinner i en sårbar situasjon skal møtes med respekt, uavhengig av hvilke valg de tar. De skal ikke møte moralens vokter. De skal få den hjelp de trenger, uten at legens egne moralske og etiske prinsipper skal bli en ekstra belastning for kvinner.

VI lever i 2014, men fortsatt er kvinnesaken fra 1970 tallet ”Folkeaksjon for selvbestemtabort” dagsaktuell. Vi trenger å se fremover, ikke bakover.

Anne & Hanne

Ta vare på flokken din

Per Fuggeli kom med oppfordringen til juletider i fjor. Det bet seg fast i oss og har holdt oss fast i engasjementet vårt for mennesker som strever for å nå medias og dermed også beslutningstageres oppmerksomhet. Det har holdt oss fast i troen på et samfunn som gir alle muligheter og som er tuftet på solidaritet, som skaper og deler. «Ta vare på flokken din» handler for oss om å våge å se, tørre å spørre og tørre å ta standpunkter som sørger for nettopp flokken vår. Og flokken vår det er du og meg og alle de vi møter. Venner og ukjente, de beundringsverdige og de vi forsøker å jage vekk, de som lyktes og de som ikke lyktes. De om trenger hjelp og de som hjelper. Det er et kontinuerlig arbeid å sørge for flokken vår. Det er beinharde prioriteringer og noenganger upopulære valg. Noen ganger handler det om å være en stemme som sørger for menneskeverd. Som når noen vil jage vekk tiggere fordi det er så ubehaglig å møte ett menneske som ber deg om pengene dine. Eller når man vil gjøre det ulovlig å yte helsehjelp til asylsøkere som oppholder seg ulovlig i Norge.

« Ta vare på flokken din» handler kanskje mest om å klare å ta vare på dem du ikke kjenner eller ikke vil kjennes ved. Det er enkelt å sørge for de du er glad i og dine nærmeste. Syretesten i et samfunn er likevel hvordan vi tar vare på våre mest sårbare. «Å ta vare på flokken din» handler i høyeste grad om politikk. Vi må verne om det samfunnet som sørger for deltagelse og muligheter uavhengig av hvor du kommer fra eller hvor du skal. Det samfunnet som tar ansvar for hverandre. Et samfunn der vi gir muligheter for å lykkes, men har solidaritet nok til å innse at vi lever best med hverandre når det ikke er så stor avstand mellom oss. Der du yter etter evne og får etter behov. Der vi våger å omfordele fordi det skaper det beste samfunnet for oss alle og ikke folk flest. Det er på tide å sloss for de verdiene. Slåss for flokken din.

Kanskje trenger vi et verdikompass, en slags hjelp til å peile oss på rett spor slik at vi husker på at det er både i de store og i de små valgene at det til syvende og sist handler om du tar vare på flokken din eller de som er likest deg? Vi avslutter 2013 med å videresende Fuggeli sin oppfordring fra i fjor « Ta vare på flokken din» Det er gjennom omsorg, omtanke og handling vi kan gjøre en forskjell. Vær den forskjellen som gjør flokken din rausere, videre og sterkere. Villrosene takker for følge gjennom 2013. Vi takker våre fantastiske gjestebloggere som bidrar til å sette søkelys sog utfordre dagsorden. Vi takker for våre trofaste lesere og vi ønsker alle dere nye hjertelig velkommen. Tusen takk for følge og god jul og godt nytt år!

« It always seem impossible until it’s done» -Mandela

20131222-230654.jpg

" En frivillig kveld"

henderDet ville vært enkelt å starte denne bloggposten med en tåredryppende historie fra virkeligheten.  Sånn som gir deg akutt behov for å vise omsorg og nestekjærlighet, gi penger til en frivillig organisasjon eller rydde skapet ditt for klær og gi til Frlsesarmeen. Men det er ikke nødvendig.

Denne bloggposten er til alle de de frivillige som legger ned timevis med arbeid for å være tilstede for andre mennesker som er i en svært vanskelig og sårbar livssituasjon. Menn og kvinner som trøster, viser omsorg, er tydelige rollemodeller, forebygger, reparerer og gir verdighet.

I 2012 hadde Villrosene et møte med de frivillige på Blå Kors i Mandal sammen med KrF sin leder Knut Arild Hareide. Der fortale godt voksne kvinne lavmælt sine historier og sine erfaringer. Sterke historier om menneskelighet, tålmodighet og livserfaring. Vi som lyttet ble tvunget til å lytte med hjerte og vi gikk derfra fulle av beundring og takknemlighet for det arbeidet disse kvinnene gjorde og har gjort gjennom tiår. Mange mennesker har kommet inn dørene til Blå Kors og blitt møtt med varme og omsorg og et menneske som kan lytte. Der det offentlige tilbudet sluttet stod de frivillige klar til å følge opp. Der noen ikke fant veien til hjelp, ble frivillige med og oppmuntret og støttet slik at også de kunne ta del i velferdsstatens tjenester. Der det offentlige kunne fatte vedtak og gi behandling kunne frivillige tilby hjemmelaga suppe og bre pleddet over en sliten kropp. Når kontorene stenger kl 15.30 åpner dørene hos de frivillige på kvelden.

Om vi regner på timene de frivillige legger ned ville det kunne vært omgjort til svært mange årsverk. Dette er vår sosiale kapital. Frivilligheten vi ikke kunne klart oss uten.

Likevel er det ganske tette skodd mellom frivilligheten og det offentlige. I en sektor som trenger både mer folk og mer kompetanse er det underlig at ikke frivilligheten er trukket mer inn som en ressurs i arbeidet med f.eks rusmiddelavhengige. Et tettere samarbeid og bedre tilrettelegging for de frivillige organisasjonene ville kunne ha gitt et bedre og mer helhetlig tilbud for brukeren. Samtidig er det viktig at de frivillige organisasjonene i større grad koordinere sin innsats og samarbeider. De frivillige utgjør det supplementet det offentlige aldri kan bli.

I Mandal kommune finnes det et sånt sted hvor det offentlige møter frivilligheten og det er i Fyrlyset. Fyrlyset er et lavterskeltilbud ovenfor rusmiddelavhengige personer  og er et samarbeidsprosjekt mellom Mandal kommune, Frivillighets sentralen og Frelsesarmeen. Det er et gatenært lavterskel tilbud der brukerne kan få tilbud om mat, helsetjenester og samtaler med kommunalt ansatte og frivillige.  Erfaringene fra Fyrlyset viser at når friville og offentlige ansatte jobber side om side lykkes man med å bygge de nødvendige gode relasjonene. Det driftes i hovedsak med penger fra Mandal kommune.

Fordi Mandal er en kommune med dårlig økonomi er nå Fyrlyset igjen blitt gjenstand for salderingspost. Det vil i så fall bety kroken på døra for Fyrlyset og et svært viktig tilbud forsvinner for mange mennesker som har det som sitt holdepunkt i sin tilværelse. Det betyr også kroken på døra for et viktig samarbeid mellom kommunen og frivilligheten.

Vi har lyttet til Blå Kors og Frelsesarmeen. De driver litt ulikt, men de har et sterkt engasjement for å gjøre livene til de menneskene de møter litt bedre gjennom sin tilstedeværelse vi har øsnket å synliggjøre verdien av deres arbeid og behovene til deres brukere.

Villrosene har som ambisjon og bidra til viktige møteplasser mellom mennesker slik at både kunnskap og politikk kan utvikles. Derfor har vi i samarbeid med Blå Kors og Frelsesarmeen invitert deres brukere til middag. Kall det gjerne gjestebud. Vi har hentet frivillige fra politikken. Vi utfordret nemlig byens folkevalgte til å bidra som frivillige når middagen skal serveres. Formålet med kvelden er

  • å samle organisasjoner som driver rusarbeid i kommunen og bidra til økt kjennskap og samarbeid.
  • gi tidligere og/eller nåværende rusmisbrukere en mulighet til å møte byens beslutningstakere og formidle hva som er viktig for dem i deres hverdag.
  • gi byens folkevalgte anledning til å bli kjent med frivillig arbeid og betydningen av det.
  • gi de frivillige mulighet til å synliggjøre den betydelige innsatsen de gjør
  • la de folkevalgte bidra med frivillig innsats for en kveld.

Vi kunne selvsagt ikke ha gjennomført en slik kveld uten støtte fra de lokale næringslivet.  Fem viktige bedrifter har bidratt økonomisk: Metall bygg AS, MobilData Mandal, Mandals AS, Sweco Mec AS, Nødings Delikatesse, Europris Mandal, GE Healthcare Lindesnes og Agderbær og Grønt AS.

Det vitner om samfunnsansvar og bidra til at de gruppene som ikke så lett når kontakt med beslutningstakere får hjelp til det av de som vet noe om hvor viktig det er. Det bidrar til et bredere og bedre demokrati.

Det handler om at folkevalgte er valgt for alle deler av befolkningen, både de som er gode til å snakke for seg og synliggjøre seg, og de som ikke er så gode, har overskudd eller kunnskap om det. Vi vet møtene mellom mennesker er viktig hvis politikere skal øke sin kunnskap og få innspill slik at gode beslutninger kan fattes. Avstanden mellom oss kan være forbausende stor selv om vi bor i samme by eller sammen kommune. Vi trenger å bygge broer over disse avstandene om vi skal lage et samfunn som er bra for alle.

I morgen, torsdag 14. november finner du oss i Frelsesarmeens lokaler i Mandal. Der håper vi å skape en møteplass der kunnskap deles og politikk utvikles.

Du hører fra oss!

 

 

«Enough is enough»

740360_10151163919340766_856271580_o (1) Vår neste gjesteblogger er Ronja Løseth Breisnes. Hun er 17 -år gammel sosialdemokrat fra Bergen som går i 2. klasse på Bergen Katedralskole. Ronja meldte seg inn i AUF da hun gikk i 9 klasse. I dag er hun politisk nestleder i Bergen AUF. Hun er også den yngste jenten i styret i Bergen Arbeidersamfund. I tillegg sitter hun  2. året i styret for Ungdommens Fylkesutvalg Hordaland.  Hun har også tidligere vært med i Barneombudet sin ekspertgruppe som omhandlet Utøya, kalt Kriseekspertene

Ronja har også en egen blogg ronjaz.blogg.no og twitter: @ronjabreisnes

God lesing ..................

«Enough is enough» blir det skrevet svart på hvitt med store blokkbokstaver på plakatene. Rasende indiske kvinner og menn har samlet seg på den store plassen. Vi er i starten av stemmerettsjubileet – hvor vi markerer kvinners stemmerett i Norge. Dette er ikke bare en markering av hvor langt vi har kommet med likestillingen, men og en markering av Norge som demokrati. Hva med dem som enda ikke er halvveis i denne kampen? Nå er tiden moden for å løfte blikket videre mot verden.

Søndag 15. desember 2012 ble en 23 år gammel kvinnelig student brutalt voldtatt og banket opp. Hendelsen tok sted på en buss i Dehli i Nord-India etter at kvinnen og hennes mannlige venn hadde vært på kino. Uten forvarsel banket flere menn, inkludert bussjåføren, opp kvinnen og voldtok henne. Kvinnen og hennes mannlige venn ble deretter kastet av bussen og forlatt. India skal visstnok bli kalt verdens største demokrati. Hvordan kan India fungere som demokrati når halvparten av befolkningen mangler grunnleggende rettigheter fordi de er av et bestemt kjønn?

India, og andre land som f.eks. Afghanistan, Kongo, Pakistan og Somalia, topper listen over hvilket land det er verst å være kvinne i. Dette er land med få kvinner i arbeid, urettferdig fordeling av goder mellom kjønnene og ekstremt høy voldtektsrate. Noen av årsakene til at landene topper verstinglisten varierer. I Kongo blir voldtekt brukt som våpen og rammer 400 000 hvert år. Æresdrap og barneekteskap er ikke uvanlig i Pakistan og deler av India. I India er jenter mye mindre verdt enn gutter. En stor andel jentebabyer blir drept eller forlatt. Mange av jentene blir solgt som sexslaver eller arbeidsslaver før de har rukket å bli 10 år. Siden 1992 har Somalia vært et land uten fungerende regjering. Klansystemet dominerer fortsatt samfunnet og kjønnslemlesting og manglende tilgang til utdanning og helse er faktorer som gjør landet til det femte farligste stedet for kvinner.

Gruppevoldtekten på den 23 år gamle indiske kvinnen burde gjøre meg forbanna. Sannheten er at jeg er forbanna, men jeg føler og en form for håp når vinner begynner å ta større plass. Vi begynte ikke likestillingskampen før kvinner begynte å ta plass i offentligheten i Norge. Denne utviklingen må vi støtte i andre land. Et land er ikke et demokrati før alle innbyggerne i landet har de samme rettighetene. Hadde det vært opp til meg hadde vi feiret demokratiet som ble fastslått 1913 og ikke 17. mai 1814 – det var ikke før kvinner hadde stemmerett at vi faktisk ble et fritt land.

Fenomenet som vokser frem i dag er det at flere kvinner bryter med de tradisjonelle mannssjåvinistiske kjønnsrollemønstrene. Kvinner i Saudi-Arabia sniker seg ut midt på natten, trosser ektemann og normer, for å kaste av seg hijaben og kjøre bil. Kvinner som bor i landene på verstinglisten bryter litt etter litt med konservative roller knyttet opp til det å være kvinne. De har begynt å ta mer plass i det offentlige rom. De bryter med inngrodde stereotyper for hva som er riktig av en kvinne å gjøre, som å jobbe som journalist, politi eller politisk aktivist.

Og fordi kvinner har begynt å kreve en større del i det offentlige rom, er det en stor risiko for dem å ta. Selv om kvinner nå kan søke jobber som bryter med de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene, gjør de det ofte med livet som innsats. Tidligere i år kritiserte den pakistanske Malala Taliban for ikke å la jenter gå på skolen. Den 14 år gamle jenten gikk hardt ut mot Talibans politikk i sin aktivistiske blogg. Til tross for at jenten bare er 14 år ble hun sett på som en trussel mot Talibans kvinnesyn og ble derfor forsøkt drept med flere skudd i hodet på vei til skolen.

I Norge er det fortsatt diskriminering på arbeidsplasser og vold mot kvinner i hjemmet. Menn tjener mer enn kvinner i tilsvarende stilling og det er langt færre kvinner i topplederstillinger. Likestillingforkjempere i Norge må i årene fremover ha to tanker i bakhodet; kampen for likestilling i Norge er ikke over enda. Vi må være kritiske til nærliggende forhold, som maktfordeling og holdninger. Samtidig må vi ha blikket stødig rettet mot landene som sårt trenger forandring. Forandringen må skje innen ifra, men vi kan være aktive støttespillere.

Jeg undres over alt sinne og all engstelse.

imageVår neste gjesteblogger er Agnete Kjellin (62) år og som bor på Skjernøy i Mandal. Agnete har i mange år vært opptatt av kvinnens plass i historien, man må kjenne noe til den for å forstå kvinners situasjon i dag. Hun er engasjert og en inspirende dame med stor kunnskap. Hun er leder av tre museer i Kristiansand, og har en utdannelse innen ledelse og markedsføring. Agnete har også vært landsleder for Norgesunionen av soroptimister, en nettverks organisasjon for yrkeskvinner.

God lesing

................

I går, lørdag 9. februar, leste jeg et sjokkerende innlegg i Fædrelandsvennen skrevet av Sven Egil Omdal. Overskriften var ”Da er du en mann”. Det handlet om grov verbal trakasering av kvinner i det offentlige rom, og jeg tenkte ”Tar det aldri slutt?” I 1854 fikk kvinner arverett på lik linje med menn, i 1864 ble ugifte kvinner gjort myndige og i 1888 var det de gifte kvinnens tur. De fikk da rett til å disponere sin egen formue. Dette var ikke gavepakker til kvinnene.

I minst 160 år har kvinner steg for steg krevd sin rettmessige plass der meninger blir diskutert og vedtak blir fattet. I 2013 skaper det fremdeles engstelse og virker provoserende. Underlig. Hva er grunnen til at holdninger arves i en tid da det er en selvfølge at kvinner deltar i alle sider av samfunnslivet?

Da et utvalg av kvinnene i Norge fikk stemmerett ved kommunevalget i 1901, var det første steget på veien mot allmenn stemmerett som ble innført i 1913. Tro ikke at veien den gang var dekket med roser og at kvinnene ble båret fram på entusiasmens vinger. De slet! Mot fordommer, engstelse, nedarvede holdninger og et lovverk som favoriserte mannen. I Lindesnes Avis i Mandal ble det i anledning kommunevalget i 1901 skrevet mange spydige innlegg og menn gledet seg til å se mor med stemmeseddelen i hånden.

Men kvinnene ga seg ikke. Jeg har mange ganger følt stor ydmykhet og beundring for de kvinnene som gikk foran, som ikke banet seg vei, men med kraften til en bulldoser brøytet seg vei inn i det norske samfunnsliv. De tålte mobbing, skjellsord, tålte å bli nedverdiget og undervurdert, men de ga seg ikke.

Og jeg forstår at det måtte være sånn. Alle er redde for endringer, og jeg forstår at menn den gang var redde for å miste posisjoner og herredømme over områder der de hadde vært enerådende siden Adam. Men det som skjer i dag, i 2013, har jeg ingen forståelse for. Sven Egil Omdal skriver i artikkelen sin at mengden av slibrige innlegg fra menn er så mange at kvinner kan begynne å trekke noen generelle slutninger. Selvfølgelig gjør vi det, på et urettferdig grunnlag. Selvfølgelig blir vi reddere. Men så kommer undringen, hvorfor tar ikke menn til motmæle, hvorfor roper de ikke ut ”Det er ikke slik vi er”. Kvinneopprør i Norge i minst 160 år er lenge, altfor lenge. Det vitner om en tålmodighet som er av det underdanige og det saktmodige slaget. En nedarvet holdning og usikkerhet hos kvinner i forhold til egen rolle?

Jeg undres.

Asylbarna er først og fremst barn

1088381-11-1311466216013 Vi var så mange som engasjerte oss så sterkt for de lengeværende asylbarna for et års tid siden. Det var opprørstendenser i Arbeiderpartiet og SV frontet saken i regjeringen for å la barna bli i Norge, til tross for foreldrenes avslag på asylsøkerne. Nå samles vi igjen 12.januar på arrangement over hele landet.

Det var steile fronter i  debatten. Den ene siden vektla innvandringsregulerende hensyn og den andre siden vektla et barneperspektiv. Den siden som la vekt på innvandringsregulerende hensyn mente at en oppmykning av asylpolitikken ville velte hele asylinstituttet og asylsøkere ville velte over grensen i hopetall. Den andre siden som vektla barneperspektivet tok utgangspunkt i barnekonvensjonen, og hevdet at Norge brøt konvensjonen ved ikke å ta tilstrekkelig hensyn til barnets tilknytning til riket når lengeværende asylbarn ble sendt ut av landet.

Norsk asylforvaltning er streng.

Utlendingsloven av 2008 har likevel et klart barneperspektiv og legger opp til barnesensitive tolkninger på flere områder. Når regjeringen sa at det var bred enighet om den strenge asylpolitikken, var det bare delvis sant, for årsaken til den strenge praksisen var ikke loven, men de 13 innstramningstiltakene som regjeringen vedtok i 2008. Tiltakene ble gjennomført uten lovendringer. Ett av tiltakene var at terskelen for å få opphold på grunnlag av sterke menneskelige hensyn skulle heves, noe som i praksis betydde en større vektlegging av innvandringspolitiske hensyn. Det var denne praksisen, som ikke var behandlet av stortinget, som var årsaken til at hensynet til de lengeværende asylbarna ikke fikk den behandlingen man etter loven hadde forventning om.

En justering av forskriften tilbake til lovens opprinnelige hensikt krevde altså ingen lovendring eller stor kurs endring, slik det ble blitt hevdet. Men det ville fått store konsekvenser for nettopp de barna som har bodd lenge i riket eller født her. Trodde man.

I 2006 skrev regjeringen i forslaget til ny utlendingslov følgende: «Her er det viktig å understreke at barna selv er uskyldige i den aktuelle livssituasjonen. Det er foreldrene som må ta ansvar for at familien har søkt asyl og deretter ikke returnert etter et endelig avslag selv om frivillig retur er mulig. Hensynet til barna kan imidlertid tilsi at det på et tidspunkt bør skje en formalisering av oppholdet. Det vises i denne forbindelse til den forskriftsendring som ble foretatt 1. juni 2007 som innebærer at barns tilknytning til riket skal tillegges særlig vekt ved vurderingen av om tillatelse skal gis (…).»

Så endret praksis seg. Barn som både var født og oppvokst her ble tvangsretunert ut av landet sammen med sine foreldre. Det var dette som opprørte så veldig mange av oss. Dette var norske barn som lekte med våre barn og som var integrert og hadde sin identitet i lokalsamfunn i Norge.

Begge sider ventet på stortingsmeldingen «Barn på flukt» Så kom meldingen våren 2012 og barneminister uttalte med lite overbevisning at «Jeg er svært fornøyd med at vi nå skal ta større hensyn til barn av asylsøkere som har vært lenge i Norge». For en SV minister som har et parti i ryggen med langt større forventninger til meldingen enn dette, må det ha føltes som å gå på syltynn is å fronte den meldinga.

Det regjeringen var enige om var å føre asylpolitikken og vektingen på hensynet til barnet tilbake til utgangspunktet. Altså ingen lovendring. Men en mulighet til å få behandle sakene på nytt med denne justeringen. Mange organisasjoner mente at dette var et sterkt og tydelig signal til UNE og øynet håp.

21.12.2012 kom avgjørelsen i høyesterett. Dommerne mente at UNE sitt vedtak om utsendelse av barna som hadde bodd hele sitt liv i Norge var i tråd med gjeldene regelverk og at UNE kunne vektlegge innvandringsregulerende hensyn over barnets beste.

På den måten ble lovverket synliggjort og virkelig gjort.  De fine ordene til ministeren og regjeringen viste at politikeres gode intensjoner må føres i pennen på en tydeligere juridisk måte enn meldingen «barn på flukt» la opp til om praksis skal endres. Justeringer var ikke godt nok. Det endret ingen juridisk praksis.

Jeg har barn, jeg har arbeidet med barn og unge så lenge jeg har arbeidet, jeg har møtt asylbarn og sett dem inn i øynene og jeg har gang på gang blitt konfrontert med de belastninger vi som samfunn påfører disse barna fordi vi lar deres liv være på vent. For meg vil barnets beste alltid vektes langt tyngre enn innvandringsregulerende hensyn, bare for å avklare hvor jeg står.

Barn er først og fremst barn. Selv kort tid er lang tid i et barns barndom. I mange år lever disse barna med uvisshet. Uvisshet fordi det aldri blir helt avgjort om de skal bo her eller ikke. Det gir mange av disse barna enorme belastninger. De opplever at Norge ikke vil ha dem, og de bruker tid og krefter på å forstå hvorfor de er uønsket. Staten påfører dem belastninger ved og ikke gi dem klare raske svar. For å toppe det som må oppleves som en straff, sendes de til slutt ut av landet etter mange år eller hele livet sitt i Norge.

Mange har ment at denne belastningen er det deres foreldre som utsetter dem for ved og ikke returnere til sitt hjemland, eller ved å ta dem med på en håpløs flukt. Mitt svar på det er at Norge har lange tradisjoner med å ta hensyn til barnet og gi dem en god og forsvarlig oppvekst uavhengig av hva deres foreldre mener, gjør eller er i stand til. Det er ingen grunn til å avvike den praksisen. Årsaken til at foreldrene finner det umulig å returnere til sitt hjemland kan være legitim eller ikke. Men barna bærer konsekvensen av de valg foreldre gjør. Vår jobb er å redusere skadelige konsekvenser og gi barn en forsvarlig oppvekst. Jeg har ennå ikke hørt et fornuftig argument for hvorfor vi skal avvike dette prinsippet i vår forvaltning når det gjelder asylbarn. Det handler om etikk og moral og våre forpliktelser gjennom barnekonvensjonen.

Noen ganger må vi som samfunn ta det ansvaret deres foreldre ikke har maktet. Vi har et ansvar for å sørge for en god og forsvarlig oppvekst for de barn som befinner seg her i Norge. For de barna som har bodd her i en tredjedel av sin barndom, kanskje hele sitt liv og som bare kjenner norsk språk, norsk kultur, norske venner, ski, appelsiner, søndagstur og brunost. Vi må ta inn over oss konsekvensene for barnet når vi fratar dem muligheten til å sluttføre en skolegang som er halvgått, og når vi fratar dem de individuelle rettighetene vi har gitt barn i dette landet fordi vi tror at barn er kompetente individer med et egenverd som er ukrenkelig uavhengig av hvor de kommer fra og deres foreldre mer eller mindre kloke valg.

Å avbryte skolegang i et land og starte den opp i et annet med et nytt undervisningsspråk kan vanskelig la seg gjennomføre uten at det får konsekvenser for skolegangen til barnet. Legger vi til de psykiske belastningene barnet blir utsatt for i en slik prosess er det sannsynlig at dette har store konsekvenser på flere nivåer. Å leve i en familie preget av utrygghet og uvisshet vet vi kan gi store helsemessige og utviklingsmessige skader. Og det gjør det noe med et barn å bli avvist av det landet det opplever som sitt og av det samfunnet det har sin identitet i. Vi snakker om barn som har levd store deler av sin barndom her. Som kanskje aldri har bodd noe annet sted og som i alle andre henseende er norske.

Ingen barn skal være fanget som gissler i en diskusjon om rikes sikkerhet og innvandringsregulerende hensyn.

«Barn er helt ordentlige, hele mennesker» skrev min kloke venninne på facebook her om dagen. Hun siktet til behandlingen av asylbarn. Hun minnet oss om at barn ikke er vedheng til sine foreldre, et ubehagelig biprodukt, en lei konsekvens, utilsiktet skade. Barn er heller ikke retorikk i en debatt om innvandring, eller et argument i en sak om riktes sikkerhet. De er helt ordentlige, hele mennesker.

Delta i markeringen 12. januar!

vennskap-til-blogg-1

Anne & Hanne