Vold i nære relasjoner

Krise for krisesentrene?

Foto: Arbeiderpartiet

Vår neste gjesteblogger Tone Tellevik Dahl skriver "Vold i nære relasjoner er mer utbredt enn vi tror. Derfor er varskorop fra krisesentrene noe vi skal lytte ekstra godt til".

Tone er leder av helse og sosialkomiteen i Oslo bystyret (AP). Hun har lang erfaring fra Oslopolitikken. I perioden 99-07 var hun leder av bydelsutvalget i Sagene bydel, siden 2007 har hun vært heltidspolitiker i Oslo bystyret. Hun har et stort engasjement for bolig og sosialpolitikk.

God lesing.

Krise for krisesentrene?

Om sommeren kommer de ofte. Oppslagene om krisesentrene. Om kvinner og menn, utsatt for vold, som søker en nødhavn. Oppslag om for få kommunale boliger som gjør at offer flytter hjem til overgriper. Om sentre som nekter inntak pga «feil» bostedskommune. Vold i nære relasjoner er mer utbredt enn vi tror. Derfor er varskorop fra krisesentrene noe vi skal lytte ekstra godt til.

Når man oppsøker krisesentre er det sjelden fordi det er utøvd vold kun en gang. Kun 4% av dem som oppsøkte senteret i Oslo sa at de kom som førstegangsoffer. 54% sier volden har pågått i mer enn et år. 1 av 3 sier volden har pågått i over 5 år. Når man har vært utsatt for vold over så lang tid er det helt avgjørende at hjelpen kommunen har ansvar for står klar. Man har ingen tid å miste.

Boligmangel – hjem til overgriper Mangelen på kommunale boliger og et presset eiendomsmarked gjør at boligmangelen blir et problem over hele landet. I sommer etterlyste krisesentrene en større satsing på boliger. Hvis ikke kommunen stiller bolig til disposisjon, blir oppholdet på senteret unødvendig langt og gjør det umulig for sentrene å gi bistand og beskyttelse til alle som trenger det. Likevel hører man fra ulike kommuner at det ikke blir flere boliger på sikt. Den manglende boligberedskapen i kommune-Norge gjør at svært mange kvinner flytter tilbake til overgriper. I Oslo flyttet 16% hjem til overgriper i 2013. 52 % flyttet videre til diverse midlertidige botilbud. Det er grunn til å tro at veien fra midlertidige ordninger og hjem til overgriper er kort. Presset fra egen familie og svigerfamilie er nemlig stor, det er vanskelig å skaffe egen permanent bolig, og det er vanskelig å greie seg alene, uten nettverk. Nærmere 27 % av de som fikk et beskyttet botilbud i 2013 i Oslo, hadde bodd midlertidig på krisesenteret før. Dette tyder på at mange er inne i en svært vondt spiral hvor mangel på trygg bolig er en av årsakene til retur. Når så mange stadig kommer tilbake, må man ta grep for å beskytte ofrene bedre. Kommunene, sammen med krisesentrene, bør vurdere om det skal settes av ressurser til en som kun jobber med boligfremskaffelse for dem på krisesenteret. Videre må kommunene i sine tildelingsforskrifter for kommunal bolig sørge for at personer som er utsatt for vold blir en av gruppene som prioriteres. Alt som kan redusere faren for at man må flytte tilbake til overgriper må tas i bruk.

Flytting til besvær Et annet problem er at flere krisesentre nekter å ta imot kvinner som trenger beskyttelse utenfor egen kommune. I 2010 ble det rett til fritt valg av krisesenter. Likevel opplever flere sentre at når de ber om overflytting for en kvinne, så krever ny kommune både trusselvurdering fra politiet, at Nav er involvert og arbeidskontrakt. Med så omfattende dokumentasjonskrav setter man kvinner som søker beskyttelse i fare. Vi kan ikke ha det slik at et senter ikke vil ta imot en kvinne på flukt bare fordi hun kommer til å bli en ny bruker av kommunale tjenester. Kommuner får nye innbyggere stadig vekk. En kvinne i nød vil ikke velte et kommunebudsjett. Jeg mener praksisen som flere kommuner har lagt seg til er uholdbar. Bergen, Stavanger og Oslo sier ja til alle som er truet, men det finnes eksempler fra Trondheim og Follo hvor man ikke uten videre vil sikre beskyttelse til en i nød. Hvor mange andre kommuner sier nei? Justisdepartementet bør gjennomgå praksisen til kommunene for å se om ikke flere av dem handler i strid med loven om fritt valg av krisesenter.

Hva med barna? Svært mange av kvinnene som søker beskyttelse har barn, og de fleste barna er under skolealder. Vi vet hvor stor skade barn tar av å være utsatt for vold, derfor må krisesentrene ha gode barnehagetilbud til barna som kommer og trenger rask behandling og bearbeiding av det de har vært utsatt for. Det er ytterst få av barna som forlater Oslo Krisesenter uten at barnevernet er involvert på en eller annen måte. Mange av barna har allerede barnevernsak når de kommer til krisesenteret. I løpet av 2013 sendte Oslo krisesenter 107 bekymringsmeldinger til barnevernet. Alle gikk til undersøkelse, men det er imidlertid med stor bekymring vi ser at fremdeles blir langt de fleste henlagt uten tiltak. Denne erkjennelsen kombinert med at mange kvinner flytter hjem til overgriper, og at flere av kvinnene har gjentatte besøk på krisesenteret, forteller oss at mange barn og unge lever med daglig vold uten at noen ser eller hjelper dem. Jeg tror en av årsakene til de mange henleggelsene er at barnevernet sjelden tar tak i bekymringsmeldingen før etter at mor er ute av krisesenteret, og da er hun ofte under påvirkning av overgriper, familie eller svigerfamilie og samarbeidsviljen blir trolig mindre. Selv har jeg foreslått at barnevernet burde gjøre sine undersøkelser mens barnet fortsatt er på krisesenteret. Da er både barn og mor i en beskyttet situasjon og kan lettere gå i dialog om hvilke tiltak som trengs for å beskytte barnet. Jeg mener det er på tide at barnevernet revurderer sine rutiner. Det er ikke akseptabelt at vi i Oslo, hvert år, henlegger det store flertall av meldingene fra krisesentrene. Om det betyr egne voldsteam i barnevernet eller egne oppfølgingsteam for barn som har vært på krisesenter er ikke så nøye. Det viktigste er å sikre at barna får hjelp og beskyttelse.

For mennesker som rømmer fra vold er krisesentrene en nødhavn. Men de er kun et akuttilbud. Kommunen må sikre at tiltakene som trengs er tilgjengelige etter akuttfasen. Det handler om mulighet til å flytte vekk fra overgriper, om det er i egen kommune eller en annen. Det handler om å sikre at barna blir ivaretatt både på senteret og etterpå. Økt bistand mens man er på et senter, fra boligkontor til barnevern, kan være med å trygge overgangen fra det beskyttede senteret til et liv i trygghet. Dette ansvaret må kommunene ta på alvor.

Fighter, ikke offer

hjerte«Jeg klemmer hendene hardt mot ørene. Hardt, hardt, hardt og jeg presser meg inn til veggen som for nesten å komme igjennom den. Jeg venter på skuddet og jeg vet at det egentlig ikke hjelper å holde for ørene. Skuddet vil være overdøvende. Mens jeg kniper sammen øynene ser jeg for meg blodet og jeg får det for meg at det er min oppgave å tørke det vekk før noen andre får se det. Det er først etterpå jeg innser at jeg ikke var bekymret for at han skulle dø, jeg var bekymret for hvordan han inn i døden ville kreve min oppmerksomhet. Hvordan det ville være min  oppgave å bære skammen.» I dag la regjeringen frem en handlingsplan som skal forsterke innsatsen mot vold i nære relasjoner. Det handler i all hovedsak om å styrke kunnskapen, bruke kunnskapen til å forebygge og avdekke og til å støtte og hjelpe voldsutsatte. I mange år var vold i nære relasjoner et tabubelagt tema. På den måten unngikk man sosial kontroll og korrigering og man gjorde terskelen for å få hjelp skyhøy. Det er ikke mange år siden jeg møtte en politimann som gav uttrykk for at man måtte forstå at mannen ble «litt frustrert» når kona ikke var «samarbeidsvillig». Den lite samarbeidsvillige kona hadde blitt kasta inn i et bord og pådratt seg brudd i kjeven og sønnen på 8 hadde vært vitne i et forsøkt på å gå imellom. Jeg tror ikke det finnes mange slike politimenn igjen, heldigvis. Men de var der og bidro til privatisering av volden og til at det var kvinnene som ble ansvarliggjort heller enn voldsovergriperen. I år etter år hadde helsepersonell lappet sammen kvinnen, gipset armer og bein, sydd kutt, stoppet blødninger. Hva var det som gjorde at både helsepersonell og politi laget seg syltynne forklaringsmodeller de ikke selv kunne tro på for så og se en annen vei? Mangel på kunnskap og en rasjonell oppfatning om at det ikke var noe de hadde noe med.

Volden får langsiktige konsekvenser for mange. Angst og traumer setter seg fast i kropper og gjør dem syke. Holder dem uten for arbeidsliv og holder dem unna sosiale arenaer hvor vennskap og omsorg kunne befridd dem fra den undertrykkende angsten og det ødeleggende selvbilde. I mange år kan vold prege et livsløp. Noenganger i generasjoner.

I dag vet vi noe om at vi må tørre å se og sette ord på det. Når sola skinner på trollet, sprekker det. «Tabuer er overgriperens beste venn», sier barneministeren.  Men det er lett for andre å si. Det er ikke lett for den som volden rammer og si -det er meg. Vold er skummelt og grusomt. Den kan ikke pyntes på og ikke forskjønnes. Vold er et brutalt ord, et du ikke vil skal være knyttet til deg. Det er bare å innrømme det. I samme setning som vold kommer ordet offer. Og de færreste som har vært utsatt for vold vil være eller kjenner seg som et offer. Tvert om vil mange kjenne seg som fightere. De slåss for sin egenverd, sin identitet, sitt liv og sin fremtid. Det finnes ikke noe offeraktig over det.

Det fine med regjeringens innsats mot vold er at det følger penger med. Helt ordentlige penger som kan omsettes i kunnskap og handling. Politiet får sine koordinatorer, helsevesenet klarere instrukser om å snakke med de man har mistanke om utsettes for vold. Det aller beste med innsatsen er likevel at det viser at vi som samfunn i større grad erkjenner og forstår at når vold rammer noen få angår det likevel oss alle. Det som preger et enkeltmenneske et helt liv etter volden preger også et helt samfunn. Vi er det samfunnet som tar ansvar for hverandre. Vi er det samfunnet som vil skape trygghet for alle overalt. Vold er et samfunnsproblem. Noe vi alle tar ansvar for å stoppe.

En regjerings handlingsplan vil likevel ikke løse alt. Når tabuenes slør løftes av et enkeltmenneske og de forteller sine historier, viser det seg alltid og uten unntak at det alltid var flere som hadde sett. Det er alltid mange  som stod å skulte forsiktig inn uten å tørre å spørre, uten å tørre å hjelpe. I ettertid er det dessverre slik at disse svikene også skal bæres. At de visste, naboene, vennene, familien, og de gjorde ingenting.

Derfor trenger vi vår helt egen handlingsplan der vi binder oss til et løfte. Å våge å se, å våge å handle, å våge å være den ene.

Skuddet han truet med kom aldri. Våpenet var aldri rette mot meg, men mot han. Å true med å drepe seg selv på grunn av meg var den ultimate trusselen. Den kunne ramme meg et helt liv.

Men det gjorde ikke det. Styrke finnes i svakhet. Befrielse i erkjennelse. Jeg var aldri noe offer. Jeg var en fighter.

Anne &Hanne