overgrep

Straffenivå i overgrepssaker og signaleffekt

20140510-124456.jpg

Anna Kathrine blogger og skriver spalter for Bergensavisen. Hun er medlem i Kvinneaktivistene og Nei til EU. I 2013 trakk hun seg som kvinnepolitisk leder i Rødt og meldte seg ut av partiet. Nå har hun meldt seg inn i SV, og tenker å fortsette med sitt politiske engasjement der. Straffenivå i overgrepssaker og signaleffekt 19. juni vil det i Oslo, Bergen og en rekke andre norske byer arrangeres Løvetannmarsj. Togenes deltakere vil belyse at det er behov for å styrke rettsvernet for overgrepsutsatte barn.

Når man snakker om rettsvern, så snakker man om en rekke faktorer. Man snakker om at overgrepsutsatte skal blir ivaretatt godt nok uansett om de velger å anmelde eller ei. Man snakker om at det for eksistere gode nok hjelpetiltak for dem. Man snakker også om at domstolene må være sitt ansvar bevisst når de deler ut straffer til overgripere.

Prevensjonsteori Rettssystemets ide om å straffe antisosiale mennesker, stammer fra opplysningstiden og 1700-tallet. Den ene teorigruppen kaller gjengjeldelsesteoretikere, den andre prevensjonsteoretikere. Kort oppsummert består skillet mellom straff fordi det er begått en straffbar handling, og straff for å hindre straffbare handlinger.

Gjengjeldelsesfilosofi står 400 år etter opplysningstiden ikke så høyt i kurs i dagens samfunn. Hevn og hat er likevel så destruktive krefter. Da er det bedre å dele ut straff for å avskrekke. Om det finnes bedre metoder enn avskrekking? Jo da. Det finnes forebyggende tiltak som obligatorisk barneskoleundervisning om vold, overgrep og respekt for enkeltpersoners grenser. Det finnes også andre tiltak som kan føre til færre overgrep. Men i de saker hvor skaden allerede har skjedd, kan man ikke snakke om forebygging. Da må man reparere. Statuere. Og signalisere.

Overgrep flest blir henlagt Statistikker taler sitt tydelige språk. Anmeldte overgrep flest blir henlagt. De få sakene som ender opp i rettssaler, frikjenner ofte den tiltalte. Eller gir den tiltalte svært lav straff. Krise- og traumesentre blir lagt ned. Da snakker man verken om reparering, statuering eller signaleffekt. Da snakker man kun om å pulverisere det ansvaret som ligger på hver overgriper. Det er fritt frem, og de overgrepsutsatte får ikke det vernet de har krav på. De blir overlatt til seg selv.

Vi som går i Løvetannmarsj er lei av at det er sånn, men vi er ikke en mobb med høygafler som roper for å se blod. Vi er ikke umennesker som ikke evner å se at overgripere ofte selv har opplevd overgrep. Vi vil bare at den som utsettes for overgrepet skal ha minst like godt rettsvern som overgriperen. Vi vil bare at det skal ødelegges færre menneskeliv. Og sist men ikke minst, ønsker vi å bli tatt på alvor.

Anna Kathrine Eltvik Medlem i SV og Kvinneaktivistene

Fighter, ikke offer

hjerte«Jeg klemmer hendene hardt mot ørene. Hardt, hardt, hardt og jeg presser meg inn til veggen som for nesten å komme igjennom den. Jeg venter på skuddet og jeg vet at det egentlig ikke hjelper å holde for ørene. Skuddet vil være overdøvende. Mens jeg kniper sammen øynene ser jeg for meg blodet og jeg får det for meg at det er min oppgave å tørke det vekk før noen andre får se det. Det er først etterpå jeg innser at jeg ikke var bekymret for at han skulle dø, jeg var bekymret for hvordan han inn i døden ville kreve min oppmerksomhet. Hvordan det ville være min  oppgave å bære skammen.» I dag la regjeringen frem en handlingsplan som skal forsterke innsatsen mot vold i nære relasjoner. Det handler i all hovedsak om å styrke kunnskapen, bruke kunnskapen til å forebygge og avdekke og til å støtte og hjelpe voldsutsatte. I mange år var vold i nære relasjoner et tabubelagt tema. På den måten unngikk man sosial kontroll og korrigering og man gjorde terskelen for å få hjelp skyhøy. Det er ikke mange år siden jeg møtte en politimann som gav uttrykk for at man måtte forstå at mannen ble «litt frustrert» når kona ikke var «samarbeidsvillig». Den lite samarbeidsvillige kona hadde blitt kasta inn i et bord og pådratt seg brudd i kjeven og sønnen på 8 hadde vært vitne i et forsøkt på å gå imellom. Jeg tror ikke det finnes mange slike politimenn igjen, heldigvis. Men de var der og bidro til privatisering av volden og til at det var kvinnene som ble ansvarliggjort heller enn voldsovergriperen. I år etter år hadde helsepersonell lappet sammen kvinnen, gipset armer og bein, sydd kutt, stoppet blødninger. Hva var det som gjorde at både helsepersonell og politi laget seg syltynne forklaringsmodeller de ikke selv kunne tro på for så og se en annen vei? Mangel på kunnskap og en rasjonell oppfatning om at det ikke var noe de hadde noe med.

Volden får langsiktige konsekvenser for mange. Angst og traumer setter seg fast i kropper og gjør dem syke. Holder dem uten for arbeidsliv og holder dem unna sosiale arenaer hvor vennskap og omsorg kunne befridd dem fra den undertrykkende angsten og det ødeleggende selvbilde. I mange år kan vold prege et livsløp. Noenganger i generasjoner.

I dag vet vi noe om at vi må tørre å se og sette ord på det. Når sola skinner på trollet, sprekker det. «Tabuer er overgriperens beste venn», sier barneministeren.  Men det er lett for andre å si. Det er ikke lett for den som volden rammer og si -det er meg. Vold er skummelt og grusomt. Den kan ikke pyntes på og ikke forskjønnes. Vold er et brutalt ord, et du ikke vil skal være knyttet til deg. Det er bare å innrømme det. I samme setning som vold kommer ordet offer. Og de færreste som har vært utsatt for vold vil være eller kjenner seg som et offer. Tvert om vil mange kjenne seg som fightere. De slåss for sin egenverd, sin identitet, sitt liv og sin fremtid. Det finnes ikke noe offeraktig over det.

Det fine med regjeringens innsats mot vold er at det følger penger med. Helt ordentlige penger som kan omsettes i kunnskap og handling. Politiet får sine koordinatorer, helsevesenet klarere instrukser om å snakke med de man har mistanke om utsettes for vold. Det aller beste med innsatsen er likevel at det viser at vi som samfunn i større grad erkjenner og forstår at når vold rammer noen få angår det likevel oss alle. Det som preger et enkeltmenneske et helt liv etter volden preger også et helt samfunn. Vi er det samfunnet som tar ansvar for hverandre. Vi er det samfunnet som vil skape trygghet for alle overalt. Vold er et samfunnsproblem. Noe vi alle tar ansvar for å stoppe.

En regjerings handlingsplan vil likevel ikke løse alt. Når tabuenes slør løftes av et enkeltmenneske og de forteller sine historier, viser det seg alltid og uten unntak at det alltid var flere som hadde sett. Det er alltid mange  som stod å skulte forsiktig inn uten å tørre å spørre, uten å tørre å hjelpe. I ettertid er det dessverre slik at disse svikene også skal bæres. At de visste, naboene, vennene, familien, og de gjorde ingenting.

Derfor trenger vi vår helt egen handlingsplan der vi binder oss til et løfte. Å våge å se, å våge å handle, å våge å være den ene.

Skuddet han truet med kom aldri. Våpenet var aldri rette mot meg, men mot han. Å true med å drepe seg selv på grunn av meg var den ultimate trusselen. Den kunne ramme meg et helt liv.

Men det gjorde ikke det. Styrke finnes i svakhet. Befrielse i erkjennelse. Jeg var aldri noe offer. Jeg var en fighter.

Anne &Hanne

«En spill levende verdensmester»

1088381-11-1311466216013 Han var en spill levende åtteåring som utfordret både seg selv og sine omgivelser. Som alle barn bar han håpet og drømmen om fremtiden ubevisst i seg, mens han levde i øyeblikket. Slik barn skal få gjøre.

Livet til Christoffer Kihle og hans død har preget mange av oss selv om vi aldri kjente han. Takk og lov, sier jeg. Takk og lov at hans liv og hans død ikke gikk ubemerket hen, at han brøt opp statistikken og gjorde tallene om til en gutt hvis liv og død forhåpentligvis har ført til endring i oss alle.

På nattbordet mitt ligger boken om Christoffer, skrevet av hans mormor. Forsiden på den boken er preget av et skolebilde av Christoffer. Med alvorstunge øyer stirrer han inn i kameraet, mens han biter seg litt i leppa. Det er som om øynene vil fortelle meg noe. « Jeg tenker nok du skjønner det sjøl» sa Christoffer selv. Og jeg fylles av denne grusomme følelsen av fortvilelse og maktesløshet, mens jeg minnes på at jeg har verdens viktigste jobb og at et eneste feiltrinn jeg gjør kan føre til at en ny gutt eller jente møter samme skjebne som Christoffer.

Jeg er barnevernspedagog og mitt kunnskapsbidrag i velferdsstaten er å bidra til vern av barn. Jeg skal inneha en særlig kompetanse til å se, håndtere og hjelpe barn som har behov for vern og beskyttelse. Mitt bidrag skal være å være et sikkerhetsnett for barn som Christoffer.

Jeg er heldigvis ikke alene. I tillegg til en mengde barnevernspedagoger finner det mange andre yrkesgrupper som møter barn og som skal se, oppdage og hjelpe barn som trenger hjelp.  Den offentlige velferdstaten møter barn på en mengde arenaer, nok til å komme i kontakt og hjelpe de som trenger det. Rundt Christoffer var det de som så, men deres stemme bar ikke frem. Det var som engstelsen og behovet for en god dialog med foreldrene veide tyngre enn Christoffer sin umiddelbare beskyttelse. Det førte til hans død. Kan hende det handlet om kunnskap om vold, kan hende det handlet om individuelle forhold, kan hende det handlet om at man i 2005 ennå ikke hadde tatt inn over seg at også barn kan bli drept. Det var mange fagfolk fra ulike fagfelt involvert. Og de gjorde mange feil. Blant annet å egenskapsforklare symtomene til barnet med barnet selv. Altså Christoffer sin urolige og til tider utagerende atferd fylte kriteriene til en diagnose. På det viset ble fokus flyttet fra Christoffer sine omgivelser til Christoffer selv.

Det gjør vi fortsatt i dag. Diagnoser er inngangsporten til ekstra ressurser i både barnehager og skoler og er derfor viktig for mange barn som trenger det, men det kan også være en helseliggjøring av sosiale problemer som på den måten ikke oppdages. De oppdages ikke fordi vi ennå ikke er gode nok til å tenke både tverrfaglig og helhetlig rundt barnets oppvekst. Skole, helse og barnevern holdes mange steder fortsatt svært adskilt og det er opp til enkelte fagfelt å invitere et annet inn. Dermed kan det glippe. Vi kan vi lage oss forklaringer på barns uttrykk og rop om å bli sett som passer med våre egne skjemaer og diagnosekritereier, men kanskje ikke med virkeligheten.

Etter Christoffers død vokste bevisstheten og kunnskapen om barn som utsettes for vold. Og i dag er det en av de viktige skoleringsområdene for skoler, helsevesen, politi og barnevern. Kunnskapen om hvordan bakkemannskapet i helsevesenet, barnevernet, politi og skole og barnehagene kan se vold og vite hva man skal gjøre med det man ser, har vokst. Forrige regjeringen har hatt særlig to ministere som har betydd mye for utviklingen av dette område. Både barneminister  Inga Marte Torkildsen og tidligere justisminister Knut Storberget har uredd satt dette på den politiske dagsorden.

Barnevernet i Søndre Nordstrand har i mange år jobbet etter en metode som kalles «Klemetsrudmodellen».De har fokus på å komme raskt inn i saker i saker det meldes bekymring for og  har både kunnskap og verktøy til å arbeidet inn i familiene.  Mange års erfaring er samlet i en arbeidsmodell som gjør dette arbeidet mer systematisk og gjør at de som skal arbeidet med dette kan bli tryggere og mer handlekraftige.

Jeg skulle ønske alle kommuner jobbet så hardt med å øke kunnskapen og handlingsrommet når det kommer til vold mot barn.

Jeg tror likevel at det største problemet vi står ovenfor er viljen til å se. Da Christoffer saken ble rullet opp og offentligheten for alvor fikk innsyn i hvor brutal volden var. Var det veldig mange som med overbevisning og et snev av forakt påpekte hvor forferdelig det var at ingen hadde sagt eller gjort noe. Ja, det var forferdelig og selve kjernen i saken. Men jeg tror ikke at veldig mange av oss ville ha gjort det annerledes. Fordi vi ikke vil se og ikke ta inn over oss  grusomhetene mot barn. Vi ønsker å skjerme oss fra slike virkeligheter, det er for vondt og for smertefullt å ta inn over seg. Det er også vanskelig å skulle konfrontere foreldre med slike påstander og involvere politi og barnevern. Tenk om man tar feil, tenk om mistanken var feilaktig? Tenk hvilken belastning det er å urettmessig anklage noen for vold?Derfor snakker vi lite om det. Selv om vi nå forsøker å øke kunnskapen om vold i barnehage og skole, er terskelen fortsatt høy for å melde fra. Barnedrap får generelt lite oppmerksomhet i Norge. Langt flere barn blir drept enn det som når avisenes overskrift. Det forskes ikke spesielt mye på barnedrap. Visste du f.eks at fra 2000 til 2010 ble 33 barn drept eller mishandlet til døde? Sannsynligvis ikke. Det er mye taushet rundt volden som rammer barn.

Jeg undrer meg på om det er av hensyn til oss selv og foreldrene at det blir slik. Barnet hadde trengt at noen så. Så forbi atferden som kan være preget av alt fra uro og utagering til innesluttethet og engstelse. Barn kan ikke leve med vold. Det skader deres utvikling både kognitivt og sosialt, det ødlegger livet deres, just slik det ødlegger livet til voksne som utsettes for vold, og det kan i ytterste konsekvens føre til døden.

Arven etter Christoffer er forhåpentligvis en sterkere vilje til å se barn som strever. At vi tør å se når barn har det vondt. Men så må vi handle. Vi må våge å gjøre mnoe med det vi ser.

Arven etter Christoffer er forhåpentligvis en større samhandling mellom fagfolk som jobber på arenaer hvor barn beveger seg, mer kunnskap og forskning og en politisk vilje til å sørge for  et sterkt sikkerhetsnett for barn som trenger det.

Christoffer var en spill levende verdensmester, en nydelig liten gutt, fanget i en tilværelse han aldri kom ut av. Ikke et tall i en taus statistkk. Han var nabogutten og klassekameraten. Han var som en gutt du kanskje møter en gang. Tør du å se da?

Anne & Hanne

Fakta: Christoffer Kihle ble 8 år gammel mishandlet til døde av sin stefar 2. februar 2005. Historien viste at flere hadde fattet mistanke til omsorgssvikten. Saken ble derfor i tillegg et symbol på systemsvikt og vold mot barn.