Psykisk helse

Skolen som et Soria Moria

skolestart - 4Hun hadde prøvebært den nye skolesekken frem og tilbake over kjøkkengulvet mange ganger allerede. I penalhuset lå helt flunkende nye blyanter og fargeblyanter klar. Spisset sylskarpe klare til action. Hun var så åpen og så fokusert på sin nye hverdag på skolen. Nedtellingen var fylt med mer forventning enn en desembermåned. Hun var rakere i ryggen enn noen av de andre den første skoledagen og hun møtte skolen med haka høyt hevet og med et åpent og tillitsfullt ansikt som fortalte at just nå ble alle hennes drømmer oppfylt. De håndhilste høytidelig på henne, rektor holdt en liten tale og så begynte en ny hverdag. Ti år i grunnskolen, 3 år i videregående og hvem vet, kanskje mellom 3 og 5 år i høyere utdanning. Dette var starten.

Det er spesielt både for barn og foreldre den dagen første skoledag er her. Og den er spesiell på så mange nivåer. Nå må du som foreldre for alvor begynne å gi slipp, du vil miste oversikt og kontroll og du vil ikke ha nubbesjangs til å henge med. Det er for alvor da du skjønner at de er på vei ut i verden. Og en bit av deg har så lyst å holde fast og med hele deg beskytte barnet ditt mot alt det lunefulle som kan vente bak neste sving. Du vet jo at verden ikke alltid bare er god. På den andre siden representere skolestarten et vell av muligheter. «Mulighetens hus». Dedikerte lærere vil åpne dører til kunnskapsrom som kan igjen kan åpne dører til en verden av muligheter og opplevelser. Det er som rektor som håndhilser på elevene der fremme blir forvandlet til den magiske rektoren på Hagvort i Harry Potters verden som med visdom og nennsomhet henter frem barnas potensiale og talenter. Og du blir varm om hjerte fordi det er nettopp det du vil, at barnet ditt skal nå sitt innerste potensiale og bli det beste han eller hun kan bli. Glede, mestring, entusiasme. Første skoledag handler om forventning og drømmer for barna og for de voksne. Alle ønsker om gode vennskap o g faglig mestring manifesterer seg i denne dagen.

Nøyaktig to år etter er den nye skolesekken gjemt under senga. Det åpne fine ansiktet med de gnistrende øynene er borte og jo nærmere vi kommer skolestart jo sjeldnere høres spontant og ekte latter. Derimot er det ganske mye smelling med dører.

De to første årene som skolen fikk forvalte hennes barnslige entusiasme og begeistring for læring kvelte de helt troen på sosial mestring. Å lære å lese og regne kom lett for en flink og læringsvilling pike. Fokusert på målet om læring, hadde ingen forberedt henne på å være overlatt til seg selv blant jevnaldrende med andre og sterkere interesser enn henne i friminuttene, i et kaos hun ikke maktet å få orden på. Mens det var orden og struktur i klasserommet og den sårt tiltrengte forutsigbarheten hun profiterte på inne, så var det fritt og uoversiktlig i friminuttene. Mens skolestart var preget av forberedt struktur, var de siste ukene preget av ikke bare uforutsigbarhet i friminuttene, men også i klasserommet. Lærerne syntes de var riktig så rause med turer og fritimer i sommerukene før skoleslutt, men da gikk skuldrene opp og øyebryna ned på vår vesle venninne. Nå lå skolesekken gjemt under senga i håp om at foreldrene ikke fant den, slik at hun kunne forsinke skolestart.

Skolens oppgaver og utfordringer blir i større og større grad også utvidet til å omhandle sosialpedagogikk og sosialkompetanse. Barna selv er også mer bevisste på det, de ønsker seg psykisk helse på timeplanen, lære om følelser og å uttrykke dem. Jeg tror ikke nødvendigvis det er et uttrykk for at foreldrene abdiserer. Man må også ta innover seg at læringsfokuset og læringseffiktiviteten i skolen har økt, klassestørrelsene har økt og gjør at voksenkontakten blir mindre. Lngsomt har skolen endret seg. Kanskje var det lettere å bruke mer tid på det sosiale samspillet på skolen når ikke presset på skjemaer og testing var så stort. Kanskje er kravene til sosial mestring og kreativitet større. Kanskje er verden mer kompleks også for de minste. Det er umulig for en lærer å være alle plasser og ivareta alle forventninger. Jeg sier det i respekt for læreren, fordi det er urimelig av oss som samfunn å forvente det umulige av en yrkesgruppe. Det jeg derimot har stor tro på er å ta inn kompetanse som er frigjort til å lære sosial samhandling. De som har et ekstra blikk for og en ekstra kunnskap for å tilrettelegge for at det både inne i klasserommet og utenfor foregår læring som gjør at barna kan fortsette på sin vei mot Soria Moria. I en verden hvor sosial kompetanse blir mer og mer viktig i våre private, men ikke minst profesjonelle liv, burde skolen i større grad vært en arena for profesjonell læring også på dette området. Vi vet hvor stor betydning sosial samhandling har for vår psykiske helse og for vår tilknytning i arbeidslivet senere i livet.

Det var små tegn som viste at vår venninne ikke hadde det så bra på skolen. Hun var så flink i alle fag. Og det var aldri noe tull i friminuttene. Faktisk så var det ikke så mange som kunne huske henne fra friminuttene i det hele tatt. Det var nok ikke så rart, for hun gikk motvillig ut sist og var den første til å smette inn. Hvor hun var midt i mellom var ikke så lett å si. Men hvis hun løp litt rundt, husket litt og beveget seg raskt mellom lekeapparatene så lærte hun at de voksne ikke kom bort å spurte henne om hun ikke hadde noen å leke med. Det var så vondt og flaut når de spurte om sånt. Hun hadde jo forstått at det var forventet at alle hadde noen å leke med. Men hvis hun smilte riktig bredt så ble de fleste voksne fornøyd.

Det er ikke alle barn som synes det er så lett å finne seg til rette i den sosiale settingen og ustrukturerte frileken i friminuttene. Noen trenger litt hjelp. Vi er forskjellige også som barn. Det er et voksent ansvar å legge til rette for en hverdag som rommer og tåler forskjellighet. Noen ganger utvikler slike situasjoner seg. Noen ganger etablerer utenforskap seg. Det kan bli vondt for mange. Men mest den som aldri tror hun er god nok. Og når du skal begynne i 3.klasse og har tellt hvor mange år du har igjen før du kan slippe skolen, kan skolegangen virke uendelig og langt fra et lystbetont eventyr.

Løsningen kan ligge i en kompetent voksen som vet hva som skal til for å spenne opp lerret på nytt for en liten sjel. Et nytt lerret, men nye farger og en skole som et Soria Moria.

Anne & Hanne

Straffenivå i overgrepssaker og signaleffekt

20140510-124456.jpg

Anna Kathrine blogger og skriver spalter for Bergensavisen. Hun er medlem i Kvinneaktivistene og Nei til EU. I 2013 trakk hun seg som kvinnepolitisk leder i Rødt og meldte seg ut av partiet. Nå har hun meldt seg inn i SV, og tenker å fortsette med sitt politiske engasjement der. Straffenivå i overgrepssaker og signaleffekt 19. juni vil det i Oslo, Bergen og en rekke andre norske byer arrangeres Løvetannmarsj. Togenes deltakere vil belyse at det er behov for å styrke rettsvernet for overgrepsutsatte barn.

Når man snakker om rettsvern, så snakker man om en rekke faktorer. Man snakker om at overgrepsutsatte skal blir ivaretatt godt nok uansett om de velger å anmelde eller ei. Man snakker om at det for eksistere gode nok hjelpetiltak for dem. Man snakker også om at domstolene må være sitt ansvar bevisst når de deler ut straffer til overgripere.

Prevensjonsteori Rettssystemets ide om å straffe antisosiale mennesker, stammer fra opplysningstiden og 1700-tallet. Den ene teorigruppen kaller gjengjeldelsesteoretikere, den andre prevensjonsteoretikere. Kort oppsummert består skillet mellom straff fordi det er begått en straffbar handling, og straff for å hindre straffbare handlinger.

Gjengjeldelsesfilosofi står 400 år etter opplysningstiden ikke så høyt i kurs i dagens samfunn. Hevn og hat er likevel så destruktive krefter. Da er det bedre å dele ut straff for å avskrekke. Om det finnes bedre metoder enn avskrekking? Jo da. Det finnes forebyggende tiltak som obligatorisk barneskoleundervisning om vold, overgrep og respekt for enkeltpersoners grenser. Det finnes også andre tiltak som kan føre til færre overgrep. Men i de saker hvor skaden allerede har skjedd, kan man ikke snakke om forebygging. Da må man reparere. Statuere. Og signalisere.

Overgrep flest blir henlagt Statistikker taler sitt tydelige språk. Anmeldte overgrep flest blir henlagt. De få sakene som ender opp i rettssaler, frikjenner ofte den tiltalte. Eller gir den tiltalte svært lav straff. Krise- og traumesentre blir lagt ned. Da snakker man verken om reparering, statuering eller signaleffekt. Da snakker man kun om å pulverisere det ansvaret som ligger på hver overgriper. Det er fritt frem, og de overgrepsutsatte får ikke det vernet de har krav på. De blir overlatt til seg selv.

Vi som går i Løvetannmarsj er lei av at det er sånn, men vi er ikke en mobb med høygafler som roper for å se blod. Vi er ikke umennesker som ikke evner å se at overgripere ofte selv har opplevd overgrep. Vi vil bare at den som utsettes for overgrepet skal ha minst like godt rettsvern som overgriperen. Vi vil bare at det skal ødelegges færre menneskeliv. Og sist men ikke minst, ønsker vi å bli tatt på alvor.

Anna Kathrine Eltvik Medlem i SV og Kvinneaktivistene

"Hold hode kaldt og hjerte varmt"

c1ca68bfbbdc864b81f850eb36de3729Hun satt med ryggen inntil veggen, jeg så på henne fra siden. Hun stod på kanten av et liv, usikker og sikker, moden og umoden. Ungdom. I fanget lå en stor bunke med papirer. «Det er livet mitt det her, sånn de ser det»

Hun tok meg gjennom høydepunktene i papirbunken. Dvelte ved noen dokumenter, slike som rapporter fra psykologer som beskrev henne med kliniske og distanserte begreper. Hun dvelte ved beskrivelsen av forholdet mellom henne og mor og far. Og hun dvelte ved vurderingene og antagelsene av hva hun som liten har opplevd av omsorgssvikt.

Hun så så liten og sårbar ut der hun satt, men hun gjentok ved jevne mellomrom at det ikke gjorde noe å lese sånt. Og kanskje overførte jeg min egen sårhet for å blir analysert av andre som egentlig ikke kjenner meg. Men jeg tror likevel at man ikke kan være upåvirket av å lese rettsdokumenter om seg selv.

Jeg har skrevet slike dokumenter, fylkesnemdsaker og jeg vet hvor viktig det er å være presis i sine beskrivelser. Det finnes et eget stammespråk med ord og uttrykk som brukes hyppig og som tilsynelatende vekker samme assosiasjoner hos en fellesgruppe fagfolk som bedriver barnevernsarbeid. I fylkesnemdsaker skal du først og fremst beskrive problemene, for så å foreslå løsninger innenfor barnevernlovens tiltaksapparat. Eller egentlig heter det seg at man beskriver den helhetlige omsorgsituasjonen. Den er ofte problematisk når den havner i fylkesnemda.  Fylkesnemdsaker blir likevel aldri en fullstendig analyse som løfter frem helheten i livet ditt.  Øyeblikk av lykke, hunden du boret ansiktet ned i og fant trøst hos, hesten som bar deg avgårde i galopp mens håret flagret og du trodde du kunne fikse alt.    Øyeblikket der mamma var nær og mild og pappa tok deg på fanget og strøk deg over håret. Det står ikke i sakspapirer, men   er skrevet i et hjerte. I sakspapirer finner man sjeldent spor av de fine øyeblikkene som også utgjør et liv. De øyeblikkene du holder fast i når livet krever deg.

Ved kjøkkenbordet satt jeg som har skrevet slike saker og hun som var gjenstand for sånne saker. Hun reflekterte over hvor lite hun kjente seg igjen i beskrivelsen av livet sitt, jeg reflekterte over de anvendte skråsikre og distanserte begrepene som brukes når et liv oppsummeres. Hvor lite det passet til denne levende, reflekterte jenta ved siden av meg. Så sa hun det som for alltid er en barnevernsarbeiders frykt og som bet seg fast i hjerte mitt.

«Men de har ikke forstått noen ting, de har aldri forsøkt, de har aldri spurt meg»

Først strittet jeg litt mot. Selvsagt har de hørt henne, hun er sitert flere ganger, i papirene har hun flere ganger gitt sitt syn på saken. På kanten til å argumentere i mot tok jeg meg i det og spurte henne hvorfor hun mente det.

Og forklaringen hun gav kan bare et veldig moden, livserfarent menneske gi. Alle de gangene hun er blitt tatt inn i teksten er når hun har gitt forklaringer på faktiske hendelser. Hennes syn på episoder eller situasjoner. Hennes syn på diagnoser. Hennes syn på tiltak. Det handler mye om hva hun gjør mer enn hvordan hun har det.

« De har aldri bedt meg forklare ordentlig hvorfor jeg gjør det. De har ikke tatt seg tid til å se sammenhengen med hvordan livet mitt var i den perioden og hva jeg gjorde. Hvordan alt var følelser.»

Og så fortsatte hun og forklare slik at det til slutt er terapeuten som sitter å biter seg hardt i underleppa for å unngå at tårene slipper til. Dette er hennes historie, men den berører min. Den berører meg på et personlig plan, men også på et profesjonelt.

I flere år har barn og unge hatt rett til å bli hørt i de sakene som angår dem. For barnevernet har det betydd at saksbehandlere faktisk må snakke med barn, lytte til barn og forstå hva de sier. Det er krav til at det skal dokumenteres og i f.eks fylkesnemdsaker betyr det at barnets syn på saken skal belyses og at når de er over 15 har  de egne, selvstendige  partsrettigheter.

Men det er forsket på hvordan og hvor mye barnevernsfolk snakker med barn, forskningen viser ikke til imponerende resultater. Den rødgrønne regjeringen ved Inga Marte Torkildsen styrket barns rett til medvirkning og retten til å bli hørt. Gjennom Torkildsens politiske virke ser man at det går en rød tråd og den går langs nettopp dette temaet. Betimlig, viktig og riktig!

Jeg har ikke møtt en barnevernarbeider som ikke syntes dette er viktig, men de fleste jeg har møtt synes det er krevende og ofte vanskelig. Og kanskje er det nettopp fordi det er så vanskelig  saker vi snakker om. Det er ikke handleliste eller karakterer.  Det er følelser, det er skam, det er tabuer. Det kreves mye av både den som lytter og den som snakker om man skal lykkes i å formidle hva det egentlig handler om.

Psykologspesialistene Mogens Albæk og Heine Steinkopf  Sier at i stede for å gi ungdom med atferdsproblemer piller skal de overøses med omsorg og kjærlighet. Inga Marte Torkildsen omskapte nesten et helt departement til kjærlighetsdepartementet da hun gang på gang og så ofte som mulig snakket om kjærlighet i barnevernet.

På sitt modige vis og ved sin ærlige analyse tenker jeg at det er det her den unge damen ved siden av meg forsøkte å fortelle meg. Det var den nyanserte historien hun fortalte og ba meg tro på. Nyansene i en fylkesnemdsak. De nyansene som forsøker å få fokuset vekk fra hva hun gjør til hvordan hun har det, hva hun kjenner på av følelser, hva hun trenger. Det hun gjør er mer en nok til å fylle kriteriene i en paragraf. De er nok til å fastslå at behandling er påkrevd. De beskrives kjølig og distansert i en fylkesnemdsak. Men mens hun fremstod som en ungdom med store atferdsproblemer for barnevernsarbeideren, klarte man ikke å beskrive den lille jenta med sønderknust hjerte med ryggen mot veggen som kjempet for sitt sønderrevne forhold til sine foreldre. Som beskriver, men ikke forstår, at forholdet til de nære omsorgspersonene er skjevt, og som vet at hun trenger dem, men ikke klarer å finne ut hvordan. Som forstår at trusselen først og fremt ligger i at ingen vil ha henne lenger.

Og så henger det usagt mellom oss, « alle trenger noen, alle trenger ubetinget kjærlighet»

Men jeg forstår. Jeg gjør endelig det. Vi må finne ut av hvordan vi skal lykkes med det sammen. Hvis jeg lytter godt vil hun fortelle meg det. Og jeg kan ta i bruk min kunnskap slik at hun kan finne veien videre.

Å arbeide med barn og unge i barnevernet kreve et skapt hode og et skapt fokus. Kunnskap om hva barn trenger og kompetanse i hvordan vi møter barn og hjelper dem til å leve deres liv og nå deres potensiale. Men det krever også kjærlighet. Å høre hva barn sier og videreformidle deres synspunkter krever en utsøkt kombinasjon av kunnskap, ferdigheter og kjærlighet. Det er derfor det er så vanskelig. Vanskelig fordi vi må lytte med hode og hjerte, gjøre oss sårbare og tåle historiene om liv levd i nyanser og kontraster og evne og formidle det med den kunnskapen vi har.

Alt dette skal man som barnevernsarbeider fikse i en hverdag presset av økonomiske rammer og altfor mange barn å ta vare på, lytte til og formidle for. Det er en balanseøvelse de færreste av oss er i stand til å håndtere. Men det er en annen historie.

Et krafttak for barnevernet

Inga-Marte-Thorkildsen_Web_nyDet er en glede for oss å presentere Barne-, likestilling-, og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen som vår neste gjesteblogger. Inga Marte har vært fylkessekretær for Vestfold SU og SV.  Og er i dag nestleder i SV. Hun ble valgt inn på Stortinget for Vestfold første gang i 2001 og har i de årene vært medlem av energi og miljøkomiteen, helse og omsorgskomiteen, justiskomiteen og finanskomiteen.

Inga Marte er kjent som en engasjert og dedikert politiker med et spesielt engasjement for barn, kvinner og miljø. Inga Marte er med sin modige stemme et viktig forbilde for mange kvinner .

Det er med stor glede vi presentere hennes innlegg på Villroser og vi ønsker henne lykke til i valgkampen og i det videre arbeidet med barns oppvekstvilkår og et mer rettferdig og miljøvennlig samfunn!

............................................................................................................................................................

Barn som er utsatt for omsorgssvikt, er noen av samfunnets mest sårbare mennesker. Barnevernsbarn har ingen store velgergrupper i ryggen, de har få lobbyister til å jobbe for seg, og de har vanskelig for å bli sett og hørt. Den viktigste oppgaven for meg som statsråd har hele tiden vært å gjøre hva jeg kan for at barn og unge skal få en trygg og god oppvekst. Men den viktigste jobben gjøres av barnevernsarbeidere, fosterforeldre og andre som gjør en forskjell for barn hver eneste dag.

De siste tiåra har vi vært gjennom store endringer i norsk kultur når det gjelder synet på barn og på familien. Vi vet nå mye om konsekvensen av å vokse opp med vold, omsorgssvikt, seksuelle overgrep, forsømmelser, og andre forhold der barn ikke får det de har behov for, særlig de første leveårene. En god barndom varer hele livet, ja i generasjoner. En dårlig barndom kan gi alvorlige konsekvenser som også er generasjonsoverskridende.

Før så vi på barn som familiens eiendom. Familien var hellig, og for noen er den det fortsatt. Man skulle ikke bry seg om det som foregikk innenfor hjemmets fire vegger. Barn skulle sees, men de skulle ikke høres, og de ble ikke sett på som selvstendige og kompetente.

Barnevernsbarna selv har de siste årene tatt plass i offentligheten og gjort seg gjeldende. Gjennom deres og barnevernsarbeideres stemmer, har debatten om barnevernet dreid seg fra ensidig fokus på at barnevernet gjør for mye og for raskt, til en mer edruelig debatt om at det største problemet er at for få får hjelp, og at hjelpen ofte ikke kommer i tide. Det er bra, for det gjør at vi kommer i posisjon til å gjøre mer for barn som har vært forsømt.

Det er stadig flere barn som får hjelp fra barnevernet. På 15 år har antallet barn økt med ca. 20 000, som er en økning på hele 77 %. Det viser at barnevernet når frem til flere barn. Men parallelt med en økning i oppgavene i kommunalt barnevern økte ikke kommunene ressursene tilsvarende. For mange av de ansatte i barnevernet ble arbeidsforholdene uholdbare og på flere viktige rettsikkerhetsområder fikk vi en negativ utvikling. SV og regjeringa bestemte seg derfor for å sikre et skikkelig barnevernsløft.

Bare siden 2010 har vi fått på plass en halv milliard øremerkede barnevernskroner, som så langt har gjort det mulig å styrke kommunalt barnevern med 850 nye fagstillinger. Av midlene er 108 millioner kroner gått til kompetansetiltak. Fylkesnemndene som har hatt stor økning i saker er styrket med 20 millioner. Et økonomisk løft på en halv milliard innebærer det største barnevernsløftet på 20 år.

divbld

I tillegg har vi nå lagt fram og fått vedtatt en rekke lovendringer og kunnskapsbaserte forslag i Prop. 106. Gjennom grundig utredningsarbeid og innspill fra dem som er mest kompetente på feltet, inkludert barna selv, har vi sett behovet for en rekke endringer. Vi tar enkelte grep i forhold til organiseringen av barnevernet, vi tar grep i barnevernsloven og vi staker ut kursen for framtidas barnevern. Alt vi har foretatt oss har vært styrt av klare mål. Nemlig at vi skal komme raskt inn, gi tidlig hjelp med høy faglig kvalitet til barn som har behov for det, og at vi skal gi bedre hjelp til familiene, sånn at de som har potensial til å ta seg av sine egne barn skal få mulighet til det.

Hvorfor skal man høre på barna? Jo, fordi barna i barnevernet er hovedpersonene, fordi det handler om respekt, det handler om trygghet for dem, det handler om kvalitet, det handler om stabilitet, det handler om treffsikkerhet i det vi gjør, det handler om selvforståelse, selvfølelse for barn, innsikt i egen situasjonen, aksept for avgjørelser, bedre samarbeid, som igjen fører til bedre stabilitet og bedre kvalitet. I det hele tatt: Det er ingen gode grunner til ikke å lytte til barn. Vi må bli mye bedre til det. Prop. 106 bærer preg av at vi har hørt på barna.

Hva er det barna vil? Blant annet vil de ha en tillitsperson. De vil ha bedre tilsyn. De vil ha andre begreper i barnevernet. De vil få medvirke, noe vi nå lovfester. De vil at vi skal komme raskere inn med god hjelp. Og de ønsker bedre stabilitet. Noe av det som er viktig for å få til bedre stabilitet, i tillegg til at barn må få medvirke, er at vi kommer inn raskere. Derfor gjør vi det helt klart at barnets beste er det overordnede prinsippet, og derfor har vi introdusert to nye prinsipper, prinsippet om tilknytnings- og relasjonskvalitet og prinsippet om barns medvirkning.

Dersom vi ikke klarer å gi raskere hjelp til barn, slik at de ikke er så skadet når vi først velger å plassere dem, er det også vanskelig å tilby barna nødvendig stabilitet. Det å komme inn tidlig med bistand til disse barna er ofte avgjørende for å sikre større grad av trygghet og stabilitet.

Vi legger også opp til bedre samarbeid – på tvers og på langs – og helhetlig innsats og samarbeid mellom ulike instanser, som er viktig for at hjelpen skal komme tidlig og at barna skal få en bedre framtid. Samlet betyr dette viktige endringer som vil gjøre at flere barn i framtida vil få rett hjelp, med høy kvalitet til rett tid.

 

Offentlig og ideelt, fremfor kommersielt barnevern

Ved siden av arbeidet for mer ressurser, lovendringer og barnevernfaglig utviklingsarbeid, ønsker vi mer barnevern og mindre anbud. Norsk barnevern har tradisjonelt vært drevet av mange private aktører og anbud har vært hyppig i bruk innen barnevernet. Den sterke konkurransen har både ført til svekket forutsigbarhet for barna, svekket langsiktighet for ideelle aktører og usunn konkurranse institusjonseierne imellom. Det er velkjent at konkurranse kan hindre samarbeid om å gjøre tilbudet best mulig for menneskene man skal bistå.

SV og regjeringa er opptatt av at grunnleggende velferdsoppgaver i størst mulig grad skal være offentlige, i samarbeid med ideelle non-profit organisasjoner. SV har lenge jobbet for å begrense bruken av anbud så langt som mulig innen barnevernet. Nå har jeg bestemt at vi skal avvikle bruken av anbud overfor ideelle, non-profit aktører. Vi har over lengre tid lagt vekt på at kapasiteten i eget statlig tiltaksapparat skal utnyttes på en best mulig måte før private tiltak tas i bruk. Offentlige ressurser skal utnyttes best mulig. Ved kjøp av private plasser skal ideelle aktører prioriteres framfor kommersielle.

SV ønsker et sterkere offentlig barnevern, fordi barnevernet er en selvsagt fellesskapsoppgave. Plassering av barn i institusjon innebærer tung grad av myndighetsutøvelse. Myndighetsutøvelse som innebærer tvang, betinger at norske myndigheter selv driver en stor andel av institusjonsplassene og på den måten sikrer god kontroll med tjenesteapparatet. Allerede i dag representerer private og kommersielle aktører ca. 50 % av tiltakene for barn i institusjon. Det er ikke forsvarlig, slik høyresiden ønsker, å legge opp til ordninger som åpner for at institusjonsplasser legges fult ut til private og kommersielle aktørers ansvar.

Ideelle aktører skal ikke utbetale overskudd til eierne, de driver ikke kommersielt. De trenger ikke underlegges det samme regimet som kommersielle aktører. Ved inngåelse av nye avtaler innen barnevernet skal derfor tidsavgrensede kontrakter erstattes av langsiktige avtaler med mulighet for oppsigelse. Dette gjør vi fordi de ideelle ikke skal utkonkurreres av kommersielle med dårligere pensjonsvilkår og fordi vi vil ha større forutsigbarhet og trygghet for barna. Tjenester som skal ytes av ideelle og private aktører skal tilfredsstille de samme krav til innhold, kvalitet og kompetanse som de tjenestene Bufetat selv utfører.

Når ideelle aktører prioriteres framfor andre private aktører, reduseres bruken av de kommersielle institusjonene først. Dette er et politisk valg. Ordninger som bidrar til økt forutsigbarhet har vært godt mottatt av ideell sektor. Økt langsiktighet i avtalene fører til at ansatte kan konsentrere mer av sine ressurser om den viktigste oppgaven som er å gi utsatte barn og unge trygg og stabil omsorg. Det fortjener barna!

Vern av barn – alles ansvar

Over 100 000 barn i Norge er utsatt for risiko. Disse barna må vi se. Det er barn som vokser opp i familier med store belastninger, barn som er redde eller viser tegn til mistrivsel og barn som har psykiske og sosiale problemer. Disse barna trenger voksne som bryr seg. De trenger voksne som ser og forstår og som vet når de skal gripe inn.

Mange har et ansvar for å oppdage og hjelpe barn som har det vanskelig. For at barn skal få tidlig hjelp, er vi avhengige av at ansatte i helsestasjoner, barnehager og hjelpeapparat samarbeider. Vi må ha kunnskap om hvordan forebygge og avdekke omsorgssvikt.

For mange barn er det vanskelig å fortelle om det de utsettes for. Det å oppdage og bry seg når barn har det vanskelig, handler mye om å orke å se og ta inn barns smerte. Barn er ofte avhengige av at andre sier i fra, slik at vold og overgrep kan avdekkes. Dette gjelder særlig voksne som kan fange opp signaler om at noe er galt.

Ansvaret vi voksne har, gjelder uansett om vi er familiemedlemmer, venner, naboer eller hører om barn som ikke har det bra. Også helsepersonell og andre offentlige ansatte, må utvise årvåkenhet og ta barns signaler på alvor. Som barneminister vil jeg ta til orde for en grunnholdning om at det er bedre å melde en bekymring for mye, enn en for lite.

Utgangspunktet i Norge er at vi har et godt utbygget barnevern og gode juridiske rammebetingelser for barnevernet. Men vi har som resultat av et grundig utredningsarbeid, tilbakemeldinger fra fagmiljøene og barnevernsbarna selv, avdekket ulike former for svikt. Vi har derfor en klar erkjennelse av at barnevernet må bli enda bedre og at barnevernet trenger barnevernsløftet vi er godt i gang med.

 

Hvordan vi ivaretar barn i dag, er avgjørende for hva slags samfunn vi får i framtida. Et samfunns evne til å beskytte og gi trygg oppvekst til barn, er selve lakmustesten på hvor godt samfunnet fungerer. Som voksne må vi orke å se og ta inn barn som har det vondt. For meg som barneminister, er det viktig å understreke at ingen barn skal overlates til familiene alene. Barna er vårt felles ansvar.

Vi har bidratt til det største barnevernsløftet på 20 år. Men vi er ikke i mål og ønsker å fortsette å stå på for barns oppvekstvilkår og et mer rettferdig og miljøvennlig samfunn. Med dette ønsker jeg alle et godt valg.

Barne-, likestillings – og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen og nestleder i SV.

Et sterkere psykisk helsevern

184875_10152272140920220_535839850_nVår neste gjesteblogger er Helén Ingrid Andreassen og i dette innlegget tar hun til ordet for et sterkere psykisk helsevern.  Helén er 23 år og kommer fra Oslo. Hun har lang fartstid fra AUF, hvor hun har vært fylkeslagsleder og politisk rådgiver. Hun har også vært ansatt i Arbeiderpartiet og LO som henholdvis kampanjemedarbeider og organisasjonsmedarbeider.

Helén brenner for mange politiske saker, blant annet en jordklode i økologisk balanse, en sterk velferdsstat og feminisme. Hun ble valgt inn i AUFs sentralstyre, oktober 2012, der er hun leder for ressursgruppa for miljø og klima. Når hun ikke er politisk aktiv, studerer hun profesjonsstudiet i psykologi, på Universitet i Oslo.

Hjemmeside: http://heleningrid.tumblr.com

God lesing!

.......................................

Et sterkere psykisk helsevern

Det er ingen tvil og at psykisk helse utvikler seg mot å bli et utbredt folkehelseproblem og er et stor utgiftspost for staten. I løpet av livet får annenhver person en psykisk lidelse og mellom 15 og 20 prosent av alle barn og unge i Norge har psykiske plager som påvirker deres funksjonsnivå.(Kilde: Folkehelseinstituttet).

Psykiske helseproblemer er også en vanlig årsak til langtidsfravær. 31,6 prosent av alle uføre er ute av arbeidslivet grunnet psykisk sykdom. Fra 2000 til 2011 har sykefravær på grunn av psykiske lidelser økt med 20 prosent. For lettere psykiske lidelser er økningen på hele 145 prosent. I 2011 var 1 av 8 sykmeldt på grunn av en psykisk lidelse. (NAV).

Til tross for disse alarmerende tallene, er psykisk helsevern, skjelden en sak som får store medieoppslag eller preger den politiske dagsorden. Jonas Gahr Støre har den siste tiden tatt et beudringsverdig initiativ til å jobbe mer med folkehelse. Dette økte fokuset må også omfatte forebyggende psykisk helsevern.

Det ikke er umiddelbart økonomisk lønnsomt å satse på psykisk helsevern. Jeg tror det er noe avgrunnen til at det ikke er så mange politikers fanesak Det er ikke alle som kan bli psykisk friske, og prognosene er ofte usikre - selv om mange vil klare seg godt etter endt psykisk behandling. Oppbygging av nye tilbud er også dyrt- og det er nye tilbud vi trenger. Likevel er det viktig å satse på. Samfunnsøkonomisk sett, lønner det seg. Besparelser i sykemeldinger alene, vil dekke inn satsningen som trengs på forebygging og psykisk helsevern. Ikke minst er det etisk riktig og vikitg å hjelpe folk som sliter.

Forebygging

Hovedfokuset må ligge på forebygging. Det er mye som kan gjøres for at færrest mulig skal ha behov for hjelp fra det psykiske helsevernet. Det er mye enklere (og billigere) å forebygge psykisk sykdom, enn å behandle de som allerede har utviklet lidelser.

For det første må vi ha en skolehelsetjeneste som fungerer. I alt for mange skoler i dag, er helsesøster-/bror, kun tilgjengelig i noen timer hver uke. I stedet for å kun sette vaksiner og advare mot klamydia i russetden, burde skolehelsetjenesten være et lavterskeltilbud for skoleungdom. Alle opplever situasjoner i livet der ting er vanskelig, særlig er ungdom i en opprivende psykisk og fysisk utvikling. Ved å ha noen å prate med, kan mindre problemer hindres fra å utvikle seg til psykiske lidelser.

Mye av det samme gjelder helestasjoner, der for mange kommuner har et avstumpa tilbud. Åpningstidene bør utvides og både helsestasjoner og skolehelsetjenesten trenger økt kompetanse. På helsestasjoner bør psykologer arbeide, og skolehelsetjenesten må som ha et tett samsarbeid med BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk), og helsesøster/-bror bør få økt kompetase når det gjelder psykisk helse og terapi.

Skolen er generelt sett en god arena for å forebygge psykiske problemer og spre gode holdninger. Psykisk helse burde prates mer om, og gjøres mindre tabu.

Behandling av barn og unge

Barn og unge i det psykiske helsevernet, må prioriteres. De er spesielt sårbare for psykiske lidelser, og om de ikke får rask og god behandling - kan problemene forværres inn i voksenlivet. I dag blir barn- og unge med psykiske lidelser som regel henvist til BUP. Her er får man oppfølging av en fast psykolog, inntill man blir 18 år gammel. Dette fungerer på mange måter godt, men kan forbedres mht pasientene.

Barne - og ungdomspsykiatri bør skilles omgjøres til psykisk helsevern for barn fra 0-13 år, psykisk helsevern for ungdom fra 13-21 år. Barn og ungdom er på ulike steder i livet, og for behandlingspersonell kreves det svært ulik kompetanse for å behandle barn kontra ungdom. For å allikevel få en kontinuitet i behandlingen for de som trenger hjelp over lang tid, skal man så langt det lar seg gjøre få beholde samme behandler. I dag må ungdom som får psykisk hjelp, bytte behandler når de fyller 18 år, da de er for gamle til å beholde sin behandler hos BUP. Det er unødnveldig og byråkratisk. Pasienten risikerer da å måtte bytte psykolog i en sårbar fase, der forandring kan skape problemer.

Vi kan også tenke bredere.  Psykologer bør kunne brukes mer i skoler og barnehager og somatiske sykehus for å bedre folkehelse. Dette er noe de er flinke til i England, og det virker preventitvt fordi man fanger opp symptomer før det rekker å utvikle seg til store problemer.

Priærhelsetjenesten (kommunene)

Har du brekt et bein eller får en akutt somatisk sykdom, er du garantert legebehandling, kjapt. I den psykiske helsevernet er det annerledes. Der er det lange psykologkøer, som gjør at de som trenger hjelp, kan måtte vente i flere måneder. Det kan gjøre en allerede fortvilet situasjon, værre.

Vi trenger en ventelistegaranti for alle som trenger psykisk hjelp. Å stå i kø lenge, kan i verste fall forværre psyiske lidelser, og gjøre fremtidlig terapi svært vanskelig.  En ventelistegaranti kan selvfølgelig ikke gjennomføres uten økt kapasitet innen det psykiske helsevernet - men en garanti er likefullt viktig for å sikre forutsigbarhet og rask hjelp.

Skal man som voksen til psykolog i dag, trenges det henvisning via fastlege, som ofte sender pasienten som ønsker psykologhjelp til et distrikspsykiatrisk sendter (DPS). Men her er det mange som får avslag, eller kun tilbud om korttidsbehandling - pga stor pågang. Om man ikke får hjelp i DPS-systemet, kan man oppsøke privatpraktiserende psykologer med eller uten offentlige driftsavtaler. Dette er systemer som gjør at de svakeste innen psykisk helsevern, lett faller utenfor.  Jeg har selv venner som i sårbare situasjoner, etter å ha dårlige erfaringer i DPS, har måttet ringe rundt til mange forskjellige psykologer og be om hjelp. For å komme først i køen, må man fremstille seg selv som en attraktiv og ressurssterk pasient. Er du ikke villig til å ringe rundt og gå på "audition" hos forskjellige psykologer, kan du måtte vente svært lenge før du får komme til en ledig psykolog.

Behandling av psyisk syke bør derfor flyttes, det bør heller bygges opp kommunale, lavterskel, allmennpsykiatriske poliklinikker slik at oppfølging av psykiske lidelser flyttes fra helseforetakene (spesialisthelsetjenesten) til kommunene (primærhelsetjenesten).

Fastpsykolog?

En av de mest spennende debattene som foregår nå, er debatten om det skal opprettes en fastpsykologordning, lik fastlegeordningen vi har idag.

Dagens fastlegeordning ansees som vellykka. Alle norske statsborgere har rett på en fastlege som har kapasitet til å følge opp deg som pasient, spesifikt. I utgangspunktet virker ordningen svært overførbar til psykologer. En fastpsykologordning kan senke terskelen for å gå til psykolog, og garantere alle en fast behandler. I tillegg vil køene kunne minskes.

Samtidig er det et poeng at å gå til psykolog, ikke alltid er den beste løsningen. Kanskje kan en fastpsykologordning skape en sykeliggjøring av normale epoker i våre liv? Sorg og samlivsbrudd er eksempler på normale epoker som ikke alle behøver oppsøke psykolog for å takle. For ungdom kan hjelp fra helsesøster, helsestasjon eller andre lavterskeltilbud være det som trengs i en vanskelig tid. Det er tross alt ikke et mål i seg selv i at alle besøker psykolog, og en fastpsykologordning kan gjøre at det lønner seg for psykologer å ta imot pasienter, et insentiv jeg ikke er positiv til. Skal ordningen med fastpsykolog innføres, må dette forhindres. Men det er definitivt en av de mer spennende og nyskapene forslagene som har kommet innen psykisk helsevern den siste tiden.

Konklusjon

Det er mange tiltak som kan settes i  gang, for å bedre dagens psykiske helsevern.

I dette blogginnlegget har jeg prøvd å skissere noen spennende forslag. I tillegg er det verdt å vurdere en ny opptrappingsplan for psykisk helse, kommunalt og sentalt, som bør omfatte tiltakene som her er nevnt. Eksisterende tilbud må ikke nedpriorites, det er en oppgradering som må til.

For selv om psykisk helsevern ikke ofte på den politiske dagsorden, er det viktig og riktig å diskutere. Jeg håper dette blogginnlegget kan bidra til litt debatt rundt tiltak i den psykiske helsevernet, i tillegg til økt forståelse for hvorfor det er så viktig å arbeide med.

Krafttak for psykisk helse

Våre neste gjestebloggere er Karin Yrvin og Helga Pedersen. Foto: Knut Aaserudhttp://www.flickr.com/photos/arbeiderpartiet/5265414569/

Helga Pedersen (1973) var vår første gjesteblogger med innlegget "What`s in it for you?". Hun er nestleder i Arbeiderpartiet siden 2007 og parlamentarisk leder siden 2009. Hun har vært aktiv i AUF, Arbeiderpartiets kvinnebevegelse og i Tana Arbeiderparti. Hun har også vært fylkestingsrepresentant og fylkesordfører i Finnmark. Hun er innvalgt på Stortinget fra Finmark fra 2009.Hun har samisk kulturbakgrunn og var fiskeri- og kystminister i Jens Stoltenbergs andre regjering 2005-2009. Da som regjeringens yngste medlem. 

Du kan følge Helga: www.helgapedersen.no og på twitter @helgape.

5393686809_a350d8bb9f_m

Karin har bred politisk erfaring og en rekke sentrale verv gjennom flere år, bla. som politisk  rådgiver for Arbeiderpartiet, statssekretær i Nærings- og handelsdepartementet, nestleder i Oslo AP, Kvinnepolitisk sekretær og medlem i internasjonalt utvalg.  I 2011 stod Karin åpent frem og fortalte om sin bipolare lidelse. Hun mottok Tabu-prisen fra Rådet for psykisk helse 2011. Karin er en engasjert og inkluderende dame som det står respekt av. Hun har satt psykisk helse på dagsorden og brutt en rekke tabuer.Det er med stor respekt og glede at Karin og Helga vil skrive for oss.

God lesing

......................................................................

Tidligere generasjoner pleide å viske ordet “kreft”. I dag snakker vi åpent om det mens det forskes på kur. Tidligere generasjoner brukte å gjemme bort de funksjonshemmede. I dag så feirer vi oppnådde mål i Paralympics. I en tid der medisinske tilstander fra AIDS til Alzheimer har funnet vidtrekkende aksept i mainstreamsamfunnet, er det et alvorlig stigma igjen: Mental helse.

Kunnskapsløft om psykisk helse

Selv om lag halvparten av befolkningen en eller annen gang vil oppleve psykisk sykdom i livet, er det få som anerkjenner kampen mot sykdom i offentligheten, grunnet stigma og frykt. For de mange tusen av nordmenn som tar medisin daglig for å få hjernen til å fungere normalt, hva nå enn det er, har stigmaet en ytterligere kostnad: Det gjør det vanskeligere å få hjelp når du trenger det, det gjør det vanskeligere å få fagpersonell og bevilgninger til forskning, og det fører til at en stor gruppe mennesker i denne populasjonen opplever utstøting eller fremmedgjøring der de skulle opplevd empati.Åpenhet om psykisk helse og sykdom, er et av de viktigste bidragene vi som samfunn kan gi de som rammes. Arbeiderpartiet ønsker åøke befolkningens kunnskaper om psykisk sykdom, samt sikre kunnskap om psykisk helse blant helsepersonell. Helsestasjoner og skolehelsetjeneste skal prioriteres i kunnskapsløftet.

Et folkehelseproblem som fordrer tidlig innsats

Vi står overfor et folkehelseproblem som koster samfunnet milliarder av kroner og den enkelte mye lidelse. Det å anerkjenne at psykisk uhelse er et folkehelseproblem, er viktig, fordi da kan virkemidlene settes inn bredt.Et samfunn preget av gode fellesskapsløsninger og inkludering av alle, lager rammer for gode liv og kan forebygge fremtidige psykiske lidelser.

Det er omfattende dokumentasjon for at barnehager av høy kvalitet har store og langvarige positive virkninger på barns senere psykiske helseutvikling.Virkningen er aller størst for barn som kommer fra hjem der foreldrene har lav utdanning og inntekt. Fordi barna begynner der i tidlig alder og nesten alle er der, og det miljømessige grunnlaget for god psykisk helse gjerne legges i de tidlige barneårene, har barnehagene fått en betydning for folkehelsen som ingen i utgangspunktet har regnet med. Vi må sikre at barnehagene forebygger både fysiskeog psykiske helseproblemer. Skolen er en arena hvor barn møtes, lære og oppholder seg. Skolehelsetjenesten må styrkes for å kunne fange opp og hjelpe ungdom i en tidlig fase av psykisk sykdom. OECD har kritisert Norge for det høye frafallet i skolen. 47,4 % av frafallet i videregående skole på berører på ulike måter psykisk helse og det å ha det godt på skolen. Det må være et særlig fokus og tidlig innsats for ungdom i riskosonen.

Arbeid til alle

Det er dokumentert stor vilje til å arbeide blant mennesker med psykiske lidelser. Det å jobbe og holde kontakten med arbeidsplassen bidrar til at folk blir raskere friske. Lange sykmeldinger forsterker opplevelsen av sosial isolasjon og passivitet. Dette kan gjøre det vanskeligere å komme tilbake i jobb. Arbeidsledighet er en sterk risikofaktor for psykiske problemer. De viktigste grepene mot utstøting fra arbeidslivet er tiltak for arbeid for alle, samt tiltak som kan redusere sykefravær og uføretrygding. Vi må også erkjenne at noen vil stå utenfor arbeidslivet i kortere eller lengre perioder. Da er det viktig å ha et dagtilbud som gir arbeidsrettet rehabilitering og en meningsfull hverdag for de som er rammet.

Hjelp når du trenger det

Selv med all forebygging og tidlig innsats, så vil det være psykisk sykdom i Norge. Mennesker kommer til å oppleve sykdom. Da er det viktig å ha tiltak som gjør at du får hjelp når du trenger det. Arbeiderpartiet vil sikre tidlig intervensjon ved angst og depresjon gjennom fastleger, kommunale tilbud, DPS og andre lavterskeltilbud innen psykisk helse. Vi villøfte satsingen overfor de med psykiske lidelser, gjennom større bruk av lavterskeltilbud, kortere ventetid og tettere oppfølging av pasientene over tid.Vårt mål er at mental helse ikke skal være noe det hviskes om lenger, og at vi får bukt med et folkehelseproblem som på grunn av tabuer og stigma blir mer alvorlig enn det hadde vært med et samfunn som var åpent og tolerant i forhold til psykisk helse.

Gi oss muligheter; i stedet for å se begrensninger!

Ingrid Ihme Vår neste gjesteblogger er Mandalsjenta Ingrid Ihme. Ingrid fullførte Telenors Handicap-program i 1998. Idag er hun direktør for Telenor Open Mind. Telenor Open Mind er et 2 årig arbeidsmarkedstiltak, og en døråpner til arbeidslivet for de som har en fysisk funksjonshindring. les mer om "Telenor Open Mind" her. Ingrid har et brennende engasjement for funksjonshemmedes rett til å være deltakende i samfunnet på lik linje med alle andre og brenner for et inkluderende arbeidsliv. 

Hun har vært medlem i statens råd for funksjonshemmede i to perioder, fra 2003-2012.

Ingrid er et stort forbilde for mange, og gjentatte ganger vist at rullestol er ingen hindring i arbeidslivet og viser et stort pågangsmot. Vi er glade og takknemlige for at Ingrid ønsker å dele sine tanker på bloggen vår. God lesing!

Gi oss muligheter; i stedet for å se begrensninger! 

Helt siden Regjeringen Brundtland la fram attføringsmeldinga i 1992 har alle regjeringer, uansett politisk farge, hatt som uttalt mål å få flere funksjonshemmede i arbeid. Likevel er altså andelen funksjonshemmede i arbeid bare rundt 45 prosent, mens den er nær 80 prosent for hele befolkningen. Man kan lure på hvorfor.

Kun 45 % av oss funksjonshemmede er i arbeid. Jeg er en av dem og jeg er medlem i FFM og direktør for Telenor Open Mind.

Da jeg var 23 år og nyutdannet, forstod jeg at det kunne bli vanskelig for meg som muskelsyk rullestolbruker å komme inn i arbeidslivet. Men jeg fikk høre om et prosjekt i Telenor, et slags springbrett kalt Open Mind. Jeg fikk plass, hadde en bratt læringskurve på IT-Support i Telenor, og siden jeg var 25 år har jeg jobbet fulltid i en lederstilling, og har gått gradene til direktør.

Dette kan jeg gjøre på grunn av en arbeidsgiver som ser muligheter i stedet for begrensninger. Men det er ikke nok!

Bydelen har sørget for at jeg får den hjelpen jeg trenger i dagliglivet; gjennom brukerstyrt personlig assistanse. Jeg har et visst timetall til disposisjon, ansetter egne assistenter, og fastsetter deres arbeidstid ut fra mine behov. Jeg har en spesialtilpasset bil som jeg kjører til jobben. Med den hjelpen får jeg hverdagene og arbeidsdagene til å gå greit. Det jeg lurer på, er hvorfor det ikke går like greit for andre funksjonshemmede?

Vi må bryte den onde sirkelen der du ikke får jobb uten erfaring, og dermed ikke har erfaring som gjør at du får jobb. Noen må tilby unge funksjonshemmede den første jobben. Da jeg søkte min første jobb, var jeg på rett sted til rett tid. Og Telenors program var så vellykket at det fortsatt er i drift.

For arbeidsgiver handler dette først og fremst om mot til å ta det første skrittet. For å få mot trengs mer kunnskap og ikke minst trygghet om at dette vil gå bra. Det er derfor behov for å gi støtte til arbeidsgiverne slik at de tør åpne porten for flere funksjonshemmede.

Det er flere som har prøvd seg med godt resultat. Departementene og direktoratene gjennomførte i perioden 2007-2009 et ettårig trainee-program for personer med nedsatt funksjonsevne. Rapporten derfra viser at erfaringer skaper økt bevissthet hos arbeidsgiverne, og synliggjør funksjonshemmede som arbeidskraftsressurs.

NAV har arbeidslivssentre i alle fylker. De må styrkes for å kunne bedre sin bistand til arbeidsgivere i offentlig og privat sektor. I dag er arbeidslivssentrene altfor lite kjent ute hos arbeidsgiverne.

De som lykkes med å få funksjonshemmede i arbeid, det er de som prøver! Derfor er det viktig å gjøre det så enkelt som mulig. Her må offentlig sektor gå i front.

Men, som mitt tilfelle viser: det er ikke bare på jobben det skal fungere. Det å få flere funksjonshemmede i arbeid handler om at alle tjenester må fungere sammen. Noen av oss trenger faktisk hjelp for å «komme opp om morran».

Har jeg et viktig møte klokka 9, rekker jeg det ikke om hjelpen kommer 8.30. Kommunen har ansvaret for at jeg får hjelpen i tide, men regelverket de jobber ut fra er statlig. Det er derfor viktig at de nasjonale retningslinjene tar utgangspunkt i at folk lever et aktivt liv.

Vi vet at Norge står foran økende mangel på arbeidskraft. Vi må derfor riste av oss fordommene, og bruke den arbeidskraftressursen som funksjonshemmede representerer.