Levekår

Bare gruppearbeid?

Foto: Gro Jørgensen Vår neste gjesteblogger er en pioneer. Hun er Norges første mobbeombud og hun har satt seg et modig mål: at elever skal oppleve en skolehverdag uten mobbing og krenkelser!

Bodil J. Houg er utdannet lærer og har vært både lærer, inspektør og rektor på ungdomsskole og Montersorriskole. Hun tok masteroppgaven sin på Universitetet i Oslo på følgende tema: Hvordan kan ledelse redusere mobbing?

Bodil har flere ganger tatt til ordet for å fjerne ordet mobber fordi hun mener det stigmatiserer både mobberne og ofrene.

I dette innlegget illustrere hun godt hvordan dagligdagse situasjoner kan legge til rette for og til og med forsterke sosial utstøting. Noe å tenke på i skolestart dager!

......................................................................................................................................................

"I dag skal vi starte et gruppearbeid, sett dere sammen i grupper på tre til fire stykker!" For noen elever er dette den verst tenkelige begynnelsen på en undervisningstime. Hvorfor?

I dette øyeblikket gir læreren fra seg autoriteten i klasserommet og overlater styringen til elevene. De utrygge elever er overgitt sosiale spillet i klassen. De uformelle lederne overtar. I klasser hvor læringsmiljøet er godt og elevene opplever et inkluderende miljø kan dette gå godt, men vi vet det ikke alltid er slik.

I løpet av mitt første halvår som mobbeombud og tjue år i skolen, har jeg snakket med mange elever. De forteller om tre mulige scenarioer etter en slik start på timen:

  1. Elevene setter seg i grupper.  Noen blir ikke spurt om å være med i gruppe og må selv spørre om deltagelse i en gruppe. Da blir det opp til gruppen å godta eller avslå forespørselen. Elevene får da en maktposisjon de ikke skal settes i og for den som spør er uansett situasjonen svært krenkende.
  2. Gruppene er satt og læreren ser det er noen som ikke har ordnet seg gruppe. Hun spør derfor en av gruppene om ikke "Marcus" kan være med dem. Her er krenkelsen enda større fordi læreren aktivt deltar i den.
  3. Det siste scenariet er det verste: Læreren ser at det er flere elever som ikke har funnet seg gruppe ennå og spør disse om ikke de kan være en gruppe. Setter sammen røkla som det sies på fotballbanen. Her understreker læreren disse elvenes sosiale posisjon og deltar aktivt i å manifestere den uformelle rangordningen.

Kjenner du deg igjen? Dette er ikke noen ny situasjon og ei heller forbeholdt skolen, men som voksne i arbeidslivet og privat har vi et valg – vi kan bli eller gå. Elever som opplever dette har ikke noe valg. De må være i klassen sin, med den læreren og de medelevene de har fått tildelt.  Dermed er de prisgitt den aktuelle sosiale rangordningen som måtte gjelde i gruppen.

De elevene som tar styringen i en slik situasjon har ikke lederkompetansen som skal til, og de skal heller ikke få tildelt denne rollen og makten som fører med den: de har ikke bedt om denne makten – de er overlatt den av læreren.

Hva skjer med elever som har opplevd slike situasjoner gjennom hele skoleløpet sitt og opplever det samme på videregående? For dette skjer også på videregående, kanskje i enda større grad enn i grunnskolen fordi lærerne vurderer elevene nå som store nok til å håndtere dette på egenhånd. Elevene forsøker aktivt å unngå å komme i en slik situasjon igjen og noen velger derfor å bli borte de dagene det legges til rette for gruppearbeid. Med det står de i verste fall i fare for å miste tråden og bli en av de som ikke fullfører. De risikerer å droppe ut av skolen.

Det fine er at vi i skolen, med enkle midler, kan gjøre noe for å unngå denne typen strukturell og systematisk krenkelse. Det handler om bevisst ledelse.

Det handler om den gode læreren som leder læringsarbeidet i klassen sin og som er den som skal sette sammen grupper. Det er hundre måter å gjøre dette på og lærerne har lang utdannelse som gjør at de skal kunne denne delen av lærerjobben. Skulle de ha glemt det kan ledelsen ved skolen sørge for at dette er et emne i fellesmøter slik at en kan minne hverandre om gode måter å sette sammen grupper på. Slik kan vi unngå en mengde krenkelsessituasjoner som kan ha alvorlige konsekvenser for de som opplever det. Mobbing – gjentatt krenkelse – i skolen er et sammensatt bilde. Gruppearbeid er en del av dette bildet og her er det ikke mer ressurser som skal til, men tilstrekkelige porsjoner bevisstgjøring og ledelse.

Et krafttak for barnevernet

Inga-Marte-Thorkildsen_Web_nyDet er en glede for oss å presentere Barne-, likestilling-, og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen som vår neste gjesteblogger. Inga Marte har vært fylkessekretær for Vestfold SU og SV.  Og er i dag nestleder i SV. Hun ble valgt inn på Stortinget for Vestfold første gang i 2001 og har i de årene vært medlem av energi og miljøkomiteen, helse og omsorgskomiteen, justiskomiteen og finanskomiteen.

Inga Marte er kjent som en engasjert og dedikert politiker med et spesielt engasjement for barn, kvinner og miljø. Inga Marte er med sin modige stemme et viktig forbilde for mange kvinner .

Det er med stor glede vi presentere hennes innlegg på Villroser og vi ønsker henne lykke til i valgkampen og i det videre arbeidet med barns oppvekstvilkår og et mer rettferdig og miljøvennlig samfunn!

............................................................................................................................................................

Barn som er utsatt for omsorgssvikt, er noen av samfunnets mest sårbare mennesker. Barnevernsbarn har ingen store velgergrupper i ryggen, de har få lobbyister til å jobbe for seg, og de har vanskelig for å bli sett og hørt. Den viktigste oppgaven for meg som statsråd har hele tiden vært å gjøre hva jeg kan for at barn og unge skal få en trygg og god oppvekst. Men den viktigste jobben gjøres av barnevernsarbeidere, fosterforeldre og andre som gjør en forskjell for barn hver eneste dag.

De siste tiåra har vi vært gjennom store endringer i norsk kultur når det gjelder synet på barn og på familien. Vi vet nå mye om konsekvensen av å vokse opp med vold, omsorgssvikt, seksuelle overgrep, forsømmelser, og andre forhold der barn ikke får det de har behov for, særlig de første leveårene. En god barndom varer hele livet, ja i generasjoner. En dårlig barndom kan gi alvorlige konsekvenser som også er generasjonsoverskridende.

Før så vi på barn som familiens eiendom. Familien var hellig, og for noen er den det fortsatt. Man skulle ikke bry seg om det som foregikk innenfor hjemmets fire vegger. Barn skulle sees, men de skulle ikke høres, og de ble ikke sett på som selvstendige og kompetente.

Barnevernsbarna selv har de siste årene tatt plass i offentligheten og gjort seg gjeldende. Gjennom deres og barnevernsarbeideres stemmer, har debatten om barnevernet dreid seg fra ensidig fokus på at barnevernet gjør for mye og for raskt, til en mer edruelig debatt om at det største problemet er at for få får hjelp, og at hjelpen ofte ikke kommer i tide. Det er bra, for det gjør at vi kommer i posisjon til å gjøre mer for barn som har vært forsømt.

Det er stadig flere barn som får hjelp fra barnevernet. På 15 år har antallet barn økt med ca. 20 000, som er en økning på hele 77 %. Det viser at barnevernet når frem til flere barn. Men parallelt med en økning i oppgavene i kommunalt barnevern økte ikke kommunene ressursene tilsvarende. For mange av de ansatte i barnevernet ble arbeidsforholdene uholdbare og på flere viktige rettsikkerhetsområder fikk vi en negativ utvikling. SV og regjeringa bestemte seg derfor for å sikre et skikkelig barnevernsløft.

Bare siden 2010 har vi fått på plass en halv milliard øremerkede barnevernskroner, som så langt har gjort det mulig å styrke kommunalt barnevern med 850 nye fagstillinger. Av midlene er 108 millioner kroner gått til kompetansetiltak. Fylkesnemndene som har hatt stor økning i saker er styrket med 20 millioner. Et økonomisk løft på en halv milliard innebærer det største barnevernsløftet på 20 år.

divbld

I tillegg har vi nå lagt fram og fått vedtatt en rekke lovendringer og kunnskapsbaserte forslag i Prop. 106. Gjennom grundig utredningsarbeid og innspill fra dem som er mest kompetente på feltet, inkludert barna selv, har vi sett behovet for en rekke endringer. Vi tar enkelte grep i forhold til organiseringen av barnevernet, vi tar grep i barnevernsloven og vi staker ut kursen for framtidas barnevern. Alt vi har foretatt oss har vært styrt av klare mål. Nemlig at vi skal komme raskt inn, gi tidlig hjelp med høy faglig kvalitet til barn som har behov for det, og at vi skal gi bedre hjelp til familiene, sånn at de som har potensial til å ta seg av sine egne barn skal få mulighet til det.

Hvorfor skal man høre på barna? Jo, fordi barna i barnevernet er hovedpersonene, fordi det handler om respekt, det handler om trygghet for dem, det handler om kvalitet, det handler om stabilitet, det handler om treffsikkerhet i det vi gjør, det handler om selvforståelse, selvfølelse for barn, innsikt i egen situasjonen, aksept for avgjørelser, bedre samarbeid, som igjen fører til bedre stabilitet og bedre kvalitet. I det hele tatt: Det er ingen gode grunner til ikke å lytte til barn. Vi må bli mye bedre til det. Prop. 106 bærer preg av at vi har hørt på barna.

Hva er det barna vil? Blant annet vil de ha en tillitsperson. De vil ha bedre tilsyn. De vil ha andre begreper i barnevernet. De vil få medvirke, noe vi nå lovfester. De vil at vi skal komme raskere inn med god hjelp. Og de ønsker bedre stabilitet. Noe av det som er viktig for å få til bedre stabilitet, i tillegg til at barn må få medvirke, er at vi kommer inn raskere. Derfor gjør vi det helt klart at barnets beste er det overordnede prinsippet, og derfor har vi introdusert to nye prinsipper, prinsippet om tilknytnings- og relasjonskvalitet og prinsippet om barns medvirkning.

Dersom vi ikke klarer å gi raskere hjelp til barn, slik at de ikke er så skadet når vi først velger å plassere dem, er det også vanskelig å tilby barna nødvendig stabilitet. Det å komme inn tidlig med bistand til disse barna er ofte avgjørende for å sikre større grad av trygghet og stabilitet.

Vi legger også opp til bedre samarbeid – på tvers og på langs – og helhetlig innsats og samarbeid mellom ulike instanser, som er viktig for at hjelpen skal komme tidlig og at barna skal få en bedre framtid. Samlet betyr dette viktige endringer som vil gjøre at flere barn i framtida vil få rett hjelp, med høy kvalitet til rett tid.

 

Offentlig og ideelt, fremfor kommersielt barnevern

Ved siden av arbeidet for mer ressurser, lovendringer og barnevernfaglig utviklingsarbeid, ønsker vi mer barnevern og mindre anbud. Norsk barnevern har tradisjonelt vært drevet av mange private aktører og anbud har vært hyppig i bruk innen barnevernet. Den sterke konkurransen har både ført til svekket forutsigbarhet for barna, svekket langsiktighet for ideelle aktører og usunn konkurranse institusjonseierne imellom. Det er velkjent at konkurranse kan hindre samarbeid om å gjøre tilbudet best mulig for menneskene man skal bistå.

SV og regjeringa er opptatt av at grunnleggende velferdsoppgaver i størst mulig grad skal være offentlige, i samarbeid med ideelle non-profit organisasjoner. SV har lenge jobbet for å begrense bruken av anbud så langt som mulig innen barnevernet. Nå har jeg bestemt at vi skal avvikle bruken av anbud overfor ideelle, non-profit aktører. Vi har over lengre tid lagt vekt på at kapasiteten i eget statlig tiltaksapparat skal utnyttes på en best mulig måte før private tiltak tas i bruk. Offentlige ressurser skal utnyttes best mulig. Ved kjøp av private plasser skal ideelle aktører prioriteres framfor kommersielle.

SV ønsker et sterkere offentlig barnevern, fordi barnevernet er en selvsagt fellesskapsoppgave. Plassering av barn i institusjon innebærer tung grad av myndighetsutøvelse. Myndighetsutøvelse som innebærer tvang, betinger at norske myndigheter selv driver en stor andel av institusjonsplassene og på den måten sikrer god kontroll med tjenesteapparatet. Allerede i dag representerer private og kommersielle aktører ca. 50 % av tiltakene for barn i institusjon. Det er ikke forsvarlig, slik høyresiden ønsker, å legge opp til ordninger som åpner for at institusjonsplasser legges fult ut til private og kommersielle aktørers ansvar.

Ideelle aktører skal ikke utbetale overskudd til eierne, de driver ikke kommersielt. De trenger ikke underlegges det samme regimet som kommersielle aktører. Ved inngåelse av nye avtaler innen barnevernet skal derfor tidsavgrensede kontrakter erstattes av langsiktige avtaler med mulighet for oppsigelse. Dette gjør vi fordi de ideelle ikke skal utkonkurreres av kommersielle med dårligere pensjonsvilkår og fordi vi vil ha større forutsigbarhet og trygghet for barna. Tjenester som skal ytes av ideelle og private aktører skal tilfredsstille de samme krav til innhold, kvalitet og kompetanse som de tjenestene Bufetat selv utfører.

Når ideelle aktører prioriteres framfor andre private aktører, reduseres bruken av de kommersielle institusjonene først. Dette er et politisk valg. Ordninger som bidrar til økt forutsigbarhet har vært godt mottatt av ideell sektor. Økt langsiktighet i avtalene fører til at ansatte kan konsentrere mer av sine ressurser om den viktigste oppgaven som er å gi utsatte barn og unge trygg og stabil omsorg. Det fortjener barna!

Vern av barn – alles ansvar

Over 100 000 barn i Norge er utsatt for risiko. Disse barna må vi se. Det er barn som vokser opp i familier med store belastninger, barn som er redde eller viser tegn til mistrivsel og barn som har psykiske og sosiale problemer. Disse barna trenger voksne som bryr seg. De trenger voksne som ser og forstår og som vet når de skal gripe inn.

Mange har et ansvar for å oppdage og hjelpe barn som har det vanskelig. For at barn skal få tidlig hjelp, er vi avhengige av at ansatte i helsestasjoner, barnehager og hjelpeapparat samarbeider. Vi må ha kunnskap om hvordan forebygge og avdekke omsorgssvikt.

For mange barn er det vanskelig å fortelle om det de utsettes for. Det å oppdage og bry seg når barn har det vanskelig, handler mye om å orke å se og ta inn barns smerte. Barn er ofte avhengige av at andre sier i fra, slik at vold og overgrep kan avdekkes. Dette gjelder særlig voksne som kan fange opp signaler om at noe er galt.

Ansvaret vi voksne har, gjelder uansett om vi er familiemedlemmer, venner, naboer eller hører om barn som ikke har det bra. Også helsepersonell og andre offentlige ansatte, må utvise årvåkenhet og ta barns signaler på alvor. Som barneminister vil jeg ta til orde for en grunnholdning om at det er bedre å melde en bekymring for mye, enn en for lite.

Utgangspunktet i Norge er at vi har et godt utbygget barnevern og gode juridiske rammebetingelser for barnevernet. Men vi har som resultat av et grundig utredningsarbeid, tilbakemeldinger fra fagmiljøene og barnevernsbarna selv, avdekket ulike former for svikt. Vi har derfor en klar erkjennelse av at barnevernet må bli enda bedre og at barnevernet trenger barnevernsløftet vi er godt i gang med.

 

Hvordan vi ivaretar barn i dag, er avgjørende for hva slags samfunn vi får i framtida. Et samfunns evne til å beskytte og gi trygg oppvekst til barn, er selve lakmustesten på hvor godt samfunnet fungerer. Som voksne må vi orke å se og ta inn barn som har det vondt. For meg som barneminister, er det viktig å understreke at ingen barn skal overlates til familiene alene. Barna er vårt felles ansvar.

Vi har bidratt til det største barnevernsløftet på 20 år. Men vi er ikke i mål og ønsker å fortsette å stå på for barns oppvekstvilkår og et mer rettferdig og miljøvennlig samfunn. Med dette ønsker jeg alle et godt valg.

Barne-, likestillings – og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen og nestleder i SV.

Omfordeling skaper velferd

ulikhetJeg tenker at den største verdien i vårt samfunn ikke er verdiene under havbunnen, men derimot de verdiene vi har lagt til grunn for utformingen av vårt velferdssystem. Muligheten vi som barn har blitt tilbudt var å være en del av et samfunn der ikke størrelsen på foreldres lommebok avgjorde hvilke skole vi fikk gå på, eller hvilken behandling vi fikk da vi var syke. De små forskjeller oss mennesker i mellom gjorde oss til et samfunn med stor grad av tillit. Tillit er limet i samfunnet, det som skaper balanse. Jeg vil videreutvikle det samfunnet. Der alle går på samme skole. Der mine barn får verdens beste helsehjelp, helt uavhengig av min betalingsevne eller forsikringsordninger. Et samfunn hvor jeg betaler etter evne og får etter behov, hvor jeg gjør min plikt slik at jeg kan kreve min rett og har tillit til at det holder og at det fungerer! Vi stoler på hverandre i Norge.  Jevnt over kan vi si det. Riktig nok finnes det mistenksomhet og engstelse også i vårt land. Men vi stoler på hverandre, og de fleste av oss har tillit til at vi får hjelp av sykehus eller politi om vi trenger det. Selv når all verdens skrekkhistorier brettes ut i tabloidavisene, tar det  ikke fra oss trua. Vi har erfart, de fleste av oss, at folk gjør så godt de kan og at velferdsordningen fungerer. Vi får hjelp på sykehusene og politiet kommer når vi ringer. Sammenlignet med andre land har vi høy grad av tillit til hverandre og våre velferdssystemer.  Tillit er limet i samfunnet. Uten tillit brytes velferdssamfunnet ned. Tillit til den økonomiske politikken stabiliserer for eksempel boligmarkedet.  Tillit er en forutsetning for at velferdssystemene våre ikke  brytes ned under fremveksten av private profittbaserte løsninger. Ikke minst påvirker graden av tillit livskvaliteten. Hvordan er det å bo i et samfunn der alle mistror hverandre?

Hva påvirker denne tilliten? Det er selvsagt flere ting. Men likevel dukker inntektslikhet opp som en vesentlig faktor i de studier som er blitt gjort.  Jo høyere grad av inntektsulikhet, jo mindre grad av tillit. Samtidig er det riktig å anta at disse faktorene påvirker hverandre gjensidig. Balansen er derfor sårbar og ubalanse vil være gjensidig negativ forsterkende.

Ulikhet øker også avstanden mellom grupper i samfunnet. Ofte fordi vi har en tendens til å velge å henge sammen med de som er mest like med oss. Ulikhet kan derfor være til hinder for integrering og sosial mobilitet.

I land preget av økonomisk likhet så bedrer helsen seg for alle. Ikke bare for noen. Alle nyter godt av å bo i områder preget av økonomisk likhet. Sosial integrasjon og posisjon har noe å si for folkehelsen. Derfor gir samfunn med mulighet til deltagelse og integrering ,og hvor den sosiale mobiliteten er høy, positive utslag på den generelle folkehelsa.

Når man snakker om helse er det lett å tro at det er hvor mye man bruker på helse pr. person som er utslagsgivende for hvor god nasjonalhelsen er. Kanskje det er derfor Norge ligger godt an?  Men nei.  Undersøkelsene viser at det verken er tilgjengeligheten til helsestell eller avansert medisinsk utstyr som har betydning. Sammenligner man risiko for dødelighet for et barn i sitt første leveår og gjennomsnittlig levealder, vil et barn i USA sammenlignet med et barn i Hellas ( USA bruker dobbelt så mye på helseoppfølging og utstyr enn Hellas) ha mye større risiko for å dø i løpet av det første leveåret og vil gjennomsnittlig leve 1,5 år kortere enn barnet i Hellas.

I British Medical Journal fra 1992 kunne vi lese dette:

« Den store tanken er at det som bestemmer dødelighet og helse i samfunnet, er i mindre grad den samlede velstanden i vedkommende samfunn, men snarere hvor jevnt velstanden er fordelt. Jo mer likt velstanden fordeles, desto bedre er helsetilstanden i samfunnet.»

La oss ta en titt på utdanning i samme lys av ulikhet. Det er en anerkjent forståelse at foreldres bakgrunn og deres engasjement i barnas utdannelse er utslagsgivende for hvordan barna presterer på skolen. Viktig er det også at barn har tilgang på et sted å gjøre skolearbeid og tilgang på verktøy som de kan oppdatere seg med. Mange har sagt at den største utfordringen utdanningssystemene står ovenfor er de store ulikhetene i barnas bakgrunn og den kulturelle kapitalen de har med seg til skolen. Derfor har mange land jobbet hardt med å gi barn like muligheter i utdanningssystemet for å jevne ut disse faktorene. I samfunn som forplikter seg til å gi lik rett til utdanning  gjør svakerestilte barn det likevel dårligere på skolen uansett nivået på skolesystemt. Noen samfunn kommer likevel nærmere like muligheter enn andre. Det er de landene som anerkjenner at forskjellene starter langt tidligere enn når barna begynner på skolen. En god start i livet, rett og slett. Disse landene anerkjenner at å være småbarnsforeldre er krevende både økonomisk og tidsmessig når man i tillegg skal ha et arbeid.  Norsk politikk har lenge vært raus på gode velferdsordninger for barnefamilier. Derfor har vi gode fødselspermisjoner, barnehager til alle, familiestønader, skattetiltak, gratis helsestell og offentlig skole. Alle disse investeringene er for å påvirke den langsiktige banen til et barns liv. Og de utjevner forskjeller og gir oss likere muligheter.

Andre faktorer som påvirker vår innsats på skolen er hvordan vi oppfatter at vi blir bedømt av andre. Når vi opplever at vi blir oppfattet mindreverdig av andre synker ferdighetene våre. Vi lærer rett og slett best i stimulerende omgivelser der vi føler oss trygge på at vi lykkes. Likhet er sentralt fordi det reduserer opplevelsen av at noen er mindre verd enn andre og øker mulighetene for at flere får en god utdanning.

Norge har vært preget av høy inntektslikhet. Likheten er politisk villet ved hjelp av skatte- og velferdssystemer. I Norge har økt skatt for de rikeste redusert utviklingen av økonomisk ulikhet. Den positive effekten dette gir for samfunnet er trolig  mer vesentlig enn de de negative konsekvensene for de rikeste.

Valget høsten 2013 er et verdivalg.

Ulikhet har sin pris. Vi kan ikke forledes til å tro at økte ulikheter mellom oss ikke betyr en endring i samfunnet slik vi kjenner det. Målet er heller ikke en fullstendig likhet. Men  de aller fleste av oss, over hele det politiske landskapet, ønsker et mest mulig klasseløst samfunn.  Wilkinson skriver i forordet til «Ulikhetens pris»* « Å ønske seg et klasseløstsamfunn uten å ville redusere inntektsforskjellene er som å slanke seg uten redusere kaloriinntaket». Så når høyresiden i norsk politikk fremholder at de vil tillate større forskjeller, mer skattelette, mindre penger til velferdssystemene og endre skattesystemet, så husk på konsekvensene.

Ulikhet har en kostnad, selv i Norge.

Anne & Hanne

*(Kunnskapsgrunnlaget er hentet fra «Ulikhetens pris» av Richard Wilkinson og Kate Pickett. Res publica 2011, Oslo)

Sammenheng mellom levekår og vei!

th Helge Sandåker må være den blideste ordføreren vi har møtt. Han er positiv, kunnskapsrik og som sagt, blid. Helge er ordfører i Marnardal og han er en svært dykig samferdselspolitiker i fylkestinget i Vest Agder for AP. Vi har lenge tenkt at en og annen mann selvsagt skulle kunne gjøre seg fortjent til å skrive på bloggen "av og for kvinner". At det var Helge som fikk være første mann ut var ikke tilfeldig. Helge bejubler initiativ, han er inkluderende og han er av typen som gjør andre gode. Viktige verdier vi i Villroser holder høyt. Så har også Helge lengtet lenge etter muligheten til å skrive innlegg for å forklare sammenhengen mellom levekår og samferdsel. Og gode ord, uhemmet ros og bestikkelser av Villrosene har med dette ført frem;) Vi er selvsagt veldig stolt over å presentere Helges innlegg. God lesning!

........................................................................................................................

Sammenheng mellom Levekår og vei!

Kommunene i Lindesnesregionen har i større eller mindre grad betydelige levekårsutfordringer. Regionen har derfor i fellesskap påbegynt en prosess sammen med Sørlandets Kompetansefond for å ta tak i disse utfordringene. Flere av kommunene er i norgestoppen når det gjelder andel uføre, og det mest alvorlig er at andel unge uføre er flere ganger gjennomsnittet i landet.

Vi ser også at uførhet i noen tilfeller går i arv og at det er på en helt annen måte enn tidligere blitt sosialt akseptert å ikke ha en jobb. Det er også ganske åpenbart at motivasjonen for utdannelse hos unge ofte vil være en annen når foreldrene aldri har vært i arbeid.

Hva er så årsaken til at våre kommuner har 14-16 % uføre og opp mot 5 % unge uføre? En viktig årsak er nok at det er stort underskudd på arbeidsplasser i forhold til antall mennesker i arbeidsfør alder. Både Mandal, Lindesnes og Marnardal kommuner har bare 60-70 % egendekning. Det betyr at mange må pendle til andre kommuner, i første rekke Kristiansand, for å finne seg arbeid. Undersøkelser viser også at jo lenger borte aktuell arbeidsplass er, jo mindre er motivasjonen til å finne seg et arbeid.

Agderforskning har forsket mye på dette og en av konklusjonene er at infrastrukturen er veldig viktig for at mennesker skal finne seg en jobb, spesielt siden vår region, som sagt, har så stort underskudd på arbeidsplasser. Når E39 vest for Kristiansand er så dårlig, og det er normalsituasjonen å stå i kø både til og fra jobb, så er dette særdeles negativt.

Ny motorvei mellom Kristiansand og Grimstad har ført til en helt annen dynamikk østover. En kan definitivt frykte at utviklingen fremover vil skje den veien om en ikke innen rimelig tid får på plass en ny firefelts motorvei fra Kristiansand og vestover. Agderforskning peker på at denne veien vil være helt avgjørende for å effektivt kunne ta tak i levekårsutfordringene i regionen. Å få på plass denne motorveien i ny Nasjonal Transportplan for neste 10- årsperiode er derfor helt avgjørende for Lindesnesregionens og Listerregionens utvikling!

E 39 er særdeles viktig, men det er også viktig å forbedre de lokale tilførselsveiene til E 39. Dette er fylkesveier og derfor fylkeskommunens ansvar. Dessverre ser det ut til at investeringsmidler til disse veiene blir på et lavmål i hele neste fireårsperiode utfra fylkesrådmannens forslag. Derfor foreslår Arbeiderpartiets fylkestingsgruppe med støtte fra Sp og SV at fylkeskommunens budsjett til veiinvestering økes med 50 mill pr år, dvs 200 mill i fireårsperioden!

I denne valgperioden er det H, FrP og KrF som har flertallet og vi er i opposisjon. H og FrP på nasjonalt nivå snakker hele tiden om hvor mye mer vei det skal bygges om de kommer i posisjon etter valget neste år. Når har de muligheten for å vise dette i praksis i Vest-Agder! Det må bli ganske vanskelig å bli tatt på alvor dersom de samme partiene blir en bremsekloss i utvikling av fylkesveiene våre!

At Ap nå er så tydelige på nødvendigheten av å bygge nye og utbedre eksisterende veier, henger nøye sammen med den udiskutable sammenhengen mellom vei og levekårsutfordringer. Vi inviterer høyresiden til et samarbeid om å virkelig gjøre et krafttak på våre fylkesveier! Jeg er veldig spente på hva høyresiden vil gjøre når fylkeskommunens budsjett skal vedtas i desember!

Med hilsen Helge Sandåker Ordfører i Marnardal og fylkestingsmedlem i Vest-Agder