Streik for arbeidsvilkår i Kreftforeningen... Seriøst?!?

«Streik for arbeidsvilkår i Kreftforeningen... Seriøst?!?»

Av: Jannicke Rabben

  • kan man egentlig kjempe for arbeidstakerrettigheter i ideelle organisasjoner?

 

Tittelkommentaren fikk jeg fra en forbipasserende på vei inn i bygget hvor Kreftforeningen har sitt hovedkontor. Jeg sto som streikevakt utenfor døren, som streikende medlem i Norsk sykepleierforbund. Umiddelbart lurte jeg jo litt på hva han ga uttrykk for: Mente han: Du kan da ikke mene at streik er nødvendig? Eller støttet han streiken og sa: Kreftforeningen kan da ikke være bekjent av dette?

Det viste seg at dette var et uttrykk for forbauselse og forargelse over at Kreftforeningen kan opptre på en slik måte som arbeidsgiver, og var en støtte til oss som streikende. I møte med folk flest er det ganske gjennomgående svært mye forundring og forbauselse, og noen vil kanskje derfor ikke helt tro at det er sant? Samtidig er det ganske åpenbart at det særlig blant yngre er lite kjennskap til betydningen av at lønns- og arbeidsvilkår skal være tariffestet, og man skjønner derfor ikke problemet.

Som hovedtillitsvalgt i Norsk sykepleierforbund står jeg nå sammen med 19 sykepleiere i en konflikt med Kreftforeningen, en organisasjon i ideell sektor med svært godt omdømme og stor tillit i befolkningen. Kreftforeningen arbeider for et viktig formål som betyr mye for svært mange, -også for meg. Kreftsaken står sterkt hos folk flest, og givergleden er stor når det skal samles inn penger. I motsetning til dette så er tariffavtaler noe de færreste har et forhold til.  Vet forresten du om du har en tariffavtale? Og i så fall: Vet du hva som står i den, og dermed hva du står i fare for å miste om eksempelvis arbeidgiveren din velger å gå ut av sin arbeidsgiverforening? For oss i Kreftforeningen oppsto konflikten som en følge av at Kreftforeningen valgte å melde seg ut av Virke, og inn i NHO-Abelia. Dette kan også skje for andre.

Svært mange av oss tar nok dessverre mange av rettighetene vi har som arbeidstakere som en selvfølge, og har aldri reflektert over hvor hardt personer før oss har kjempet for at vi i dag har de godene vi har. Det er kanskje naturlig. Det som bekymrer meg, er at det betyr at dette ikke lenger er viktig nok for deg og meg. I hvert fall ikke viktigere enn «den gode saken» som ulike ideelle organisasjoner som eksempelvis Kreftforeningen arbeider for. Og da møter man lite motstand når rettighetene gradvis smuldrer opp og forsvinner! Dette er en utfordring for alle som arbeider i ideell sektor, og derfor er også streiken i Kreftforeningen viktig for flere enn oss som er ansatt der.

Sykepleierne i Kreftforeningen kjemper for å få tariffestet sine lønns- og arbeidsvilkår, og ønsker en avtale med Kreftforeningen som forplikter dem til å opprettholde en del grunnleggende vilkår, som eksempelvis full lønn under sykdom. Kreftforeningen ønsker lokal styringsrett, og mener at lønns- og arbeidsvilkår er opprettholdt ved at de fleste av nåværende vilkår (men ikke alle!) ligger i en lokal særavtale uten tilknytning til tariffavtalen. Og hvis du er som de aller fleste, så skjønner du kanskje ikke problemet med dette? Er ikke det godt nok, da?

Så her kommer litt «Tariffavtale kontra lokal særavtale-  for dummies»: Den store forskjellen mellom å ha rettigheter tariffestet og det å ha vilkårene i en lokal avtale eller som en del av bedriftens personalhåndbok, er at tariffesting gir forutsigbarhet og likeverdighet mellom partene. En tariffavtale gjelder normalt i to år, og i denne perioden har arbeidstakerne fredsplikt (de kan ikke streike), og arbeidsgiver må opprettholde vilkårene. Når avtalen reforhandles kan vilkårene bli endret, men arbeidstakerne kan da forsvare sine rettigheter gjennom streik. Når grunnleggende rettigheter flyttes fra tariffavtale til lokale avtaler forsvinner arbeidstakernes muligheter til å forsvare rettighetene sine gjennom streik, og viktige vilkår kan gradvis forvitre uten at arbeidstakerne har noen virkemidler.

 

Et konkret gode som betyr mye, i hvert fall når man begynner å komme litt oppi åra, er pensjon. Hvis arbeidsgiveren din av en eller annen grunn vil eller må endre pensjonsordningen, ønsker du da at fagforeningen din skal kunne forhandle med dem om dette, eller er det greit at arbeidsgiver har full styringsrett?

 

Det viktigste med streikeretten er faktisk ikke å ta den i bruk, men at arbeidsgiver vet at den KAN bli tatt i bruk om man ikke finner en løsning som begge parter kan leve med. Det gir likeverdighet mellom partene, og for meg er det vanskelig å forstå hvorfor dette ikke også skal gjelde for ideelle organisasjoner.

Så kan man egentlig kjempe for arbeidstakerrettigheter i ideelle organisasjoner?

Svaret MÅ være ja! Jeg er sykepleier med stor grad av faglig stolthet, og jeg brenner samtidig for mange ideelle spørsmål. Det er derfor krevende å skulle «ta på boksehanskene» og ramme en ideell virksomhet, og dette tror jeg flere kjenner seg igjen i. Men dette kan ikke stå i veien for at ideelle virksomheter også må konfronteres som arbeidsgivere når det er nødvendig, og at ikke det gode formål blir et skjold mot enhver kritikk.

............

Jannicke Rabben,  sykepleier med spesialutdanning i kreftsykepleie og
master i helsefag. Ansatt i Kreftforeningen siden 2008, og
hovedtillitsvalgt i Norsk sykepleierforbund. (Nå i streik!)

På fritiden aktiv som hundefører i Norske Redningshunder med
labradoren Diesel, og engasjert medlem av Røde Kors gjennom mange år.
Frivillighet, helse, rettferdighet og humanitet er stikkord for hva
jeg er opptatt av.

 

 

De gamle vil dø, men de unge vil aldri glemme

Han løp nedover bakken mot oss i en nesten folketom gate. Det kunne vært en hvilken som helst gate. Han holdt blikket fast på oss. Kameraet mitt fanget øyeblikket like før han passerte oss. Han så på oss med store, mørke øyner. Skeptisk og alvorlig. Det har siden plaget meg at jeg ikke vet navnet hans. Da jeg så han gjennom bildet mitt der i den tomme gaten, kjente jeg håpløsheten og redselen slå inn i magen min som en tung, stor knyttneve. Der i gaten bant han sammen fortiden og fremtiden med håpløshet. Den, for meg, navnløse gutten ble bilde på hvordan min egen likegyldighet kan ramme meg gjennom en fremtidig ung manns frustrasjon og hat.

I Nablus ligger Balata flyktningeleir.  Balata er den største flyktningeleiren for palestinske flyktninger på Vestbredden. På et område på 0,25 km2 bor ca 27 000 mennesker.  Balata ble opprettet i 1950 som en konsekvens av det Israel kalte «frigjøringskrigen» og Palestinerne kalte «al-nakba», katastrofen.  Om lag 800 000 palestinere flyktet eller ble fordrevet fra områder de før hadde bodd. De aller fleste tenkte det var midlertidig og at de kunne returnere etter konflikten. Men dette var starten på en av verdens mest alvorlige og langvarige flyktningsituasjoner. De palestinske flyktningene har vært gjenstand for intens hodebry i ethvert forsøk på fredsforhandlinger. I dag er områdene de engang flyktet fra for lengst under israelsk kontroll. Arabiske bynavn er byttet ut med hebraiske og ingen tror lenger på at de får komme tilbake.

«De gamle vil dø og de unge vil glemme» uttalte den tidligere Israelske statsministeren Menachem Begin. Han håpet at hele palestinasituasjonen skulle gå over med tid. Han kunne ikke tatt mer feil. Han undervurderte palestinernes sterke identitet, deres overlevering fra generasjon til generasjon og deres sterke hjemlengsel.

I Balata møter vi en mamma som oppdrar barna sine alene. Som de aller fleste mødre ønsker hun å skjerme barna sine for håpløsheten, hun vil gi dem mat på bordet og en god utdannelse. Men til eldre barna blir til vanskeligere blir det å skjule hvilke fremtid som ligger foran. Fattigdommen og håpløsheten går i arv her. Klassereiser er sjeldne. For en mamma blir spørsmålene vanskeligere og vanskeligere. Jeg tenker hun har en uoverkommelig oppgave. Hun skal oppdra  barn under de verst tenkelige forhold. Kan vi forvente at hun klarer å oppdra barna sine til å tro på fredsarbeid og fredelig sameksistens med dem de oppfatter som okkupanter? Overalt henger det bilder av ungdommer som er døde, martyrer, de som har ofret seg i kampen for et fritt Palestina. Kan hun oppdra barn til håp i en virkelighet der bare de som dør lever evig?

Leiren består av høye hus som står så tett inntil hverandre at vi av og til må gå sidelengs for å kunne passere mellom husene. Her finnes ingen privatliv. Hva naboen gjør får du servert enten du liker det eller ikke. Mangelen på privatliv er påtrengende og slitsom. Men leiren var aldri påtenkt så mange mennesker. I dag er den overbefolket. Mange av husene mangler ventilasjon og lys. Forholdene preger særlig barna. Hovedutfordringen er den høye arbeidsløsheten som fører til fattigdom. Rundt 60 % av befolkningen i Balata er under 25 år. Det sier seg selv at det er ungdom i Balata som er særlig utsatt og sårbare.

Ukentlig oppsøkes leiren av Israelsk militære som ransaker og arresterer innbyggere. Barn helt ned i 14 års alderen kan arresteres og fengsles. De israelske soldatene kommer om natta. Særlig barna blir preget av disse hendelsene og opplever dem traumatiske og det tar fra dem tryggheten. Barn som lever under slike forhold blir sinte. Ikke bare på Israel, men de blir sinte på foreldrene sine som ikke makter å beskytte dem. De lever med konstans utrygghet og alltid i beredskap. De blir til små mennesker med hat til autoriteter og uten respekt for foreldrene sine og er på mange måter i fri drift. Som ungdommer blir de lette bytter for terrorister. De er uten arbeid, de er fattige og de er sinte og frustrert over all urettferdigheten og volden de har opplevd.

FN drifter 4 skoler i Balata, med til sammen 2500 elever. De har et helsesenter og de har sosialarbeidere som oppsøker og hjelper familier. De er underbudsjettert. Det er ikke mer å si om det.

Vi stod på utsiden av en av skolene til FN. Underlig nok var vinduene dekket for. Det var underlig helt til vi så kulehullene i muren. Når vi gikk langs gatene i Balata ble vi fulgt av medarbeidere, en foran og en bak. De geleidet oss i god avstand fra barna. Det tok litt tid før jeg skjønte hvorfor. Vi var hvite og lignet på israelere. Vi representerte krenkelsen. De var sinte og uten frykt. Vi var naive tilskuere uten mulighet til å forstå deres avgrunn. I Balata var selv barna fortapt. Jeg var uforberedt på hvor vondt det gjorde å se.

Det er ikke vanskelig å forstå at Balata har vært sentral for opprørere og terrorister, det er ikke til å underslå at du finner vold, hat og vilje til å ramme Israel hardt i denne leiren. Samtidig er strukturene som holder palestinerne fast i en flyktningsituasjon og ekskludert fra samfunnslivet selve årsaken til hatet. Det blir som en selvoppfyllende spådom. Israel kan begrunne sine restriksjoner og kontroller av palestinerne pga terroren som oppstår som en direkte konsekvens av en undertrykkende politikk ført av den samme staten.

Den lille gutten som løp gjennom øyeblikket mitt i Balata var kanskje 4-5 år. Om ti år vil han ha forstått hvor urettferdig verden er. Via sosiale medier og internett vil han vite hvordan verden har sett og ikke handlet. Han vil ha inngående kjennskap til det livet han selv ikke kan delta i. Han vil ha forstått at han har vært midtpunktet i en av verdens lengste uløste flyktningproblem.

Hvor sint vil han da bli?

Og kan jeg klandre han…

 

Anne

Vil du rope med meg?

Av: Thea Arnesdotter Lien

- En oppfordring til oss alle, men mest av alt meg selv.

"Det har tatt et hundreår og to verdenskriger å få menneskerettighetene på plass. Nå trues disse."

- Dimitris Christopoulos, president i Worldwide Human Rights Movement

Det er så mye ufattelig vondt i verden - og året 2016 har tvunget den sannheten fram for mange. Noen har kjent det på kroppen, hørt bombene og skrikene, skuddene og håpløsheten - andre har mistet noen eller noe i urett og grusomhet. Andre, som meg, har sittet trygt og lest. Blitt mer og mer opplyst på hvordan verden er blitt, og blitt motløs og nedbrutt av å se bildene av døde barn, ødelagte hjem og krig i nyheter og i avisene.

Det er ikke det at dette er noe nytt - urettferdighet og vondskap har alltid eksistert. Men dette året har jeg hørt mer. Sett mer. Lest mer. Blitt mer oppmerksom.

Det er ikke det at dette er noe nytt - urettferdighet og vondskap har alltid eksistert. Men dette året har jeg hørt mer. Sett mer. Lest mer. Blitt mer oppmerksom. Nettopp fordi vi er blitt ett av de landene mennesker kommer til etter å ha opplevd håpløsheten, etter å ha mistet noen eller noe, etter å ha hørt skrikene og møtt livets største frykt. Det første de tenkte var neppe "la oss dra til Norge". Men her er de kommet - en lang reise fra det de engang holdt kjært, det som engang var og som de ønsker at en gang skal bli hjemmet deres på nytt, på leting etter et sted å finne hvile. Det første de tenkte var neppe "la oss dra til Norge". Men her er de kommet. 

Og hva gjør vi? 

Vi kartlegger hvordan vi kan slippe inn minst mulig. Vi blir skrevet om i New York Times på grunn av vår strenge behandling av asylsøkere. Vi legger strategier, innarbeider systemer og innstramminger som gjør det (som fra før av er vanskelig nok) enda vanskeligere å få opphold i landet vårt. 

Landet vårt - våre grenser, våre jobber, våre tradisjoner. Våre kriterier.  

Vi har prestert å gjøre mennesker til tall. Mennesker til statistikk. Vi får velge ut hvem de heldige er - hvem som vinner. Jeg har vunnet! Jeg vant det sekundet jeg ble født, jeg som ble født som ekte nordmann. Ekte nordmann, født og oppvokst i Norge. Mitt Norge.

Har jeg jobbet noe for det? Har jeg mistet alt og bygget det opp igjen i landet mitt? Har jeg reist milevis utslitt og ødelagt, håpløs og sliten - og allikevel klart å være en mor for mine barn? En søster eller bror? Har jeg løpt for livet vekk fra hjemmet mitt, rommet mitt, senga mi, familien min, alt jeg eier - for å kunne bo trygt og uten krig?

Jeg har hatt mine utfordringer, men aldri har jeg måtte forlate landet mitt under tvang - fordi jeg må. Aldri har jeg måtte vandre med visshet om at den eneste sjansen jeg har for et liv, ligger i hendene på andre mennesker. I hendene på mennesker som snakker om meg som om jeg skal ta jobbene deres og stjele pengene - samtidig som jeg blir omtalt som lat og ressurssvak. 

Ingen sier at alle mennesker har de samme hensiktene. Men det store (og jeg understreker store) flertallet er som deg og meg, bare med mindre håp, mindre muligheter, med større skader. Med utfordringer så store at vi - at jeg, i skrivende stund i varm stue, i trygge omgivelser - ikke kan forestille meg hva som kan ha vært i hodet deres idet det skjedde. Idet urett kom og ødela alt de hadde. Idet livet ble snudd på hodet.

Jeg har ikke gjort nok. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Jeg kan gå i fakkeltog, jeg kan dele artikler og innlegg på sosiale medier, jeg kan diskutere og prøve å påvirke. Men jeg gjør ikke nok. "Er det Sylvi Listhaugs splittende menneskesyn og manglende samfunnshåp vi bil bygge Norge videre med?" - Per Fugelli

“Er det Sylvi Listhaugs splittende menneskesyn og manglende samfunnshåp vi bil bygge Norge videre med?” - Per Fugelli

Mitt ønske for 2017 er at vi innser at vi ikke gjør nok. Og at det at vi er nordmenn ikke er noe annet enn flaks. Vi må slutte å snakke om de og oss. De der ute og vi her hjemme. Vi må fortsette å hjelpe til i nærområdene, men også hjelpe til her - for aldri har trengselen for hjelp vært nærere. Nærområdet er blitt Norge. Og jeg ønsker å se tilbake på denne tida, da verden - og landet vårt - sto ansikt til ansikt med den største flyktningekrisa i verden, og være stolt av hvordan vi møtte den. Jeg er ikke stolt, av hverken meg eller resten av landet. Men jeg ønsker å kunne bli det.

"Er det Sylvi Listhaugs splittende menneskesyn og manglende samfunnshåp vi bil bygge Norge videre med?" - Per Fugelli

Dette er en oppfordring til alle som leser dette, men kanskje mest meg selv. Jeg ønsker å kunne se de menneskene som kommer hit på samme måte som jeg selv ville ønsket å bli sett. Jeg ville ønsket å bli sett på som et menneske, med følelser og behov, med et helt liv bak meg og med håp om et liv i fremtiden. Jeg ville ønsket å bli sett på som meg - en kvinne, en venn, en søster, en datter. Ikke som en trussel. Jeg håper jeg klarer å møte mennesker på den måten de fortjener. Jeg kan ikke endre politikernes meninger og fremgangsmåter - men jeg kan protestere. Jeg kan ikke åpne grensene fullstendig - fordi jeg forstår, med utilfredshet, mulige konsekvenser - men jeg kan rope ut mot urett og kjempe for at landet vårt skal ta ansvar. Så dette er mitt rop. Jeg håper dere vil rope med meg. 

Eller hyle, om dere vil. Gjerne i kor.

Thea Arnesdotter Lien (22 år), student i Oslo, og halvveis i en bachelor i Ungdom, kultur og tro ved Menigetsfakultetet.

Thea har tidligere skrevet for villroser. 

http://www.villroser.com/villroser-5/2015/11/15/det-gjr-meg-godt-men-det-suger

Har du forandret verden?

Det siste året har en nagende innstendig stemme gang på gang fortalt meg at vi må forandre verden. Det har tikket inn meldinger på mine gråeste dager, kjipeste morgninger og mest nedslående kvelder. «I dag skal vi forandre verden» Eller verst av alt « hvordan har du forandret verden i dag?».

Det må være lov å si at den stemmen tidvis ble oppfattet som litt irriterende pompøs. Det må være lov å si at ikke alle dager oppleves som historiske dager da man brukte sitt vidd til å endre verden. Men det er også helt riktig å si at det var altfor sjeldent jeg forstod at jeg faktisk hadde muligheten til å forandre verden.

Noen forandrer verden storslått. Slik som Andrea Voll Voldum, da hun sa ifra om hva hun opplevde som dypt og grunnleggende urettferdig. Mennene hun mente voldtok henne på et nachspiel i Hemsdal ble frikjent av retten. Hun valgte å navngi dem. I kjølevannet etterpå var debatten intens og voldsom. For Andrea må det ha fortonet seg som både befriende og sterkt, samtidig som utmattende og krenkende . Jeg er ikke i tvil om at dette var en av de aller viktigste debattene vi hadde i 2016. Den utfordret oss på så mange plan. På kvinnesyn, fordommer, rettsfølelse, på rettsvesenet, på troen på rettferdighet og på hva rettssystemet skal oppfylle.  Jeg har ikke tenkt å begi meg inn på vurderinger eller analyser, men jeg er enig med Heidi Nordby Lunde om sa « jeg fatter ikke at det kan være så vanskelig å forstå at man ikke drar på nachspiel for å bli voldtatt.»

Andrea vil aldri få den totale oversikten over hva hennes åpenhet og standhaftighet betydde for tusenvis av kvinner og menn. Hun forandret verden.

 Andrea vil aldri få den totale oversikten over hva hennes åpenhet og standhaftighet betydde for tusenvis av kvinner og menn. Hun forandret verden.

I 2016 ble vi også kjent med utsatte menn, det vil si en gjeng veldig modige menn som arbeider for Utsatt Mann. De fortalte om overgrepene som var begått mot dem. De åpnet opp det såreste av det såreste og lot oss få innsikt i historier om brutale overgrep som vi vanligvis ikke hører om, som vi ikke tror foregår og som vi heller ikke vil se.  Jeg har møtt Jarle Holseter, sittet i salen mens han har fortalt historien sin for 100 helt musestille, lydhøre ungdommer. Jeg så på ansiktene til ungdommene rundt meg. Jeg så hvor berørt de ble, hvordan Jarles åpenhet traff dem som et slag i magen.  Jarle fortalte stødig, åpnet opp rommet og gav dem ord. Og selv om virkeligheten han fortalte om var hjerterå og brutal, skapte han trygghet i rommet. Jeg så det akkurat der og da, hvordan Jarle forandret verden. Gjorde den bittelitt bedre. For ungdommer trenger kunnskap og bevissthet. De trenger ærlighet. Vår tendens til å feie ting under teppe etterlater dem uten ord og dermed uten mulighet til å få hjelp, til å stoppe overgrep, eller til å være den støttende vennen de kan være for andre.

. Jeg så det akkurat der og da, hvordan Jarle forandret verden. Gjorde den bittelitt bedre. For ungdommer trenger kunnskap og bevissthet. De trenger ærlighet.

I 2016 kåret Mandal kommune for første gang en innvandrer til årets mandalitt. Det er en liten uanselig nyhet for Norge, ubetydelig i verdens sammenheng. Men kanskje derfor må jeg trekke den frem. Ziad Al-Taha kom fra Syria til Norge for et år siden. Og mens han gikk der og ventet på å få oppholdstillatelse og ventet på at vi norske, erkemandalitter skulle gjøre ham norsk, lærte han noe veldig viktig. Han forstod at om du skal bo et sted og høre til et sted, så må du kjenne stedet. Så Ziad meldte seg til enhver frivillig innsats som var mulig å oppdrive i byen. Slik ble han kjent med oss og slik ble han broen mellom asylsøkerne i byen og oss som ikke visste hvordan vi kunne komme i kontakt. For vi er slik, de fleste av oss, litt klønete sjenerte. Ziad holdt det ikke mot oss. Han var raus. Ziad lærte oss  at vi kommer langt med å smile. For smilet er den beste brobyggeren av alle.  Og slik gikk det til at asylsøkeren fra Syria lært hele Mandal hvordan en ekte mandalitt er; åpen, hjelpsom og raus. Gjorde det til et «vi», der det før var «oss og dem». Ziad forandret verden.  Det er jo slik det er. Derfor er jeg så glad at Ziad nå vet han får høre til i Mandal så lenge han vil det.

Ziad lærte oss at vi kommer langt med å smile. For smilet er den beste brobyggeren av alle.

Kan du forandre verden?

Det er så lett å tenke at verden kun endres gjennom handlingene til mektige menn og kvinner. Og at våre handlinger er ubetydelige. Men verden er vi og verden blir først og fremst bedre gjennom hvordan vi bestemmer oss for å skape et felleskap der vi alle hører til, der vi respekterer hverandre og lytter til hverandre. Raushet og vennlighet kan ikke vedtas i noen nasjonalforsamling. Det kan skapes av oss.

Tilbake til min venn som så innstendig minnet meg på at jeg har en oppgave her i livet og det er å forandre verden. Verden forandres gjennom små og store handlinger. Kanskje handler det også om å gripe mulighetene, slik Ziad gjorde.

Noen ganger handler det om valg. Valget du tar når du tør å stå for noe. «Når du ikke står for noe, kan du falle for alt» heter det. Jeg tror på det å være modig også i beslutninger som ikke nødvendigvis følger flertallet eller majoriteten. Jeg tror det er slik verden forandres. Jeg har ingen illusjoner om at det er veien til begeistring og stormende applaus. Men det handler heller ikke om det. Det handler om å være ærlig og troverdig. Om å våge å gjøre det rette selv når det føles vanskelig. Å være modig er å gjøre noe du synes er veldig vanskelig.

Foto: Anne Grønsund 

Jeg tror det er de modige som forandrer verden.

Glasstak og skitne gulv

Av: Kristina K. Athanasiou

9 november 2016, 1 åring ruller rundt i sengen, klar og våken. Hun omfavner meg, "mamma" hvisker hun, da er det morgen vel morgen tenker jeg.

Jeg haster meg gjennom morgenstellet, tar henne på armen og nærmest løper ut i stuen. Nå skulle hun være vitne til noe historisk! Jeg skrur stolt på nyhetskanalen mens jeg mumler om likestilling. Hun ser på meg med store øyner uten å forstå mammas glede. Der, litt over 6 på morgen, mister jeg pusten. Trump er USAs neste president. Jeg setter meg ned. "Se, se", roper Snuppa fornøyd og peker i mot tven. "Nei vennen min, ikke se", svarer jeg melankolsk.

"Hva slags verden skal du vokse opp i? Når en mann uten politisk erfaring, med hatefull retorikk og diskriminerende holdninger og ikke minst handlinger blir belønnet med det mest ærefulle embetet i USA, hva hinter det om fremtiden? " fortsetter jeg. Men vesla forstår ikke. Hun er blendet av ballongene på skjermen.

Jeg ville vise henne at glasstaket er borte istedenfor vil hun se en tykk mur. I Norge tar vi vel en del ting for gitt, med en kvinnelig statsminister, finansminister og LO leder, glemmer vi hvilken effekt vårt kjønnsorgan har på verden. Vi glemmer hva det vil si å være kvinne i en manns verden. Det mest skremmende er ikke en gang Trump, men det faktum at så store deler av samfunnet ikke anser hans holdninger til å være en dealbreaker. En mann jeg ikke ville ha ansatt i min restaurant i fare for de kvinnelige servitørene. Jeg har hele veien vært tydelig at min datters kropp er hennes og hun skal sette sine grenser. Hvor forsvinner det budskapet? Jeg håper bare at aldri kommer en dag hvor hun ønsker hun hadde en penis for å nå sine drømmer. For vi har tydeligvis en lang vei å gå.

Men middelklassen slår tilbake. I dagens økonomiske situasjon sitter kvinner (og menn) og teller småpenger i lommeboken og engster seg over om de kan kjøpe pålegg eller om brød skal holde. De bryr seg ikke om at en kvinnelig senator i buksedress knuser et innbilt glasstak, de bryr seg først om fremst om dagen i dag, ja kanskje morgendagen også.

Dagens feminister, meg inkludert, tar for gitt at alle ønsker å fremme likestilling. Dersom vi glemmer å omfavne de som er på gulvet, vil vi aldri klare å knuse glasstaket.

Jeg ønsker å være et forbilde for min datter. Hun skal vite at hennes kjønn ikke definerer hvem hun er, og hva hun kan oppnå, men hennes karakter betyr alt. Jeg skal lære henne å se verden fra flere perspektiv, ja også den en er uenige med. Vi trenger ikke å brenne bher, men kampen er absolutt ikke over. Det er ikke en mal på å være feminist, det handler om likeverd. Respektere hverandre, vise vei og inkludere. Feminisme er ikke å irettesette andre kvinners valg, men å stå opp for deres rett i å velge, om det er abort, amming, hjemmeværende mor eller frivillig barneløse. Desto raskere vi omfavner alle og sprer budskapet desto raskere kan vi klatre sammen og ikke bare knuse taket, regelrett tillintetgjøre det!

Kristina K. Athanasiou Regissør og skribent, førstegangsmamma og brennende feminist Født i Hellas, av norsk mor, men oppvokst i Norge store deler av livet. Utdannet seg i fem år i San Francisco, California.

Blogglisten hits