En bolig eller et hjem?

Å ha en bolig kan være langt mer enn fire vegger og et tak. Det kan være et hjem. Et hjem som skaper identitet, tilhørighet og gir betingelser for et godt og meningsfylt liv. Debatten om boliger for utviklingshemmede, psykisk syke og rusmisbruker handler derfor ikke bare om hvor huset skal stå. Den handler om hvordan folk skal ha det med seg selv og sine omgivelser. Det er kommunene som har hovedansvaret for å sørge for at vanskeligstilte på boligmarkedet får tilbud om en bolig. Kanskje Det skulle være mer fokus på å skaffe et hjem? For 20 år siden hadde man et skifte i tenkningen rundt det å bo for marginaliserte grupper. Bort skulle institusjonene og inn kom boligene. Boligene skulle bidra til integrering, bedre levekår og normalisering. De rådene idealene har vært at utviklingshemmede har rett på bedrede levekår og normalisering. Målsetningen var kanskje først og fremst at ikke bare skulle utviklingshemmede ha rett til et sted å bo, de skulle kunne ha sitt eget hjem.

Det må ha vært en sentral del av målsetningen å integrere mennesker med ulike behov i normale bomiljø. Kanskje hadde det en oppdragende virkning på oss alle, nemlig at vi lærte  oss til å sette pris på at vi er ulike som mennesker og at ulikheten har en verdi for felleskapet. Integrering handler nettopp om at alle har noe å lære av hverandre og at felleskapet formes av alle. Sånn sett var HVPU reformen ikke bare viktig for utviklingshemmede, men for oss alle, fordi den gav oss en mulighet til å skape et nytt felleskap. Vi måtte lære å forholde oss til at vi ikke alle er like og vi lærte at alle har de samme grunnleggende rettigheter om å høre til og være del av.

Derfor blir jeg så skuffet over politikere som ikke forstår at ved å bygge opp nærmest bydeler av boliger for utviklingshemmede i byens utkant så går vi mange år tilbake i tid. Og de påtvinger utviklingshemmede et botilbud som ikke gir mulighet til verken integrering eller normalisering, og kanskje heller ikke et hjem. Det får unektelig et institusjonspreg. Vi bygger ikke institusjonene i høyden lenger, men i små standardiserte hus som ligger tett i tett i skyggen av «de normale og resurssterke». « Boenheter « kalles det, og de ligger ute av syne og gir oss andre en behagelig, men for mange en uønsket frihet fra livets anderledeshet.

Men gir disse små bydelene muligheten for et hjem. Et hjem som skaper trygghet og identitet og betingelser for gode levekår?

I Mandal skal også rusmisbrukere og psykisk syke bo i denne lille bydelen. Side om side med utviklingshemmede.  Mandal har gitt seg seg i kast med to dillemmaer. Et er å bryte med prinsippet om intergrering og normalisering, en annen er å sette sammen grupper av mennesker med svært ulike hjelpebehov og oppfølgingsbehov.

Rusmisbrukere er heller ingen ensartet gruppe. Noen ruser seg aktivt, andre har vært på rehabilitering og ønsker å komme ut av sitt rusmisbruk. På veien dit trenger de ulik grad av booppfølging. Man kan jo spør seg selv  om det virkelig virker fornuftig å la en aktivt rusende være nabo med en som desperat forsøker å slutte.  For meg virker det nesten umulig å tro at du kan klare å komme ut av et rusmisbruk under slike betingelser.  Jeg opplever det nesten respektløst. Respektløst for et menneske som virkelig forsøker og som virkelig trenger hjelp. Det må virke  ondskapsfullt å få et slikt tilbud og kalle det hjelp.

For mammaer og pappaer som skal gi slipp på sin lille jente som er litt annerledes og som alltid vil trenge hjelp, kan det virke så forferdelig utrygt å vite at den eneste boligen hun kan få er i en liten bydel hvor det unormale er normalt og hvor naboen kanskje er alvorlig psykisk syk eller ruser seg. For det er ikke til å komme bort fra at utviklingshemmede er en sårbar gruppe hvor mange trenger stor grad av trygghet og forutsigbarhet. Og leve side om side med aktive rusmisbrukere kan utfordre både tryggheten og den daglige forutsigbarheten.

Kjære Mandal og andre kommuner, kanskje vi heller skulle snakke om hvordan vi skulle skape et hjem for mennesker som trenger det. Alle trenger et hjem, der de er trygge og hvor de kan sette sitt preg på omgivelene, hvor de kan ha besøk og stolt vise frem sitt lille univers på jorda. Et hjem. Skaper vi det ved å samle alt vi definerer som marginaliserte grupper på et sted. Skaper vi det ved segregering, ved å definere dem bort og ut av felleskapet?

Nei.

Alle skal med. Alle skal høre til. Alle skal få være del av felleskapet. Både i det store felleskapet i kommunen, fylke og landet, men  også i det lille felleskapet i gata og naboskapet. Jeg tror vi skaper hjem ved å la de som skal bo få eierskap i sin bolig, ved å la dem få bo sammen med alle oss andre,  og ved å normalisere det å bo. Jeg tror også at jeg og oss andre som er friske og resurssterke trenger å være del av ett felleskap hvor vi tåler hverandre, hvor vi tar vare på hverandre og hvor vi lærer av hverandre. Jeg tror også at kommunene må sørge for å legge til rette for boliger som svarer til ulike behov og til ulike livsfaser. Men først og fremst skal de  legge til rette for at det skal bli et hjem.

Blogglisten hits