Sure feminister og lykkelige retrodamer?

Vi er så heldige å få presentere Helle Ingeborg Mellingen som vår neste gjesteblogger. Helle  er en samfunnsengasjert feminist og har representert AP på fylkestinget i Vest-Agder. For tida leder hun kvinnenettverket i Vest-Agder Arbeiderparti. Helle er i sluttspurten på et doktorgradsprosjekt om den norske debatten om felles ekteskapslov og om syn på homoeksualitet, ekteskap og familie.

Helle nærmer seg 33 år, og har både mann, barn og racersykkel.

Vi er veldig stolt av å ha Helle som gjesteblogger og ønsker dere god lesning!

..........................................................................................................................

 

Feminist er et farlig begrep. Som regel ledsages det av et «men» eller et «ikke», for å forsikre omverdenen om at selv om man er for likestilling, er man ikke feminist, altså. Damer som til og med ønsker mer likestilling enn i dag, vil for all del ikke vil assosieres med ideen om den sure, bitre feministen. Om en titter litt på kommentarfeltene i avisene er feministen gjerne både stygg og forsmådd, og feminismen er utveien når hun ikke finner lykken slik den er forhåndsdefinert for henne: i et lykkelig parforhold med en mann og barn som hun kan stelle for, helst i et hjem som kan pyntes og avbildes. Kommentarene kommer oftest, men slett ikke alltid fra menn. Feminister framstilles som kvinner som vil overta menns makt, og som derfor truer mannen på to fronter; de vil ikke påta seg ansvaret for den hjemlige lykke, og de utfordrer attpåtil mannens maktposisjon i samfunnet. Alt dette mens de er sinte, sure og kritiserer andre kvinner utav ren misunnelse: Kvinner som viser fram perfekte hjem eller perfekte kropper får fram bitterheten og kompleksene i en hver feminist.

Overdriver jeg? Ikke om en skal ta alle nettkommentarene og bloggene på alvor. Og nettopp det har blitt det store mantraet: vi må ta antifeminismen på alvor og forsøke å forstå hvor den kommer fra. Jeg tenker at når makt og innflytelse omfordeles i et samfunn, er det ikke overraskende at noen protesterer. Å vente noe annet ville være ganske naivt. Den amerikanske mannsforskeren Michael Kimmel beskriver hvor lett det er å ty til uttrykk som at andre «stjeler» jobber, makt og posisjoner, når tidligere diskriminerte grupper får mulighet til å konkurrere om posisjoner som tidligere var forbeholdt den privilegerte klassen av hvite menn. Han stiller det betimelige spørsmålet: hvordan kan noen stjele noe fra deg som ikke var ditt i utgangspunktet? Omfordeling av makt innebærer at noen får mindre, ikke bare at noen får mer – men dersom omfordelingen foregår i flere sfærer samtidig, betyr det også at mulighetene åpner seg på flere arenaer, og valgfriheten blir i mindre grad begrenset av faktorer som kjønn og etnisitet, ikke mer.

Protestene kommer allikevel, både fra erklærte antifeminister som Eivind Berge, som har vært i nyhetsbildet på grunn av trusler ytret på bloggen sin, og fra kvinnenettverk som erklærer seg selv som «de nye feministene» i protest mot omfordelingen av makt mellom hjemmesfæren og arbeidslivet. Protestene tar mange ulike former, og det er ikke noe poeng å sette dem alle i samme bås.

En klassisk strategi i likestillingsdebatter synes å være å sende beskyldninger om den andre parts manglende evner til å tilpasse seg en samfunnsform, som begrunnelse for engasjement i den ene eller den andre retning. Det virker nærmest umulig å diskutere kjønn uten å framheve personlige egenskaper og problemer hos den som ytrer seg. For feministene er karakteristikker som sur og ulykkelig det som oftest tas i bruk. Lykke er et argument som svært ofte brukes for å utfordre arbeid for videre likestilling. Så lenge kvinner forteller at de blir lykkelige av å jobbe redusert, eller ikke i det hele tatt dersom familieøkonomien (som raskt oversettes til mannes inntekt) tillater det, så lenge kvinners orientering mot familieliv forstås som selvvalgt, og attpåtil gjør familier lykkelige, hvorfor skal politikerne da bry seg? FrPs Åse Michaelsen formulerer det slik:

- Det er ikke negativt å satse på barn og hjemmet, og jobbe deltid noen år eller ta seg et par friår. Det blir feil å si at man kun er vellykket som kvinne hvis man jobber i 100 prosent stilling.

- Jeg tror kvinner på Sørlandet er lykkelige, og det de leverer setter mann og barn pris på, sier Michaelsen.(Fedrelandsvennen, 06.08.12)

Michaelsen framhever her kvinners rolle som leverandører av lykke i hjemmesfæren. Den britiske queer-feministen Sara Ahmed har skrevet en hel bok om hvordan et imperativ om å være lykkelig raskt avslører at lykke slett ikke forstås subjektivt. I blogger, interiørblader og avisenes ukentlige boligbilag ser vi stolte kvinner som viser fram de vakre husene sine, og ofte peker på hvordan mennene arbeider for å betale for denne hjemmelykken. Ideen om den lykkelige husmoren er på full fart inn i samfunnet igjen – forsterket av en estetikk i duse, romantiske farger. Det problematiske med et slikt lykkebegrep er at det tilslører maktstrukturer og skjevheter i samfunnet, og det peker mot en normativ lykkeforståelse: lykkelige familier er familier hvor mor tar ansvar for familiens lykke. I et videre perspektiv: lykkelige personer er personer som lever i en slik lykkelig kjernefamilie.

I motsetning til denne lykkenormativiteten framstilles feminister som de som ikke ønsker sine medsøstre lykke, men presser dem ut i et arbeidsliv som vanskeliggjør primæroppgaven som lykkeleverandør. På en måte har hun rett: Feminister utfordrer ideen om at kvinnelig lykke først og fremst handler om å gjøre andre lykkelige, og de utfordrer det felles målet på lykke som bloggene forfekter: vakre hjem, vakre barn og vellykkede menn. Derfor tolkes de som sure, bitre og mislykkede. Når feminister krever sin rett til å bli lykkelige av helt andre ting - og kanskje også på felt som tidligere var forbeholdt menn – forstås det ganske enkelt som en fallitterklæring. Når de peker på det problematiske i at kvinner fortsatt er fastlåst i en slik struktur hvor deres egen lykke ser ut til å være avhengig av andres blikk, tolkes det som at feminister ikke selv har det som skal til for å tiltrekke slike blikk. Samtidig oppstår det en idé om at feminister verken ønsker seg kjærester, eller vil ha familie – eller i alle tilfeller ikke har glede av å tilbringe tid sammen med familien. Den myten er det på tide å avlive, men hvordan gjøre det uten å falle tilbake til den samme forherligelsen av den lykkelige familien?

 

Blogglisten hits