En avansert form for selvskading?

Ellen Galaasen er 41 år og har vokst opp i Trysil nå bor hun i Oslo på Carl Berners plass, med 3 unger og kar. Ellen er barnevernpedagog og har jobbet i barnevernet i flere år. Så gikk hun inn i fagbevegelsen som fagkonsulent og ble høsten 2010 valgt inn i forbundsledelsen til Fellesorganisasjonen (FO). Der leder hun barnevernpedagogseksjonen og er AU medlem.

Ellen er ukuelig optimist og hennes  faglige hjerte ligger i det kommunale barnevernet, som hun kaller "mulighetenes land"

I anledning forslag til ny barnevernlov synes vi det er på sin plass å vie barnevernet og barnevernsarbeidere tid og plass.

Ellen er en av de fremste fagpolitikerene på barnvern, vi er derfor veldig stolt av å presentere henne som vår gjesteblogger.

..........................................................................................................................

Jeg er barnevernpedagog – og stolt av det! Jeg har alltid vært stolt av det, men å si det høyt, det har jeg lært av en vernepleier. Vi som er velferdsstatens profesjoner har all grunn til å være stolte av våre utdanninger og vårt arbeid. Vi bærer velferdsstatens oppgaver og tjenester. Hver dag. År ut, år inn. Dette innlegget skal handle om den viktigste tjenesten for utsatte barn og unge – barnevernet, og de viktigste ressursene i barneverntjenestene – de ansatte, og litt om kjærlighet.

Barnevernet i dag

Det hevdes i en doktorgrad at barnevernets ansvar først og fremst er rettet mot det indre livet i familien og ikke mot samfunnsskapte problemer. Det kommunale barnevernet har samtidig fått et stort ansvar i å håndtere en drastisk økning i andelen barn som trenger bistand uavhengig av dette, de kan ikke og skal ikke avvise barn som trenger hjelp, mens det statlige barnevernet er mer spesialisert og avgrenset enn før (Kroken 2012). Mange er bekymret over barnevernets utvikling, og regjeringen har derfor initiert barnevernløftet som i løpet av 2012 og 2013 vil materialisere deg.

Barneverntjenestene i kommunene skal løse store oppgaver, og består av nesten 4.000 barnevernarbeidere, nye og gamle, som arbeider i et vanskelig klima både fordi barnevernets arbeid er komplekst, men mest fordi ressursene til arbeidet ikke står i stil med utfordringene. I 2011 var det over 52.000 barn som fikk hjelp fra barnevernet.

Bakkebyråkrater

Noen liker å kalle velferdsyrkesutøverne for bakkebyråkrater.  Bakkebyråkrater ”jobber direkte med mennesker, har skjønnsvurderinger som en vesentlig del av jobben sin og ansvar for å utforme velferdstjenestene i praksis” (Lipsky i Eide og Damsgaard i Fontene Forskning 1/12).  De har makt og kontroll i møte med velferdstjenestenes brukere. Men, de mangler makt til å ta ansvaret de er tildelt fordi de ikke har kontroll over ressursene. Dette er en utfordring for velferdsstaten, og fikk meg til å tenke tilbake på mitt eget yrkesliv.

Barnevernpedagog og saksbehandler i barneverntjenesten

Jeg har vært bakkebyråkrat i mange år, og i dag representerer jeg bakkebyråkratene gjennom å sitte i FOs forbundsledelse. Jeg startet min karriere med å være saksbehandler i barneverntjenesten i en kommune, og var der i 10 år. Jeg var 25 år og nyutdannet når jeg møtte opp på kontoret og skulle gjøre en skjerv for utsatte barn og unge. Jeg likte jobben og kollegene! Jeg likte å møte foreldre, fosterforeldre, ansatte i barnehager, skoler osv. og snakke med dem om hvordan barna hadde det, og hva vi sammen skulle arbeide for.

Det er med skam å melde at barna i mine første år som saksbehandler ikke var en stor del av arbeidshverdagen. Jeg husker at unnskyldningen for det kunne være ”de har jo så mange å forholde seg til”. Det er med glede jeg konstaterer at barns plass i arbeidet er en annen i dag, og at deres stemmer høres, selv om vi fortsatt må bli bedre.

Å bli saksbehandler i barnevernet var da også en vanskelig jobb å komme inn i. Presset på at barnevernet skulle handle lå der hele tiden. Og barnevernet, det var jo meg, i møtet med den enkelte familie. Jeg skulle være med å sikre barns omsorg og utvikling, at de opplevde tilhørighet og kjærlighet.

Alt jeg sa og gjorde ble fulgt med argusøyne, å være mentalt på topp var en nødvendighet. Jeg oppfattet den uttrykte misnøyen med barnevernet som stor, både fra familier selv, men ikke minst fra fosterforeldre og samarbeidspartnere, og media. Denne misnøyen brukte jeg mye energi på. Hver gang telefonen ringte var det sjelden gode nyheter. Det sitter i meg ennå.

Jeg tenkte om jobben at dette, dette er en avansert form for selvskading. Hvorfor vil jeg meg selv så vondt? Å utsette seg selv for stadig kritikk. Å lure på om det du gjør er godt nok. Å måtte fronte vanskelige beslutninger om barns fremtid. Å lure på hvordan ungene egentlig har det og om de opplever seg elsket. Å finne gode løsninger, for å bli motarbeidet av systemene rundt barnevernet. Å gå hjem og vite at i morgen, kommer nye utfordringer uten at de gamle er løst.

Sakte men sikkert begynte jeg å forstå mekanismene. Ved hjelp fra kloke kolleger og ledere, gjennom veiledning og i det faglige fellesskapet.  Å være i forkant, å lage nye avtaler når den gamle er ferdig, å gjøre det du lover, la folk slippe til med sin frustrasjon, forklare, om og om igjen, hvorfor barnevernet vurderer som de gjør, involvere folk i beslutninger, være åpen, i dialog og støttende, ikke-dømmende. Jeg blomstret i min profesjonsdannelse som barnevernpedagog og saksbehandler. Jeg kunne nå håndtere negativiteten jeg møtte. Jeg begynte å tro på at jeg kunne gjøre en forskjell for de barna og unge jeg møtte, som en del av et velfungerende barnevernkontor. Og i mange tilfeller fikk vi det til – og jeg kunne gå hjem og føle meg tilstrekkelig og god nok.

Noen ganger fikk vi det ikke til. Min analyse av dette var at rammene og systemene rundt barnevernet ikke bygget godt nok opp om den barnevernfaglige jobben. Og at ressursene som var oss til del ikke alltid strakk til, og allerminst bidro til å gjøre en forskjell for de barna vi skulle hjelpe. Jeg gikk hjem, og følte meg utilstrekkelig.

Barnevernarbeiderens hverdag

Bakkebyråkratene utøver yrker som innebærer handlingstvang.  En kan ikke velge ikke å handle. En unge må skifte bleie. En elev skal lære å lese. En familie må ha mat. Et barnevernbarn skal ikke leve i omsorgssvikt. I barnevernet er handlingstvangen tilstedeværende kontinuerlig – en arbeider med barns ve og vel her og nå, og også for deres fremtid.

De skjønnsmessige vurderingene handler i stor grad om hvordan handle, og på hvilket grunnlag en handler. Min påstand er at tiden en bruker på å reflektere om dette i det daglige, styrker kvaliteten i det vi gjør. Dette er også en av konklusjonene som dras i en doktorgrad om arbeid i det flerkulturelle barnevernet. Saksbehandlers rammer å jobbe under påvirker tid og rom for god dialog med familier med innvandrerbakgrunn (Aadnesen 2012), noe som er vesentlig for å gjøre et godt barnevernfaglig arbeid overfor alle barn og familier.

Akuttplasseringer, som er noe av det mest inngripende barnevernet kan gjøre, skaper stress hos barn og foreldre. Stresset kan være skadelig for barnas videre utvikling, blant annet fordi de ofte også har opplevd omsorgssvikt. Barnevernarbeiderne utsettes også for stress. De står i en emosjonelt svært krevende arbeidssituasjon daglig, noe som kan medføre sekundærtraumatisering og andre helsekonsekvenser (Baugerud 2012).

 

Profesjonsdannelse og tjenestekvalitet

Profesjonsdannelsen kan ses på som en prosess fra ikke å mestre og å tvile på egne evner, til å oppleve mestring og rom for utvikling i yrkesrollen. Dette er en individuell prosess, men grunnlaget for at den igangsettes og utvikles er den støtte og konstruktivitet som ligger i miljøet en er en del av. Ledelse, organisering og faglig utviklingsarbeid i barnevernet og kommunen har stor betydning.

Profesjonsdannelsen starter allerede ved begynnelsen av et studie, og den fortsetter i overgangen fra å være student til å skulle utøve et yrke, en overgang som ofte omtales som å innebære et praksissjokk. Dette sjokket bør ikke være for stort, men i dette sjokket ligger det et særs viktig utviklingsrom. Det handler om å få folk gode og til å bli – uten at de ”rammes” av pragmatisk rolletilpasning (å gjøre som andre gjør uten å stille spørsmål om hvorfor).

Det er et mål i barnevernet at arbeidet ikke privatiseres på en måte som gjør at bare èn person arbeider med og tar beslutninger i saker. Slik privatisering svekker mulighetene for godt faglig arbeid (hvor refleksjon og dialog er viktig) og er et rettssikkerhetsmessig problem. Det kan også være helsefarlig for yrkesutøverne. Det er da et paradoks at forskning og undersøkelser viser at yrkesutøverne faktisk påtar seg et stort individuelt ansvar. Også fordi yrkesutøverne ofte har kunnskap om systemsvikt og ressursmangel i egen tjeneste.

Det hevdes at velferdsstaten har gjort seg avhengig av disse yrkesutøverne, som sørger for å tette gapet mellom velferdsstatens intensjoner og det reelle tilbudet som gis, i lojalitet til menneskene de jobber med (Eide og Damsgaard i Fontene forskning 1/12). De sitter med ansvaret for tjenestekvaliteten men uten å sitte med de nødvendige virkemidlene for å sikre den.

Behandle barnevernarbeiderne godt – barna fortjener det!

Mange barneverntjenester i kommunene fungerer bra. Er dette på tross av og ikke på grunn av rammevilkårene? Er dette takket være at barnevernarbeidere tar mer ansvar enn hva en kan forvente av arbeidstagere? Driver barnevernarbeiderne en avansert form for selvskading?

Barnevernarbeidernes hverdag bekymrer meg, og det pekes på ulike årsaker til at de oppfatter ikke å kunne gjøre en best mulig jobb. Og ja, barnevernets problempanorama er komplekst og mangfoldig, og vårt langstrakte land medfører ulike utfordringer. Men en ting enes alle om: ressursmangelen i barnevernet må utbedres!

Jeg vil uttrykke min stolthet over alle barnevernarbeiderne som hver dag gjør sin skjerv i barnevernet i kommunene. Det er viktig å spre kunnskap og utvikle kunnskap om deres rolle og bidrag overfor utsatte barn og unge. Om utfordringene de møter, hvilket klima de arbeider i, og hva slags mangler systemet og økonomien preges av.

Barnevernarbeiderne er mennesker, som i lojalitet med utsatte barn og unge og med sin faglighet og etikk, hver dag i møte med barnevernets utilstrekkelighet risikerer å bøte med seg selv. De fortjener alles respekt og trenger samfunnets støtte i form av ressurser og klok nasjonal styring for å fortsette å fylle barnevernets mandat. Behandle barnevernarbeiderne godt – la barnevernet preges av kapasitet, kompetanse og kjærlighet – barna fortjener det!

Blogglisten hits