"William er bestevennen min"

«William er bestevennen min, mamma.» Sønnen min på tre har fortalt meg dette til alle døgnets tider det siste året. Om morgenen når vi drar i barnehagen, sier han med forventningsfull stemme;» i dag skal jeg leke med William, det er bestevennen min». Og på vei hjem, etter hjertelige omfavnelser mellom guttene før vi går fra barnehagen, forsikrer han meg igjen. «William er bestevennen min» og underbygger det med titalls setninger som starter med «William å æ  lekte… i da’». Om kvelden før han sovner, sovner han til den gode tryggheten og vissheten om at i morgen venter en ny dag med bestevennen sin. For Lillebror på tre så er det ikke den utfordring som ikke kan møtes så lenge William er en del av teamet. Da en vond episode hadde satt lillebror litt ut av balanse og verden var utrygg og han helst ikke ville slippe mor og far av synet i barnehagen var William redningen. Det var lange morgener med gråt og trøst og et mammahjerte som brast. Men så var William der. Og vennskapets makt beseiret alt som var vanskelig. Barnelatteren fløt utover rommet så voksne måtte smile og trekke et lettelses sukk. William er bestevennen, det er ingen tvil.

Men det ikke alle som har en bestevenn. Og det er nesten ingenting som kan få et mammahjerte til å briste så høyt som når barnet står der i skolegården alene. Når andre barn går omveier rundt barnet ditt og bøyer hodene sammen mens de skuler i retning av din lille sårbare og håpefulle. Da er det vanskelig å vite hva du kan gjøre. Alt du kan se er smerten som vokser som en stor svart klump inni barnet ditt og som spiser det opp innvendig. Og du blir så redd det skal drukne i denne ensomme vonde følelsen av å ikke være del av felleskapet. Å være utenfor.

«Voksne skaper vennskap». Den nye kampanjen til utdanningsdirektoratet er viktig og setter fingene på det som er vesentlig. Nemlig at foreldre ikke er uvesentlig i barns liv og heller ikke er uvesentlig for hvilke verdier og hvilken raushet ditt barn møter verden med. Åpen og inkluderende, fordomsfri og nysgjerrig.  Å lære sine barn verdien av vennskap, bygge relasjoner sammen med barnet og inkludere de barna som ikke fikser det like bra, er en svært nobel og viktig oppgave. Det handler også om at vi må se mer enn vårt eget barn. Gode relasjoner og vennskap skaper gode læringsmiljøer og gir barn mulighet til å lære mer og delta mer. Det er vanskelig å gå på skolen og  vanskelig å lære noe som helst hvis alt du tenker på er hvor mye du gruer deg til friminuttet da det igjen blir avslørt at du er utenfor. Gode tydelige voksne, både i skole og barnehage, som tør å se hvordan relasjonen mellom barna er og hva som egentlig foregår av inkludering og ekskludering mellom barna er viktig. Men viktigst er at man tør å gjøre noe med det man ser!

I et bursdagselskap overhørte jeg et par foreldre som klaget over at ei av jentene ikke kom. Hun kom fra en innvandrerfamilie. « De pleier aldri å komme på sånt disse barna» forklarte den ene av foreldrene. Jeg vet ikke hva som irriterte meg best, stigmatiseringen av en hel gruppe, eller mangelen på vilje til å finne en løsning slik at det ikke forble sånt at noen aldri fikk delta i bursdagsfeiring.. Min datter ble venninne med denne jenta, noe jeg applauderte. I den ellers så melkehvite byen var jeg glad min datter fikk lære at vennskap ikke handlet om hudfarge. Men jeg ble satt på prøver f.eks da datteren min kom hjem og fortalte at det var jenter som ikke ville leke med dem fordi venninnen luktet så vondt. Hun gjorde ikke det, men hun luktet kanskje annerledes enn soft tøymykner.  Jeg undret mange ganger gjennom det skoleåret på om læreren la merke til hvordan jentene behandlet hverandre og hvordan det hadde stor betydning for jentenes mulighet til å leke fritt, uavhengig og integrere alle i leken sin. Jeg undret meg også ofte over mangelen på handling blant lærerne som kunne ha begrenset disse mekanismene som førte til ekskludering. Så de ikke, eller ville de ikke se?

Jeg fikk aldri gehør for disse tanken på skolen, for å si det slik. Men min datters venninne kom alltid i bursdagene og da min datter trengte hjelp var det henne som stod last og brast og hjalp henne. Vennskapet hadde verken farge eller lukt og var like betydningsfullt som noen annens.

Det er helt sikkert fint å ha et barn som er på toppen av popularitetsstigen og som mestrer vennskap og relasjoners fine balansekunst. Som kan peke og vinke og sette standaren i skolegården. Det er trygt å ha et sånt barn fordi du vet de vil klare seg. Det vet alle vi foreldre, at får våre barn venner så klarer de seg. Men vi har et ansvar for å tørre å se dem som ikke får være med, de som lever i skyggen av de flinke, pene og populære. Vi som voksne har et ansvar for å lære våre barn verdien av å inkludere alle. Vi kan ikke  på forhånd vite hvem som viser seg være bestevennen. Alle trenger en sjanse til kjenne seg inkludert og sett. Og noen ganger må vi rett og slett som voksne bestemme at alle skal få være med i bursdagsselskapet om det i hele tatt skal bli noe bursdag. Sett rammene, det ligger i stillingsbeskrivelsen som foreldre. Muligens ligger hemmeligheten til å lykkes  i hvordan vi som foreldre kan være rollemodeller. Barn lærer av sine rollemodeller, og de lærer mest når de ser hva rollemodellene gjør. Du kan utgjør en forskjell og gi både ditt og andres barn en mulighet for et vennskap de kanskje aldri hadde forestilt seg.

Jeg sendte sønnen min i barnehagen i dag, og han hadde knapt tid til å si « hadet» Han hadde nemlig noe viktig å fortelle William. Det første han spurte personalet i barnehagen om var « Er William kommet?»  Det er mitt ønske for barnehage- og skoleåret at alle får en venn av samme kaliber som William. For det er ingenting som kan måle seg med den gleden som lyser opp et barneansikt når det ser bestevennen sin. Tenk om alle barn gikk til sengs med samme trygge visshet om at i morgen venter en dag med bestevennen, og tenk hvilken fantastisk måte å starte en dag på.

Anne&Hanne

Blogglisten hits