Alle barn har rett på....

Har du tenkt på det, at i Norge har alle barn rett på skolegang og helsehjelp, men ikke hjelp fra barnevernet. Er god omsorg ikke vurdert viktig nok for barn i Norge?

God omsorg handler om å bli sett og verdsatt for den man er. Det handler om betingelsesløs kjærlighet, varme klemmer og trygge fang. Det handler om å få lære hvordan verden henger sammen, gå på skole og lære å mestre samspillet med omgivelsene. Det handler om å kunne være trygg, utvikle sin integritet få respekt, være elsket være verdsatt. Det handler om å bli tatt vare på.

Jeg har vansker med å forstå at dette ikke burde være en rettighet på lik linje med helsehjelp og rett til skolegang.

Det er grunnleggende generelle rettigheter vi har rettighetsfestet for alle barn i Norge. At alle barn skal kunne få lese og skrive og at barn skal få nødvendig hjelp av helsevesenet, enten det dreier seg om fysiske eller psykiske skader, faller oss helt naturlig. Barns muligheter for et godt liv er viktig for oss. Kanskje var det derfor vi var tidlig uten med å ratifisere barnekonvensjonen og fikk verdens første barneombud. Kanskje er det også derfor vi har en barneminister som ublygt snakker om barns rettigheter, medvirkning og innflytelse i eget liv. Sånt kan vi gjøre i Norge. Men likevel er det slik at når barns interesser og foreldrenes interesser kolliderer i spørsmålet om god omsorg, så har barna svake rettigheter, dette høres jo helt feil ut. God omsorg er så grunnleggende for barns utvikling og deres muligheter for et godt liv både i nåtid og fremtid. Kan det være slik?

Når det er bekymring for et barns omsorgsituasjon har barnevernet i dag plikt til å hjelpe familien, men bare om foreldrene samtykker. Det innebærer at det ikke kan settes inn hjelpetiltak med mindre foreldre samtykker. Slik er det selv om det er overveiende sannsynlig at hjelpetiltak er nødvendig for å endre utviklingen i omsorgssituasjonen til et barn. På det viset svekkes barnet rettslige stilling til å få hjelp i rett tid i de situasjonene hvor foreldrene takker nei til tiltak. Barnet vil ikke få nødvendig hjelp før omsorgsituasjonen er uholdbar og barnet kan flyttes ut av hjemmet ved et tvangsvedtak i fylkesnemda for sosiale saker. Dette er barn som trenger hjelp og som burde hatt rett på hjelp på et tidlig tidspunkt. Dette er kanskje også barn av foreldre som vil skjule sin utilstrekkelighet, vanskjøtsel eller overgrep mot sine barn.

Det er foreldrenes rett til å takke nei til innblanding i privatsfæren som veier tyngre enn barnets rett til hjelp. Det vil si, barnet har ingen rett til hjelp om omsorgen bare er dårlig. Den må være svært dårlig før barnet har rett på hjelp.

Er det vår redsel for konflikter og vanskelige valg som voksne som gjør at barn i Norge har rett på hjelp om det brekker armen, men ikke når det utsettes for moderat omsorgssvikt? Jeg liker å tenke at det er forklaringen, heller at det er fordi vi synes det er greit at barn utsettes for grader av omsorgssvikt. Likevel synes jeg ikke begrunnelsen at «det er vanskelig» å lage et lovverk som sikrer barns rettighet til god omsorg, er holdbar. Hvis barn lider under dårlig omsorg, skal de få hjelp. Så enkelt og så vanskelig er det.

Nå er det slik at mange takker ja til hjelp fra barnevernet. Heldigvis. Men det er ikke fordi barna har rett på det, det er fordi foreldrene tenker de har nytte av det. Men når foreldrene takker nei til hjelp, hva tenker barnet da? Jeg har møtt mange voksne som var det barnet som stilltiende ble ofre for foreldrenes nei til barnevernet. Fulle av raseri og harme anklager de i voksen alder barnevernet for ikke å ha tatt dem på alvor og for ikke å ha sett dem som barn. Jeg har innsett at de hadde ingen rettigheter og var maktesløse ovenfor en situasjon de som barn ikke hadde sjans til å løse. Det var deres foreldre som tok avgjørelsen selv om de som barn bad om hjelp og ønsket hjelp. Det har for de aller fleste blitt opplevd som et svik fra barnevernet og vært en enorm byrde å bære som preger deres liv i voksen alder.

Barnevernet tar altfor ofte utgangspunkt i at barnet og foreldrene har sammenfallende interesser. Og dermed er viljen til å prioritere barnets interesse når det motstrider med foreldrenes, manglende.

Vi trenger å snu dette på hode. Barnevernet skal være til for barn først og fremst. Det er flott når barnets interesser sammenfaller med foreldrenes. Men når det ikke gjør det og det foreligger en barnevernfaglig vurdering som tilsier at barnet trenger hjelp i sin omsorgssituasjon, ja da burde loven ha vært klar i sin prioritering og sine virkemidler.

God omsorg er like grunnleggende som god fysisk og psykisk helse. Det henger sammen. Jeg tror faktisk god omsorg er en forutsetning.

Det nye forslaget til Lov om barneverntjenester har ikke noe forslag om å endre barnets rettslige stilling på dette område. Den peker på større medvirkning for barn og gir barnets sterkere mulighet til å bli hørt i en barnevernsak. Men den tar ikke skrittet ut og avgjør interessekonflikten mellom barn og foreldre. Den sidestiller heller ikke god omsorg med god helse gjennom å gi barnet rett til barneverntjenester. Det henger sammen med en langt mer overordnet vurdering om at man ikke ønsker seg et rettighetssamfunn hvor individene har selvstendige rettigheter. Derfor har man behov for å stoppe rettighetsutviklingen. Det kan hende det er lurt, men å dra grensen ved barns rett til hjelp og beskyttelse oppleves feil. Rett til omsorg og hjelp til å få god omsorg må forstås som grunnleggende og viktig.

Det er på tide å gi barn en selvstendig rett til hjelp fra barnevernet.

Anne & Hanne

Blogglisten hits