Stjernedryss over hverdagsliv

ws_Shooting_Star_1600x1200To barnestemmer synger om kapp, høyt og begeistret, mens jeg tenner adventslysene. Vi er ikke så nøye på verken sangstemmen eller hvor mange vers vi synger. Tindrende øyner og barnestemmer synger taktfast om at fanger skal få sin frihet og flyktninger et hjem. Vi tenner lys for de som må sloss og for rettferd og frihet. Og vi tenner lys for dem som viser omsorg, for de som gråter og alle som trøster dem. Jeg kjente en for lenge siden som mistet datteren sin i kreft. Familien tilbrakte år på sykehuset og opplevde mange desembere og julehøytider på Radiumhospitalet. Et år freste han i harme, men mest i frustrasjon, over all denne veldedigheten som veltet inn over sykehusterskelen i desember. Det var ikke det at han ikke var glad for alle de fantastiske opplevelsene ungene fikk i desembertiden pga engasjerte og velmenende medmennesker. Det var bare det at han ikke kunne forstå at dette engasjementet ikke kunne spres litt mer jevnt utover året. I desember holdt artister konserter, skuespillere teater og gaver kom fra hele landet. Det var som stjernedryss av magi over hardt prøvede barn og gav dem pusterom og håp og som lyste opp en mørk desember.

« Det er hverdagene livet består av. De dagene trenger også litt magi». Sa Roar og minnet oss alle på at julemagi strengt tatt ikke behøver å være avgrenset til desember. Noen av oss trenger magi de andre av årets dager for å se lys og kjenne på håp.

Det finnes mange tusen frivillige i dette landet som strør stjernedryss over mange mennesker med behov for litt magi i hverdagen sin. For en liten stund siden møtte vi de frivillige på Blå Kors i Mandal. De var lavmælte godt voksne mennesker, mange av dem hadde vært frivillige i mange år. De har fulgt skjebner fra ungdom til alderdom. De bærer på historiene fra enkeltmenneskene og har tatt i mot mye smerte og sorg i løpet av årene, men til tross for de sterke opplevelsene og historiene, møter de opp og starte hver kveld med målet om å gi omsorg og skape håp ut av de enkle og gode møtene mellom mennesker. En klem, en varm hånd og ører som lytter og øyner som virkelig ser til hjertet. Blå kors arrangerer både lokale møteplasser, men også nasjonale samlinger hvor mennesker som lever med rus, er pårørende eller som selv ruser seg, får opplevelser og et fristed noen dager i året. Det krever mange frivillige som hvert år stiller opp. Frivillige som tør å stå i blesten, møte sine egne fordommer i døra og som tør å ta i mot historiene vi andre lukker øynene for.

Med lav og stødig stemme fortalte den ene av de frivillige om en kvinne hun hadde møtt. Hun som hadde levd med en voldelig og alkoholisert mann et helt liv uten å snakke med noen om det. Hun kom en uke i året på Blå Kors sin kvinnesamling. Det var hennes eneste pusterom i en vondt hverdag. Her fant hun frivillige som gav henne håp og trøst og etter hvert styrke til å tro på seg selv og skape et egenverd ut av en vanskelig livssituasjon. Hvert år kom kvinnen tilbake og hvert år møtte hun den samme kvinnen som lyttet uten fordom og uten krav. Snakk om stjernedryss over et hardt prøvet liv!

Det finnes frivillige som møter opp i kulda og smører ski for barn og måker isbaner fri for snø uten å få ei krone for det. Som klapper i begeistring og gir unger et klapp på skuldra når ingen andre ser. Det finnes ivrige frivillige som strikker tusenvis av sokkepar til kalde føtter langt fra Norge. Det finnes dem som tar med seg fattige og kalde romfolk hjem og gir dem et sted og sove ei kald vinternattnatt. Selv vokste jeg opp med basartradisjonen hvor bygdefolket i dugnad hadde funnet gaver som ble loddet ut. Vi elsket basarene og åresalget og tenke sjeldent på dugnaden og innsatsen bak, heller ikke ofret vi hvem pengene gikk til særlig mange tanker. Men noen tenkte på noen spesielle og gjorde det hele livet ut og brukte mange timer av livet sitt på å hjelpe. I år er vi blitt minnet om at det finnes mange ensomme som ikke har noen å dele julen med. En modig dame satte ord på ensomheten og spurte om noen ville dele julen med henne. Og reaksjonen lot seg ikke utebli. Nå åpner mange hjemmet sitt og deler familien sin med dem som ikke har noen. Så godt det er å se at vi tar vare på hverandre, at vi deler og at vi ikke er så kalde her nord som noen vil ha det til! Det finnes fortsatt magi og stjernedryss i de gode handlinger.

Den dagen Roar minnet oss om at gavmildhet og omsorg ikke nødvendigvis må være avgrenset til 31 dager i desember husker jeg godt. Det var lysmesse og 30 -40 barn kom inn med hvert sitt lys i hånda i et helt mørkt kirkerom. De sang «tenn lys» og spede barnestemmer sang om håp og felleskap. Det var så vakkert at det nesten gjorde vondt. Så fortalte han om datteren som døde og om jul på sykehuset. Om juleånden som vi alle satt der og kjente på. Vi var som fylt opp av godhet og gavmildhet akkurat i det øyeblikket og vi kjente oss så vel og syntes det var så godt å høre om veldedigheten til kreftsyke barn i desember. Det var da vi fikk historien om de 334 andre dagene i året.

Hver desember når adventslysene tennes og vi synger for dem vi tenner lys for, tenker jeg på han og datteren hans. Og minner meg selv om at denne følelsen av raushet og godhet, ønske om å gjøre noe for andre og at andre skal ha det godt, må vare litt lenger denne gangen og helt ut i det nye året.

For meg finnes det også et håp om mer hverdagsmagi og stjernedryss. Og en dyp takknemmlighet til de som skaper håp for dagene som kommer.

Anne&Hanne

Blogglisten hits