Karius og Baktus anno 2013

åshild Åshild Johnsen har vært gjesteblogger for oss tidligere. Hun er barnevernpedagog og med lang erfaring fra arbeid med barn og unge. De siste årene har hun arbeidet i BUF etat med enslIge mindreårige asylsøkere. At Åshild er en engasjert dame ble tydelig for oss da denne bloggposten dumpet i mailen vår, med en forespørsel om å publisere den. Åshild er standhaftig, med sterkt engasjement og en vilje til å dele sine erfaringer og meninger i et svært komplekst fagfelt.

.....................................................................................................................

«Alt som var av søtt og godt, det er borte stort og smått. Det har børsten feiet bort, det var veldig dårlig gjort»

2012 var det Thorbjørn Egner år. Karius og Baktus, en av hans historier, har vært en del av min oppvekst i form av at jeg så de på film, hørte de på plate, fikk de lest og etter hvert kunne lese de selv. Nå er de blitt en del av min arbeidshverdag. Jeg jobber i BUFetat, eller jobbet i BUFetat er vel mer riktig å si. Da min arbeidsplass ble lagt ned ved årsskiftet stod jeg uten arbeid. Det har jeg derimot ikke tenkt å vie så mye plass til her. Grunnen til at Karius og Baktus er blitt en del av min arbeidshverdag, er fordi det oftere og oftere oppleves at barn som er i behov for ulike tiltak fra statlig barnevern ikke har annen verdi for myndighetene enn at de kan sammenlignes med Karius og Baktus. Når direktøren i BUFdirektoratet sier at tiltakene til staten skal skinne, kan det virke som hun går løs på det enkelte tiltak med tannbørste. Resultatet av dette er at de barna som er i behov av «hulen» sin blir skylt ut av denne og må seile sin egen sjø, eller i beste tilfelle får plass i en annen tann. Det som barnet har opparbeidet der det bodde blir borte.

«Det gjør så vondt i tennene mine» sier Jens i eventyret.

Det gjør så vondt i hjertet mitt, sier jeg!

«Å, hvordan skal dette gå?»

Som barnevernpedagog er jeg opptatt av mitt fag og av etikken som er knyttet til mitt yrke. Jeg skal uansett sette barnets fokus først. Derfor kan jeg ikke la dette gå upåaktet hen. Statlig barnevern har i en periode jobbet med å innføre det de kaller funksjonsmodellen i sitt tiltaksapparat. Som en konsekvens av denne modellen må flere barn flytte fra den institusjonen de bor på. Staten har allerede begynt å flytte barn fra det ene tiltaket til det andre, enten fordi det ble for dyrt, fordi barnets atferd ikke passet inn, eller fordi tiltaket har fått endret målgruppe. Dette er IKKE godt barnevern. Dette er kanskje god økonomisk tenkning, men det er meg revnende likegyldig. Jeg mener det er min plikt å si ifra at dette ikke ser bra ut.

Det er også opplest og vedtatt at barn under 13 år ikke skal bo på institusjon. De skal i fosterhjem. Fagfolk vet at det å plassere noen av de mest relasjonsskadde barna inn i et hjem krever sin familie. BUFdirektoratet er opptatt av fosterhjemrekruttering fordi behovet for hjem er stort. Allikevel kutter de nå veiledning til disse hjemmene. Det er kommunens oppgave mener de. Jeg skal ikke mene noe om ansvarsfordeling mellom stat og kommune, men det jeg skal mene noe om er at de ikke kan kutte ut dette viktige tiltaket før kommunen har klart å bygge det opp. Jeg advarer politikere og byråkrater: Det dere gjør nå kommer til å føre til et skred av fosterhjem som sprekker, da hjelper det ikke med god rekruttering. Den beste rekrutteringen dere kan gjøre er å vise oss at dere tar vare på de familiene som åpner hjemmene sine for barn som trenger det. Midt i denne galskapen sitter små barn som trenger en trygg og god omsorgsbase. Når fosterhjemmene ikke holder ut må disse barna tilslutt plasseres på institusjon. Innen de kommer dit har de gjerne flere relasjonsbrudd bak seg, både i forhold til biologisk familie og i forhold til de fosterhjemmene som oppriktig tenkte de skulle klare oppgaven. Barnehjemmene er avviklet og dermed blir disse barna plassert på institusjon for ungdom. BUFetat sier « vi må utnytte egne tiltak». Dette er å utnytte i ordets verste forstand!

Om BUFdirektoratet mener det skal skinne av tiltakene sine, må de høre mer på Karius og Baktus. Tenk som det ville skint om de som trengte tiltakene gikk rundt og sang: «Hei hurra hurra hurra. Vi to har det jammen bra». Det er ikke så mye som skal til. De må tilbys mulighet til å få en stabil og trygg relasjon til de voksne som skal gi de omsorg, de må kunne gis forutsigbarhet og stabilitet. Da tror jeg vi er på god vei.

Blogglisten hits