Jeg undres over alt sinne og all engstelse.

imageVår neste gjesteblogger er Agnete Kjellin (62) år og som bor på Skjernøy i Mandal. Agnete har i mange år vært opptatt av kvinnens plass i historien, man må kjenne noe til den for å forstå kvinners situasjon i dag. Hun er engasjert og en inspirende dame med stor kunnskap. Hun er leder av tre museer i Kristiansand, og har en utdannelse innen ledelse og markedsføring. Agnete har også vært landsleder for Norgesunionen av soroptimister, en nettverks organisasjon for yrkeskvinner.

God lesing

................

I går, lørdag 9. februar, leste jeg et sjokkerende innlegg i Fædrelandsvennen skrevet av Sven Egil Omdal. Overskriften var ”Da er du en mann”. Det handlet om grov verbal trakasering av kvinner i det offentlige rom, og jeg tenkte ”Tar det aldri slutt?” I 1854 fikk kvinner arverett på lik linje med menn, i 1864 ble ugifte kvinner gjort myndige og i 1888 var det de gifte kvinnens tur. De fikk da rett til å disponere sin egen formue. Dette var ikke gavepakker til kvinnene.

I minst 160 år har kvinner steg for steg krevd sin rettmessige plass der meninger blir diskutert og vedtak blir fattet. I 2013 skaper det fremdeles engstelse og virker provoserende. Underlig. Hva er grunnen til at holdninger arves i en tid da det er en selvfølge at kvinner deltar i alle sider av samfunnslivet?

Da et utvalg av kvinnene i Norge fikk stemmerett ved kommunevalget i 1901, var det første steget på veien mot allmenn stemmerett som ble innført i 1913. Tro ikke at veien den gang var dekket med roser og at kvinnene ble båret fram på entusiasmens vinger. De slet! Mot fordommer, engstelse, nedarvede holdninger og et lovverk som favoriserte mannen. I Lindesnes Avis i Mandal ble det i anledning kommunevalget i 1901 skrevet mange spydige innlegg og menn gledet seg til å se mor med stemmeseddelen i hånden.

Men kvinnene ga seg ikke. Jeg har mange ganger følt stor ydmykhet og beundring for de kvinnene som gikk foran, som ikke banet seg vei, men med kraften til en bulldoser brøytet seg vei inn i det norske samfunnsliv. De tålte mobbing, skjellsord, tålte å bli nedverdiget og undervurdert, men de ga seg ikke.

Og jeg forstår at det måtte være sånn. Alle er redde for endringer, og jeg forstår at menn den gang var redde for å miste posisjoner og herredømme over områder der de hadde vært enerådende siden Adam. Men det som skjer i dag, i 2013, har jeg ingen forståelse for. Sven Egil Omdal skriver i artikkelen sin at mengden av slibrige innlegg fra menn er så mange at kvinner kan begynne å trekke noen generelle slutninger. Selvfølgelig gjør vi det, på et urettferdig grunnlag. Selvfølgelig blir vi reddere. Men så kommer undringen, hvorfor tar ikke menn til motmæle, hvorfor roper de ikke ut ”Det er ikke slik vi er”. Kvinneopprør i Norge i minst 160 år er lenge, altfor lenge. Det vitner om en tålmodighet som er av det underdanige og det saktmodige slaget. En nedarvet holdning og usikkerhet hos kvinner i forhold til egen rolle?

Jeg undres.

Blogglisten hits