Et sterkere psykisk helsevern

184875_10152272140920220_535839850_nVår neste gjesteblogger er Helén Ingrid Andreassen og i dette innlegget tar hun til ordet for et sterkere psykisk helsevern.  Helén er 23 år og kommer fra Oslo. Hun har lang fartstid fra AUF, hvor hun har vært fylkeslagsleder og politisk rådgiver. Hun har også vært ansatt i Arbeiderpartiet og LO som henholdvis kampanjemedarbeider og organisasjonsmedarbeider.

Helén brenner for mange politiske saker, blant annet en jordklode i økologisk balanse, en sterk velferdsstat og feminisme. Hun ble valgt inn i AUFs sentralstyre, oktober 2012, der er hun leder for ressursgruppa for miljø og klima. Når hun ikke er politisk aktiv, studerer hun profesjonsstudiet i psykologi, på Universitet i Oslo.

Hjemmeside: http://heleningrid.tumblr.com

God lesing!

.......................................

Et sterkere psykisk helsevern

Det er ingen tvil og at psykisk helse utvikler seg mot å bli et utbredt folkehelseproblem og er et stor utgiftspost for staten. I løpet av livet får annenhver person en psykisk lidelse og mellom 15 og 20 prosent av alle barn og unge i Norge har psykiske plager som påvirker deres funksjonsnivå.(Kilde: Folkehelseinstituttet).

Psykiske helseproblemer er også en vanlig årsak til langtidsfravær. 31,6 prosent av alle uføre er ute av arbeidslivet grunnet psykisk sykdom. Fra 2000 til 2011 har sykefravær på grunn av psykiske lidelser økt med 20 prosent. For lettere psykiske lidelser er økningen på hele 145 prosent. I 2011 var 1 av 8 sykmeldt på grunn av en psykisk lidelse. (NAV).

Til tross for disse alarmerende tallene, er psykisk helsevern, skjelden en sak som får store medieoppslag eller preger den politiske dagsorden. Jonas Gahr Støre har den siste tiden tatt et beudringsverdig initiativ til å jobbe mer med folkehelse. Dette økte fokuset må også omfatte forebyggende psykisk helsevern.

Det ikke er umiddelbart økonomisk lønnsomt å satse på psykisk helsevern. Jeg tror det er noe avgrunnen til at det ikke er så mange politikers fanesak Det er ikke alle som kan bli psykisk friske, og prognosene er ofte usikre - selv om mange vil klare seg godt etter endt psykisk behandling. Oppbygging av nye tilbud er også dyrt- og det er nye tilbud vi trenger. Likevel er det viktig å satse på. Samfunnsøkonomisk sett, lønner det seg. Besparelser i sykemeldinger alene, vil dekke inn satsningen som trengs på forebygging og psykisk helsevern. Ikke minst er det etisk riktig og vikitg å hjelpe folk som sliter.

Forebygging

Hovedfokuset må ligge på forebygging. Det er mye som kan gjøres for at færrest mulig skal ha behov for hjelp fra det psykiske helsevernet. Det er mye enklere (og billigere) å forebygge psykisk sykdom, enn å behandle de som allerede har utviklet lidelser.

For det første må vi ha en skolehelsetjeneste som fungerer. I alt for mange skoler i dag, er helsesøster-/bror, kun tilgjengelig i noen timer hver uke. I stedet for å kun sette vaksiner og advare mot klamydia i russetden, burde skolehelsetjenesten være et lavterskeltilbud for skoleungdom. Alle opplever situasjoner i livet der ting er vanskelig, særlig er ungdom i en opprivende psykisk og fysisk utvikling. Ved å ha noen å prate med, kan mindre problemer hindres fra å utvikle seg til psykiske lidelser.

Mye av det samme gjelder helestasjoner, der for mange kommuner har et avstumpa tilbud. Åpningstidene bør utvides og både helsestasjoner og skolehelsetjenesten trenger økt kompetanse. På helsestasjoner bør psykologer arbeide, og skolehelsetjenesten må som ha et tett samsarbeid med BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk), og helsesøster/-bror bør få økt kompetase når det gjelder psykisk helse og terapi.

Skolen er generelt sett en god arena for å forebygge psykiske problemer og spre gode holdninger. Psykisk helse burde prates mer om, og gjøres mindre tabu.

Behandling av barn og unge

Barn og unge i det psykiske helsevernet, må prioriteres. De er spesielt sårbare for psykiske lidelser, og om de ikke får rask og god behandling - kan problemene forværres inn i voksenlivet. I dag blir barn- og unge med psykiske lidelser som regel henvist til BUP. Her er får man oppfølging av en fast psykolog, inntill man blir 18 år gammel. Dette fungerer på mange måter godt, men kan forbedres mht pasientene.

Barne - og ungdomspsykiatri bør skilles omgjøres til psykisk helsevern for barn fra 0-13 år, psykisk helsevern for ungdom fra 13-21 år. Barn og ungdom er på ulike steder i livet, og for behandlingspersonell kreves det svært ulik kompetanse for å behandle barn kontra ungdom. For å allikevel få en kontinuitet i behandlingen for de som trenger hjelp over lang tid, skal man så langt det lar seg gjøre få beholde samme behandler. I dag må ungdom som får psykisk hjelp, bytte behandler når de fyller 18 år, da de er for gamle til å beholde sin behandler hos BUP. Det er unødnveldig og byråkratisk. Pasienten risikerer da å måtte bytte psykolog i en sårbar fase, der forandring kan skape problemer.

Vi kan også tenke bredere.  Psykologer bør kunne brukes mer i skoler og barnehager og somatiske sykehus for å bedre folkehelse. Dette er noe de er flinke til i England, og det virker preventitvt fordi man fanger opp symptomer før det rekker å utvikle seg til store problemer.

Priærhelsetjenesten (kommunene)

Har du brekt et bein eller får en akutt somatisk sykdom, er du garantert legebehandling, kjapt. I den psykiske helsevernet er det annerledes. Der er det lange psykologkøer, som gjør at de som trenger hjelp, kan måtte vente i flere måneder. Det kan gjøre en allerede fortvilet situasjon, værre.

Vi trenger en ventelistegaranti for alle som trenger psykisk hjelp. Å stå i kø lenge, kan i verste fall forværre psyiske lidelser, og gjøre fremtidlig terapi svært vanskelig.  En ventelistegaranti kan selvfølgelig ikke gjennomføres uten økt kapasitet innen det psykiske helsevernet - men en garanti er likefullt viktig for å sikre forutsigbarhet og rask hjelp.

Skal man som voksen til psykolog i dag, trenges det henvisning via fastlege, som ofte sender pasienten som ønsker psykologhjelp til et distrikspsykiatrisk sendter (DPS). Men her er det mange som får avslag, eller kun tilbud om korttidsbehandling - pga stor pågang. Om man ikke får hjelp i DPS-systemet, kan man oppsøke privatpraktiserende psykologer med eller uten offentlige driftsavtaler. Dette er systemer som gjør at de svakeste innen psykisk helsevern, lett faller utenfor.  Jeg har selv venner som i sårbare situasjoner, etter å ha dårlige erfaringer i DPS, har måttet ringe rundt til mange forskjellige psykologer og be om hjelp. For å komme først i køen, må man fremstille seg selv som en attraktiv og ressurssterk pasient. Er du ikke villig til å ringe rundt og gå på "audition" hos forskjellige psykologer, kan du måtte vente svært lenge før du får komme til en ledig psykolog.

Behandling av psyisk syke bør derfor flyttes, det bør heller bygges opp kommunale, lavterskel, allmennpsykiatriske poliklinikker slik at oppfølging av psykiske lidelser flyttes fra helseforetakene (spesialisthelsetjenesten) til kommunene (primærhelsetjenesten).

Fastpsykolog?

En av de mest spennende debattene som foregår nå, er debatten om det skal opprettes en fastpsykologordning, lik fastlegeordningen vi har idag.

Dagens fastlegeordning ansees som vellykka. Alle norske statsborgere har rett på en fastlege som har kapasitet til å følge opp deg som pasient, spesifikt. I utgangspunktet virker ordningen svært overførbar til psykologer. En fastpsykologordning kan senke terskelen for å gå til psykolog, og garantere alle en fast behandler. I tillegg vil køene kunne minskes.

Samtidig er det et poeng at å gå til psykolog, ikke alltid er den beste løsningen. Kanskje kan en fastpsykologordning skape en sykeliggjøring av normale epoker i våre liv? Sorg og samlivsbrudd er eksempler på normale epoker som ikke alle behøver oppsøke psykolog for å takle. For ungdom kan hjelp fra helsesøster, helsestasjon eller andre lavterskeltilbud være det som trengs i en vanskelig tid. Det er tross alt ikke et mål i seg selv i at alle besøker psykolog, og en fastpsykologordning kan gjøre at det lønner seg for psykologer å ta imot pasienter, et insentiv jeg ikke er positiv til. Skal ordningen med fastpsykolog innføres, må dette forhindres. Men det er definitivt en av de mer spennende og nyskapene forslagene som har kommet innen psykisk helsevern den siste tiden.

Konklusjon

Det er mange tiltak som kan settes i  gang, for å bedre dagens psykiske helsevern.

I dette blogginnlegget har jeg prøvd å skissere noen spennende forslag. I tillegg er det verdt å vurdere en ny opptrappingsplan for psykisk helse, kommunalt og sentalt, som bør omfatte tiltakene som her er nevnt. Eksisterende tilbud må ikke nedpriorites, det er en oppgradering som må til.

For selv om psykisk helsevern ikke ofte på den politiske dagsorden, er det viktig og riktig å diskutere. Jeg håper dette blogginnlegget kan bidra til litt debatt rundt tiltak i den psykiske helsevernet, i tillegg til økt forståelse for hvorfor det er så viktig å arbeide med.

Blogglisten hits