"Kan vi plukker blomster i himmelen, mamma?"

«Det var mamma som lærte meg å plukke blomster, nå skal jeg tegne en blomst til deg, mamma, det er jo litt vanskelig å gjøre sånn som vi gjorde før»

Foto: Anne Grønsund

Da jeg jobbet som frivillighetskoordinator i Kreftforeningen i Kristiansand for et par år siden, var jeg så heldig å bli kjent med Inger Grete Sæbø. Ei flott dame som arbeider med barn i sorg. Med en enorm kompetanse innenfor barn og sorg har hun fulle grupper for barn som har kreft i nær familie, enten at de er syke eller at de har mistet noen i kreft. Her kombinerer man sorg og lek. Her møter barna andre i samme situasjon og leker og ler, for så å ha en samling med alvor hvor deres tanker og sorg settes i sentrum. Inger Grete lærte meg mye om barn og sorg, og derfor har det fortsatt å engasjere meg.

Jeg klarer ikke å glemme de barna som bar på en  uendelig stor smerte og sorg. Sorg over at mammaen eller pappaen var syk eller død. Men midt oppi deres sorg kom smilene og latteren. Jeg gråt etter mitt første møte med dem. En etter en hadde jeg sett dem og hørt dem reise seg og si navnet sitt og alderen sin og « jeg er her fordi mammaen min dødde av kreft». Så hardt, så brutalt, men samtidig så flott å se at de sa det høyt og klarte å sette ord på det. Slik fikk de høre at de ikke var den eneste i hele verden som hadde mistet sin mamma eller pappa i kreft, her fikk de satt ord på vanskeligste av alt.

Siden den gang har jeg alltid vært opptatt av hvordan det gikk med dem i etterkant. Hver og en av de barna jeg har møtt har hver sin sorg, hvert sitt sorgreaksjonsmønster og hver sin personlighet. Felles for dem er at sorgen er hos dem hele døgnet. Ikke alltid synlig, men den er der og kommer frem med jevne mellomrom.  Den dukker opp i små hverdagslige hendelser som Susanne som  ikke hadde noen å plukke hvitveis med om våren eller Sebastian som ikke visste hvordan han skulle få til å lage vannmølle i bekken alene uten pappa. Det er de små praktiske tingene som en mamma og pappa har tatt seg av og som man plutselig kan bekymre seg for. Eller den kommer som sinne og raseri over at det finnes kreft. «Hvis det bare ikke hadde fantes kreft hadde søsteren min levd» Det finnes tanker og bekymringer inne i disse barna vi voksne ikke alltid klarer å overskue.

Livet må gå videre etter traumatiske hendelser, men hvordan tar omverden i mot dem? Hvordan blir de sett og hvordan blir deres sorg bearbeidet?

Utdanningsdirektoratet har på sine nettsider utarbeidet veiledere for beredskap og krisehåndtering i skolen rettet mot skoleansatte og foreldre. Det finnes ikke tilsvarende på barnehagesektoren, men Kunnskapsdepartementet har sendt ut brev til alle landets barnehager både i etterkant av tsunamien og 22. juli 2011. Men det er ikke bare i etterkant av slike store nasjonale traumer at barn trenger oppfølging for å leve med sin sorg. Mange barna opplever at en eller begge foreldrene dør i sykdom eller ulykker,  mister et søsken eller et annet nært familiemedlem. Hvordan blir deres sorg fulgt opp hvordan hjelper vi dem til å leve med sorgen og minnene?

En gutt fortalte meg : ”Min pappa døde før jul, og da snakket alle om han. Da jeg kom tilbake på skolen etter jul, så snakket ingen om pappaen min lenger. Betyr ikke min pappa noe lenger?”

Denne gutten treffer spikeren på hodet. Vi er så opptatt av å være tilstede, støtte og hjelpe i akuttfasen, og gjerne et par uker etter en begravelse eller etter at traumatisk hendelse har hendt. Men etter det, så glemmer vi liksom hva som har skjedd. Hverdagen henter oss inn, og livet går videre. Og kanskje blir vi også redd for å retraumatisere barna ved å fortsette å snakke om dem som er borte.  Sorgen må få tid til å bearbeides i sitt tempo, noen trenger å snakke masse, andre trenger hjelp til å finne ord, noen trenger tid. Vi reagerer så ulikt både som voksne og barn.

Å leve med sorg er vanskelig for oss voksne, det er ikke mindre vanskelig for barn. Sorgen kan forstyrre konsentrasjonen og gjøre skole og lek vanskelig. Den kan gjøre det vanskelig å være sammen med andre som ikke forstår hvordan du har det. Barn kan bli innesluttet og lite sosiale eller aggressive og utagerende. Begge deler kan få sosiale og helsemessige konsekvenser som kan følge dem lenge om de ikke blir sett, møtt og hjulpet videre. Det er så vanskelig å være barn når man strever med seg selv og omgivelsene sine. Å møte voksne på sin vanlige hverdagsarena som med trygghet og kompetanse ser barnet og våge å sette ord på hva som er vanskelig sammen med barnet øker barnets mulighet til å komme seg  videre med sorgen og livet sitt.

Vi må som samfunn anerkjenne sorg som en del av del av livet. Sorg kan få konsekvenser for vår psykiske og fysiske helse og derfor er det viktig å ha kompetanse om hvordan man møter barn i sorg og hvordan man hjelper barn til å snakke om sorgen sin på sine premisser og hvordan vi kan hjelpe dem til å leve videre. Det krever både barnefaglig kompetanse og kompetanse om sorg. Vi må både ha et barneperspektiv på sorg, men også anerkjenne barnets perspektiv på sin egen sorg.

Det er nødvendig med en helhetlig veileder rettet mot barn og unge i sorg fordi vi trenger en veileder som har et barneperspektiv på sorg.  En veileder som gir konkrete eksempler på de ulike reaksjonsmønstrene som barn får i de ulike fasene og hvordan vi kan snakke om sorgen på en hensiktsmessig måte. En veileder som ikke bare omhandler akuttfasen, men som gir råd og tips om oppfølging når hverdagen begynner.  Og et sted hvor man kan få opplæring og veiledning uavhengig av om du er lærer, førskolelærer, helsesøster eller fritidsklubbleder. Kunnskap gir trygghet. Det er ikke alltid lett å være fagpersonene som møter det barnet som strever med noe du selv synes er vanskelig. Sorg er ikke en stor del av profesjonens kunnskapsbase og er ofte viet lite oppmerksomhet i utdanningene. Henvise videre har ofte vært svaret til både barnehager og skoler..

Jeg har stor respekt for lærere og ansatte i barnehager. Deres omsorg og engasjement for barna de møter hver dag er uvurderlig og avgjørende for hvert eneste barn. Det er viktig å huske at det er de som kjenner barna best som også kan støtte og hjelpe dem mest, derfor er det viktig at voksne som kjenner barna settes i stand til å være trygge også i møte med sorgen. Å henvise barn til spesialisttjenester er noen ganger nødvendig, men det er de voksne som representerer hverdag, trygghet og omsorg som utgjør barnets viktigste mulighet til å få hjelp.  Mye godt arbeid kan gjøres for å trygge barna  om de møtes av voksne med kunnskap og mot til å nærme seg et vanskelig og sårt område av livet med trygghet. Det er utfordrende når barn opplever kriser, og ofte er man redd for å si noe feil eller man er bare rett og slett fryktelig usikker på hvordan det skal håndteres. Fordelen er at lærere og ansatte i barnehagene kjenner barna.  Det er et veldig godt utgangspunkt.

Vi må tørre å sette sorg på dagsorden selv om det minner oss om hvor smertefullt det er å miste noen og hvor tilfeldig sorgen rammer. Vi må tørre å si at vi trenger kunnskap og veiledning om hvordan se, lytte og sette barnet i sentrum. Ikke bare i akuttfasen, men også i et lengre løp.

Blogglisten hits