Valget betyr noe for deg

May Britt May Britt har fundert over hvorfor hun har brukt så mye tid på politikk. Her er svaret. Vår neste gjesteblogger er May Britt Lagesen. Hun er Fylkesråd og 5. stortingskandidat for Arbeiderpartiet i Nord-Trøndelag. Hennes politiske liv har i stor grad vært preget av lokal politikk. May Britt  er utdannet barnevernspedagog med videreutdanning og min jobberfaring har jeg fra Fagforeningen FO, Barnevern, skole, BUP, i arbeid med funksjonshemmede og mennesker med rusutfordringer. May Britt har vært enslig mor med overgangsstønad ( på 90 tallet)  og  har i dag en flott samboer, stabil  økonomi og 2 barn på 6 og 24 år samt 2 bonusbarn på 18 og 24 år.

Gjennom sine livserfaringer og i sitt politiske liv vet hun at samfunnet i dag består av mange utfordringer og uløste oppgaver, og da er hun spesielt opptatt av livssituasjonen til de svakeste i samfunnet, de som ikke har store ressurssterke interessegrupper som ivaretar deres interesser.

Vi er veldig glad for at May Britt ville blogge for oss og ønsker henne lykke til ved valget! God lesning.

.....................................................................................................

Jeg har den siste tiden reflektert en del over hvorfor akkurat jeg har brukt mye av min fritid, mitt arbeids-familie og privat liv, nettopp til politikken og da selvfølgelig til det partiet jeg representerer, Arbeiderpartiet.

Fordi:

Av og til kan en få inntrykk av at det ikke spiller noen rolle hvem som styrer landet, hvilken politikk som til enhver tid er grunnlaget for de veivalg vi tar i Norge. Det inntrykket er feil.

I 1887, da Arbeiderpartiet ble stiftet i Arendal, inneholdt partiprogrammet fire punkt: Progressiv beskatning, streikerett, normalarbeidsdag og allmenn stemmerett for alle. Fra da har Arbeiderpartiet i Norge vært en kraft som har kjempet for rettene til arbeidere, kvinner og fattige.

Rederdatteren Fernanda Nissen var kanskje den som gjorde mest for å synliggjøre og presse fram stemmerett for kvinner. Hun så urettferdigheten i samfunnet, og kunne ikke godta den. Hun og Arbeiderpartiets kvinneforening arrangerte demonstrasjoner, markeringer og bygde folkeopinion slik at flere så urettferdigheten. Kvinner fra alle samfunnslag deltok i denne kampen. Min sambygding, Fredrikke Marie Quam, var også en sterk på driver.

Det var imidlertid en forskjell mellom Quam og Nissen. Quam ville likebehandles med mennene fra sin egen klasse – de som hadde land og eiendom – mens Nissen kjempet for at alle kvinner skulle få stemmerett. Den samme forskjellen ser vi mellom Venstre og Arbeiderpartiet. Venstre bygde Arbeidernes hus. I motsetning til det andre borgerlige partiet, Høyre, mente de det var viktig at arbeiderne også skulle få ett sted å samles. Arbeiderbevegelsen, LO og Arbeiderpartiet, bygde Folkets hus. Vi bygde et Folkets hus, der alle var velkomne og alle skulle få være med. Det var ikke bygd på Venstre medlemmers medlidenhet med de fattige arbeiderne.

Det er fra dette skillet mellom borgerlig og sosialdemokratisk politikk vi fortsatt finner skillelinjene i politikken. Det er herfra arbeidsledighetstrygd kommer fra. Det er herfra sykepenger kommer fra, og pappaperm og før det, betalt fødselspermisjon. Det er her skillelinjene går mellom en velferdsstat som skal ta vare på, og inkludere og gi muligheter til alle, og en stat som bare skal legge til rette for at det er de vellykkede og sterke som skal få mulighet til å leve sine liv.

I dag har vi progressiv beskatning, vi har streikerett, normalarbeidsdag og allmenn stemmerett for alle – kvinner og menn, fattig og rik. Enkelte statsvitere, spesielt fra USA, har gitt uttrykk for at historien har tatt slutt. At vi har funnet den beste styringsformen. Dette vil jeg advare på det sterkeste mot. I dag mener jeg det er viktigere enn noen gang å minne om at historien ikke nødvendigvis går i en gitt retning, en retning der vi stadig får en bedre levestandard og større frihet. Vi kan få det verre. Det er bare å se seg litt rundt. I mitt andre «hjemland» Spania, vokser det nå opp en generasjon med unge som vil ha langt færre muligheter til å leve lykkelige og gode liv, enn foreldrene sine. Det samme skjer i Sverige, i Hellas og i Portugal.

Arbeid til alle er, etter mitt syn, en av de viktigste politiske tiltak mot fattigdom. Arbeid til alle er Arbeiderpartiets viktigste sak. Aldri har så mange levd av eget arbeid i Norge. Arbeid gir frihet, sosial- og økonomisk trygghet. Det gir folk muligheten til å leve sine egne liv i ett fellesskap både for barn og voksne.

Men vi har ikke kommet langt nok, det er fortsatt ikke godt nok. Det er mange som sliter i samfunnet vårt, det er fortsatt mange som av ulike årsaker ikke kan jobbe. Det er fortsatt for mange som sliter med en hverdag der endene ikke møtes. Jeg mener at svaret er å opprettholde og ikke minst videreutvikle en god og rettferdig fordelingspolitikk, og der det offentlige skal ha kontroll over enkelte felt i samfunnet vårt. Da vil alle får en reell mulighet til å delta i fellesskapet og få like muligheter, uavhengig av sosial eller økonomisk status. . Derfor er det viktig med ett sterkt nei til skattekutt, og ett sterkt nei til ukritisk privatisering av fellesoppgavene vi har i samfunnet. Dette var politikken i 1887 og det er politikken i 2013.

Fra Høyre, FrP og Venstre hører vi ofte at «det skal lønne seg å jobbe». Ser vi på deres alternative statsbudsjetter for 2013, blir det tydelig at det ikke vil bli snakk om å gjøre det lettere for de som av ulike årsaker ikke er i jobb. Venstre kutter sykepengeperioden fra 12 til 11 måneder, de vil innføre normerte sykemeldingsperioder og de vil utvide antall ventedager for å få dagpenger. Høyre ønsker å innføre normerte sykemeldingsperioder, samt kutte i overgangsstønad til enslig mor og far. Høyre er også utydelig i forhold til sykelønn. FrP kutter i sykepenger med over 1,5 milliarder, 500 millioner i dagpenger og de kutter grunnstønaden i uføretrygda med nesten 2,4 milliarder.

Hvis noen har fått deg og dine til å tro at dette ikke kan skje i Norge, tro om igjen. Jeg er ikke et sekund i tvil om at vi skal ta Erna Solberg på det ytterste alvor når hun sier at hun ønsker «ett helt annerledes samfunn». Mine grunnverdier sitter i ryggmargen. Historien, verdiene og fellesskapstanken er selve grunnmuren for mitt politiske engasjement. Samfunnet, slik det er i dag, har ikke gjort seg selv. Det er harde og tydelige politiske prioriteringer som er grunnlaget for velferden og for likestillingen. Det vil det også være i fremtiden. Det jeg derimot kan være enig med de borgerlige om. er at også Norge trenger nye gode ideer for å løse våre velferdsutfordringer, men da må grunnverdiene om fellesskapstanken være grunnlaget for politikken. Ellers vil vi miste mange på veien. Det er en god fordelingspolitikk, der alle bidrar etter evne som er grunnlaget for ett bedre liv for den enkelte, for alle. Dette viser historien og dette vil gjenspeile seg også i fremtiden.

Oppsummert tror jeg dette er deler av min forklaring -eller historien om hvorfor jeg har brukt store deler av min fritid, mitt arbeids, familie og privatliv til politikken og Arbeiderpartiet.

Jeg vil sitere tidligere statsminister fra 1976 til 1981, Odvar Nordli, om valget 9.sept 2013: Det er ingen angrefrist om du stemmer på de borgerlige i år.

Godt valg!

Blogglisten hits