«Behåll dina rosor duka av bordet istället».

frihet1Det gode liv på Sørlandet er muligens litt annerledes. Det gode liv kjennetegnes av at man lever litt saktere og prioriterer familiære verdier. Fint, hva? Men sannsynligvis gjøres det i strukturer som hemmer likestilling og som egentlig ikke gir den friheten det gode liv tilsynelatende forfekter. Da de første likestillingsundersøkelsene kom svarte de undersøkte kommunene med å si at spørsmålene var feilformulert eller stilt på feil måte slik at svarene gav feil inntrykk. Altså var det ikke likestillingen det er noe galt med, det var forskningen. Det samme gjentar seg gang på gang i likestillingsdebatten. Sentrale verdikonservative menn synes debatten er lite sexy og mener at det er forskerne som har feil fokus eller legger til grunn feil premisser. Ordføreren i Kristiansand sa at han var lei av å diskutere likestilling. Sånn får en ordfører i Sørlandets hovedstad lov å uttale.

Det forskere har funnet ut er at de verdikonservative menn som trives med å ha kvinner hjemme her på Sørlandet både er velutdannede og har sterk sosial forankring i samfunnet. Retorikken deres knyttes ikke til en devaluering av kvinnen, tvert i mot gjør de henne uerstattelig i omsorgen for barn og hus. Det kan være vanskelig å si nei takk til en sånn opphøyelse.

Inn fra sidelinjen seilte frihetsbegrepet i den sørlandske likestillingsdebatten. Fra å være en debatt om kvinners muligheter til å delta i arbeidslivet med rett til lik lønn ble det en debatt om de frie kvinners rett til å være hjemme.

Likestillingsdebatten opphørte å være en debatt mellom rødstrømpekvinner og verdikonservative menn. Mennene begynte heller å finansiere kvinnene slik at de kunne ta kampen for dem helt på egen hånd. Tro ikke at det var noe form for veldedighet. Det er renspikka business slik at gutta boys kan opprettholde sitt hardt tilkjempa behagelige liv. For å opprettholde strukturer for å muliggjør menns fortrinn.

Men tilbake til endring av aktører i kampen. Her hadde jeg gått rundt og argumentert for flere hele stillinger, bedre og likere lønn, flere kvinner i politikk og organisasjonsliv. Like muligheter ville ikke gi like valg, men det ville gi en fair sjanse for alle kvinner med eller uten en verdikonservativ mann i ryggen. Frihetsprosjekt om du vil. Friheten ligger ikke nødvendigvis i valgene, men i strukturen som kvinner skal ta sine valg i. For at frihet skal realiseres må valg også tas i politikk og arbeidsliv.

Men fra sidelinjen erobret velutdannede, velsituerte hjemmeværende kvinner frihetsbegrepet og gjorde det til en frihetskamp å være hjemme. Velbekommet, sa jeg, bli gjerne hjemme, men ikke forvent at staten skal betale. I min verden kan man gjerne være hjemme med barn. Men jeg tenker at har du friheten til å velge å være hjemme og leve det livet du helst vil, har du allerede erobret mye frihet. Det var for de som ikke har et slikt valg jeg argumenterte. Det finnes mange kvinner som opplever at det er mennene som har de automatiske fordelene og dermed må ta hensyn og vike når den økonomiske eller tidsmessige kabalen skal gå opp i et familieliv. Strukturer gjør det automatisk mer hensiktsmessig å ofre en kvinnes utdannelse, karriere, pensjon og selvstendighet enn en manns.

De nye aktørene, unge kvinner fra sørvestlandet, erobret frihetsbegrepet og gjorde frihetsprosjektet til en kamp for å beholde de hjemmeværende mødrene. Mitt anliggende var derimot at samfunnet skulle bruke penger på å bygge ned strukturer som hemmet friheten. Ikke bruke dem på å opprettholde eller forsterke strukturer som hemmer de reelle valgene til kvinner. Å finansiere en hjemmeværende ville ikke gjøre noe med det faktum at det fortsatt er kvinner som tjener minst og har størst mulighet til å jobbe deltid og derfor vil gjøre det mest hensiktsmessig for en families samlede økonomi og tidsbruk å prioritere at mor blir hjemme.

Personlig fikk jeg svar på tiltale. Jeg fikk fortalt at hvis jeg først hadde fått barn måtte jeg ta meg tid til å være sammen med dem! Det ble en debatt ble om hvem som var dårligst mor og hvem som hadde minst frihet og respekt.

Jeg kunne selvsagt svart at hvis du har valgt å få barn bør du ikke forvente at staten skal forsørge deg uten å stille krav tilbake. Eller jeg kunne fortalt at de allerede var finansiert over statsbudsjettet i nesten et år.

I denne absurde debatten er det noe som slår meg veldig hardt. At det ikke nødvendigvis er de verdikonservative mennene som den største hindringen, det er kvinnene selv. Jeg slåss gjerne for kvinners anerkjennelse for å velge å være hjemmeværende slik jeg slåss for kvinners rett til anerkjennelse for å ha et arbeid og en karriere. Alle fortjener respekt for de valg de tar. Men valgene skulle vært tatt i strukturer som gav en reell frihet. I et styrtrikt land som Norge følger det ikke nødvendigvis med gullmynter i respektens navn. Når det kommer til politisk prioritering velger jeg derfor å bruke pengene på å sikre et likestilt arbeidsliv, likestilte permisjonsløsninger og en familiepolitikk som muliggjør valgfrihet.

Det er annerledes på Sørlandet. Likestillingsdebatten handler om hvem som eier retten til å definere det gode liv. Det langsomme gode familiære livet hvor kvinnens rolle er uvurderlig og hvor menn muliggjør det det hele. Det gjør det vanskelig å snu debatten til å handle om hvilke strukturer som styrer våre valg.

Blogglisten hits