Utakknemlighet er mangel på kultur

Foto: Øivind Elvsborg Liv Signe kommer fra landet. Den delen av landet enkelte ikke mener er driveverdig. Høye fjell og dype daler kan så vidt det er selges som trekkplaster for å få turister hit, men da kun med det formål at det legger igjen penger i Bergen eller Oslo. Hun kommer fra den delen av landet hvor vei har en smule annerledes betydning i enn i såkalte urbane strøk. Tre år i Sogn og Fjordane lærte meg det. Sogningen kommer fra den delen av landet som har kjempa mot Oslo. De har kjempa mot den urbane uforstanden som angriper Oslofolk med skrivebordskløe. De som regner i et regneark og finner ut at et fylke som Sogn og Fjordane strengt tatt er lite lønnsomt. Jeg var tillitsvalgt og student på en høgskole som alltid sloss for sin eksistens, sine studietilbud og for å skaffe seg sine kvalifiserte lærerkrefter. Gang på gang vant de kampen som det beste studiemiljøet og den perioden oppfylte vi også målsetningen om å lykkes med å være representert i alle de fora som betydde noe i høgskole universitets miljøet. Knallharde målsetninger og prioriteringer. Det var slutten på AP politikeren Opseth sin periode. Han som sørget for at Europaveien tar en aldri så liten uforutsigbar avstikker til Førde på vei nordover. Sogn og Fjordane er det vakreste fylket jeg vet med det trassigste folket, med vilje og mot og med tidvis den mest uforståelige dialekten. Midt i dette finner du Liv Signe. Hun kom ikke inn i rikspolitikken formet av politikerskolen fra hun var 15-16 år. Den skolen som lærer deg hvordan du smyger under røykteppe, falle dine kollegaer i ryggen om det gavner deg og som har et så diplomatisk språk at ingen helt skjønner hva du sier. Liv Signe har et bredt sognemål og når hun blir riktig engasjert er det som konsonantene formlig freses ut av munnen, ganske annerledes enn en hissig Sørlending som så forsiktig hvisker at «æ ikkje just liger det» Kanskje er det refleksen fra det trassige fylket hennes som tvert nekter å bøye av til tross for alskens gode rådgivere og alternative terapeuter. Kanskje er det fordi hun er ubarmhjertig lik oss andre at hun får så tyn. Så mye at hun presses ut i mørket og i ro. Liv Signe freste til på en høyst lite diplomatisk og politisk korrekt måte når hun blåste hue av en lokal sykehus aktivist. Og jeg tør sverge på at det ikke finnes en annen politiker som har kjent et snev av press som ikke kjente seg igjen og som misunte Liv Signe den utblåsningen. For uansett så feil det var så må det har føltes ubeskrivelig godt, -et øyeblikk.

Når Liv Signe nå tar frem sine smaragdgrønne sko og tar siste veien ut, så undrer jeg på om hun egentlig har gjort så mange utilgivelige feil. Taktiske feil muligens, men utilgivelige? Jeg har mange ganger sett at kvinner oppfattes svært ulikt fra sine mannlige kollegaer. Kvinner som utøver makt, autoritet og som gjør det åpent har en tendens til å få negativ omtale. Mens menn som gjør det oppfattes handlekraftige og tydelige. Kvinner som er engasjerte og som sier det de mener er heller ikke blant de som får positiv omtale. Menn derimot viser lederegenskaper. Jeg synes det er forunderlig at kvinnes handlingsrom er helt annerledes. Kvinner må finne helt andre måter å lede på for å oppnå anerkjennelse. Kvinner skal lede etter myke verdier. Det kan selvfølgelig være positivt at vi har ulike ledertyper. Det hilser jeg på alle måter velkommen. Og jeg ønsker meg ledertyper som er demokratiske, engasjerende og motiverende og som leder fremfor å sjefe. Hva Liv Signe gjorde vet jeg fint lite om. Men jeg vet at svært få menn har måtte gå av fordi de har utøvd makt og innflytelse og slått i bordet ved mer eller mindre passende anledninger.

Ukulturen i Senterpartiet har vært utspilt for åpen scene. Ukultur er en farlig greie. Det pasifiserer mer enn det engasjerer. Eller det vil si det engasjerer enn liten del av organisasjonen, den som har glemt hvorfor de ble med i politikken. Årsakene til ukultur er sammensatt, men når det som i Senterpartiets tilfelle har bitt seg fast så er det lite sannsynlig at det handler om enkeltpersoners mer eller mindre gode eller dårlige egenskaper. Det handler mer om en organisasjon som over tid har tillatt seg å behandle enkeltmennesker svært dårlig og som har et svært trangt rom å være ulik i. « Å ville hverandre vel» «Å gjøre hverandre gode» er langt vanskeligere i et sånt rom enn i et rom preget av anerkjennelse og raushet. Det handler om hvordan vi samhandler mer enn hvem vi er som enkeltpersoner.

Senterpartiet består av mange mennesker med samme utgangspunkt som de sogningene jeg kjente, de forakter Oslogryta og som har som prinsipp å være i opposisjon til hva enn som måtte komme fra en politiker fra Oslo, bostedsadresse eller ei. Oslo siver inn under hunden din og infisere deg og gjør opposisjon berettiget. Det gjør det vanskelig å lede. Når du i tillegg opptrer utradisjonelt, med temperament og med vilje til å utøve makt, da ligger du skrekkelig tynt an.

Liv Signe var på vei inn i rikspolitikken da jeg ble kjent med Sogn og Fjordane. Hun var et friskt pust og et lysegrønt håp. Alle de verdiene hun i dag felles for er de samme som satte henne i posisjon. Og alle de som egentlig vet at hun kunne fortsatt som leder på tross av de feilene hun begår og ber om tilgivelse for, de har ikke hevet stemmen en eneste gang. Taust. Kanskje fordi de trodde at hun skulle makte det denne gangen også, kanskje fordi de ikke tør. Glemte de alle som en hvor vanskelig det er å stå i blæsten uten en eneste stemme til forsvar? Taust har vi latt media harselere med fordommene mot kvinnelige ledere og latt ukulturens forsvarer fortsette å opprettholde sin makt. Mot det spillet hadde selv ikke en trassig sogning en sjans. Hvert fall ikke når du er kvinne med et engasjement som ligger like mye utenpå som inni.

Ukultur kan ikke feies under teppe eller ties i hjel. Den må møtes med modige stemmer som setter rammer for hvordan vi behandler hverandre og som aksepterer ulikhetene våre. Stemmer som våger å tillate at også kvinner har et handlingsrom.

Anne & Hanne

Grøn1

Blogglisten hits