"Det er urettferdig"

«Det er urettferdig» Min sønn ser en smule molefonken ut der han fastslår urettferdigheten. Jeg er ikke helt på nett, på vei ut døra til barnehagen, med smuler i munnviken og litt forsinka som vanlig. «Hæ» sier jeg litt forvirret og slenger på et forholdsvis upedagogisk «få på deg jakka nå!» Men poden står som ei saltstøtte i ganga og kikker på rekken av jakker på knaggene. Vinterjakke, regnjakke, vindjakke, flisjakke. «Det er urettferdig» «At noen har jakker og noen ikke har» Foto: STRINGER

Mens TV'en har surret og gått, fanget en kampanjefilm for hjelparbeid i Syria oppmerksomheten til mine barn.  Jeg forklarte storesøster om barna i Syria som mangler mat og klær  pga krigen. Ved siden av har en liten oppmerksom lillebror oppfattet urettferdigheten og nå står han og stirrer molefonkent på alle jakkene sine og innser livets urettferdighet.

Krigen i Syria er en av de mest brutale verden har sett på lenge. Uhindret får de mest brutale voldsmenn tøyle en sivilbefolkning, sulte dem og unndrar dem fra legehjelp og andre humanitære behov. Da de brukte kjemiske våpen mot barn og kvinner og sivilbefolkningen var det nesten så verden fikk hakeslepp. Men bare en liten andel av menneskene som er drept er drept i kjemiske angrep. De er drept av våpen forsynt dem av land og krefter som bærer ved til bålet for å holde liv i konflikten. Resten av verden ser ut til å kjeiete se ned i bakken og sparke i grusen.

Ingen ser ut til å være villige til å satse på fred i Syria. Partene i det internasjonale samfunnet som sitter rundt bordet i sikkerhetsrådet har valgt hver sin side. Og konsensusen som kreves for å skape fremgang ser ut til å være langt unna.

I mellomtiden betaler Syrias barn en høy pris for vårt manglende engasjement.

Vi burde ha krevd, skreket og forlangt fred. Vi burde ha grått i fortvilelse over hva disse onde, voldlige mennene tillater å utsette sitt folk for, sine barn for. Vi burde ha gitt til lommeboka vår var tom selv om det betydde at vi spiste havregrøt i ukesvis slik at Syrias barn fikk varme klær og legehjelp. Sørget for at det fantes hjelpearbeidere nok til å holde rundt og trøste det barnet som mistet sine nærmeste. Sørget for at fantes leger og legeutstyr til å lappe sammen de sønderskutte kroppene som er mammaer eller pappaer. Sørget for at det fantes jakker til alle.

Jeg ser de hjerteskjærende bildene av barna som gråter, av fedre som løper desperat gjennom gaten med sitt livløse barn. Jeg ser det og jeg gråter. Armene mine faller ned langs siden og jeg kjenner det voldsomme ansvar som foreldre uansett nasjonalitet deler;  å beskytte sine barn mot all verdens grusomheter. Jeg kjenner på en enorm maktesløshet.

Heldigvis finnes det hjelpeorganisasjoner som ufortørnet reiser inn i de vanskeligste konflikter. Og de er der i Syria. De er der alle sammen. Modige menn og kvinner som bruker sin tid og sin kompetanse på å være tilstede der barn og deres foreldre trenger dem mest. De yter helsehjelp, de deler ut varme jakker, mat og medisiner. Og skaper lommer av håp. Min og din jobb er å hjelpe dem å hjelpe. Og det kan vi gjøre herfra.

forsidebanner_Syria_NO_frontslide_frontslide

Hjepearbeid er er likevel bare et forsøk på å kompensere for et samfunn i full oppløsning, et forsøk på å hjelpe noen. Det som virkelig kreves i tillegg er en politisk vilje til å avslutte konflikten. Det er mennesker som startet den, det er mennesker som må avslutte den.

Lillebror sukker og gjentar, «det er urettferdig at noen ikke har noen jakker og jeg har mange. Det er ikke noe godt å fryse»

Så står vi der i vår rike trygge tilværelse og kikker litt på jakker. Og jeg lover meg selv at jeg skal støtte opp om SOS MAYDAY SIN kampanje om 4000 jakker til Syria før 1.mars og sender SOS TIL 2160. I det minste kan jeg gjøre det.

Men det er ikke noe annet å si akkurat den morgenen mer enn det lillebror konstaterer. Det er urettferdig. Det er så urettferdig at det nesten ikke er til å bære.

Anne & Hanne
Blogglisten hits