Navigering i gråsoner

ida2Ida Skjerve er utdannet barnevernpedagog og har jobbet som saksbehandler i barnevernet siden 2008. Hun bor sammen med mann og to små barn og sjonglerer tiden sin mellom jobb, familie og politiske møter i partiet Venstre. Hun er aldri stille, selv de gangene hun har forsøkt å være stille har det ikke gått. Det er vi veldig glad for. Ida leverer her et modig og ærlig innlegg om det å ha verdens vanskligste jobb.  Tusen takk!

.................................................................................................................

Jeg er saksbehandler i barneverntjenesten. Verdens beste jobb, og verdens verste jobb. Jeg møter barn og deres familier når ting er vanskelig for dem. Hele arbeidshverdagen min består av å møte mennesker som på en eller annen måte har det vanskelig, eller trenger hjelp til å skape noe bedre for barna sine. Noen ganger er det sånn at de jeg skal hjelpe egentlig ikke vil ha hjelp eller tenker de trenger hjelp. Det er heller ikke alltid de jeg møter er midt oppe i en krise, eller at alt er vanskelig - men fellestrekket til dem jeg møter er at noe er ugreit for barna deres og at enten noen andre eller dem selv har sett det og gitt beskjed. Ofte er det også sånn at foreldrene selv ønsker hjelp, fordi de selv opplever at oppgaven de bærer er for vanskelig for dem alene.

Noen ganger jobber jeg i et 1/2-års perspektiv, noen ganger 1 år og noen ganger 5 år eller lenger. Noen ganger jobber jeg i et generasjonsperspektiv, et slags 100-årsperspektiv. Målet med mitt arbeid er å sikre barn og deres fremtid. Jeg møter uendelig av typer situasjoner og problemstillinger, vurderer dem og sier noe om hva barna trenger for å få det bedre nå og for fremtiden. Hjelp fra barneverntjenesten kan være alt mulig, det kan være å snakke med barna og foreldrene, gi dem veiledning, følge ekstra godt med i det som skjer rundt familien og noen få ganger er det å flytte barna ut av familien. Det å flytte barn ut av familien er udiskutabelt det vi i barnevernet får mest kritikk for å gjøre, og for ikke å gjøre. Det er også det som er tyngst med jobben min, både det å konkludere, formidle, flytte og følge opp både barn og foreldre.

For at jeg skal kunne gjøre jobben min, er jeg avhengig av et overblikk over barnas situasjon. For å få et overblikk er jeg som regel avhengig av et "innenfrablikk", det handler om folks egen historie og deres egne opplevelser. Både foreldrenes historier og barnas historier. Det krever at jeg er åpen for å ta i mot de historiene og opplevelsene og at jeg klarer å legge til rette for at den som skal fortelle opplever en tillit til meg. Tillit som jeg noen ganger må bryte ved å si "barnet ditt kan ikke bo hjemme, det går ikke lenger". Muligheten for at tillit blir brutt er det som gjør at foreldre som kommer til sitt første møte med meg ofte er livredde. Kanskje er de livredde fordi de har med seg vonde historier selv, eller kjenner noen som har en vond historie eller aner at den historien de selv bærer på kan få fatale konsekvenser. Kanskje er de livredde fordi de tror at det er alt barnevernet gjør; å flytte barn vekk fra foreldrene.

Noen barn tar en sjans og forteller hvordan de har det, hva som skjer hjemme når ingen ser, hva de voksne sier og gjør som gjør at de får helt kaos inni hodet sitt. Noen barn vil ikke si noen ting, kanskje fordi de voksne har sagt at de må flytte til fremmede mennesker hvis de snakker og kanskje fordi de rett og slett ikke synes voksne er noe som er trygt. Felles for barna er at det er mye som står på spill for dem når de snakker med meg. De barna jeg møter er helt avhengig av at jeg tror på det de sier, og at jeg klarer å forstå det de sier og hvorfor de sier det. De barna jeg møter i jobben min risikerer at jeg ikke klarer å hjelpe dem. De barna jeg hjelper ut av en åpenbar uholdbar situasjon skal også bære konsekvensen av de valgene jeg og mine kollegaer tar, for resten av sitt liv.

Barnevernet vårt får aller mest kritikk for å ikke gjøre noe, spesielt når barn blir drept av foreldrene sine eller at barn utsettes for ting som får oss til å gråte, rase, brekke oss eller slutte å puste noen sekunder. Den kritikken er velfortjent, ferdig med det. Det er gjerne de yngste barna som oftest utsettes for de tingene flesteparten av oss ikke makter å tenke på eller forholde seg til. De barna som ikke snakker. De barna som er så gode til å tilpasse seg, fordi vi som mennesker er laget sånn. De fleste voksenpersoner som møter disse barna kunne ikke kunne drømt om at akkurat de barna ble utsatt for forferdelige ting. Det er først når disse barna ikke lenger klarer å ligne på alle andre barn at de møter meg eller en av mine kollegaer.

Heldigvis, kan vi trøste oss med, er det ikke sånn at det går dårlig for alle som har opplevd en vanskelig barndom. Men blant dem som strever mest i voksenlivet er det en overvekt av mennesker som har opplevd en vanskelig oppvekst. Det er et resultat av et biologisk lotteri og gjerne helt tilfeldige møter mellom mennesker. Og jeg, som er saksbehandler, er ansatt for å vurdere hvem det er som har en stor sannsynllighet til å falle utenfor. Oppgaven min er å navigere i gråsoner - jeg baserer meg på et samspill av opplevelser, historier, opplysninger, teori og praktisk kunnskap. Det ansvaret kan jeg ikke ta alene. Alle skjønner at det ikke er forsvarlig at ett menneske gjør en vurdering av et annet menneskes fremtidsutstikter alene. Dessverre er det sånn for mange barn i landet at saksbehandlere står, ikke helt alene - men alene i for stor grad, i vurderingene sine. Vi må være enige om at det ikke er greit for verken de som skal vurderes, eller de som skal vurdere.

Jeg, som bare er saksbehandler har ikke mulighet til å gjøre noe med at situasjonen i barnevernet er som den er. Jeg har nok med å holde tunga rett i munnen og min egen sjel under kontroll - for noen ganger gjør jobben min at hodet mitt snurrer rundt. De fleste som har hatt samme jobb som meg har opplevd at det har blitt for mange historier, eller at historiene kanskje har lignet for mye på ens egen historie. Livet vårt, som går opp og ned og rundt om kring, kan også gjøre at det noen ganger føles ut som all huden er borte i møtet med jobben og de historiene og opplevelsene som skal bæres der. Det er ikke sånn at vi tåler mer og mer, etterhvert som tiden går. Vi må lære oss å passe bedre og bedre på oss selv, samtidig som vi ikke fjerner oss helt følelsesmessig og ikke lenger klarer å skape tilliten eller de møtene som hjelper barna. Balansen mellom innsatsen for å redde de barna jeg møter, og ivaretakelsen av meg selv og mine egne krever all min eneregi og alt mitt fokus. Jeg er prisgitt en barnevernleder og et system som både gir meg god opplæring, veiledning og rammebetingelser som er realistiske for å kunne gjennomføre oppgaven min. De barna jeg skal hjelpe er prisgitt at både fokuset til barneverntjenesten der de bor er riktig og at de møter noen de får tillit til, slik at de tør å vise hva de trenger hjelp til.

Som saksbehandler håper jeg at alle barn i hele Norge kan få sin egen "drømmebarnevernleder". En barnevernleder som klarer å realitetsorientere politikere om hva det er behov for både i egen tjeneste og i de forebyggende tjenestene, og som klarer å styre ressursene på en måte som sikrer barn nødvendig hjelp og beskyttelse. Det er en som "går i krigen" for faget og for folka sine, slik at de barna som trenger barneverntjenesten får god hjelp når de trenger det. En "drømmebarnevernleder" er en som sier til staten (når det trengs): nei, dette er ikke et godt nok tilbud til dette barnet, finn noe som passer - faglig sett - selv om budsjettet deres ryker. En som hele tiden tenker "hvis vi ikke klarer å holde budsjettet vårt, skal det være av en faglig grunn jeg kan stå for til min død", og som holder saksbehandlerne sine i ørene så de klarer å fokusere på det som gjør aller mest vondt å fokusere på. Drømmebarnevernlederen ser politikerne sine inn i øynene når de vil vedta budsjett for barneverntjenesten som ikke har rot i virkeligheten og sier: dere må gjerne vedta dette budsjettet, men da må dere finne dere en annen barnevernleder - faget mitt er ikke til salgs. Og når noen roper "hva er det dere driver med?", svarer drømmebarnevernlederen "Takk for at du sier ifra! Vi trenger drahjelp, både til å se hva vi driver med og forklare politikere hva vi trenger".

Jeg mener ikke at alle barnevernbudsjetter skal basere seg på blankosjekkprinsippet. Jeg ønsker meg aller mest at kommunepolitikere skal tørre å løfte blikket og se, og mene noe om hvilke barn som skal få hjelp av barnevernet de styrer over. Politikerne må tørre å kunne ta konsekvensen av hvordan det er å ha min jobb, for at jeg skal klare å ha denne jobben i mange år. Politikere må tørre å si: "vi trenger å lære mer, du må snakke helt til vi forstår - bare ta den tida du trenger, og ikke spar oss for detaljene. Vi tåler å gråte av det du sier og vi tåler at du viser oss alt - gi oss mer enn tallene, det er nødvendig". Da vil de skjønne hva barnevern handler om i den store sammenhengen; at en del av de barna som har det forferdelig når de er små, ofte er de samme som trenger en haug med hjelp når de blir voksne. At barnevern handler om å løfte barn og fremtidige voksne ut av en utvikling som, både nå og på sikt, har store omkostninger for både enkeltindividene og storsamfunnet.

Blogglisten hits