Funklende mulighet

Illustrasjonsfoto. Ski kommune Hva om Kulturskolen er en funklende mulighet som bare ligger der og venter på å tas i bruk, til å utnyttes til sitt potensiale. Hva om den er en av nøklene som kan brukes til å bryte med levekårsmønstrene i landsdelen.

Kulturløftet, som feiret sitt 10 års jubileum for et par uker siden, var et sånt løft som skulle bidra til at sånne som meg, ikke- skolerte -kunst nytere skulle få flere muligheter til å bli berørt og beriket. Det var en anerkjennelse av at kultur i stor grad bidro til utvikling av folks liv, bidro til sosial utjevning, inkludering og deltagelse. Selvsagt også en anerkjennelse av kulturens egenverdi og iboende frittstående skape- og virketrang.

Det var ikke helt gitt at jeg skulle bli så glad i ulike kunstarter. Men mammas fjerne fetter er en meget anerkjent preformance kunstner. Familien min syntes i grunnen i lang tid at det han drev med var renspikka galskap og i ren sympati stilte de opp på utstillinger og preformancer. Så også jeg. Forskjellen var at jeg ble bergtatt. Lindesnes fostret også en vidunderlig verdenskjent fiolinist, et langt steinkast fra hvor jeg vokste opp. Nysgjerrig stilte jeg opp på en av konsertene hennes, og der og da var jeg solgt. Bergtatt lyttet jeg og hun spilte slik at det nesten var som hun pirket i sjela mi.

Jeg var heldig og kunsten krysset min vei. Men hvordan kan vi gjøre kultur mer tilgjengelig for barn. Hvorfor er det viktig? Kulturen gir mulighet til å finne uttrykk for følelser og tanker, gir mulighet for personlig utvikling og åpner døren til klassereiser og nye uttrykk.

Kulturskolen er for mange barn i dag den døra inn i kulturens magiske verden. Hver torsdag blir jeg minnet om det. Da følger jeg datteren min på kulturskolen i Buen kulturhus. I alle rom utøves kultur av barn og unge. Når man går gjennom korridorene skiftes uttrykket i kunstformen og man går gjennom mange ulike uttrykk. Barn får utforske sine evner og talenter, opplever å øve og øve for så å mestre å beherske. Ikke bare blir de kjent med sin kunstform, de blir også kjent med seg selv.

Man kan selvsagt si sånt om de fleste aktiviteter som finnes for barn. Målet er utvikling, begeistring og økt kunnskap. Men kulturskolen er spesiell for den er kommunal. Ikke bare det, den er lovfestet.

Målet med kulturskolen er for det første et dannelsesmål om at kulturskolen skal bidra til utvikling av skapende evner og identitet hos elever. For det andre har det et breddemål om at kulturskolen skal bidra til at alle barn skal få oppfylt sin rett til deltakelse i kunstnerisk virksomhet. Denne retten er nedfelt i FNs barnekonvensjon. For det tredje skal kulturskolen bidra til at barn med særlige begavelser skal få mulighet til å utvikle sine kunstneriske talenter. En fjerde politisk forventning er at de skal fungere som kulturfaglige ressurssentre i det lokale skole- og kulturlivet. Om ikke det var nok nevnes også kulturskolen eksplisitt i stortingsmelding «Nasjonal strategi for å utjevne helseforskjeller» (Helse- og omsorgsdepartementet 2007) Der unger fra ulike sosiale lag møtes er det en omforent forståelse om at en sosial utjevning kan finne sted gjennom en felles dannelsesprosess . Kulturskolen kan, i tillegg til å representere et iboende gode om å la barn og unge få utøve kunst, ha en sosialt utjevnende funksjon.   God sosial utjevningspolitikk er god helsepolitikk.

Kulturskolen har altså svært brede målsetninger, sannsynligvis ganske umulig å favne alt. Men jeg tenker at essensen ligger i det at kulturskolen skal kunne bidra til å utvikle barns iboende skapende evner helt uavhengig av hva eller hvor du kommer fra, og derfra bidra til et mer inkluderende og raust samfunn.

Men forskning har vist oss (Agderforskning prosjektrapport 5/2012) at foreldrenes sosioøkonomiske bakgrunn har betydning for hvorvidt barn deltar i kulturskolen eller ei. Noen vil påstå at det er borgerskapets barn som er kulturskolens barn (Gustavsen og Hjembrekke 2009) Hvis det er slik så vil jeg påstå at kulturskolen mislykkes i sin viktigste målsetning, nemlig å gi barn like muligheter og bidra til dannelse i et sosialt utjevningsperspektiv.

Det listes opp ulike grunner til at det er middelklassen, eller borgerskapets barn, som har plass ved kulturskolen. Tilbudet oppleves for dyrt, det er liten bredde i tilbudene noe som øker terskelen for deltagelse, ventelister som gjør at skolen ikke aktivt rekrutterer fra ulike lag, og middelklassen som selv sender sine barn i kulturskolen.

Årsakene er altså sammensatte. Men kulturskolen er en arena og en inngangsport til en viktig samfunnsarena som ikke bare burde vært forbeholdt borgerskapet eller middelklassen. Min egen reise inn i kulturen og kunsten var på ingen måte en styrt reise, det var en reise i tilfeldighet. Det fantes ingen kulturskolen som kunne lære meg å spille fiolin etter at jeg lot meg begeistre til tårer av Ragin Venk-Wolff. I dag er det det. I dag er det kort vei mellom de utøvende kunstnerene og barna, i kulturskolen. Ofte er kulturskolene en ressurs for skoler. En drivende kraft som utvikler nye talenter som kan berike oss, men som viktigst av alt gir barn mulighet til å få kjennskap til og gledes ved å skape kultur. Det er få som kan vite hva som bor i et barn får det har fått prøvd sine muligheter og blitt kjent med den verden som kan ta det videre. Det er ikke bare borgerskapets barn som skulle fått den muligheten.

I noen deler av landet er den største utfordringen at vi ikke ser ut til å klare å bryte med gamle mønster. Lav utdanning og lav likestilling går i arv. Hvis kulturskolen hadde klart å være et mer allment tilbud, et sted hvor barn fra alle lag møttes, ville det kunne bidratt til mer sosial utjevning. Kunne dannelsesaspektet i kulturskolen bidratt til å utvide barns horisonter og bryte etablerte mønster? Jo flere erfaringer og opplevelser vi kan tilføre et barn jo mer sannsynlig er det at det kan våge å tenke annerledes og bryte med tradisjoner og etablerte mønster. Jo mer vi kan åpne verden for et barn, jo større mulighet er det for at det vil favne den. Kan kulturskolen i større grad favne den målsetningen gitt i stortingsmeldingen om et utjevningsmandat? Ville det kunne bidratt til endrede levekår i landsdelen?

Når andelen barn fra fattige familier økes, kunne gratis tilbud fra kulturskolen bidratt både til at disse barna fikk økt deltagelse og muligheten til å bryte sosiale mønster. Kan kultur bidra til mer inkludering?

Utfordringen vil likevel være hvordan man rekrutterer barna til kulturskolen. Det vil kreve en helt annen satsning på tilbudet og en anerkjennelse av kulturskolen som et viktig virkemiddel for deltagelse og inkludering. Forskningen fra Agderforskning viser også at redusert foreldrebetaling har lav effekt, men målrettede subsidierte/gratis tilbud har. Det øker deltagelsen i kulturskolen og det øker også andelen barn fra ulike sosiale lag.

Jeg kan ikke fri meg fra tanken at her har vi et kommunalt tilbud vi selv rår over, samtidig som vi bekymrer oss over at konsekvensen av fattigdom er at barn ekskluderes fra aktiviteter og deltagelse. Ligger ikke bare kulturskolen her og funkler som en ubrukt mulighet som en uslepen diamant, klar til å ta i mot skapende og utforskende barn?

Hva om det neste kulturløftet hadde handlet om ikke bare å lovfeste et kulturskoletilbud, men å gjøre 100% tilgjengelig?

Vi har mange talentfulle unger i dette landet, de langt færreste vil ha kunst som sitt levebrød som voksen. Men de vil kanskje oppleve kulturskolen som et sted hvor de fikk bli bedre kjent med seg selv og fikk møte kulturen og kunsten slik at de lot seg berike av den resten av livet.

Anne & Hanne

Blogglisten hits