Er det støttegrupper som må til?

kom-naermere-artikkel-3Ingen vet hvor mange støttegrupper det finnes for asylsøkere i Norge i dag. Det vi vet er at antallet øker. Er støttegrupper det som må til for å skape rom for menneskelig hensyn, helhetlige hensyn og rettferdighet i vår behandling av asylsaker? Det er hvertfall en fare for at vi er på vei i den retning. Han heter Faiz. En ung mann som var tolk for norske styrker som tjenestegjorde i Afghanistan, en av den mange som de norske styrker var avhengig av for å gjennomføre sine oppdrag. De gjorde nok ikke jobben for Norge, men for landet sitt. Men de visste også at det kom med en pris. Taliban tuller man ikke med. I deres øyner ble Faiz sammen med mange andre unge menn forræderen som sviktet sitt land og sitt folk. Faiz ville bidra til endring og visste at veien til endring måtte gå gjennom styrkene fra nord. Flere tolker har fått opphold, men Faiz hadde oppholdt seg i Italia der han hadde vitnet i en rettsak før han reiste videre til Norge. Det har gitt Norge adgang til ikke å realitesbehandle søknaden om asyl, men returnere han til Italia.

Faiz ble hentet i ly av natten og politibetjenten sa det vi alle siden har tenkt: «It’s a traumatiserte-asylsc3b8kereshame». Historien kunne stoppet der og det kunne vært en sak mindre i en saksbehandlers skuff. Men historien ville det slik at Faiz hadde venner som visste hvilke knapper som kunne trykkes på. Venner som startet en støttegruppe for Faiz og hans sak. Venner med venner inn i pressen og inn i stortinget.

En gruppe villige venner i et tett lokalsamfunn, sosiale mediers enorme kraft, en ivrig lokalavisredaktør, lojale veteraner fra Afghanistan og endelig villige politikere fra opposisjonen. I den rekkefølgen. Det enorme medietrøkket og det enorme fokuset på sosiale medier viser hvilken statsmakt som kan bevege politikken når det settes i sving. En grasrotbevegelse som skammer seg, og som mener det eneste rette er at Faiz må hjem til Norge preger nyhetsbilde. Statsminister Erna som kategorisk avviste saken i spørretimen i Stortinget, snudde timer etterpå og bad om en ny vurdering fra UDI. En statsminister instruerer ikke et departement med mindre hun vet hva hun vil ha. Og hun vil ha saken ferdig og avklart uten løse tråder til en forsømt og avvist tolk vandrende gatelangs i Italia.

Det finnes mangfoldige historier om vår asylpolitikk. Ved siden av Faiz sin historie er historiene om de mange asylbarna som er norske før de sendes ut som 8, 9 eller 10 år, eller de enslige asylbarna med midlertidig opphold og som uten svøpe sendes tilbake på sin 18 års dag. Alle rører de ved oss. De rører ved denne nerven av rettferdighet og menneskelighet.

Det finnes ingen oversikt over hvor mange støttegrupper som finnes i Norge. Vi vet bare at det finnes flere og flere for hvert år. De beste støttegruppene har tilgang på både media og politikere. De har ildsjeler som enten er villig til å jobbe dag og natt for å skaffe seg riktig nettverk, eller de knytter til seg de rette personen med det nødvendige nettverket. Gjennomslagskraften og makten til støttegruppene avhenger av nettverket deres, tilgangen på ressurser og hvilke status «hovedpersonen» deres har. En ung mann, åpenbart intelligent og med mange ressurser og med nettverk til norske styrker, til veteraner tjenestegjort i utlandet, stiller sterkt i kampen om vår sympati og oppmerksomhet.

Vi må likevel stille spørsmål ved om vi er i ferd med å gjøre oss avhengige av støttegrupper? Er støttegrupper det som må til for å skape rom for menneskelig hensyn, helhetlige hensyn og rettferdighet i vår behandling av asylsaker. Er vi blitt redd for det menneskelige aspektet i vår behandling av mennesker i nød, eller er vi blitt paranoide, overbevist om at alle er lykkejegere og vil bedra oss. I så fall er det et trist menneskesyn. Da er vi blitt oss selv nok er i nord.

Det er flott med engasjerte ildsjeler som våger å ta kampen for de som trenger det. Men mest av alt hadde vi trengt saksbehandlere som fikk lov å utøve skjønn i en helhetlig vurdering av enkeltmenneskets behov. Det krever litt mer en juss og et rigid system uten muligheter for skjønn. Verden er ikke svart/hvit, jussen kan ikke være vårt eneste verktøy.

Faren med støttegrupper er at det blir de med den sterkeste og mest strategiske stemmen som lykkes. I skyggen av dem står de som ser hvor lekende lett det er å få inngangsbillett til Norge når man bare vet hvilke knapper man skal trykke på, kjenner timingen og har de riktige støttepersonene i ryggen.

Det er grunn til å være bekymret for asylforvaltningen fordi den ikke ser ut til å ta innover seg det helhetlige menneske, fordi forvaltningen av disse livene i utgangspunktet ser ut til å preges av en grunnleggende mistenksomhet og ansvarsfraskrivelse, og fordi vi for mange ganger opplever at den ikke oppfattes rettferdig. At alle skal behandles likt har aldri vært nøkkelen til rettferdighet. I det menneskelige univers vet vi at det finnes for mange faktorer som påvirker opplevelsen av rettferdighet. Vi vet også at i alle deler av forvaltninger vil noen misbruke tilliten. Men vi er avhengig av tillit. Både til at UDI forvalter vår felles samvittighet ovenfor dem med beskyttelsesbehov på en god måte og til at menneskene som kommer vil oss vel og trenger et nytt utgangspunkt basert på et reelt beskyttelses behov.

Når tilliten forvitrer hos statsforvaltningen blomstrer støttegruppene. Støttegruppene er først og fremst et symptom på manglende tillit, på en forvaltning som ikke har støtte i folkesjelen. I fremtiden synes jeg vi skal ha mer fokus på årsaken heller enn symptomene. Og skape en forvaltning som rommer mer og som vi kan ha tillit til.

Inntil tilliten kommer, så er vi avhengig av støttegrupper som løfter frem enkelthistorier og de enkelte stemmene.barn_None.medium

Blogglisten hits