Den ideelle verden

lim_hoering

I den ideelle verden så ville det aldri vært et særskilt behov for en plan for likestilling, inkludering og mangfold. I den ideelle verden så ville alle vært likestilt. Både kvinner og menn ville vært likt representert i offentlige utvalg, lederstillinger og i kommunestyrene rundt om i landet. Det ville ikke vært lønnsforskjeller mellom menn og kvinner. Det ville vært inkludering av alle grupper, uavhengig av hudfarge, nasjonalitet, seksuell orientering og funksjonsevne. Det ville vært et samfunn som vektla verdiene av mangfoldet som ulike gruppene representere. Det ville vært et samfunn som ikke var svart-hvitt, men som var fargerikt. Et fargerikt samfunn som ser og aksepterer hvert enkelt menneske for den de faktisk er. Dessverre så er det ikke en realitet i 2014. Vi har en lang vei til vi faktisk får et fargerikt fellesskap. Og vi har en lang vei å gå når det gjelder holdninger som gir grobunn for å akseptere at mennesker er mennesker uavhengig av bakgrunn, kjønn, seksuell orientering og funksjonsevne.

Realiteten er at Sørlandet er en landsdel som scorer dårlig på likestilling og som har et sterkt kjønnsrollemønster. Hvor pappa jobber overtid og mamma jobber deltid. En landsdel med store levekårsutfordringer. For å få et fargerikt fellesskap er vi avhengig av gode holdninger. Holdninger som viser hvordan vi opptrer og reagerer positivt eller negativt ovenfor ideer og verdier. Holdinger som kommer utrykk gjennom den daglige samtalen og gjennom sosiale medier og i media for øvrig.  Holdinger kan være basert på kunnskap eller erfaringer. Men som ofte er de overtatt fra de omgivelsene som man omgås og som man identifiserer seg med. Når det kommer en plan for nettopp likestilling, inkludering og mangfold, så illustrerer det behovet for holdningsendring og en økt bevisstgjøring om hva slags samfunn vi faktisk ønsker å ha.

I små samfunn finner man bygdedyret. Bygdedyret som snakker og gjenspeiler de holdingene i lokalsamfunnet. Et bygdedyr som er tøft å leve samme med, særlig hvis du ikke er helt A4.  Fordommer og nedsettende ordbruk mot lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT) finner man dessverre i mange samfunn. Å stå åpent frem krever mot og styrke, og det utfordrer de dominerende holdningene. Bruk av homorelaterte skjellsord viser hvor kort man faktisk har kommet. Når ordet ”homo” er et av de mest brukte skjellsordene, så illustrerer det hvilket stykke vi har igjen. Både når det gjelder aksept av andre mennesker, men også om hvilke holdninger som faktisk dominerer rundt omkring i det norske land.

Rosa kompetanse er nødvendig i den kommunen og der en bor. Veien for å bryte ned holdninger og fordommer mot enkelte grupper innebærer særskilt satsning på tiltak som gradvis åpner blikket til folk. Målet med Rosa kompetanse er å få opplæring og kompetanseøkning som skaper trygghet i møte med homofile, lesbiske, bifile og transpersoner (lhbt) som pasienter, brukere og elever. Kort sagt – som medmennesker. For fakta er at flere levekårsundersøkelser viser en overrepresentasjon blant homofile, lesbiske, bifile og transpersoner av risikofaktorer som spiseforstyrrelser, rusproblemer, angst og depresjon. Nei, da er det på høy tid at vi får inn mer rosa kompetanse i våre lokalsamfunn, der vi bor.

Jeg er takknemlig for at politikere setter likestilling, inkludering og mangfold på den politiske dagsorden. At de ønsker planer for et samfunn for alle. Det som bekymrer meg er at når fremtrede politikere viser holdinger som er i strid med de politiske intensjonene, så hjelper det lite med flotte planer og gode intensjoner når rollemodellene ikke tar sitt ansvar alvorlig.

At partier som Frp, med støtte fra Krf og Høyre fjerner punkter som ”Det er behov for økt kompetanse og  bedre undervisning i skolen om LHBT” og at ” LHBT-befolkningen (skal) har gode representanter i viktige posisjoner.”

Når gruppeleder i Vest-Agder Frp sier ”Men vi synes det ble for mye oppmerksomhet om en gruppe. For noen år siden ble homofile stigmatisert, aksepten er heldigvis en helt annen i dag, og de trenger ikke fremheves spesielt”. Videre sier han ”Jeg fikk i hvert fall inntrykk av at planen var for venstrevridd. Jeg mener heller vi burde fått inn et eget punkt om tvangsekteskap og omskjæring, det er en betydelig viktigere sak enn at noe som heter Rosa kompetanse skal få slippe til i skolen”. Ja, da vet en ikke om en skal le eller grine over hans manglende evne til å se fargene. Når politikere ikke evner å ta inn over seg realiteten og fakta knyttet til LHTB-personer. Ja, da sier det seg selv hvorfor en finner store utfordringer når det gjelder likestilling, inkludering og mangfold.

Når politikere argumenterer med at det blir for mye oppmerksomhet om en gruppe, så møter de seg selv i døra. Hva med kvinnekampen. Her har man nettopp løftet frem en gruppe av den enkle grunn at det er behov for å øke bevisstgjøringen om at kampen for likestilling ikke er i havn. Da ser jeg heller ikke noe problem med å løfte frem LHBT -gruppen. For skal vi få et fargerikt samfunn, så må holdingene endres, og en må tørre å sette seg mål om at grupper som har behov for å løftes opp og frem. Nettopp for å bekjempe fordommer.

La oss inderlig håper at i 2027 så har vi et samfunn som er likestilt, inkluderende og et fargerikt mangfold hvor alle er like mye verdifulle. La oss håper at vi i 2027 ikke har behov for en ny plan for likestilling, inkludering og mangfold.

Anne & Hanne

Blogglisten hits