Å være en stemme for de stemmeløse

IMG_0567-1.JPG

Å være en stemme for de stemmeløse, å våge å risikere livet sitt for andres rettigheter, å bruke muligheten selv når det er enklere å la være. Det er det de færreste av oss får til. « We realize the importance of our voice, when we are silenced» -Malal Yousafazi

I India finnes det en mann som i en årrekke har arbeidet for å befri slaver. Han er 60 år og har forandret verden for mange tusen barn og han heter Kailash Sayarthi. I mange år har han befridd barn som i realiteten har vært slaver fra grusomme og brutale arbeidssteder hvor de må arbeide. Barna er solgt av sine fattige foreldre og er blitt vår tids moderende slaver. Det er en virkelighet så brutal at vi ikke vil vite at den finnes. Vi vil kipe igjen øynene og snu oss bort. Her vet ikke barna at det finnes en artikkel i barnekonvensjonen som gir dem beskyttelse og rett til å leke, til å hvile og til å ha en fritid. Mange tusener barn er hentet ut av mørke kjellere, fått skolegang og blitt rehabilitert. Stille har han ikke jobbet, men du har likevel ikke hørt om han fordi barna han befridde ikke var viktige nok til å nå verdens overskrifter, ikke før i dag. Kailash Sayarthi er en av mine helter. Han er en sånn som gjør det verdt å fortsette å snakke om barnekonvensjonen selv når alle rundt deg synes du begynner å bli dørgende kjedelig. For Kailash har vist oss hvorfor vi trenger en slik konvensjon. Han har til og med sørget for flere konvensjoner, mot barnearbeid. Kailash har vært forsøkt truet til stillhet. Stemmen hans har vært så mektig at den har utgjort en trussel for mektige aktører som vil profitere på barnarbeid. Men Kailash har ikke latt seg true. Og ufortrødent har han fortsatt å tatt seg inn i rom der sola ikke slipper til og hentet barna ut i sollyset. Små trette kropper, på nippe til å miste håpet, forlatt, sviktet og avvist. Kailash har tilbudt dem omsorg og gitt dem mulighet til skolegang, hvile, lek og fritid. Han har masjert gjennom Indias gater hevet stemmen for de stemmeløse og vært den irriterende nagende samvittigheten til et land som utnytter sine barn grovt. Kailash vet at det koster, men han har aldri gitt seg. Derfor tenker jeg at du og jeg heller aldri skal gi oss. Kan han, kan vi, må vi.

I nabolandet Pakistan kjente en annen ung jente utmerket godt til rettighetene sine. Hun hadde en pappa som næret sin datters frihetsvilje og oppfordret henne til å ta i bruk vingene sine. Den spede lille jenta krevde sin rett til å gå på skole, krevde og ikke bli diskriminert fordi hun var jente. I dag ligger verden for våre føtter med et enkelt tastetrykk, og Malala brukte den muligheten. Hun blogget til verden om hvordan hun ble diskriminert som jente. For det ble hun truet og til slutt skutt.

« Jeg måtte minne meg selv om at jeg ikke begikk en forbrytelse, jeg krevde bare en utdannelse» Å være tenåring å ta kampen mot taliban er ikke for pysekatter, det er for løvinner. Men hvor var vi, vi voksne som skal beskytte barns rettigheter? Hvorfor lot vi Malala ta front i en kamp som er så krevende? Jeg kan ikke la være å undre meg over det, samtidig som jeg er ydmyk av respekt for den unge kvinnens ukuelige mot og vilje. Det er ikke Malalas vidunderlige artikulerte taler som imponerer meg. Det jeg ikke kan la være å beundre mest av alt er at hun etter nesten å ha blitt drept for sine meninger, på svært dramatisk vis fløyet ut av Pakistan og reddet på et britisk sykehus, langsomt trent seg tilbake til livet så velger hun å reise seg og folde ut vingene igjen. Denne spinkle jenta som ser så rolig og sterkt inn i kameraet. Hennes offer var allerede stort, og så velger hun å heve stemmen sin igjen. Hun hever stemmen for de tusenvis av tause jenter uten mulighet til å selv rope om hjelp. Og så utfordrer hun det konservative gubbevelde gang på gang. Ikke bare utfordrer hun gubbevelde, men hun utfordrer en hel verden på å handle. Vel så har vi ratifisert barnekonvensjonen, men hva så?

«Hva har hun utrettet for å fortjene denne prisen» For et spørsmål! Bærer hun ikke både vår dårlige samvittighet og håpet om en bedre verden på sine spinkle skuldre? Det var voksne som formulerte og skapte barnekonvensjonen. 194 land er enige i de universelle rettighetene. Men det er et barn, en ung jente, som gir liv til dem og som krever vår felles innsats for de barna som forsømmes, utnyttes og undertrykkes. Hun tar i bruk barnekonvensjonen, ytrer sin mening og krever barns medbestemmelse i noe så viktig som å sikre jenter utdanning. Å handle er vårt ansvar og skal ikke hvile på et barns skuldre. Hun har i en alder av 17 år utrettet det få andre før henne har. Sammen med Kailash har hun maktet samle verden om barns rettigheter. Resten er opp til oss. Det er derfor jeg ikke kan la være å snakke om barnekonvensjonen. Fordi Malala og Kailash har ofret tryggheten sin og daglig utsatt seg for trakassering og trusler. Fordi jeg ikke vil at det skal være forgjeves. Fordi verden over finnes det fortsatt barn som lider, utnyttes og utsettes for overgrep. Fordi de trenger en stemme, de trenger mange stemmer. De trenger handling som fører til endring. Denne prisen må få betydning for alle de som Malala og Kailash representerer og hever stemmen sin for.

Jeg har to viktige forbilder i dag. Endelig fikk de Nobels fredspris. Takk!

Anne & Hanne

Blogglisten hits