Jeg tar ikke gjenvalg

I dag er jeg svært lettet for å kunne si jeg ikke lenger skal være del av bystyret i Mandal i neste periode. Jeg tok et valg for lenge siden, med tungt hjerte, men et valg som er helt riktig for meg. Jeg er altså en av de kvinnene som ikke tar gjenvalg etter første periode. Og jeg er en av de som gjerne skulle fortsatt. Jeg har så mye mer jeg har lyst å bidra med. Jeg er altså en av mange kvinner som ikke tar gjenvalg, generelt sett er det en stor utfordring for demokratiet, så stor at det forskes på denne problematikken.

Jeg takker ikke nei fordi mitt engasjement er borte. Ei heller fordi jeg ikke har flere politiske saker jeg brenner for, snarere tvert imot.

Jeg takker ikke nei fordi jeg har endret politisk ståsted. Tvert imot så er jeg blitt enda mer sikker i min sak om viktigheten av fellesskap, likhet og solidaritet.

Jeg takker ikke nei av hensyn til min datter på 2 ½ år som jeg har den daglige omsorgen for. Selv om jeg kunne sagt at omsorgsoppgavene er ”årsaken” til at jeg ikke tar gjenvalg. Ingen ville stilt spørsmål med det, forstålig nok. Men hadde jeg brukt det som en grunn, så ville jeg vært uærlig med meg selv om hvorfor jeg ikke tar gjenvalg. 

Derimot så takker jeg nei fordi jeg ikke lenger orker å være del av en politisk ukultur.

En ukultur som viser et tydelig kvinneperspektiv. For i bystyresalen kan man himle med øynene, le eller snakke høyt mens andre er på talerstolen. Man kan skjelle hverandre ut og kalle hverandre med ord man aldri ville tillatt sine barn å bruke. Dessuten løftes menn frem, mens kvinner helst må gå i lære før de får tildelt ansvar. Bystyret har en kultur for lukkede grupper som avgjør det meste før sakene kommer til bystyret. Som bystyremedlem har jeg hatt lite innflytelse på beslutningene i disse foraene. Som ung kvinne har jeg hatt fast plass i driftstyret. Jeg har også opplevd gjentatte ganger at jeg ikke mottar all informasjon eller har fått den tilsendt (fra kommunens side har jeg fått tilsendt informasjon). Jeg kaller det en maktdemonstrasjon og hersketeknikker. Det kan være bevisst eller ubevisst. Det er ikke poenget.

Ukulturen gjenspeiles i KS sin undersøkelse om tilliten vi som bystyrepolitikere har i Mandal. Jeg forstår at tilliten er lav i alle bauger og kanter. Det er ikke vanskelig å forstå.

Jeg takker nei til gjenvalg fordi det er en politisk organisering som ikke gir rom for saksområder. Men tanker om at alt henger sammen med alt og at en må ikke gå for dypt inn i sakene, skaper ikke engasjement og gode vedtak. Jeg mener at det finnes en mellomting. Det er ikke motiverende når en gang på gang behandler viktige saker helt overfladisk.

Realiteten er at en ikke forholder seg til at det til enhver tid finnes et mindretall og til et flertall. Enten så er du enig, eller så er du utestengt og muligheten til deltagelse reduseres.

Jeg takker nei fordi jeg ikke orker å motta flere trusler fra egne rekker om at hvis jeg støtter et syn som flertallet ikke støtter, så må jeg tenke over hvilke konsekvenser det vil få for meg, både politisk og personlig. Jeg ønsker ikke å bli truet fordi jeg har en mening.

Jeg har mange ganger blitt møtt med at "at dette må du tåle" eller " politikk er ingen søndagskole". Politikk er tøffe tak, men de skal gå på sak, det skal være tillit og det skal være ærlighet. Som ombudskvinne for folket ønsker jeg ikke å være del i en ukultur som svekker demokratiet og som gjør deltagelse vanskelig og utilgjengelig. Jeg vil gjerne tilbake i politikken, når politikere tar et oppgjør med sitt eget kvinneperspektiv, åpner debattene for ulike meninger og gjør deltagelse mulig uten at man blir utsatt for latterliggjøring og andre hersketeknikker. Jeg håper neste periodes bystyrepolitikere makter å ta grep om dette og ønsker dem lykke til!

Blogglisten hits