Barnekonvensjonen 25 år, og hva så?

Barnekonvensjonen var kontroversiell da den ble laget og er det egentlig ennå. Hvis vi virkelig tar inn over oss hva det innebærer det som står der.

Da den kom representerte den, sammen med annen forskning for 20-30 år siden et paradigmeskifte i hvordan vi tenker om barn. Til da hadde barn vært foreldrenes vedheng, prisgitt voksne, ufullstendig materiale vi voksne skulle forme frem mot målet, som var et voksent ansvarsfullt menneske.

Nesten alle land i verden har underskrevet konvensjonen som gir barn egne selvstendige rettigheter. Det er den mest populære konvensjonen vi har i FN.

Med et slikt engasjement er det kanskje desto mer underlig at barn verden over fortsatt er sett på som sårbare og er de mest utsatte når konflikter og katastrofer rammer. To fredsprisvinnere har dette året satt søkelys på at barn, og særlig jenter, kjemper en svært hard kamp for å få oppfylt sine rettigheter etter barnekonvensjonen.  Jenter ser ut til å vurderes som mindre verdifulle og får ofte ikke gå på skole og lære. Dette er en av de grunnleggende rettighetene i barnekonvensjonen. I India kjemper en fredsprisvinner for barnas rett til lek og fritid, mens han befrir tusenvis av unger fra barnearbeid.  Midt i verdens flyktningestrømmer finnes tusenvis av barn som verken vet hvilke rettigheter de har og som heller ikke kan forvente beskyttelse fra de høye herrer som bestemmer. Verdens mest underskreven og omtalte konvensjon har vansker med å få handling bak de fine ordene. Til det er voksnes interesser fortsatt for sterke.

I Norge har konvensjonen hatt stor innflytelse.  Alle arenaer hvor barn og unge beveger seg har stort fokus på medvirkning og barnas rett på å bli hørt. I lovverket finner vi igjen tekster som gjør at barnet er et eget rettssubjekt med selvstendige rettigheter. De er ikke lenger et vedheng til mor og far. Det er særlig rettsstatusen til barn som setter makt bak barnekonvensjonen.

Men hva betyr det, sånn egentlig?

I artikkel 3 i barnekonvensjonen står det; «Handlinger som angår barn som foretas av myndigheter og organisasjoner skal først og fremst ta hensyn til barnets beste».

Hadde det virkelig vært reelt i Norge hadde vi vel ikke skapt politikk som skaper så store økonomiske ulikheter at noen barn opplever at foreldrene ikke har råd til å la dem delta i fritidsaktiviteter eller delta i andre sosiale sammenhenger. For barns beste er at alle får delta, utvikle seg og ta i bruk talentene sine. Likevel vet vi at i Norge finnes det mange som rammes av foreldrenes dårlige økonomi.

I Mandal og mange andre steder i landet sitter barn som har hatt en hel barndom i landet vårt, ennå har de ikke fått lov å bli norske. Deres tilknytning til Norge vil aldri veie tyngre enn de innvandringsregulerende hensynene. Barneperspektivet må vike for innvandringsregulerende hensyn. Våre voksne kontrollbehov veier fortsatt tyngst. 

Mobbing, vold mot barn og overgrep er andre eksempler som viser hvor viktig det er å jobbe på tvers av etater og forvaltningsnivåer. For å få det til må man jobbe systematisk med å sikre at barneperspektivet belyses og vektlegges når beslutninger vedtas. Siden alt henger sammen med alt, er det derfor ganske umulig å begrense barneperspektivet. Det ene vedtaket vil raskt få konsekvenser for et annet.

Fra Troms kom prosjektet «sjumilssteget» Det tar mål av seg å sikre barnas rettigheter i ulike forvaltningsnivåer og skal være ei slags verktøykasse for hvordan man kan jobbe metodisk og systematisk med implementeringen av barnekonvensjonen.  Nå sprer prosjektet seg, jeg håper din kommune er en «sjumilskommune». Har du sjekket?

Viktigst av alle artiklene, og kanskje vanskeligst, er det å sørge for at barn blir hørt. Det krever en annen innsats om vi virkelig vil høre hva barn og unge trenger og ønsker for livene sine og fremtiden. Barn og unge er mer enn villig til å fortelle, be har et utrolig engasjement, de er konstruktive og  fulle av erfaringer, håp og drømmer.  Derfor er det også så viktig at vi vet hva vi gjør med alle disse tusenvis av lyttepostene vi har. Hvis barn og unge skal oppleve det som meningsfylt å si sin mening, krever det at vi voksne gir dem rom til å komme til orde der det betyr noe. Vi må gi dem mer enn en mulighet til å bli hørt, vi må la dem være med i beslutningene. Det krever at vi må gi fra oss makt for å overlate mer makt til barna og ungdommen. Er du villig?

«Hør på oss, ta oss med på råd, gi oss mulighet til å medvirke i livene våre!»

Barnekonvensjonen er 25 år og fortsatt gjenstår det vanskeligste. Å erkjenne at artiklene i barnekonvensjonen handler om det jeg gjør og at min aksept for barns rettigheter krever handling.

Men i dag og resten av dette året feirer vi konvensjonen som har gitt barn rettigheter og som har bidratt til å endre vårt syn på barn. I dag feirer vi det faktum at vi sammen har lovet hverandre å sørge for barns beste uansett hvor vi befinner oss. I morgen og resten av fremtiden jobber vi for å realisere barnekonvensjonen litt mer hver eneste dag.

Gratulerer med dagen!

 

Anne og Hanne

 

Blogglisten hits