Politikk er å ville

I dag gjorde jeg gjorde noe jeg aldri før har gjort. Jeg gikk fra møte før avstemning. Og da jeg trodde jeg skulle bli trist og sentimental, ble jeg overmannet av en utrolig følelse av lettelse. Jeg grep telefonen og dokumenterte at jeg i regnvær og med smil om munnen gikk fra partipolitikken, mens resten satt bak vinduene sine fastlås i sine gamle mønster, var jeg var fri!

Jeg flyttet til sørlandet med håp om å kunne fortsette mitt politiske engasjement, bare for å bli fortalt at jeg måtte vente.

Joda jeg fikk verv, jeg fikk lov å delta. Men det tok så lang tid før jeg klarte å identifisere strukturene som tøylet engasjementet mitt og som hindret meg fra å ta sats og fly. Gleden med politisk engasjement ble langsomt borte. Fra å være en kreativ oase hvor jeg sammen med andre dyktig og inspirerende mennesker fikk leke med ideer og løsninger, prøve dem ut, feile og lykkes ble politikk tungt og mørkt. Hvor fantes debattene hvor vi satt i sene kvelder for å løse våre største utfordringer, der vi fikk lov til å tenke høyt og leke med de store ordene og de ville ideene? Hvor var felleskapet der vi spilte hverandre gode og løftet hverandre frem i takt og utakt. Hvor fantes visjonene, de om å forandre verden, de om å sørge for et samfunn hvor alle er inkludert og hvor de sosiale løsningene var like viktige som hvor veiene skulle sno seg mellom byene, der utdanning ikke bare var en samfunnsøkonomisk gevinst, men en menneskerettighet og et virkemiddel til dannelse. Der du kunne være yngst og likevel ha respekt, hvor du kunne være eldst og fortsatt ydmyk. Hvor ble den delen av politikk hen som dyrket de demokratiske verdiene som respekt, anerkjennelse og verdighet av? Et sted på veien.

Politikk ble mer fylt av risikovurderinger. Du måtte hele tiden velge hva du ville engasjere deg i. Samferdsel og næringsliv er langt mer høystatus om du skal bli noe. Å sloss mot fattigdom eller kjempe for barns rettigheter gir ingen makt eller innflytelse.

Det var det likestilte partiet Arbeiderpartiet som flest ganger gav meg kommentarer for mine høyhælte sko eller mangelen på søte smil når jeg kjempet for min sak. Aldri var kvinner verre mot hverandre enn her fordi de slåss utelukkende mot hverandre i kampen om posisjoner. I Arbeiderpartiet må unge kvinner slåss mot eldre kvinner om makt og posisjoner, og de eldre kvinnene har slåss en mye lengre kamp for makt så de gir den ikke fra seg villig. Og mennene lar dem slåss slik at de kan være i fred. De sper på med « smil mer, ha kortere skjørt». Det er vakkert for dem som liker sånt. Jeg gjorde ikke det.

Så må du være forsiktig med hva du sier, hvem du trår på tærene, og hvilke sannheter du utfordrer. Eller som jeg mange ganger ble fortalt, « gå litt stillere i døra» Det var ikke det at jeg slamret. Men at jeg sikkert utfordret gamle strukturer og etablerte sannheter. Og hvem var jeg til å utfordre slike sannheter? Når Jonas gjør det nikker alle i takt og klapper, før det var vi alle idioter med mye å lære.

Men du glir sakte inn i det, aksepterer spillereglene, og før du vet ordet av det er det som du befinner deg midt inni fabelen om « keiserens nye klær»

Politikk er spill. Og det vet jeg godt, og jeg kan spille jeg og. Men kanskje ikke om alt. Spillet jeg ble en del av hadde til hensikt å holde de mest kreative og engasjerte av oss nede. De som leverte politikk og fant nye løsninger fikk utdelt dårlige kort. Det var da jeg skjønte at jeg kunne levere side opp og side ned, forslag inn i evigheten og tilbake. De ville bli avvist på målstreken.

Da jeg ville utfordre justisministeren på at barn som skal avhøres i forbindelse med vold måtte vente for lenge og at vi trengte å sørge for at de sakene fikk prioritet fikk jeg munnkurv. Justisministeren skulle kun få suksesshistoriene da hun besøkte fylket vårt, vi skulle levere de slik at vi kunne få den neste statssekretæren i justisdepartementet. I dag snakker svært mange profilerte politikere om nettopp den utfordringen. Jeg tok altså ikke feil, det passet bare ikke. Vi fikk heller ingen statssekretær.  

Jeg fikk være med å utforme forslag til partiprogrammet til fylket i år og jeg jobbet med den mest fremgangsrike og talentfulle AUF’eren jeg har møtt.

Å jobbe med denne dyktige og engasjerte AUF’eren viste meg hva politikk handler om. Vi møtte folk, lyttet hørte på hva folk strever med, hvilke drømmer de har, hvordan liv de vil leve. Så lekte vi med ideer og løsninger over kjøkkenbordet. Det fantes bare løsninger! Det var kreativt og fullt av energi. Det var ikke en konkurranse om hvem som spilte hvilke spill best. Det var engasjement. Og engasjementet var ikke låst i hvilke personer som måtte tekkes og hvilke vedtak som tidligere var fattet. Det var å plukke fra hverandre og sette sammen på nytt, stake ut en ny vei. Det var og igjen huske på at politikk er å ville.

Og jeg vil! Jeg vil tilbake til kjernen av politikk. Til engasjementet og gleden ved å delta.

Så jeg gikk ut fra møte i dag da jobben var gjort og jeg hadde forsvart forslagene til nytt partiprogram. Jeg kjente regnet i ansiktet. Jeg hadde tenkt at det skulle bli vondt, at det var å erkjenne et nederlag at jeg ikke klarte å få til det jeg ville, forandre partiet. Men så var det en befrielse. Fra nå og utover er jeg fri. Fri til å si det jeg vil, mene det jeg vil, drømme stort og vidt og jeg kan leke med nye ideer og løsninger. Jeg kan igjen gjøre politikk til det som er viktig. Politikk er å ville og jeg vil!

 

Anne 

Blogglisten hits