Et fellesskap i Norge sammen med oss

 Søndag 2. november tikket det inn en melding til meg som ordfører, som satte seg som en vond følelse i hele kroppen.

 Jeg fikk vite av en innbygger som tilbringer mye tid sammen med Ben og Hanan og deres to barn på 6 og 4 år at denne familien nå måtte flytte. Hanan er gravid og skal få deres tredje barn i begynnelsen av desember. Abdul går i første klasse på Iveland skole og Widad går i barnehagen, og de trives veldig godt der.

Bakgrunnen for at familien måtte flytte fra Iveland, hvor de har bodd de siste 4 årene, er fordi det interkommunale mottaket ikke nådde opp i anbudskonkurransen. Med andre ord, så var det andre som kunne drive billigere enn hva interkommunalt mottak kunne.
Dette rammer i disse dager mange mennesker som nå må bryte opp fra et kjent miljø og bli overflyttet til et annet mottak som i realiteten kan være hvor som helst i landet mens de venter på at Norge skal behandle deres søknad om å få bli i Norge. De kan bli satt tilbake på et asylmottak etter å ha bodd i en kommune der barna har fått gode lekekamerater og familien i sin helhet har blitt en del av fellesskapet.

Økonomi er viktig, man skal selvsagt ha et kontinuerlig fokus på å drive rasjonelt og forsvarlig. Men er det en grense for hva som skal måles i ører og kroner? Hvem må i så fall betale prisen og er det verdt de kronene vi sparer? Og er det lønnsomt på sikt? Jeg tror ikke det!
Er det etisk forsvarlig og «kaste» mennesker rundt i landet fordi et firma kan drive et mottak billigere enn det allerede etablerte?  

Vi leser stadig i media om enkeltsaker der «asylbarn» som har levd lenge i Norge blir revet opp av det miljøet de kjenner og sendt ut av landet. Mange av disse barna har bare vage minner fra før de kom til Norge. I verste fall så kjenner de ikke til et annet liv enn det de har levd i Norge. Ferske tall fra Politiets Utlendingsenhet (PU) avslører at såkalt lengeværende asylbarn sendes ut i stort monn.

Barnekonvensjonen og Norges grunnlov gir barn rett til å bli behandlet som selvstendige individer. Norge har i de seinere år tapt saker for Den Europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, fordi hensynet til barn ikke har vært tilstrekkelig vektlagt. Menneskerettsdomstolen gir tydelige føringer om at hensynet til barnets beste må veie tyngre enn innvandringsregulerende hensyn.

At disse sakene vekker stort engasjement hos befolkningen vår er ikke underlig fordi det rører ved våre grunnleggende verdier. Det er fellesskapet vi holder frem som vår fremste beholdning. Og asylbarna og deres familier har blitt en del av fellesskapet vårt.

Når våre 112 menn på Eidsvold holdt hverandres hender og lovet «enig og tro til Dovre faller» var det knyttet et sterkt fellesskap. De hadde vært uenige om mye, men de stod sammen om verdier som la grunnlaget for den nasjonen som i år har feiret frihet og selvstendighet i 200 år.

Fellesskapet står alltid på spill - forpliktelsen til hverandre er stadig truet. For det krever mot å være medmenneske og å hengi seg til fellesskapet. Og det krever mot å åpne fellesskapet for andre og la dem få del i det vi har fått. Vi vet at fellesskap er nødvendig for hvert enkelt menneske, derfor er det også nødvendig å bekrefte alles likeverd ved å gi dem rom og rettigheter.

Hanan, Ben og deres to barn får fortsette å bo i Iveland til deres søknad er endelig avgjort. Jeg håper at Norge som nasjon velger å bekrefte deres likeverd ved å gi dem rom og rettigheter slik at de og familier i tilsvarende situasjon kan få fortsette livene deres i Norge i fellesskap med oss.

--------- 

Gro-Anita Mykjåland, ordfører Iveland kommune. I 2011 ble hun valgt som første kvinnelige ordfører i Iveland kommune for Senterpartiet. Hun er en ordfører med hjerte for hele kommunen, også de mest sårbare. 

Tore-André Baardsen i Fvn

 

Gro-Anita har et favorittsitat som hun deler med sine lesere "Det er ikke alltid du kan velge dine omstendigheter, men du kan alltid velge hva du vil tenke om dem”

Foto: Tore-André Baardsen i Fvn 

Blogglisten hits