Vi sprenger grenser

Skolen er den viktigste sosiale arenaen for barn mellom 6 og 18 år. De tilbringer mye tid der og i hvilken grad de lærer, utvikler seg og tilegner seg ferdigheter der, vil være avgjørende for hvorledes de klarer seg i samfunnet senere. Den norske enhetsskolen baserer seg på at alle skal delta, men samtidig at alle elever skal få en opplæring tilpasset evner og behov. Men i hvilken grad fungerer dette i praksis?

Det snakkes ofte om mangel på kompetanse når vi diskuterer tilpasset opplæring eller spesialundervisning. Lærere og skoleledere mangler kompetanse for å gi elever med særskilte behov et godt nok tilbud. Samtidig er det ofte ufaglærte assistenter som står for en stor del av opplæringen. Men det holder ikke å trekke på skuldrene og fraskrive seg sitt ansvar ved å si at man ikke har kompetanse. Kompetanse er ikke en permanent størrelse i et nullsumspill. Man må skaffe seg den kompetansen man trenger for å gjøre jobben sin – slik er det i alle yrker og læreryrket er ikke noe unntak. Faktisk er det jobben til lærere og skoleledere å ha kompetanse til å hjelpe eleven til å sette og nå realistiske mål utfra sine forutsetninger. Det er selve kjerneoppgaven til skolen. Hva skulle de ellers ha kompetanse på? 

I Norge har vi valgt å satse på en inkluderende fellesskole. Vi kommer ikke til å kunne legitimere dette valget ved å peke på læringsutbytte – vi klarer ikke å påvise en klar link mellom inkludering og læring. Men det betyr ikke at vi ikke skal gjøre det. Vi har valgt det av andre årsaker – ideologiske, moralske og medmenneskelige. Det er viktig for mennesker å tilhøre et fellesskap, å være sammen med jevnaldrende, å kommunisere, leke, smile og bli smilt til. Det har en selvstendig verdi og er avgjørende for å kunne føle seg som en del av samfunnet. Derfor står fortsatt inkluderingstankegangen sterkt i Norge. Men når denne skal omsettes i klasserommene, blir det ofte friksjon. Lærerne vet ikke helt hvordan de skal legge til rette for inkludering når det kommer til læring, fordi elevene er så ulike, de har så forskjellig utgangspunkt. Og de tilpasser seg heller ikke lærerens undervisning. Nei, de gjør ikke det. Men det er likevel lærerens ansvar å se alle elevene, planlegge undervisningen slik at de opplever mestring og fellesskap, trekke de litt videre. Det skal læreren ha kompetanse til, og har hun eller han ikke det, må de skaffe seg det umiddelbart. 

Ord befester, synliggjør og kommuniserer et budskap. I den politiske retorikken rundt skole fremholder alle partier at læreren er den viktigste i skolen og at vi derfor må satse på læreren. Jeg mener at læreren er viktig, men elevene er faktisk viktigst. Det er elevene vi må satse på – det må være utgangspunktet. Jeg er redd for at de blir borte, ikke bare i retorikken, men i praksis. Hjelper det en elev med utfordringer i matematikk at læreren går på kurs for å lære mer matematikk, om ikke det selve undervisningen endres? Hvilke elever tjener på å delta i nasjonale prøver – eller mer korrekt – hvordan brukes de? NFU har stilt spørsmål ved om ikke også utviklingshemmede bør delta. De kan kanskje ikke skåre så høyt som andre på prøvene, men gjennom deltakelse blir de i alle fall synlige. Når de systematisk utelates, usynliggjøres de. Hvor finner vi engasjementet for måling av deres utvikling gjennom skoleløpet? 

Elever er forskjellige og noen er mer forskjellige enn andre. Men skolen skal ivareta det mangfoldet som er i samfunnet og romme alle. Tankegangen settes under press når lærere gjentatte ganger tillater seg å skylde på elevenes ulikhet for å forklare manglende læring hos sine elever. Men vi kan ikke tillate at de svakeste elevene skal bære byrden for kompetanse-mangel hos lærere og skoleledere. I dag er det mange funksjonshemmede som selv må ordne med utstyr, fikse teknologiske hjelpemidler og minne om hva de trenger (se f.eks. Wendelborg sin doktorgradsavhandling). Det er ikke ok! Som voksne i utdanningssektoren er det viktig at vi er tydelige på dette og legger ansvaret der det hører hjemme – hos lærer og skoleleder.

-------------------------

Nina Fjeldheim, prosjektleder for "Vi sprenger grenser" i Statped. Hun er i tillegg seniorrådgiver, etter- og videreutdanning av ansatte i PPT (SEVU-PPT).

Blogglisten hits