Rosene i Paris

roses-4e.jpg

Mektige Frankrike står hjerteskjærende rammet tilbake og Paris blør. Nå fikler resten av Europa med hendene, skjelver og vet knapt hvor de skal gjøre av seg.  Frankrike er et av de mektigste landene i Europa. Når Frankrike rammes så brutalt av terror vet Europa at det avgjørende ikke er hvordan Frankrike har det, men hvordan de tar det.

Terroren rammet Paris. I fryktelige døgn har vi sett det grusomste skje. Ekstreme religiøse fanatikere har igjen misbrukt en guds navn og gjort seg til dommere over liv og død. En gang i blant bidrar Facebook til kloke tanker. Og her om dagen dukket dette opp i feeden min. Jeg synes det var klokt sagt:

«Trist at så mange som hevder å «kjenne»  Gud tror de har makt, innsikt og rett når de vil kontrollere andres forhold til Gud og livet. I alle tradisjoner finnes det den dag i dag noen få mennesker som virkelig har viet livet sitt til det guddommelige. Har aldri hørt at noen av disse har hevdet å ha definisjonsmakten på Gud. Snarere er deres ytringer enkle og forenet i like opplevelser av noe grenseløst og fredelig godt.»

Det har skjedd og det skjer i alle deler av religioner der man tror man kan sette seg til doms over andre mennesker og opphever seg selv til Guds høyre hånd. Jeg tror egentlig ikke det har noe med religion å gjøre. Det har med helt andre faktorer å gjøre. Vi har sett det i andre bevegelser også. Nazisme, facisme. Vi har sett det i styringsformer både i Sovjet, Kina og Nord Korea. Det er den ekstreme opphøyde troen på at du har rett til å ta et anet liv fordi det mener, eller gjør noe som oppfattes som umoralsk, krenkende eller bare generelt  galt.  I disse tilfellende der galskap for utvikle seg til ideologi er religion bare et verktøy for å fremme og rettferdiggjøre sin galskap. De brutale hendelsene vi har sett i Paris, i Pershawar, i New York, i Madrid, og mange fler steder handler ikke om religion. Det handler om noe annet jeg ikke engang kan begynne med å forstå.

Jeg vet bare at det har hat og bitterhet som drivkraft.

Å bygge land og samfunn som tåler hverandres ulikheter er krevende. Det utfordrer oss og ansvarlig gjør oss. Det blir mer tydelig at vi er avhengig av hverandre og det finstemte samspillet som skal gi balanse. Vi trenger hverandre, men vi trenger hverandre på et vis som ivaretar hverandre i omsorg og respekt.

Jeg tror på ytringsfrihet som en grunnleggende verdi. Jeg tror også at ytringsfrihet kommer med et ansvar. Det er ingen svart/ hvit fasit på når eller hvordan denne ytringsfriheten skal anvendes. Men den bør inngår i en kontekst som gir en mening jeg kan ære enig eller uenig i. Hvis ytringsfriheten skal utfordre makt, enten det er i form av styringssett, ideologi eller religion må det gjøres i en kontekst som forsvarer nødvendigheten. Virkemiddelet du bruker må stå i sammenheng med det målet du har.

Ytringsfrihet uten en kontekst gir ikke menig. Jeg har mange rettigheter. I menneskerettighetene  er mange av rettighetene forankret slik at de henger sammen og  ikke gir en mening med mindre jeg ser at min rettighet henger sammen med mitt medmenneskets rettighet. Samtidig som jeg kan hevde min rett så har jeg en plikt ovenfor mine medmennesker. Jeg er garantien for andres rettigheter, slik andre sikrer min. Menneskerettighetene viser mer enn noe annet at et menneske ikke er en øy. Vi er avhengig av hverandre om vi skal ha verdige liv.

Derfor tror jeg ikke på at det gir mening å utfordre hverken makt eller religioner uten at det er riktig og viktig og inngår i en kontekst som gir mening og som har et høyere mål enn å provosere bare fordi du har en rett til å gjøre det.

Gjorde man det med pennen i Paris? Kanskje. Det rettferdiggjør likevel ikke drap. Det gir ingen fullmakt til at noen setter seg til doms over andres liv verken i Guds eller Allahs navn.  Drapene i Paris minner oss likevel om at verdiene vi bygger vårt samfunn på er en finstemt balansegang mellom respekt og frihet. Hvor grensene går  avhenger av rammene rundt de valgene vi må gjøre. Fasiten forstås kun i et historisk perspektiv.

De neste dagene bærer Paris sorgen og vi sørger med Paris. Men Europa skjelver. Vil mektige Frankrike heve sine våpen heller sine roser. Vil de svare hat med hat, eller vil de vise at kjærligheten til våre grunnleggende verdier er sterkere enn hatet. Vi holder pusten i frykt. Jeg ber om at ikke Frankrike dømmer en hel gruppe troende mennesker på bakgrunn av hva en liten gruppe ekstreme og voldelige mennesker har gjort. Jeg ber om at vi våger å leve livene våre i fortsatt raust felleskap med de vi ikke kjenner og det vi ikke forstår. Dette er en tid for å finne frem nye roser og trassig fortsette å tro på felleskapet, på kjærligheten og på våre felles verdier. La oss ikke lukke oss inne og miste troen på hva det gode i menneskene kan utrette. Kjære Frankrike, kjære hardt prøvede Paris. Finn frem rosene deres, fyll gatene med mennesker som vil verne om troen på livet vårt, menneskets verd. Skaper vi mennesverd, skaper vi fred, kjære Paris.

Anne&Hanne

Blogglisten hits