Til mine muslimske medsøstre.

Jeg er den første til å ønske «våre nye landsmenn og –kvinner» velkommen til vårt land Norge. Jeg ønsker å åpne dørene for dere som er på flukt, og har ingen problemer i så måte. Jeg tror mange av dere kan bli en god tilvekst til samfunnet. Utifra samme begrunnelse ønsker jeg IKKE å bli tilskreven noen rasistiske ytringer- det er ikke dette det handler om!

Som en aktiv samfunnsengasjert medborger og politiker, blir jeg noen ganger provosert av dine klesplagg hijab og nicab. Ikke fordi du er muslim, men fordi at disse klesdraktene bærer med seg en kulturell arv som jeg ikke kjenner meg igjen i- eller ønsker å kjenne meg igjen i! For meg representerer dette noe helt annet enn det kanskje gjør for dere. Og siden jeg er født og oppvokst i Norge og i en demokratisk tradisjon, ønsker jeg fortelle min side av dette.    

For all del: IKKE kall meg rasist eller muslimfiendtlig – da bruker du en hersketeknikk som er vanskelig å imøtekomme. Det er ikke dette det handler om – jeg synes bare at å bære nikab i dag i Norge er et hån mot den tradisjon som landet vårt – og nå ditt – er bygd opp på.

Jeg kommer fra en samfunnsengasjert familie hvor respekt og likeverd alltid har vært normen i min familie – så langt tilbake som jeg kan huske. Det har vært sterke menn – og sterke kvinner.  Menn som har vært trygge nok på seg selv, og som ikke opplever kvinners rettigheter som en trussel. Vold mot kvinner er et svakhetstegn i et samfunn, og som også handler om en svekket og stakkarslig mann som må vise sin styrke ved å tråkke andre ned.

Min bestemor og bestefar var gamle allerede da jeg var ung.   De bar med seg en forsvunnen historisk tid som de var flinke til å fortelle om. Den gangen da familiens kvinner bar et skaut når de skulle i kirken, og alltid brukte side kjoler eller forklær– helst svart- og alltid hadde langt hår samlet i en knute bak i nakke. Gamle fotografier som er preget av et dystert ansiktsuttrykk og sorte klær.  Men bestemor var en utradisjonell og sterk dame, og skrev dikt og foreleste for kirken og naboer.  Dette var nok i perioden 1920 – 1950. Min mor var preget av en ny tid, og borte var hårknute, side skjørter og skaut. Hun hadde kort hår, var aktiv og fritt talende. Og overførte sitt samfunnsengasjement til oss barn.  

 Så her står jeg da – en kvinne i moden og voksen alder og ser på at det kommer nye generasjoner fra andre land som gjør at mine formødres slit og stev kommer tydeligere frem. Kampen deres for å bli respektert ut fra å være selvstendige vesener- ikke bare vedheng til sin mann. Kampen for at ikke kvinner trenger å være tildekket – eller at barn er seksuelle objekter som trengs å tildekkes av voksene. Det er voksenes fantasier som gjør at barn tildekkes.

**

 Da industrialiseringen på slutten av 1800 tallet pågikk for fullt, var kvinner etter hvert en verdsatt ressurs fordi en trengte arbeidskraft. Men kvinner og barn ble ofte satt til de verste og mest helseskadelig jobber i industrien, da «verdien» av kvinner var lavere enn menns. 

I 1889 kom den første store streiken i gang satt av kvinner. Det var de kvinnelige arbeidstakere var på Kristiania Fyrstikkfabrikk (1889) hvor en lagde fyrstikker av fosfor.  Og siden fosfor gir alvorlige skader på skjelett og hud (såkalt fosfornekrose) var et av de streikendes krav at de skulle få rent vann og hygieniske forhold å jobbe under, samt at barn skulle få større beskyttelse: vi må huske at det jobbet barn helt ned til 6 år med arbeidstid fra kl 0600 til kl 18.30 i fabrikkene.  

Streiken samlet over 10.000 kvinner og sympatisører. Det var et stille tog av fattige kvinner ikledd skaut og lange kjoler, men også velstående damer og herrer som skjønte viktigheten av likestilling og menneskeverd.   Bjørnstjerne Bjørnson (en av de store norske forfatterne) var en av streikens forkjemper. . Til tross for at ikke alle kravene ble godtatt, sende kvinnene rundt et takkebrev til dem som hadde støttet streiken med følgende setning: «Først nå skjønner vi at vi er mennesker»

Etter dette ble det dannet fagforeninger med og for kvinner, og arbeiderbevegelsen satt likestilling og utdanning blant kvinner som deres sterke kampsaker.

I dag er det ingen som stiller spørsmål ved retten til utdanning for kvinner eller likeverd. Likelønn er fremdeles et hett tema, men det «jobbes med saken». Det er ingen som trenger å gå i skaut eller sid kjole hvis de ikke ønsker det selv.  Det er en selvfølge for mine barn. Det ligger lovfestet og er allment akseptert.    

****

Så når jeg sitter på en benk i byen-  enten det er i Arendal, Oslo, Trondheim eller Lillehammer eller andre steder- ser jeg at det går mange kvinner forbi meg med hijab, men også nicab.  Og jeg blir litt trist inni meg.  For meg bærer dette bud om undertrykking og et maktønske fra menn i en patriarkalsk kultur.. I mine vestlige øyner har det lite med religion å gjøre – selv om det tilskrives religion. Vi har jo alle sett at i løpet av historiens gang er det mye som tilskrives religioner – men som egentlig handler om maktovergrep og da særlig mot kvinner. Det ser en i alle religioner – ikke minst den kristne. 

Jaja. Mens jeg sitter der og undrer meg, kommer det ei lita jente med sort heldekkende dress (nicab) og skaut, sammen med sin eldste bror. Han skulle helt sikkert følge henne til skolen, men han var kledd som en annen norsk ungdom på sin egen alder.

Men denne lille jenta skal altså bli utsatt for å bli beglodd og kommentert på grunn av sitt klesplagg. Både barn og voksne er nådeløse og ser på det som er annerledes. Barnet selv kan ikke velge sin situasjon, men er avhengige av sine foreldres klokskap.

Vi er ikke lenger en nasjon med skaut og forklær, og jeg ønsker heller ikke at vi skal bli det i fremtiden!! Jeg kjenner hele min indre kriger kjemper mot et syn som setter oss tilbake flere hundre år. Mine formødre og forfedre har kjempet svært mange kamper i mange, mange år for å og få likeverd og fornuft, og etablere et samfunnssyn gjennom lover og regler som gir innbyggerne den frihet som er ønsket i dette landet.

Dette håper jeg at du som nytt medlem av landet Norge også kan være med å kjempe for. Det gjelder deg og det gjelder dine etterkommere i det landet som også er ditt nå.  Frihet har sin pris- og kjemp den sammen med oss!!   

En kronikk av Bente Bakken Rasmussen, frilansjournalist og sosionom.



Blogglisten hits